Nina skal gifte seg. Og mer rødvin.

Det var en aften i kjærlighetens tegn.

Jeg er i ferd med å bli et mat- og vinvrak. All den rødvinen som bare står og funkler bedende mot meg, hvor man enn snur seg... I går dro Daniel og jeg til weekendhuset til foreldrene til Rodrigo. Ca. 45 minutter med bil fra Lisboa. En liten og pittoresk landsby. Den ser slett ikke så lovende ut fra motorveien, men så snart man lirker bilen inn i det trange gatenettet blir det andre boller.

For ordens skyld: Nina og Rodrigo er et vennepar. Nina og Rodrigo skal gifte seg. I desember. De hadde invitert en bråte venner. Og det var for å annonsere vielsen. Den skjer i en skjønn kirke her i Lisboa, og festen avholdes i et nydelig, tilbaketrukket kloster i Bairro Alto. Jeg skal være Ninas forlover. Det var stjerneklart. Himmelen var fløyel. Månen stor og tung. Det hele var veldig rørende.

Nina, denne Rodrigos gave, hadde i sakens offentliggjørende anledning kulinert over skalldyrgryte fra Angola. Nina er egentlig fra denne tidligere portugisiske kolonien. Og så var det all (slurpe) vinen... Som jeg har lovet meg selv gjentatte ganger de siste dagene, og som du sikkert begynner å bli rimelig lei av å lese om, skal jeg altså roe meg litt mht den vinen. Men Ninas mat var så god, og man kan bare ikke spise så god mat når det serveres en så spesiell vin til, og så skal man skåle i det ustanselige for mine unge venners lykke etc. Jaja. Sukk. Guri. Snart drar vi okke som til Madeira, og da skal jeg bare spise frukt, legge ansiktmasker (av frukten jeg ikke spiser), drikke kildevann og gå lange, veldige turer i den blomsterdekkede fjellheimen for å restaurere meg tilbake til mitt gamle, dvs. unge moi.

Mmmat! (Og litt drikke...)

I går kveld dro vi til Trilogía, en restaurant nær t-banestasjonen Rato. Det er en kjent, portugisisk kjøkkensjef (Michel Costa) som driver stedet, men maten fikses av to polske kokker. Vi dro sammen med vår kypriotiske venn Stelios, som jobber i den kypriotiske ambassaden her i Lisboa, og to venner av ham som vi tidligere ikke har hilst på: Marco (fra Italia) og Marc (fra Belgia). Vi var en internasjonal gjeng, med andre ord.

Jeg hadde ikke så veldig store forventninger til maten. "Polske kokker" får ikke akkurat smaksløkene mine til å vibrere in futurum. Jeg har aldri vært i Polen, så jeg vet vel egentlig ikke hva jeg snakker om... Og jeg har blitt så skuffet over portugisiske restauranter opp gjennom årene (jevnt over er det ganske ille) at jeg var forberedt på det verste. (Men er man forberedt på det verste, blir man desto gladere når maten er god. Er jeg ikke lur?)

Men guri... Dette var veldig bra. Trilogía er en slags "konsept-restaurant". Først spiser man seg gjennom ca. ti glamorøse småretter. Det kan for eksempel være varm geitost på frityrstekte auberginer, sammen med rørte bringebær. Mmm? Mmm. Så velger man seg en hovedrett. Jeg valgte lam i en sterk, marokkansk saus. Gisp. Nyyydelig. Og til slutt desserten, hvis man orker mer. Det gjorde jeg... Jeg har alltid plass til dessert. Jeg har en egen dessertmage. Det var en desserttallerken bestående av sjokoladekake, apfelstrudel og sorbet.

Egentlig hadde jeg bestemt meg for ikke å drikke vin til - etter rotbløyta for et par dager siden lovet jeg meg selv å aldri mer røre alkohol, ikke sant? - men den belgiske karen ville så gjerne ha litt rødvin til (de andre ville ikke ha) at jeg ikke hadde hjerte (særlig) til å si nei, og delte delte derfor en flaske fra Alentejo med ham. Ai. Den vinen var så god at til og med Daniel nippet i seg et glass.

Det var ingen billig fornøyelse (etter portugisisk målestokk), men vi kommer nok til å dra tilbake dit en gang. Snart.

Etterpå toget vi hjem til Stelios. Han bor bare gangavstand fra restauranten. Kypriotiske ambassadeansatte bor glamorøst. Jeg bare nevner det.

Truende nabo med tykk katt

Jeg har en nabo med en tykk katt som hun hele dagen snakker høyt og hysterisk til. Hun snakker til den nå. Skrikene hennes smeller mellom murveggene her i gata. Det er derfor jeg føler for å skrive dette, selv om det vrir seg i magen min.

Med en hammer har hun knust alle ute-terrakottapottene med plantene våre i - og helt gift i jorden til en gammel og nydelig bougainvillea ved siden av inngangsdøra vår. (Vår inngangsdør, ikke hennes som er ti meter lenger nede i gata.) Nå bruker katten hennes jorden som bougainvilleaen sto i, som utendørsdo. Da Daniel spurte henne hvorfor hun gjorde dette mot oss, angrep hun ham (uten forklaring) og begynte å slå. Hennes strerkt alkoholiserte mann kom etter og hjalp henne. I tillegg til å true med å skyte Daniel og sjikanere ham fordi han er homo. Jeg, som sto på balkongen og så på dette, måtte løpe ut og hale den stakkars samboeren min i sikkerhet.

Dagen etter ble Daniels blåmerker fotografert av politilegen. Vi anmeldte det hele. Det hører også med til historien (og anmeldelsen) at datteren til disse to grusomme mennesker, stilte seg opp foran leiligheten vår den påfølgende natten og skrek "homodritt, homodritt" til oss. Og kjæresten til denne datteren ringte oss hjem et dusin ganger den natten (svært alkoholisert, han også) og truet oss med de forferdeligste ting. I tillegg til å sjikanere oss fordi vi er homoer.

Det er over ett år siden hendelsen. Ingen ting har skjedd. Politiet gjør ingen ting. Dette er Portugal. Det skal være slik her. Det er ikke meningen at man skal rydde opp. Jeg gruer meg hver gang jeg går hjem og hver gang jeg går ut. Jeg er redd for å møte mannen og svigersønnen alene en kveld. Det har jeg ennå ikke gjort, men en dag kommer jeg til å gjøre det.

Det eneste som så langt har skjedd - og skjer - er at disse naboene, når det måtte behage dem, truer oss med de forferdeligste ting (de to mennene) og kaster ukvemsord etter oss (de to kvinnene). Vi har aldri gjort dem noe og aldri snakket til dem. (Bortsett fra da Daniel spurte hvorfor hun vandaliserte tingene våre.)

Nei, vi kommer ikke til å drepe katta hennes... Stakkars krek. Men vi er ikke i tvil om at hun hadde drept vår, hadde vi hatt en. Nei, nå blir jeg helt lei meg her jeg sitter.

Hasj, marihuana, heroin og kokain. Forsyn deg.

I natt var jeg ute sammen med noen nye og hyggelige venner. Vi var i Bairro Alto. (Slurpa caipirinhas. Se forrige post.) Jeg tror jeg ble tilbudt dop 20 ganger. Hasj, marihuana, heroin og kokain. Forsyn deg. Politi patruljerer til fots og i biler, men det ser ikke ut til å stoppe verken selgere eller kjøpere. Det er det samme kjøret når jeg daglig krysser Baixa for å gå på supermarkedet. Masse politi. Og mange langere som later som om de selger solbriller (særlig) men som flæsjer hasjrukene mot meg straks jeg i et uoopmerksomt øyeblikk glemmer meg og ser på dem. Jeg er ikke dydens blomst, men allikevel... En gang ble jeg tilbudt kokain 20 meter fra politistasjonen bak Nasjonaltheatret. Er det jeg som ser ut som en skikkelig trengende, eller? Daniel blir aldri tilbudt noe som helst, han. Det verste er at det er de samme menneskene som selger nå som for 2 1/2 år siden, da jeg kom til Lisboa. Blir ingen av dem tatt av politiet? Jeg begynner å få en gryende mistanke om at politiet kanskje blir bestukket for å late som ingen ting.

I natt slurpet jeg i meg...

...én vanlig caipirinha, to mango-caipirinhas og én jordbærcaipirinha - og kom meg ikke i seng før klokken seks om morgenen. Klynk. (Det er i baren Baliza i bydelen Bica de lager de beste.) Bortsett fra en dundrende hodepine og det faktum at jeg herved lover meg selv å aldri røre alkohol mer, faktisk ikke tenke på alkohol mer, opplevde jeg på veien hjem noe jeg ikke har opplevd tidligere: Den dunkle, blå himmelen over Lisboa klokken seks om morgenen, som savner sin like.

Råsinbåle etter blutkakeh?

Vi har bare så late dager i Lisboa nå. Vi burde egentlig skamme oss og jobbe litt hardere. Men hjernen min er i ferd med å forvandles til grøt for det er bare så varmt og kun en uke til vi tar sommerferie. Vi står vi griseseint opp og har laaahnge skravlefrokoster. Daniel er ikke på kontoret før rundt klokka 12. Og er tilbake allerede ved sekstiden... Aiai. De siste dagene har vi hver kveld sittet klistret til TV-skjermen. (Synd og skam, dét óg, tatt i betraktning det fabelaktige været. Vi burde reist til en eller annen strand og slanget oss, ikke sant?) Vi har kjøpt den femte sesongen av Will & Grace på Amazon og inntar et par episoder hver kveld. Det er så morsomt! Jeg elsker Will & Grace! (Vel, jeg elsker egentlig Karen & Jack mer. Serien burde vært kalt Karen & Jack...) Og sammen med Will & Grace-DVDene kjøpte vi French & Saunders' At The Movies som vi tar stykkvis og delt. Veldig morsomt det også, men det blir nesten humor-kræsj. Det blir, som Daniel sier, å spise "råsinbåle etter blutkakeh". Begge deler kjempegode, men hvordan smaker en rosinbolle etter at man har trykt i seg bløtkake, liksom?

Bildet som beviser at homoekteskap er djevelens verk

Jeg søkte bare i Google på mantraene homosexual, better og marriage og fikk 666 000 treff.

666, dere.

Djevelens tall. Attpåtil ganget med tusen.

Hyl.

Kanskje har ikke Gud himself noe i mot ekteskap mellom mennesker av samme kjønn, men å tro at det er bedre enn heterofile ekteskap (ref. det blasfemiske søkeordet better) er tydeligvis å gå for langt. Det får da være grenser.

The Importance of Being Earnest

Det stykket av Oscar Wilde, du vet. Jeg var på Biblioteca Camões
forleden og lånte filmatiseringen på DVD. Den som Rupert Everett og
Coling Firth spiller i. Har du sett den? Engelsk kostymedrama som burde
vært av beste merke, men det var allikevel noe som sviktet. Manuset er
det definitivt ikke. Det er helt fabelaktig. Overfladisk og dypt på
samme tid, og veldig, veldig morsomt. Judy Dench som aunt Augusta er
bare helt ubetalelig. Men: Det er noe med teater på film, tror jeg.
Noen ganger lar det seg bare ikke overføre elegant. Og "elegant" er et
viktig stikkord i denne sammenhengen... Wildes teaterspråk er så
vidunderlig kunstig og film blir så overveldende realistisk og det ble
bare i det hele tatt kræsj. Ingen dårlig The Importance of Being
Earnest. Men heller ingen god.

"Hemmelig" boligkrakk

Jeg er overbevist om at boligkrakket som mange snakker om skal komme, er i god gang - og har vært det en stund allerede. Daniel og jeg fantaserer i blant om å flytte tilbake til Oslo og lar nå og da våre øyne gli over de ekstremt mange (har tilbudet vært så enormt stort, tidligere?) og svært så lekre leilighetene som ligger på finn.no. Og prisene...? Jeg må da innrømme at det ikke er så ille. Nå er det selvsagt sommer, og det er som oftest labert om sommeren. Men allikevel... Jeg ser leiligheter med samme standard og i samme område som den vi solgte i 2002, og prisene ligger nå flere hundre tusen under. Her i Lisboa ligger de samme leilighetene til salgs i årevis. Her er det definitivt et krakk, selv om ingen medier tar det opp.

Det er kanskje også derfor norske journalister også skriver lite om boligkrakket, og at de fleste "eksperter" - for ikke snakke om eiendomsmeglere - sier at spådommene bare er tull. Både journalister og "eksperter" (de fleste eier jo sin egen bolig) pluss eiendomsmeglere, har alle en personlig økonomisk interesse av å ikke bidra til at demningen brister.

To venner av oss slo nettopp til og kjøpte en leilighet i glam-bydelen Chiado til € 290 000. Opprinnelig skulle selgerne ha € 350 000.

Det er selvsagt ikke et krakk hvis folk bare sitter på leilighetene sine og skal ha masse penger for dem, selv om de ikke klarer å selge dem. Men i det øyeblikket det blir nødt til å selge...

Hadde jeg skullet kjøpe, ville jeg nå ventet og sett hva som skjer. Det britiske magasinet The Economist mener for øvrig at boligmarkedet er tidenes globale økonomiske boble, og at vi kan forvente oss et fryktelig krakk snart.

Skal du til Los Angeles i nærmeste fremtid?

Da kan du jo (kanskje innimellom alle filminnspillingene du deltar i) legge turen innom LACDA (Los Angeles Center for Digital Art) i 107 West Fifth Street. Tidligere i år deltok samboeren Daniel i en internasjonal kunstkonkurranse - og havnet på en andreplass! På utstillingen Global Access som åpnet i går, og som holder åpen til 28. juli, kan du se noe av alt det som kjæresten min kan. Sukk.

Nakne turister i Lisboa sentrum

Vel, helt nakne er de ikke, men det er hjelpe meg ikke mye om å gjøre.

(Denne ettermiddagen føler jeg meg litt som Dydens Blomst og Vokter. Snapshotet til venstre ble for øvrig tatt av meg i dag tidlig, like før jeg gikk ut for å melke kyrne.)

Altså:

Jeg husker første gang jeg ankom Lisboa, for litt over åtte år siden, og fikk streng beskjed av Daniel om å ikke gå rundt i shorts i byen. Heller ikke sandaler syntes han sømmet seg. Jaja, tenkte jeg, noe får man vel ofre for kjærligheten. Og: Det er noe som heter "å kle varmen ute" her nede. (Nå går jeg i både shorts og sandaler, og det har jeg også fått Daniel til å gjøre. He, he...)

Men: Etter å ha bodd her noen år skjønner jeg hans aversjon mot "turist-fashion". En del av sommergjestene vralter rundt midt i Lisboa sentrum kun iført badebukse og strandsandaler! Noen er i tillegg så delikat rosa, svette- og oljeblanke og, for ikke å forglemme fulle, at jeg er sikker på at de må være nordmenn. Jeg tror ærlig talt ikke at de turistene helt evner å se seg selv. Det er jo så varmt, ikke sant? Og så er de jo i Syden? Øøøl! Og så er det sandstrender bare noen mil unna? Hm.

De kan prøve å gå inn på supermarkedet hjemme kun iført g-strengen?

Jeg så en gjeng "nakne" nordboere stavre seg rundt blant butikkene i den ærverdige og gamle bydelen Baixa i dag. (Derfor dette plutselige utbruddet til dydens forsvar.) Himmel og hav og hinsides enhver troverdig beskrivelse... Jeg må innrømme at jeg ble aldeles flau på deres vegne. Portugiserne blir enda flauere, spesielt den eldre, tung-katolske generasjonen som lurer på om vi har hørt om alminnelig folkeskikk, der vi kommer fra.

Det er spesielt mange gamle og skrekkslagne ekspeditriser i Baixa i disse sommermånedene, som ser seg nødt til å korse seg når døra til butikken går opp.

"Verdimessig grunnlag". Særlig.

Dagbladet, via Fædrelandsvennen, melder at Mediehøgskolen Gimlekollen i Kristiansand (en skole jeg for øvrig aldri har hørt om før) ikke vil ansette skilte, samboere eller homofile som lever i parforhold. I følge skolens egen beskrivelse er dette «en privat kristen høgskole med offentlig eksamensrett», som gir «et teoretisk, praktisk og verdimessig grunnlag for arbeid i mediene».

Som samboende homse stusset jeg selvsagt spesielt over det siste; at en skole som som ekskluderer lykkelige homser (de ulykkelige som ikke praktiserer sin seksualitet kan aksepteres) skryter av at de gir studentene et "verdimessig grunnlag for arbeid i mediene».

Hva slags verdier? Hva i alle dager lærer studentene på denne...øh..."skolen"?

Hadde jeg hatt ansvaret for å ansette journalister til en moderne, oppegående og leservennlig avis, ville jeg nok stilt meg svært så skeptisk til de med bakgrunn fra Mediehøgskolen Gimlekollen.

Det lukter brent i Lisboa

Grunnen er selvsagt alle skogsbrannene som herjer i området rundt byen. Og i går nådde lukten av massiv skogsbrann indre Lisboa by. Det er ingen hyggelig lukt, tro dere meg. De som bor ute i forstedene får også aske inn i huset. Et øyeblikk ble jeg grepet av panikk. Jeg trodde det brant i huset. Men så var det bare Daniel som hadde åpne noen vinduer for å fylle leiligheten med litt frisk kveldsluft...

Hver sommer de siste årene har det brent i Portugal. Store skogsområder og mange naturreservater er forvandlet til svartsvidde sletter. Det er en nasjonal katastrofe. Mange tror at de fleste brannene er påsatte. Dette gir nok pyromaner megakick. Det er liksom ikke annet på nyhetene nå: Enten brannmannskaper versus flammende eller hylende familier som ser at alt de eier blir flammenes rov (familier som gjerne er så fattige at de ikke har råd til forsikringer). Det er deprimerende.

I går brant det voldsomt rundt byen Mafra. (Byen som klosteret i José Saramagos Klosterkrønike ligger i.) Vi har et vennepar, Carla og Mario, som bor i et lite hus i en knusktørr bakkeskråning der. De var rimelig shaky, men heldigvis (for dem) hadde vinden snudd og bragt flammene i en annen retning.

En nifst glamorøs helg

Samboeren min Daniel og jeg har vært nifst glamorøse denne helgen. Vi måtte bort fra svette og larmende Lisboa, og satt oss derfor på toget i Santa Apolónia-stasjonen og suste avgårde til "spa"-byen Luso og Palácio Buçaco (som ble ferdigstilt i 1907 og som den portugisiske kongefamilien knapt rakk bo i før landet ble republikk tre år senere). Svimeslående storslått. Stønn. At arkitekten egentlig jobbet som operascenograf, kom ikke som noen overraskelse på meg.

Palasset, som ligger i en liten, kunstig skog fra 1600-tallet, med fossefall og eksotiske planter og trær fra hele verden (plantet av en munkeorden hvor et stort poeng var å gå barfot og forholde seg taus) er nå et hotell med en stratosfærsik glamorøs restaurant. Ja, hva spiste jeg...? Jeg kan huske at jeg dyttet i meg bachalau marinert i et eller annet, dådyrmedaljonger (jeg spiste altså Bambi, dere), spegris-ravioli og annet i samme leia. Vi drakk også vin laget av druene fra palassets egne vinmarker. Det var liksom Daniel og meg i den restauranten, omringet av steinrike sentral-Europeere (såkalt eurocashtrash) og ditto pengesterke nordamerikanere (dvs. syltynne, overpudrede damer med stort hår, sammen med sine fete, svette forretningsektemenn i dobbeltspente Boss-dresser) som alle overgikk hverandre i å se ut som om de blasert-kjedet seg noe voooldsomt. Gjesp... Puhleeze darling, må vi virkelig drikke mer av den champagnen, and who really wants the bother of a country estate these days... Vi er nå aldeles ruinerte (VISA-kortet verker og Nordea kommer til å ringe meg og spørre om jeg har fått solstikk...) og må spise grøt i 14 dager. Men det var verdt det.

Nye iTunes støtter videoblogging

I en tidligere post her i bloggen min lot jeg meg begeistre av Apples nye iTunes (både for Mac og PC) som inneholder en egen seksjon for såkalte podcasts. Altså nedlastinger av "taleblogger", som man blant annet kan abonnere på gjennom iTunes-butikken på nettet. (Apple kan for øvrig rapportere om mange millioner nedlastninger allerede de første døgnene.) Vel. Jeg henfalt i lyriske betraktninger og ønsket meg muligheten for videoblogging i fremtidige versjoner av iTunes... Jeg burde først ha kikket enda nærmere på versjonen jeg nettopp hadde lastet ned. Selvsagt støtter den videoblogging! Aiaiai! Og dere: Det er bare heeelt fantastisk. Man finner seg en side som lister disse bloggene, løfter dem man ønsker så aldeles lekende lett inn i iTunes, og ka-bang... (Videoblogger kalles også videocasts.)