Området rundt Quinta das Eiras, og Madeira for øvrig, har store og små områder med laurbærtreskog. Mens vi har gått tur har jeg kikket på trærne og tenkt at dette ligner da gurimeg mye på de bladene vi putter i maten... Nå er det forskjellige typer laurbær, og dette er ikke bladene vi har i maten - men jeg var allikevel ikke så langt fra sannheten, fant jeg ut etter å ha konferert med Madeira-guiden vår. Madeira, Azorene og Vest-Afrika har denne sjeldne (og nydelige) skogen som stammer fra forrige istid.
Vi har ikke hatt så mange soldager her på Madeira. Det skyldes at vi bor så høyt oppe i fjellheimen. I tåkeheimen, til tider. De gangene vi har reist ned til Funchal har det vært sol og varmt der, men regn og kjølig her. I dag, derimot, er det en strålende og deilig soldag. Vi har ligget og duppet i svømmebassenget og viftet bort veps. Vi skal returnere til Lisboa i morgen, men jeg kjenner nå, når jeg kjenner på følelsene mine, at jeg ville hatt godt av en uke til. Vanligvis gleder jeg meg til å komme tilbake i normal gjenge igjen, men det er fordi jeg stort sett er utslitt etter feriene da vi drar til byer eller rundreiser med opplegg. Puh. På Quinta das Eiras, derimot, er det ikke annet å ta seg til enn å gå tur, ligge i svømmebassenget, sitte i en stol og stirre tomt foran seg, hyle litt eller spille kort. Vi har spilt mye kort. Kjøpte en kortstokk i Funchal. Daniel har lært meg et som han pleide å spille sammen med bestemoren sin. Bisca, heter det. Jeg tror vi har spilt det kortspillet 30 000 ganger nå. Hyl.
De siste dagene har vi blitt oppmerksomme på en hund som holder til under en søppelcontainer 100 meter fra inngangen til "gården" vår. Hunden er hvit, liten og korthåret. Ca. ett år gammel. Og full av flått. Den er helt ruglete av flått... Stakkars liten. Etter en del innledende usikkerhet er den nå hemningsløst glad over å se oss. Halen går som en propell og beina som trommestikker. Den løper rundt oss som en hvirvelvind. Skrenser i svingene. Smelt. Jeg lurer på hva slags mennesker som kan forlate en hund slik? Eller kanskje den har stukket av? Gått seg bort? Den var litt folkesky, og måtte i begynnelsen lokkes fram med mange mjukrøysta godord, noe som gir meg en følelse av at noen har vært slemme mot den. Hunden lager for øvrig ikke en lyd. Ikke en eneste bjeff, har vi hørt. Er ikke det merkelig? Dessuten er den utsultet og tynn som en strek. Vi har i de to siste dagene derfor gitt den mat og kos. (Vi tror den er underernært på begge deler.) Hunden blir så febrilsk glad (slik bare hunder kan bli febrilsk glade) at vi nesten holder på å begynne å grine. Ja. Guri. Jeg vet. Daniel og jeg er litt De Teite To. Denne veldedigheten er kanskje ikke så smart, for hunden blir kanskje bare værende der, under containeren, og vente på at vi skal komme tilbake... Jeg må prøve å finne ut om Madeira har en slags dyrebeskyttelse, og eventuelt sende dem en mail eller ringe dem, slik at de kan plukke det hardt prøvde dyret opp, av-flåttifisere det og prøve å finne nye eiere til det (eller oppspore de gamle, hvis de viser seg at de er snille og at bikkja bare har rota seg bort). Den flåtten kan komme til å ta livet av kreket, hvis noe ikke gjøres.
