Jeg flyttet første gang til Oslo i 1986. Fram til for et par uker siden hadde jeg ikke syklet i byen. Jeg hadde liksom angst for alt. Først og fremst for de stille, svære og bakholds-snikete dødsmaskinene av noen trikker. Nå har jeg
bysyklet daglig en god stund og oppdaget at trikken er det man minst har å engste seg for. Ok. Trikken er farlig. Er ulykken først ute, er det over og ut, liksom. Men nestenulykkene mine så langt har vært vimsete fotgjengere (som selvsagt oppfører seg akkurat som meg selv, når jeg ikke sykler) og sammenbitte, Tour de France-kledte syklister på aerodynamiske 30 000-kroners-doninger, som suser rundt oss ande dødelige og skrikende vettskremte, i 200 kilometer i timen.
Det med fotgjengere og plingegreia på sykkelen er en sak som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til. Jeg unnlater å plinge. Gjør jeg det, hopper fotgjengerne foran gjerne plutselig til siden, helst rett foran sykkelen. Murphys lov. Så for å ikke framkalle uventede bevegelser, prøver La Børgita å holde pusten og trille forbi så ubemerket som mulig.
Oslo er en realativt slett by, så man slipper mye tråkking. Fortauene er stort sett brede og sykkefortauer og markeringene i gatene er relativt gode.
Det verste stedet å sykle er på Grønland. Det er faktisk sykkestier i bydelen, det er bare det at de som driver butikker der bruker dem som plass for skilt og kasser. Dessuten går og står flesteparten på sykkestien og ikke på det bredere og finere fortauet lenger inne. I går var det spesielt ille, og jeg følte meg kallet til å fortelle en gruppe unge gutter på ca. 10 år, som sperret veien for meg, også etter at jeg gikk av sykkelen og prøvde å leie den forbi dem (fremdeles på sykkelstien), hva som var sykkelsti og fortau. Styggere munner har jeg sjelden hørt før. Jeg lurer på om de også snakker slik hjemme og på skolen, når læreren prøver å fortelle dem noe?
Det beste stedet å sykle er strekningen fra Aker Brygge og ut mot Kongsgården på Bygdøy. Nydelige og oversiktelige sykkestier, og frisk sjøluft. Samboeren min og jeg har allerede tatt to helgeturer ut dit, på bysykkel. Det er et stativ ved Folkemuseet hvor man kan sette sykkelen fra seg og ta en ny. (Man kan ha sykkelen i maks. tre timer om gangen.)
På iPhonen min har jeg en smart applikasjon som forteller meg hvor det er ledige sykler og ledig parkering. Det trengs. Er man sen om morgenen, finner man nesten ikke sykler på Grünerløkka. Alle stativene er tomme. Og om finner man en sykkel, er det slett ikke sikkert at det er ledig plass til å sette den fra seg på stativene nede i sentrum.
Syklene er ikke alltid tipp-topp. Dekkene kan være punkterte, setet lar seg ikke justere eller feste skikkelig, girboksen er knust, plingelingen virker ikke osv. I går falt en av festeknottene på sykkelen min av, slik at jeg ikke fikk satt sykkelen i stativet. Og det må man. Setter jeg sykkelen bare der, blir den stjålet og jeg må punge ut. Så jeg ringte servicetelefonen. Servicemannen var på plass allerede etter fem minutter, ved stativet ved Oslo Plaza der jeg stod og blomstret. Jeg var imponert.
Jeg vil anbefale alle som bor i Oslo å skaffe seg et bysykkelkort. For meg har Oslo blitt en helt annen by. Jeg opplever den på en helt annen måte. For ikke snakke om raskere måte. Og best av alt: Det koster bare 80 kroner i året.
Read more...
