Byen Porto (den nest største i Portugal) svinger seg på arkitekturfronten, og det siste tilskuddet er arkitekten Rem Koolhaas' konserthus Casa da Musica. (Koolhaas' er mannen bak Seattle Public Library. Han holder for tiden ogå på med et presitsjeprosjekt i Beijing.) Skru opp volumet og se filmen fra Porto, hvor The New York Times' arkitekturkritiker Nicolai Ouroussoff forteller om bygget.
I går, på vei til frisøren min i Alfama, kunne jeg konstatere at forberedelsene til Sant António er i full gang. Paviljonger snekres og girlandere henges opp. Sant António braker løs om kvelden den 11. juni. Feringen av byens skytshelgen er en stor folkefest for innbyggerne i Lisboa. (For øvrig er også Sant António ekteskapet og veltalenhetens skytshelgen.) 
Samboeren min Daniel ringte meg for et par minutter siden, rimelig opphisset: Han hadde akkurat mottatt en e-post fra Los Angeles Center for Digital Art. For et par måneder siden sendte han inn et bidrag til en konkurranse som de arrangerer over there. Snaskesnusken min kom på andreplass! Premien er et trykk av et av bildene hans - men også å bli utstilt i Los Angeles i juni og juli! Vi er begge litt på randen av begeistring. LA. Byen med rike filmstjerner. Klart de vil ha en Daniel Skråmestø på veggen! Vil du ta en kikk på kunsten til Daniel, kan du gjøre det her. For sikkerhets skyld bare nevner jeg det: Prosjektet hans heter Porno-to-Art. Ikke for medlemmer av Seierskirken og Indremisjonen, med andre ord.
For tiden leser jeg Edmund Whites essaysamling Arts and Letters (2004). Jeg har veldig sansen for White (f. 1940) og har lest nesten alt han har utgitt. Han er homse og mener at det nærmest er en plikt for homofile forfattere å skrive om homofile temaer... Jeg er kanskje enig i det, men ikke helt sikker. White er mannen bak den internasjonale bestselgeren A Boy's Own Story som er oversatt til nesten alle språk under solen. Bortsett fra norsk. (Jeg tror ikke noe av det White har skrevet er oversatt til norsk.) Vel. Jeg leser denne essaysamlingen og ett av essayene handler til min store overraskelse om Knut Hamsun. Hamsun viser seg å være blant Whites favorittforfattere. Han innrømmer at Hamsun i blant gjør ham litt gal; han synes til tider at Hamsun minner mer om en vrang tenåring enn en modent, voksent menneske. Men White skriver videre: "And yet he remains for me a touchstone of lyric beauty and of fidelity to the irrational patterns the spirit can describe. And I know of no one who writes better than he about passion - the sting of physical desire, the fear of rejection, the tragicomedy of courtship."
Akk.
Det er en liten plass ved foten av trappegata her hvor vi bor, hvor jacaranda-trærne nå står i full blomst. Det er så vakkert. Også på brosteinen, der de dryssende blomstene legger seg som lilla snø.
Husker dere henne? Dere som overlevde 80-tallet, mener jeg? Hun som så eksistensielt spurte: "Why does it hurt when my heart misses a beat?"
I går dro Daniel på sykebesøk til vår fløytespillende venn Tó Ze som ligger hjemme med halsinfeksjon. På veien hjem stakk han innom fnac og kjøpte Claudia Brückens nye CD Another Language. Den er så fin! CDen er hennes og pianistens/gitaristens (samme mann) enkle coverversjoner av snask som får meg til å tro at Brücken og jeg må ha samme musikksmak: Nestrippa og fabelaktige versjoner av Kate Bush sin Running up that hill og David Bowies Drive In Saturday, for eksempel. Jeg fikk gåsehud. Og samtidig et glimt at hva som er veldig nå i musikken: Enkelt, melodiøst og litt rufsete, litt i samme tradisjon som Rufus Wainwright og Anthony and the Johnsons.
Daniel og jeg dro på kino i går og så George Lucas' Star Wars: Episode III - Sithene tar hevn. Vi tok t-banen til Campo Grande og Alvalaxia, et super-kinokompleks med 15 saler som ligger i et handlesenter i fotballklubben Sportings grandiose stadion. Sithenes hevn blir her vist i perfekt, digital versjon. Altså det beste stedet i Lisboa å se denne filmen. Men dette syntes jeg ikke var en bra film, altså... Tross de gode kritikkene den har fått. Jeg tror den har fått gode kritikker i ren takknemlighet over at den ikke er så elendig som de foregående. Handlingen er et laaangt gjesp. Stjernene er er dataanimatørene. Jeg tror vår gamle venn Fritz Lang (han bak Metropolis) hadde hylt av begeistring hadde han sett by-scenariene. De er fabelaktige. Litt orientalske. Det er rart hvor orientalsk vi forestiller oss framtiden. Personnavnene er kitch-arabiske. Stor bygninger ser ut som moskéer. Det er minaret-lignende tårn over alt.
Filmen er veldig redd for å støte publikum. Når Darth Vader dreper barn, kalles de ikke barn lenger, men "younglings". Da høres de litt mindre menneskelige ut, liksom. Mer vesener. (Da blir det litt lettere for det amerikanske kinopublikummet å takle slaktingen av de små.) Og når vi et øyeblikk får se de døde barna, er det ikke som i de andre, mange drapsscenene i filmen, hvor avkappede lemmer er hovedelementene. Her er de nydelige ungene helt intakte (men livløse, selvsagt) og pent dandert rundt omkring på gulvet. Guriland.
Og tror dere ikke, dere som har sett filmen, at roboten 3PO er homse? Jeg har en venn som nesten (kremt) oppfører seg som 3PO. På en god dag.
I går leste jeg ferdig Hanne Ørstaviks Presten. Jeg har lenge hatt sansen for Ørstavik, og også denne romanen er god. Den handler om en ung, kvinnelig prest som jobber et sted i Nord-Norge. Hun har studert i Tyskland (grums fra studietiden kverner stadig i henne) og har spesielt satt seg inn i et sameopprør fra 1800-tallet. Det er en bok uten mye ytre handling, selv om det både er flere selvmord her, og forsøk på selvmord. Dette handler om hva som skjer inni en prest som strever med å komme i kontakt med... Ja, hva? Noe ekte som finnes et sted bak ordene, tror jeg. Og tror kanskje presten selv. Men hva vet jeg...? Kanskje handler dette om det som kanskje ikke finnes bak ordene. Kanskje er ord-overflaten det eneste vi (og prestene) har.
Jeg leste en interessant artikkel av Pernille Rygg i siste Blikk. (Rygg og og jeg alternerer hver måned med å skrive innlegg.) Hun kommenterer denne gangen Aftenposten som mener at den homostriden vi i dag ser i kirken, kommer til å bli helt passé om noen år. Det virker ikke som om Rygg er helt overbevist. Det er heller ikke jeg. (Dette er et tema jeg også har tenkt en del på.) Jeg tror for eksempel at homsene og lesbene i 20-tallets Berlin vanskelig kunne forestille seg hva som skulle komme til å skje i det følgende tiåret. (Og hvis du ikke aner hva som skjedde: Nazistene internerte ca. 100 000 homser og noen lesber i konsentrasjonsleire. Bare fordi de var homser og lesber.)
Rettigheter har aldri kommet rekende på ei fjøl, og kommer heller aldri til å gjøre det i fremtiden. Beskyttende lovverk kan forsvinne, og det ganske fort i en tid som vår, hvor samfunnet styres av politikere som følger raskt omskiftelige meningsmålinger. Enten det er samer, jøder, homofile eller andre minoriteter - majoriteten vil også i fremtiden komme til å bli grepet av en ubendig trang til å mose oss. Så vi må alltid være på vakt og kjempe.
(Blikk legger verken mine eller Ryggs tekster ut på nettet, så du må kjøpe papirutgaven for å lese dem. Har du uansett lyst til å besøke Blikk på nettet, kan du gjøre det her.)
Aftenposten melder at homofile menn og heterofile kvinner reagerer likt på et duftstoff som finnes i svettelukten hos...kremt...heteroseksuelle menn. Selv om Aftenpostens redaksjon nok vanskelig kan forestille seg at homofile menn foretrekker andre menn enn de heterofile, tipper jeg også (og om det tier avisen) at denne luktkomponenten også finnes hos homofile menn.
Det utløste indre bæven da jeg oppdaget at Pet Shop Boys nå er ute med CDen "Back to Mine: Pet Shop Boys". Jeg er en stooor PSB-fan! Men så oppdaget jeg at det ikke er en "vanlig" PSB-CD, men et dobbeltalbum som inneholder musikken som Neil Tennant og Chris Lowe lytter til hjemme. Musikk som inspirerer dem. (Én CD-plate fra hver av dem.) Kult konsept! Jeg tok en nærmere kikk og så til min forbauselse og glede at to nordmenn er representert: Geir Jensen (med Biospheres "Microgravity") og Edvard Grieg. Og da jeg leste intervjuet med dem i The Independent nevner de enda en nordmann, Sondre Lerche (selv om han ikke er med på albumet). Jeg ble litt stolt på vegne av norsk musikk, må jeg innrømme.
Daniel og jeg forbannet oss på at vi ikke skulle se Melodi Grand Prix i
går kveld. Jeg mener: Lørdagskveld i Lisboa. Det er jo liksom annet å
ta seg til her. Men så ble vi sittende foran skjermen allikevel, og
hate gloret fra første falske "tone" til siste snuskete poengsum. (Jeg
skjønner ikke hvorfor. Et det en slags genetisk magnestisme mellom
homser og MGP?) Det morsomste for oss som bor i Portugal var allikevel
alle poengene som Ukraina fikk fra Portugal. Lisboa er full av
ukrainere. (Hushjelpen vår, Mariya, er for eksempel ukrainer.) Det er
litt som pakistanerne i Oslo. Mange, men fint for byen. Vel. Vi tipper
de alle sammen kastet seg over telefonene ni-stemte de minuttene de
hadde til rådighet.
Ingen skjønner helt hvorfor. Heller ikke jeg. Men jeg er altså en stor fan av Melanie Griffith. Hun som er gift med Antonio Banderas og som så plutselig fikk så fyldige lepper. (Kanskje Antonio har kysset dem hovne?) Jeg skammer meg nesten over å fortelle deg at hennes Working Girl er en av de mest sette og tåredynkede DVDene her i heimen... Og hvis du tror at jeg er ironisk nå, så tar du feil. Grunnen til at jeg har gitt deg et glimt av dette mørket i min sjel, er at jeg nettopp har kommet over jentas hjemmeside. En slags blog. Og dette...er bare helt uovertruffent!
Med årene skal det mindre til. Nå gleder jeg meg ikke lenger bare over en kopp kaffe, men også det å male kaffebønnene. Det gir meg stor glede å stå på balkongen min og se lyset skifte. (Den rødlige trekronen som du ser nede i gata er det som i Norge er potteplanten Julestjerne. Her blir Julestjernene store som trær.)
Og dette er den nye... Dessverre har alt jeg har blogget i et par
måneder nå blitt borte. Så til dere som besøker bloggen min og synes
det ser veldig tomt ut her, så... Ja... Skrik! Jeg har derfor også
benyttet anledningen til å skifte blog-adresse. Jeg håper det går bedre
her på blogspot.
