Er bergenserne virkelig mer kontinentale?

Narvesen kan til Bergens Tidende opplyse at blant utenlandsbladene er det tyske Der Spiegel og britiske The Economist som topper salgslisten i Bergen. I Oslo er det livsstilsmagasinene. Og med det konkluderes det i artikkelen at bergenserne må være mer kontinentale.

Hvor begynner man...

Kanskje er det slik. Kanskje ikke. Jeg er ikke så sikker. Tall kan forstås på mer enn ett vis. (Selv om jeg forstår at Bergens Tidende har en menighet som den har økonomisk interesse av å begeistre.)

Jeg er selv oppvokst på Askøy (like utenfor Bergen, hvis du slumra i geografitimene) og har bodd og studert mange år i Bergen, før jeg flyttet til Oslo (bodde der i 15 år) og av min portugisiske samboer ble ekspedert videre til Lisboa. Bergen er en ganske hyggelig by, med opptil flere hyggelige mennesker og en smellvakker brygge som innbyr til lyriske refleksjoner og som de tyske hanseatene i sin tid bygget - og som Riksantikvaren, UNESCO og andre ikke-bergenske organisasjoner heldigvis har beskyttet mot bergensernes ødeleggelsestrang. Bare se på resten av byen... (Dessuten: Ingen Brygge, ingen turister.) Jeg likte meg til tider rimelig godt i denne monsunbyen i vest, men bortsett fra de stundene hvor jeg fikserte blikket på arkitekturen på dette svært begrensede området kalt Bryggen, følte jeg aldri det "kontinentale" suset der, hverken i måten menneskene er på eller i måten byen drives i stort og smått.

Bergen er mye, men kontinental er den ikke.

Bergen er en norsk og liten by, kanskje med et provinsielt mindreverdighetskompleks i forhold til Oslo som gjør at man hele tiden må fremheve sin egen forestilte fortreffelighet - noe jeg synes bergenserne skal få fortsette med. Ja, guriland... Er det noe - i tillegg til Bryggen og skillingsbollene - som er verneverdig "bergensk", så er det jo den skrallete småbiske (men stakkarslig søte) skrytingen som gjør at man blir litt flau på bergensernes vegne. (Jeg har for øvrig en venninne fra Nord-Norge som synes at bergenserne bestandig høres så forurettede ut, når de skal si noe fint om byen sin.)

Så: Jeg tror det stort sett er byens mange studenter som kjøper disse bladene, slik de også kjøpes av studenter i Oslo og andre universitetsbyer. Men fordi bergenserne ellers kjøper så få livsstilsblader (kanskje fordi de faktisk er så lite kontinentale), havner Der Spiegel og The Economist på topp der.

Dessuten er jeg usikker på hva det er med de to bladene som er så voldsomt "kontinentalt". Det ene av dem kommer ikke engang fra "kontinentet" (altså fastlands-Europa beyond Danmark). Er lefsa The Economist kontinental fordi den handler om noe så uglamorøst som penger? De fleste på "kontinentet" som har litt kjennskap til Norge og nordmenn, vet så inderlig vel at det mest "ukontinentale" og heimføingaktige ved oss (enten vi bor i Bergen eller andre lignende småsteder) er vår groteske besatthet av penger, andres som våre egne.

Nei hallo, dere... Nå har jeg fått IQ-kræsj og skrivekrampe og må riste litt på håndleddene mine...

Jeg vil ha iPod Movie

Jeg sitter her og funderer på hva det neste fra Apple og iTunes blir? Jeg tror ikke vi skal se bort fra at det kan bli video-podcasts, kanskje i forbindelse med at Apple lanserer en ny iPod som også kan vise video. Og da kommer artistene også til å selge låtene sine sammen med videoen, i iTunes-butikken - tror dere ikke? Skrik! Det tror jeg.

Da Apple solgte sine første iPods (en gang i antikken), kjøpte jeg en. Jeg er ennå veldig glad i den (selv om det er Daniel som bruker den mest), men kunne tenke meg å en nyere modell. Men hver gang jeg lurer på om jeg skal trå til og bruke penger på en ny, lanserer Apple enda en nyere og stiligere en. Og nå har jeg begynt å tenke: "Tenk hvis jeg bruker tusenvis av kroner på den aller siste iPoden, og så klemmer de til med iPod Movie? (Eller hva de nå velger å kalle det.) O smerte. Da blir jeg lite gal. Så altså: Jeg sitter her og venter på at noe skal skje på den fronten. Så hører du rykter, blir jeg innmari glad hvis du kanaliserer noen av dem i min retning.

iTunes med podcast

Jeg har nylig lastet ned Apples nye versjon av iTunes. Jeg har lenge hatt Mac og har brukt iTunes nesten like lenge. Det er et program jeg er allerede er svært fornøyd med - og nå når det nye høyder! Den siste versjonen inneholder en egen seksjon for podcasts. Dvs. "radioprogrammer" som spilles inn som mp3 og som man laster ned etterhvert som de legges ut. Mange lager også blogger i dette formatet, en slags "taleblogger".

I butikken til iTunes kan man i forbindelse med oppdateringen nå søke seg frem til tilbyderne av podcasts. Her er det mye rart. Litt dårlig, mye bra. Det som ligger ute nå er bare den første bølgen, antar jeg. Guri. Dette kommer til å vokse seg enormt. Podcasts er ingen ny greie, I know, og jeg laster i blant noen ned i et annet "feeder"-program, men med iTunes oppstår det en helt annen brukervennlighet.

I iTunes-butikken finner jeg to svenske podcasts. Jeg håper det bare er et tidsspørsmål før norske "podcastere" registerer sine greier her. For meg som bor i utlendighet er det en fantastisk følelse å høre norske stemmer.

NB! iTunes er gratis og funker både for Mac og PC. Og nei, darling: Jeg er ikke betalt av Apple for å skrive dette... Hi, hi...

Usselt og homofobt av Dagbladet

"Ingenting å gratulere med," er headingen i Dagbladet i forbindelse med at de skriver om Staffs partnerskapsinngåelse med en mann. Jeg stusset litt over den headingen.

Slik det står virker det som om Staff egentlig skammer seg litt. Og det virker som om det også er det Dagbladet prøver å gi inntrykk av.

Jeg kjenner ikke Staff og vet ingen ting om mannen, men de fleste av oss er vel fornøyde med å få gratulasjoner fra familie og personlige venner. Hvorfor skal Dagbladets journalist gratulere Staff? Hvorfor skal Staff vise beigeistring over å bli gratulert av en tabloidjournalist han trolig ikke kjenner? Både Staff, journalisten og vi vet så inderlig godt at dette ikke er en "gratulasjon", men et usselt triks for å få mannen til å si noe om privatlivet sitt til avisa. Men det vil ikke Staff og svarer med den litt klønete avvisningen "ingenting å gratulere med". Straffen er at det blir tittelen over saken om partnerskapsinngåelsen, kanskje en av de lykkeligste begivenhetene i advokatens liv.

Det er mange typer homofobi i medienorge. Dagbladets sak er av de mer snuskete variantene.

Klaff for Staff

Nå er jeg ikke den som tror at alle menn er homser - eller egentlig er homser - men jeg må innrømme at det ikke kom som noen stor overraskelse av Staff har inngått partnerskap. (Det er Se & Hør som slipper nyheten og andre medier som siterer dem - som for eksempel Aftenposten.) Jeg har lenge hatt en følelse av at den mannen er homse. Jeg vet ikke helt hvorfor... Han stilte opp i et veldig fint (om enn noe mystisk) intervju i Blikk for en stund siden. Hvorfor gjorde han dét? Var det for å "berede grunnen", som det heter? Jeg håper flere partnerskapsinngåelsessyke kjendiser følger hans eksempel og bare gjør det. Livet er så kort.

I dag tidlig følte jeg meg litt nedfor...

Så jeg slang på meg litt juveler og slikt, for å føle meg bedre. Men som du ser: Jeg tror ikke det hjalp.

Nei, nå må jeg ta meg sammen og få jobbet litt. Knis.

Årgangserotikk

Jeg tror Madonna kan ha lært noe her... Jeg sitter i dag på kontoret til Daniel og jobber. Forandring fryder. Dessuten er Maria hjemme og shiner kåken, og da er det tryggest å komme seg ut. He, he... For tiden lager Daniel to bokomslag for forlaget Livros do Brasil. Bøkene handler om årgangserotikk og Daniel har sendt meg en rekke bilder som han har latt seg inspirere av. Man kan nesten bli hetero av mindre.

Da min venninne Rita møtte en døende Jack Nicholson

Vel, han døde jo ikke på ordentlig og han er bare innsmurt med "filmblod". Min venninne Rita har nettopp vendt tilbake til Lisboa fra New York, hvor hun og Nuno har tilbragt en rimelig kreisi uke. New York er ikke bare fylt til randen av kjendiser. Det verste - eller beste - er at man faktisk også treffer på dem. I løpet av uka sneiet mine to venner borti både Billy Crystal og Jeff Goldblum... Skrik! Og plutselig befant de seg midt i innspillingen av en film som Martin Scorsese regisserer, og som (etter det de fjetrede portugiserne kunne se) både Leonardo DiCaprio og Jack Nicholson spiller i. Rita er ingen paparazzi, og hun ba pent om lov til å ta bildet. Noe hun fikk.

Titten Tei støtter homoene

Jeg ble helt rørt, jeg, da jeg hørte at selveste Titten Tei, en av mine barndoms helter (smelt) stiller opp som vert og konferansier i Chat Noir, på såkalt Fagottkonsert. "Først trodde jeg at jeg skulle på fagottkonsert, men så viser det seg at det er de som synger som er fagotter," sier Titten Tei i et eksklusivt invertvju på NRKs nettsider. Han utdyper: "Det jeg veit er at fagotter er de som er homser og lesber og sånn, som er litt utenfor det vanlige, de som er litt skeive kan du si."

Jeg skulle ønske jeg var i Oslo nå.

Heterofile feirer seg selv 365 dager i året

Partiene er ute etter misfornøyde, konservative KrF-velgere og FrP tyr da til et gammelt og velbrukt knep (som dessverre ennå virker): Homoene er samfunnsnedbrytende.

Til den kristne avisa Magazinet føler Carl I. Hagen seg derfor kallet til å utbasunere: "Man feirer at man er homofil, jeg har da aldri opplevd at man har feiret at man er heterofil. Det blir altfor mye fokus på disse tingene og det er samfunnsnedbrytende."

(Hitler samlet misfornøyde tyskere også i sitt hat, blant annet til homoene. Han mente at de var samfunnsnedbrytende fordi de ikke kunne føre rasen videre. Homoene har alltid vært gode å ha. Man lærer da av historien. Under naziveldet ble titusener av homoer internert i konsentrasjonsleire. Der ble de til overmål trakassert av medfanger. Homo var det laveste, liksom... Og etter krigen unnlot Tyskland å fjerne loven som Hitler brukte for å straffeforfølge homoene, slik at man fortsatt kunne gjøre det. I tilfelle du lurte. Og i tilfelle du lurer på om jeg sammenligner Hitler med Hagen, så gjør jeg selvsagt ikke det. Men du må innrømme at jeg har et poeng her.)

Har Hagen virkelig aldri opplevd at heterofile har feiret seg selv? Han har vel vært i et bryllup, har han ikke? Kanskje han egentlig ikke var til stede i sitt eget bryllup med Eli...? Hvem vet.

Heterofile feirer seg selv hele tiden, og ikke bare i bryllup. Nesten hver gang du slår på TVn, går på kino, åpner en avis, ser en reklame eller leser en bok blir du vitne til heterofile som på et eller annet vis feirer legningen sin. Heterofile holder en verdensomspennende, massiv fest for seksualiteten sin - hver dag, 365 dager i året, non stop. Men de har blitt så vant til det, at de ikke ser det lenger. Det blir nesten som luften vi puster. Vi tar den for gitt.

Jeg mener at en synlig homokultur som feirer seg selv er samfunnsoppbyggende. Det er samfunnsoppbyggende å vise samfunnet hvordan det faktisk er; at det både er mangfoldig, spennende og levende.

Heldigvis lar Dagbladet og VG noen fornuftige homoer få ta til motmæle.

Kostymedrama

Og da tenker jeg ikke på EuroPride i Oslo... For noen uker siden kjøpte jeg BBCs dramatisering av Elizabeth Gaskells roman North and South. Jeg har lenge vært en stor tilhenger av Gaskell, selv om hun av mange er glemt. Hun skrev samtidig som Charles Dickens. Men Gaskell er annerledes. Langsommere. Ikke så melodramatisk. Humoren er lun og virkelighetsnær. Opptatt av litt andre ting enn Dickens, kanskje. Alvoret stikker dypere. Mer sexy.

Nå er bøkene hennes i ferd med å få en slags renessanse. (BBC har ganske nylig også dramatisert henne Wives and Daughters.) Jeg håper det ikke går så lenge før en av bøkene hennes foreligger i norsk språkdrakt. Det fortjener norske lesere som er glade i god, viktoriansk romankunst.

Prestefruen Gaskell skrev det man kaller "industrial novels", dvs. romaner om industriarbeidernes kår. North and South, romanen hennes som jeg setter aller høyest, er en kjærlighetsfortelling mellom Margaret Hale fra sør i England og industriherren John Thornton fra den fiktive industribyen Milton (eg. Manchester) i nord. Veldig sterkt og vakkert. Fire episoder. Så den siste i går og har ennå ikke fått den ut av kroppen. Jeg er klar for et hulk når det skal være, liksom... Her har BBC laget en nettside om 2004-dramatiseringen. Og ble du nå fylt av trangen til å skaffe deg DVDene, kan du gjøre det her.

Advarsel: Han som spiller John Thornton - Richard Armitage - er grusomt kjekk.

Inhabile homoer. Særlig.

"Homofile journalister bør ikke skrive homostoff fordi de har en spesiell interesse i saken."

Gurimusa... Der ramlet ørene mine av.

Disse Pauli ord har strømmet ut fra munnen til Vårt Land-redaktør og leder i Norsk Presseforbund, Helge Simones, i tirsdagens debatt om pressens rolle i forhold til homofili. (Saken er dekket av Blikk.)

Jeg lurer da på om Vårt Land bruker hedninger til å dekke kristenstoffet? Kristne har vel en spesiell interesse i saken, når det gjelder kristenstoff, har de ikke?

Kanskje homoene rett og slett kan være i besittelse kunnskaper om homofiles hverdag som heteroene ikke har, og som bidrar til at vi kan sette ting på dagsordenen og stille de rette spørsmålene?

Akk, ja.

Overskyet og 37 grader

Ka-puh... I dag, etter å ha sittet på Daniels kontor og jobbet (det er kjøligere der) og sjanglet meg ut av t-banestasjonen i Restauradores i sekstiden i ettermiddag, begynte det å demre for meg hvilken sommer vi kan ha i vente her i Lisboa. Det var som å bli innhyllet av lava. (Overdrive? Moi?) Ennå er det bare juni og gradestokken sto på 37. Aller varmest blir det i slutten av juli og begynnelsen av august, men da har vi bestemt oss for å reise bort. Dette greier jeg nesten ikke. Hyl. Jeg orker knapt tenke, spise, lese, se på TV eller sove (stønn...).

Gud versus homofile?

Jeg leste en sterk historie i Dagbladet i dag. Jeg skal ikke bruke så mye energi på å gjenfortelle den, da den i sin helhet kan leses her. (Den handler om den 16-årige amerikanske gutten Zach som er sendt på "kristen" avhomsingsleir av foreldrene sine...) Dette er så opprørende lesning at jeg nesten ikke har ord. Dette er både barnemishandling og satanisme.

Det står i Bibelen at man ikke skal bære klær som kombinerer forskjellige stoffer, at man ikke skal spise svinekjøtt, at kvinner skal holde kjeft, at alle menn skal omskjæres, at man skal bygge grind på taket (for ellers kan noen falle ned) - for å nevne bittelitt. Hvorfor er fokuset kun på homsingen? Finnes det kristne leire som kurerer folk for trangen til å bære klær med forskjellige stoffer (noe som alle av oss gjør) eller som gir innføring i hvordan man fikser seg grind på taket?

Hvis Bibelens ord hadde vært fulgt, ville det ikke vært et levende menneske igjen på jorden. Eller for å si det på en annen måte: Hvis Gud er mot homofile, er han også mot resten av menneskeheten. En slik Gud er det jo ikke mye å samle på. Det mest sannsynlige et at det har skjedd en alvorlig feil et eller annet sted, eller på et eller annet tidspunkt i historien, hvor Satan tok Guds plass samt eierskapet til boka hans, forblindet kristne og forvandlet dem til satanister.

Jeg sier (synger) som Diana Ross. "If there's a cure for this, I don't want it."

Deejaying online

Deejaying er gøy. Denne snasne linken fikk jeg fra en venninne som drømmer om å bli DJ-stjerne - helst før jul.

Det er forskjell på vin og vin

Til tross for sin beskjedne størrelse er Portugal verdens sjette største vinprodusent. Fordelen med å bo her, er at man får kjøpt vinen veldig rimelig på supermarkedet. Vel. Den aller aller rimeligste vinen kan jeg styre meg for. Det er vin som nesten ikke kan drikkes (av meg, i hvertfall), og som aldri vil finne veien til utsalgshyller i land utenfor Portugal. Jeg tror det er mange nordmenn som ikke aner hvor dårlig virkelig dårlig vin smaker... Billigvinen lager folk stort sett sangria av, en blanding av vin (billig), gazosa (portugisernes egen versjon av sitronbrus), hakkede, friske frukter (som appelsiner, epler, mango), samt sukker og en håndfull kanelstenger.

Men i Portugal lages det også i dag, av de mer oppegående vingårdene, svært god vin som hevder seg internasjonalt. Det er flere som denne helgen får toppkarakter av Dagbladets vinanmelder. (Avisa skriver for øvrig at dette er viner som "passer bra til midtsommerfestens grillkjøtt". Det har den helt rett i. Portugiserne drikker som oftes rødvinen til grillet kjøtt eller tunge kjøttretter.)

Favorittvinen min kommer fra denne vingården i Douro-dalen, som har vært drevet av den samme familien siden det 17. århundre. Blant annet har de en produskjon av økologisk vin som er knall, og som du finner (hvis du skal til Lisboa) på supermarkedet El Cortes Inglês.

40 år og Noddy-fan

Jeg vet det høres rimelig småpatetisk ut. Som om det er en eller annen slags sørgelig bieffekt av 40-årskrisa. Men jeg ble Noddy-fan da jeg flyttet ned til Lisboa i begynnelsen av 2003. Jeg skjønte nesten ingen ting av språket, bortsett fra bittelitt i den portugisiske versjonen av Noddy. Og da ble jeg hekta. Da jeg var liten var det Donald-bladene som lærte meg å lese. Nå er det Noddy som lærer meg å snakke portugisisk, Noddy som av kritikere har blitt kalt "the most egocentric, joyless, snivelling and pious anti-hero in the history of British fiction." Her kan du for øvrig høre forfatterinnen Enid Blyton selv lese noen av sine Noddy-fortellinger. Det er veldig vakkert og fra radioteatrets gullalder. Kanskje jeg er i ferd med å bli Noddy-fan på "ordentlig"?

Lyst på en leilighet med svømmebasseng, liksom?

Det er noen ganger man bare får lyst til å dunke hodet i veggen i ren frustrasjon. Daniel og jeg vurderer å kjøpe oss en ny leilighet her i Lisboa, og går på visninger når vi får ånden over oss. (Det haster ikke og vi har det OK her vi bor. Vel. Små-OK...) I går så vi på en leilighet i en av sentumsbydelene her i Lisboa (Graça), med egen hage og svømmebasseng. Skrik! Det var så lekkert. Leiligheten måtte pusses kraftig opp. (Den var pusset opp på et vis, men Daniel og jeg har nok en annen smak enn eierne.) Men bare den hagen og det bassenget... Stønn. Vi må slutte å se på slike leiligheter. Det er bare selvplaging.

Innoverkunst

Eller utoverkunst, alt ettersom. Denne linken sendte Daniel meg nettopp. Veldig kult og interaktivt kunstprosjekt kalt Zoomquilt.

Hvis barnas rettigheter kommer først, bør vel homofile få adoptere?

Et nytt og inderlig KrF-menneske, tydeligvis med hjartet på rette staden, forteller til NRK at barnas rettigheter må gå foran homofiles. Det er Line Henriette Holten Hjemdal, KrFs førstekandidat til østfoldbenken på Stortinget ved kommende valg, som uttaler seg så eiegodt og klokt. Jeg lurer på om det har slått jenta at man faktisk bør gi homofile adopsjonsrett hvis man vil sette barnets rettigheter først? Tenk på alle de barna som forblir foreldreløse fordi skapsatanistisk tankeløshet som den hun forfekter, får råde?

Dette handler nok mest om å sette KrFs partiprogram først. Deretter kommer barnas rettigheter. Og til sist sier vi noe ekkelt om homofile, slik at vi har noen å stå sammen mot. (For vi er nemlig så kristelige at vi er nødt til å hate noen for å bli i stand til å stå sammen.)

Vil du slukke din tørst fra denne visdommens grunne brønn, kan du gjøre det her.

Slapp heterohumor som usynliggjør lesbene

I dag tidlig ringte homobladet Blikk og intervjuet meg i forbindelse med filmen for EuroPride. Intervjuet kan du lese her.

Homsing som "samfunnskritisk sakprosa"

"Humoristisk sakprosa for barn og ungdom" er tittelen på en gruppeoppgave i faget Litteratur og Bruker 1 ved Høgskolen i Oslo, avdeling JBI. Oppgaven ble gjort våren 2005, og er forfattet av Aleksander Øverland Berg, Jenny Alphede, Kari B. Stange og Astrid Mari Frøyen. Og jeg - moi, dere - er selvsagt grusomt smigret. For som eksempler på "samfunnskritisk sakprosa" har studentene valgt Are Kalvøs Men fjernkontrollen min får du aldri og min Håndbok i homsing. Så lurer du på hva det er i boka mi som gir utslag på akademiker-barometeret, kan du lese oppgaven her.

Tyrefekting vs. hvalfangst

I dag da jeg var på El Cortes Inglês for å handle mat i supermarkedet (for øvrig det beste supermarkedet i Lisboa), møtte jeg kjæresten til en venn. En veldig søt fyr. Litt sånn prins, om du skjønner. Jeg har såvidt truffet ham før. Han er en portugiser som bor og jobber her i byen.

I dag åpnet han samtalen med "Jeg har ingen venner her i Lisboa", og inviterte meg på en kaffe. Kanskje litt rar åpningsreplikk, men portugiserne er gjerne litt mer i kontakt med levra enn nordmenn. Jaja, tenkte jeg. Under armen bar han en bunke bøker som han la på kafébordet. Vi småsnakket litt mens jeg bladde i bøkene hans. En av dem var en biografi om en spansk tyrefekter. Portugiseren elsker tyrefekting. Da jeg sa at jeg kunne styre min begeistring, var det som om han ble helt besatt. Plutselig skulle han bare snakke om tyrefektning, uansett hvor mye jeg prøvde å få ham over i et annet spor. Til slutt bare lot jeg ham skravle i vei, mens jeg planla rømningsveien.

Slik begynte samtalen:

Jeg: "Er det en spennende bok?"
Han: "Å, jaaa! Jeg elsker tyrefektning."
Jeg: "Jeg kan nok styre meg. Jeg liker ikke at dyr blir drept for moro skyld."
Han: "Men dere dreper hval?"
Jeg: "Jeg har aldri drept en hval. Og den hvalen som drepes i Norge drepes ikke for moro skyld."
Han: "Hvorfor ikke?"
Jeg: "Øh... Hva mener du?"
Han: "Ja, der kan du se!"

Hm.

Vi feiret Lisboas skytshelgen

Det gikk hardt for seg i går kveld og i natt... Det er så vidt jeg klarer å sitte her, foran Macen. Gulp. Vi feiret Lisboas skytshelgen Sant António. Hele byen sto på hodet. Gatene var som elver med mennesker som danset til "marchas", en spesiell type marsj-musikk som er forbeholdt denne dagen. Alle sangene høres like ut. Litt sånn "Norge i rødt, hvitt og blått". I Alfama spiste vi sardiner og skyllet dem ned med sangria. Deretter ålet vi oss ned til Restauradores for å bivåne opptogene ned Avenida Liberdade - før vi stavret oss til Bairro Alto og Bica for litt forfriskende natt-disco (og mer sangria). I dag våknet jeg med dundrende hodepine. Jeg har liksom aldri skjønt det der med vann før jeg legger meg. Jeg har det så innmari fint, liksom, så hvorfor skal jeg drikke vann? Akk. Da jeg våknet og kjente lukten av stekte sardiner (den setter seg i klær og hår) holdt jeg nesten på å kaste opp. Moro, altså. I år som i fjor.

500 ungdommer robbet strandgjestene

Gjestene på stranden i Carcavelos, en by mellom Lisboa og Cascais, fikk seg i forgårs en ubehagelig overraskelse. Carcavelos er en ganske glamorøs badeby (15 minutter med lokaltoget fra Lisboa), men med noen slitne slumområder lenger unna sjøen. Fra disse områdene slo 500 ungdommer mellom 12 og 20 år (regner politiet med) seg sammen og gruppe-robbet strandgjestene i et plutselig og voldsomt angrep. Dette er en veldig "brasiliansk" måte å robbe strandgjester på, og folk frykter at dette er starten på en trend i Portugal. I går kveld befant vi oss i området med vår amerikanske venn fra Washington DC som er på besøk. Vi spaserte langs stranden fra Estoril til Cascais. Men vi følte oss ganske trygge. Det var mye politi der. På bildet ser du "min" Daniel (han susstrengte til venstre) sammen med Washington-Daniel. (I Cascais møtte vi forresten Pedro og Paulo og dro til Casa Mexicana for å tylle i oss margaritas. Jeg drakk en klassisk en, pluss en pasjonsfrukt-margarita... Guri. Mmm.)

Kameramannen burde ha klappet til Madonna

Jeg har aldri vært så veldig fascinert (bare litt, knis...) av mediepersonen Madonna. Til tross for at jeg er homse. Jeg prøver derfor ikke å mene så mye om henne. Men jeg har alltid hatt en mistanke om at karriæren hennes er tuftet på det sørgelige faktum at andre må tråkkes på. Det som plager meg nå (og som gjør at jeg tar bladet fra munnen) er at hun tråkker på fattige barn som ikke vet at de blir tråkket på. (Til Madonnas forsvar kan det kanskje sies at heller ikke hun har klarsyn nok til å se at hun tråkker på dem.) Jeg tenker på promoteringen av den siste barneboka hennes Lotsa de Casha.

Moralen i boka er selvsagt at penger ikke gjør noen lykkelige. Kanskje en sannhet med modifikasjoner. Uansett: Det vet nok de fleste av oss, rike som fattige. Kanskje bortsett fra Madonna som har fått en aha-opplevelse og føler trang til å skritte inn i rampelyset igjen. Eller kanskje hun bare liker å belære andre? Det er også en måte å tråkke på folk på. Kan jeg komme til poenget? Ja. Jeg så nettopp en opplesning hun gjorde fra denne boka for fattige barn i Harlem i New York. Steinrike og superglossy Madonna (hva kan vel ikke en vanlig jente gjøre med utseendet sitt, med en god dæsh pop-millioner) som sitter der mild og fräsh og skinner foran de stakkars ungene og leser for dem hvor fælt det er med alle de pengene... Jeg skulle ønske kameramannen bare skrudde av kameraet og gikk bort og klappet til henne.

Hvis du orker (den er ganske interessant, i all sin onde velde) ser du promo-videoen her.

Dukker som dykker i Organillos ursjøer

Vi har en gjest på besøk fra Washington DC. Det er hyggelig å ta med gjester på noe, og ikke bare slite barkrakker. Dessuten tror jeg ikke levra mi tåler stort mer. Vår Lisboa-venninne Susana er med på å arrangere en dukketeaterfestival. Dukketeater står ikke akkurat øverst på lista mi over moro, liksom... Men festivalen sliter med besøkstallene, Susana er så innmari grei og i det hele tatt - og vi har altså en gjest som gode verter bør gi annen input enn cocktailen caipirinha. Så i går vrikka vi oss avgårde til Teatro Trinidade i bydelen Chiado. Et flott og ærverdig teater. Det er ikke så lett å ta bilder med kameramobilen min, men her ser dere i det minste lysekronen i teatersalen.



Og stykket var faktisk veldig kult og betagende. Organillo, heter det. Her har jeg funnet en anmeldelse fra Time Out: "The ancient seas of Organillo are warm and mysterious. This is where babies are made. Stephen Mottram conjures up a beautiful, sexy world to tell this oldest of all stories. Inspired jointly by Elaine Morgan’s book The Aquatic Ape Hypothesis and Lennart Nilsson’s A Child is Born, his puppets swim and wriggle their way through our deepest Freudian oceans… The astonishing music, by the Argentine composer Sebastian Castagna, contains treatments of multiple recordings of a miniature street organ - an ‘Organillo’ - made by Stephen himself. A richly suggestive encounter, Organillo promises to hypnotise audiences through the nooks and crannies of their unconscious."

Reklamefilmen for EuroPride i Oslo...

...er det byrået Kitchen som har vispet sammen. Normalt befinner jeg meg ganske velvillig stemt overfor ting som er annerledes enn det jeg er vant til å innta via gluggene, men jeg må innrømme at dette...øh...forsto jeg rett og slett ikke. Er det bare meg, eller? (Det er nok det.)

Filmen kan du se her.

Den tropiske hagen i Betlehem

Eller "Jardim Tropical em Belém", som det heter på portugisisk.

Noen dager, som oftest på tirsdager mens hushjelpen vår Maria shiner kåken, hender det at jeg sitter på en benk i den tropiske hagen i Belém og jobber. Belém er en bydel i Lisboa. Det tar ca. 30 minutter å komme seg dit med trikk nr. 15 som går mellom Praça Figueira (i sentrum) og Algés. De fleste turistene som drar til Belém gjør det først og fremst på grunn av det praktfulle klosteret der, tårnet (Torre de Belém) og konditoriet hvor de berømte Lisboa-kakene pasteis de nata åpenbarer seg for verden. (Kakene er så berømte at det bare er tre mennesker som kjenner oppskriften - som for øvrig oppbevares i en safe.) De fleste turistene glemmer den tropiske hagen. (Hvis de i det hele tatt har fått med seg at den eksisterer.) Den er helt og aldeles nydelig! Her føler man blant annet suset av Portugal som kolonimakt, med underlige planter og trær fra tidligere kolonier som Mosambik, Angola, Macau, Goa og Brasil. Hagen vrimler også av eksotiske fugler (en gang så jeg en flokk med grønne papegøyer svusje mellom palmetrærne) og har et par praktfulle villaer (om enn noe forfalne).

Tray-up bitch

Denne søte (og ganske så homsete) historien fikk jeg i e-posten i dag, fra en amerikansk venn:

An airline's passenger cabin was being served by an obviously gay flight attendant, who seemed to put everyone into a good mood as he served them food and drinks. As the plane prepared to descend, he came swishing down the aisle and announced to the passengers, "Captain Marvey has asked me to announce that he'll be landing the big scary plane shortly, lovely people, so if you could just put up your trays that would be super."

On his trip back up the aisle, he noticed that a well-dressed rather exotic looking woman hadn't moved a muscle.

"Perhaps you didn't hear me over those big brute engines. I asked you to raise your trazy-poo so the main man can pitty-pat us on the ground."

She calmly turned her head and said, "In my country, I am called a Princess. I take orders from no one."

To which the flight attendant replied, without missing a beat, "Well, sweet-cheeks, in my country, I'm called a Queen, so I outrank you. Tray-up bitch."

"Norsk" portvin

Bache Gabrielsen. Larsen. "Norske" konjakkhus har du kanskje hørt om, men har du hørt om en "norsk" portvinsprodusent?

Firmaet ble grunnlagt i 1865 av vestlendingene Theodor Wiese og Dankert Krohn. Krohn og Wiese, het portvinen. Wiese solgte seg ut på et ganske tidlig tidspunkt, og i dag heter portvinen kun Krohn. Selv om jeg mener å ha sett det stå Krohn & Wiese på noen flasker... Det må ha vært en delirisk drøm. Okke som: Det kommer mye bra snask fra det portvinshuset. Mmm. Åh. Slurp. Jeg vet at portvinen herfra også i blant føres på vinmonopolet i Norge. Til nordmenn som er i Lisboa (eller Porto, for den saks del) og som lurer på hva de skal kjøpe med seg hjem, anbefaler jeg alltid et par flasker gane-smektende Krohn.

Nå er det så ille at...

...jeg nesten ikke klarer å sitte på kontoret mitt å jobbe. Leiligheten vår har to etasjer. Kontoret er på loftet. Dere kan jo tenke dere hvordan det er inne på et loft når det er 40 grader i skyggen ute. Puh! Det hjelper liksom heller ikke å åpne takvinduene. Tvert imot. På formiddagen går det greit. (Det er uansett da jeg jobber mest.) Men etter klokka to kan klamme moi bare pakke og klappe sammen. I etasjen under har vi et gjesteværelse med internettilgang. Det er der jeg pleier å rigge meg til om sommeren. Når vi ikke har gjester vel og merke. Det har vi en del om sommeren... Om to dager, for eksempel. Da får vi besøk av en amerikaner som skal bo her i en uke. Så jeg får nok holde ut litt til, her oppe i høgda.

Tenk å bli knadd av Madonnas private massør?

Det er ikke lett å ha barnebok på markedet i disse dager. Det har samboeren min Daniel fått erfare. Han rigget seg i dag til i forlaget Dom Quixotes stand på bokmessen (Feira do Livro) her i Lisboa, nærmere bestemt i Parque Eduardo VII, for å signere sin Cotãozinho e os seus irmãos. Han signerte ett eksemplar... Alt handler om Madonnas Lotsa de Casha, eller Pipas de Massa som den heter på portugisisk. (Den kommer ut på samme forlag som Daniels bok.) Popdamas nye opus kommer allerede til å bli årets bestselger her i landet. Og grunnen til dét skyldes ikke bare Madonna herself, men at bokas illustratør er portugiser! Rui Paes har blitt en folkehelt, og intervjues i disse dager i alle medier. Jeg så et i forgårs på RTP 2 (Portugals versjon av NRK 2). Sympatisk kar. Der kunne han fortelle at Madonna var hyggelig og enkel å ha med å gjøre, og da han fikk problemer med ryggen under tegnearbeidet, sendte hun ham sin private massør... Mmm.

For øvrig går det rykter om at Madonna for et par år siden kjøpte seg hus i Cascais, en fiskerlandsby nå gone jet set, bare 40 minutter med lokaltoget fra Lisboa.

Lurer du på hva du skal lese?

Bortsett fra boka mi, da?

Haa-haa, guriland så morsom jeg er i dag...

På Bokklubben Kursiv sine nettsider, anbefaler jeg lesestoff. Skeivt det meste, men det var jo Kursiv som ba meg krøste ut noen titler. Jeg bare tuller. Jeg har ikke krøstet dem ut. Dette er bøker jeg har veldig sansen for. (Jeg gleder meg for øvrig til filmen basert på en av bøkene jeg anbefaler; Brokeback Mountain. Jake Gyllehaal er innmari søt.)

Er nordmenn ekstremvær-tilpassede?

I dag vrikket jeg meg avgårde til kaféen A Brasileira i Chiado hvor jeg møtte venner av venner som har ankommet Lisboa på helgetur. Et hyggelig spansk-norsk homsepar, bosatt i Barcelona. De kunne fortelle meg at det er uendelig mye varmere her enn i Barcelona. Og spanjolen så ut som om han var i ferd med å smelte bort. Nordmannen elsket det. Jeg óg. Mmm. Deilig og varmt. O skjønne sol, skinn på meg, liksom. Samboeren min Daniel, for eksempel, takler heller ikke varmen særlig godt. Er ikke dette rart? Portugiserne jeg kjenner, lurer alle på hvordan jeg overlever somrene her. (Det kan bli nesten 50 grader i skyggen i down town Lisboa.) Jeg sier at jeg overlever dem fint. Noe jeg også gjør. Og ikke bare jeg. Jeg har aldri truffet en nordmann her nede som har hatt problemer med heten.

Jeg lurer på hvorfor det er slik? Kanskje norske kropper takler bedre ekstremtemperaturer (det være seg lave som høye) enn de innfødte, her på den iberiske halvøya? Eller kanskje klager vi bare mindre? Eller...øh...kanskje skal jeg slutte med å generalisere så mye?

En million barn og 40 grader i skyggen

I dag har Daniel m/mann (moi, dere) besøkt Alvito. Alvito er en liten by i den portugisiske regionen Alentejo. For nordmenn er regionen kanskje mest kjent for vinen som produseres der. (Det er flere vingårder fra Alentejo som er representert på Vinmonopolet. Borba og Esporao, for eksempel.) Byens bibliotek hadde invitert Daniel til å komme å lese fra barneboka hans Cotãozinho e os seus irmãos (eller Lille Lo og søsknene hans, på norsk). Alvito er en by som er i ferd med å avfolkes. Det fødes i gjennomsnitt ca. 12 barn i året der. Men det skulle man ikke ha trodd i dag! Jeg tror det må minst ha vært én million unger klemt inn i bibliotekets lille auditorium. De hylte av begeistring da Daniel leste! Det var veldig morsomt. For øvrig var det 40 grader i skyggen i Alvito midt på dagen. Det var ikke fullt så morsomt.

Hvis du vil, kan du lese mer om Daniels bøker her

Og på bildet under kan du nyte synet av Alvitos berømte pelourinho. Det er en stake med fire mothakede kroker som man tredde de halshugde hodene på (den gang man henrettet mennesker på det viset).

Hærli.

Pac Man-kake til Daniel

Vi feiret Daniels LA-"sølv" (se tidligere post i bloggen) med Pac Man-kake. Forrige helg var Daniel i Faro hos moren sin og hadde som vanlig mye snask med seg tilbake til Lisboa. Blant annet kaker. (Regionen Algarve, som byen Faro ligger i, er berømt for kakene sine.) Men altså: Dette var en kakebunn laget av moren hans, som man liksom skal videreutvikle til en ordentlig kake. Det skjønte jo ikke grådige moi og skar meg et fett stykke mens Daniel var på jobb og ante fred og ingen fare. Det smakte litt tørt. Etter et par ettertenksomme tygg gikk det opp for meg hvilken grusom synd jeg hadde begått mot den portugisiske kakekunsten...

Men da Daniel kom hjem og jeg hadde tryglet om nåde, fant vi ut at vi like godt kunne lage en Pac Man-kake. En digital helt passer godt når man skal feire en premie i en konkurranse om digital kunst, synes du ikke?

Store Wars (Grønnsakene tar hevn)

Klar for grønnsaksversjonen av Star Wars?

Knis...

Norske satanister mobiliserer til motstand

Satanister over hele Norge, med pastor Jan-Aage Torp i spissen, rotter seg i disse dager sammen i kirkene sine og fortviler over EuroPride som snart skal gå av stabelen i Oslo. De vil ha seg frabedt et slik arrangement. Det faller dem spesielt tungt for brystene at det foregår under hundreårsjubileet for unionsoppløsningen. Og det mest fabelaktige utsagnet i denne sammenhengen så langt, må vel være pastor i Regnbuen kristne fellesskap, Finn Henrik Friis Larsen, som sier til VG i dag: "En homoparade har overhodet ingenting med frihet og frigjøring å gjøre."

Hallo.

Til det har jeg bare én ting å si: Friis Larsens tro har i det hele tatt alt med Satan og undertrykkende ondskap å gjøre.

Hulkeseanse i Lisboa

I går dro Daniel og jeg, sammen med våre venner Pedro, Paulo, Nuno og Nuno (det er to av dem, og de er attpåtil kjærester), Marco og António til Aula Magna får å se, høre og i det hele tatt beundre Anthony and the Johnsons. Anthony er en ung engelskmann bosatt i USA, og som lager musikk med røtter blant annet tilbake til kunst-undergrunnsbevegelsen i New York på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. I tillegg til å framføre egne låter, framførte han også en del cover-versjoner; blant annet sanger av Lou Reed og Nico. Det er egentlig Daniel som har mest sansen. Jeg er med på "kjøt og flesk", som det heter der jeg kommer fra. Men jeg har litt sansen, innrømmer jeg, hvis jeg kjenner etter. Kanskje fordi det er litt sykt. Sangene er ultradystre "torch songs" som legger seg som en klamp om hjertet. Jeg har bivånet Anthony før. På klubben Lux. Da hadde han kort, lyst hår og var fløffi og søt. I går var han nesten ikke til å kjenne igjen. Veldig søt der han sludreflørta med publikum mellom sangene, men så ellers ut som en krysning mellom Lille Trille og Nico i goth-utgave. Han hadde på seg en lang, svart parykk og var i det hele tatt ganske innesluttet der han satt bak flygelet og tutla med tangentene. Han hadde fire musikere med seg. To gitarister, en fiolinist og en cellist. Fiolinen og celloen gjorde det hele om mulig enda tristere. Hulk! Publikum var gale av begeistring. Er det et sted å være melankolsk, så er det vel Lisboa.