31. august 2005

Mer jord

Det er mange forskjeller mellom Norge og Portugal. En av dem er at planter vokser raskere her. Naturlig nok. Inneplantene også. Og er det noe jeg bare har utsatt og utsatt i flere måneder nå, fordi det er så vanvittig kjedelig, så er det å kjøpe ny jord og større potter. Vi har en plante som vi fikk fra moren til Daniel i fjord. Da var den 20 centimeter. I dag traff den taket... Og potta er like liten... Altså: Større potte og mer jord. Stønn. Dessuten har orkidéene våre også sprengt minipottene sine. Jeg sitter her og ser på dem. De har mistet alle blomstene sine. Bladene gulner. Jeg vanner dem som før, men det hjelper ikke. De trenger ny jord og større potter, de også.

Jeg blir trøtt bare ved tanken på å gå ut og slepe dette hjem. Spesielt fordi det er bratt oppoverbakke fra blomsterbutikken til leiligheten.

30. august 2005

En pose lakrisbåter og en loppe

I dag tidlig møtte jeg en norsk venninne, Monia, for en kaffe i bydelen Baixa. Hun hadde med en presang til meg, siden det ikke er så lenge siden jeg har hadde fødselsdag: En stooor pose med lakrisbåter. Deretter dro jeg til kontoret til Daniel hvor jeg satt og jobbet (mens hushjelpen vår Maria shinet kåken hjemme) og spiste hele posen helt alene. (Heldigvis liker ikke Daniel lakrisbåter.) Mmm. Jeg kjenner faktisk ingen portugisere som liker lakris. Jeg har heller aldri funnet det i noen butikker. Lakris er ingen "greie" her.

Og da vi tok t-banen hjem var det en loppe som hoppet på Daniel. To bitt på beina og ett i den begynnende bilringen.

Interessant dag, ikke sant?

Gutteleksikonet er her

Jeg er så stolt!

Men er du forvirra, sier du?

Da skal du besøke min oppdaterte hjemmeside.

Må ha den

Bare ha den. Den lanseres her i Portugal i overmorgen. (Samme dag som i Norge, tenker jeg.) Jeg er veldig barnslig og elsker spill. Jeg har en GameBoy Advance som jeg nå nesten har trykket i stykker. Og selvsagt har jeg PlayStation2.

Det er et under at jeg får gjort andre ting enn å spille.

29. august 2005

Rumeneren på gata

På vei til supermarkedet Pingo Doce i Graça, stoppet jeg på veien ved en miradouro (et utkikkspunkt) for å beundre utsikten over bydelen Alfama og elven Tejo som glir forbi Lisboa. Der satt det en kar som begynte å snakke med meg. Du vet, en av disse sosiale karene som kan snakke med hvem som helst om hva som helst. En hyggelig, relativt ung fyr. Rumener. Kunne mye om Norge. Jeg kan ingen ting om Romania. Det var nesten litt flaut. Han har bodd i Portugal i 10 år. I begynnelsen jobbet han i byggebransjen, men etter en stund måtte han slutte. Den rumenske ambasaden jakter på løsarbeidende rumenere i utlandet, og når de oppsporer dem sørger de for å få dem sendt tilbake til Romania. Og tilbake til Romania ville han ikke, sa han. Der er det fremdeles nesten like ille som på diktatoren Ceausescus tid, bare at folk i andre land ikke vet det. Og blir man sendt tilbake, kan man ikke søke om å få reise ut igjen før det har gått fem år. Så da foretrakk han heller å bo i Portugal - på gata. Han virket som et fint menneske som ikke hadde blitt forrået av gatelivet.

Han gledet seg til 2007. Da blir Romania medlem av EU og folk kan reise fritt. Da skal han hjem til familien sin.

(Jeg turte ikke fortelle ham at jeg for et par måneder siden hadde drukket champagne med et menneske fra den rumenske ambassaden her i Lisboa, på hotell Meridian. Er det virkelig dette de rumenske ambassadefolkene bruker tid og energi på? For en hjerteløs tapergjeng! Hvorfor? Hva tjener de på det, annet enn å spre angst? Hadde jeg visst dette skulle jeg skrikende ha kastet champagnen på polyesterdressen til han ambassadefyren.)

Så sterk kan frihetstrangen i et menneske være: Heller leve på gata i et fremmed land enn å føle seg ufri i sitt hjemland.

28. august 2005

Kast deg i elven

Den heter det, restauranten som vi var på i går: Atira-te ao rio. Min venninne Nina, som snart skal gifte seg med Rodrigo (og jeg skal være forlover), fyller 30 i dag. I den forbindelse inviterte hun og Rodrigo noen venner ut i går kveld. Vi dro til denne brasilianske restauranten som ligger på den andre siden av elven Tejo. Vi tok fergen fra Cais de Sodré til Cais do Ginjal i Casilhas (det er bare rett over, 10 minutter) og spaserte derfra langs elvebredden til Atira-te ao rio. Beliggenheten er fantastisk, med utsikt mot Ponte 25 de Abril (broen som het Ponte Salazar før revolusjonen i 1974) og Lisboa, som i kveldsmørket lå som et lysende perlekjede langs vannet.

Daniel og jeg spiste mat som vi også har spist i Brasil. Daniel kneppet opp øverste knapp i buksa og ba om feijoada, Brasils "nasjonalrett". Svarte bønner, ris, svinekjøtt, annet tørket kjøtt og en bråte mikk attåt. Han bestilte spis-så-mye-du-orker-varianten fra en slags buffet. Skikkelig prompemat. Det var godt han satt nærmest elven... Jeg bestilte picanhas som er tørket og grillet storfe, med stekte bananer, svarte bønner og potetsalat til. Mmm. Fjert. Ups.

Dette er ikke et område som så veldig mange turister finner veien til, men av alle ting var det en kjempestor gruppe med norske turister der! Og da mener jeg kjempestor: Det må ha vært over 100 stykker av dem. Men de var på en annen restaurant, og jeg oppdaget dem først da de sjanglet seg forbi bordet vårt, på vei tilbake til båten. Det var deilig å høre norske stemmer (selv om de snøvlet). Jeg innrømmer dét.

For øvrig må det nevnes at mens vi satt der og dyttet i oss, var det en som tok oppfordringen bokstavelig og kastet seg i elven. (Ikke fra vårt selskap, dog.) Det var lavvann. Han skallet i bunnen og måtte fraktes fra stedet i ambulanse... Guri. Han drakk vel for mange brasilianske caipirinhas, tenker jeg.

27. august 2005

Hva jeg savner fra Norge

Jeg savner vennene mine.

Jeg savner årstidene. Jeg savner en tydelig vår, sommer, høst og vinter. Ikke bare regn eller sol og en liten temperaturforskjell.

Jeg savner vinterkosen inne, når det er snø ute.

Jeg savner kontrasten mellom lys og mørke. Jeg savner melkehvite somre og svarte vintre.

Jeg savner den friske, klare luften.

Jeg savner brunost, Mills kaviar, Freia melkesjokolade, seigmenn, lakrisbåter, Solo og papirutgaven av Dagbladets Magasinet. (Jeg kan kjøpe Dagbladet her i Lisboa, men Magasinet følger aldri med.)

Jeg savner den friske smaken av norsk melk. Her smaker all melk bare støvete.

Jeg savner den generelt høye standarden på norske boliger.

Jeg savner det generelle fraværet av insekter.

Jeg savner å gå i en norsk bokhandel og myse.

25. august 2005

Støy

Amerikanere er generelt mer støyende enn andre folkeslag. (Spanjolene kommer på en god andreplass.) Det er ikke noe jeg finner på. Jeg har god førstehåndskjennskap til saken. Jeg kunne ha sittet her med en lydmåler, ført statistikk og bevist det vitenskapelig.

Leiligheten vår ligger i en liten og idyllisk trappegate som mange turister trasker og be-skriker for sin pittoreske skjønnhet, enten de er på vei opp til, eller ned fra, kastellet her i Lisboa, Castelo de São Jorge. Og nå som det er så fryktelig varmt kan jeg ikke sitte på loftet og jobbe. Så jeg har flyttet kontoret ned i gjesteværelset. Og dette gjesteværelset vender ut mot gata.

Stort sett går det greit å sitte og jobbe her, til og med med balkongdørene åpne. Men når det kommer store grupper med amerikanere veltende (som akkurat nå, i skrivende stund) må jeg bare gi pass. Hjernen kortslutter. Skravlingen er mer støyende enn biltrafikken! Jaja. I det minste betyr det at de har det fint. Og det er vel i og for seg bra.

Og der forsvant de endelig rundt hjørnet...

Winecast

Jeg har blitt småhekta på podcasts. Dvs. blogger som er lyd, ikke tekst. Jeg abonnerer på en rekke av dem, gjennom iTunes. (De fleste podcastene er ennå gratis, i tilfelle du lurte.) Og en av favoritt-podcastene mine er Winecast fra Minnesota, USA. Den handler om vin. (Næ? Virkelig?) Fyren som lager den er en entusiastisk mann av folket. Jeg sendte ham en fanmail i forbindelse med en fin sending om vinene som lages i Minnesota. Minnesota, dere! Hvem hadde vel ant at Minnesota hadde en vinproduksjon? Jeg fikk et hyggelig svar tilbake der han lurte på (siden han så at jeg skrev fra Portugal) hvordan vinho verde uttales. Han var nemlig i sving med å lage en podcast om denne ferskvinen som kun produseres her i landet. Jeg prøvde å forklare ham uttalen på mail, men jeg tror ikke jeg lyktes helt... Eller så er det bare amerikanerne som ikke klarer å uttale utenlandske ord. Men podcasten hans om vinho verde, og litt til, ble allikevel en hyggelig sak. Som forventet. Du kan laste den ned her.

Vinen Gazela (som jeg tror også kan kjøpes på Vinmonopolet i Norge) fikk best rating av de tre han testet. (Han testet alle han fant i butikkene der han bor. Utvalget av vinho verde er som oftest ikke det aller største utenfor Portugals grenser.)

Jeg er ikke så hekta på vinho verde at det gjør noe. Men portugiserne er. I enkelte barer selges den fra tappekranen. Men, hallo. Jeg sier jo ikke nei takk til et duggfriskt glass, hvis det settes foran meg på en varm sommerdag, altså.

Vinho verde betyr for øvrig "grønn vin". Men vinen er ikke grønn. Navnet indikerer bare at den er fersk. Så fersk at den har litt bobler. Stort sett er disse vinene hvite, men det finnes også røde varianter som Daniel har advart meg på det sterkeste mot å prøve. He, he.

23. august 2005

Magnum og Portugal


Da Ricardo besøkte meg på lørdag kveld, for øl og DVD, kom han rett fra en fotoutstilling i CCB (Centro Cultural de Belém, kultursenteret i Belém). Og på den har jeg vært i dag, i de timene hushjelpen vår Maria har shinet kåken.

Espelho Meu er i hovedsak en utstilling med fotografier fra de siste 50 årene av det 20. århundre i Portugal, tatt av det franske fotobyrået Magnums fotografer. Gripende saker. Et av bildene som gjorde sterkest inntrykk var dette, av en skriftende kvinne og en prest. Det er tatt av Henri Cartier-Bresson i 1955, bare et steinkast unna kultursenteret, i Mosteiro dos Jerónimos.

En av utstillingsvaktene kunne fortelle meg en historie om et annet bilde; av et brudepar i den nord-portugisiske regionen Trás-os-Montes, tatt i 1964 av fotografen Thomas Hoepker. Hoepker lovet brudparet å sende dem en kopi. Det glemte han. Etterhvert glemte også brudeparet dette. Helt til bildet nå plustelig dukket opp i avisene for å profilere utstillingen. Ekteparet lever i beste velgående, husket løftet som aldri ble innfridd og kontaktet CCB. Når utstillingen er over, har kuratoren lovet å sende dem bildet. La oss håpe at også ikke han glemmer det...

Utstillingen har også helt nye fotografier, tatt spesielt for Espelho Meu. Skulle du rekke å kreke deg til Lisboa innen 28. august, kan jeg anbefale denne utstillingen på det varmeste. Den gir et helt spesielt innblikk i den portugisiske folkesjelen.

21. august 2005

Byens lys



I dag har jeg begått det usosiale kunstykke å ikke bevege meg utendørs. Daniel er i London. Jobbgreier. Moi, alene i Lisboa. I går kveld kom min venezuelanske kamerat Ricardo på besøk. Vi så DVDer, drakk Sagres-øl (av typen Bohemia) og spiste for mye Häagen-Dazs. Ricardo er så søt. Homse er han takkjesus også, og (for tiden) single. Som jeg sier til Daniel: Ricardo er min back up, i tilfelle det skjærer seg mellom oss. Vel. Det ble sent (vi så to Will and Grace-episoder og dokumentaren The Celluloid Closet) og jeg sto sent opp. Og nå er det liksom ingen grunn til å gå ut, for nå går gurimeg solen ned. Jeg har i det minste fått stirret i meg en DVD, i ettermiddag. Jeg hadde fødselsdag for et par dager siden, og i multi-gaven som Daniel skjenket meg, lå blant annet filmen Under the Tuscan Sun. Ble den filmen noen gang vist på norske kinoer? En skikkelig suppefilm. Men jeg elsker suppefilmer. Ka-supp. Denne handler om en amerikansk forfatterinne (vakre og noe prøvde Diane Lane) som skiller seg og drar til Toscana hvor hun kjøper et hus som hun pusser opp. Det er en film av den typen man bare kan se på søndag ettermiddag. Hulk. Jaja. Den virka. Kanskje fordi jeg drakk to glass rødvin og spiste en bolle oliven mens jeg så den, og fordi gatelyktene her i gata hvor jeg bor ligner på en prikk gatelyktene i filmen.

20. august 2005

Femte sesong



...av Jack and Karen - ups - jeg mente Will and Grace er på vei til en DVD-spiller nær meg.

Denne helgen er Daniel i London. Jobbgreier. Han kommer ikke tilbake før på tirsdag. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde ut så lenge. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke ble med ham. Jeg kunne jo ha vrikket meg rundt og shoppet mens han gjorde jobbgreiene sine, ikke sant? Vi ringer til hverandre heeele tiden. Dette blir dyrt. Like dyrt som en ekstra flybillett til London, tenker jeg... Og akkurat nå har han ringt og fortalt at han har kjøpt femte sesong av Will and Grace. Hyl. De hadde begynt å vise serien da vi bodde i Norge. Vi ble straks hekta. Men så flyttet vi til Portugal og her vises definitivt ikke noe Will og Grace. Her går det i skosgbranner, elendig brasiliansk såpe, fotball og den nye pavens gjøren og laden. Jeg tipper lykkelige homser som har det gøy ikke er særlig knas for katolske, konservative, gammeldagse og heterofile portugisere. Guri, som jeg gleder meg. Det blir en uke foran TVen, det.

19. august 2005

Francisco Xavier Menezes



Det er slike navn de har, portugiserne. I går kveld tok Daniel og jeg trikk nr. 15 til Calvário og Casa da Morna, hvor vår venn (og Daniels tidligere studiekamerat) Francisco har utstilling med bildene sine. Utstillingen er en del av África festival. Francisco er født i Mosambik, men med røtter i Goa. (Både Mosambik i Afrika og Goa i India var i sin tid portugisiske kolonier.) Bildene er en blanding av malerier (noen med pigmentfarger, stilig) og skulpturer. Han bruker metall, betong og...av alle ting...vann. På metallplatene har han utdrag fra Bibelen, på hebraisk.



Bildene er kjempesvære. Noen av dem er godt over to meter, som dette bak sofaen. På begge siden av maleriet av telefonkablene, har han montert to metallplater med utdrag fra Skapelsen. (Men det kan ingen se på dette fotografiet, som er tatt med min noe begrensede kameramobil. Jeg vil ha ny kameramobil! Sony Ericsson W800i, for å være helt presis. I want because I want. Hvis det er noen der ute som vil sponse meg med denne deiligheten av en kameramobil, er dere hjertelig velkomne til dét! Knis...)

Vi kunne gjerne tenkt oss en Menezes på veggen, men har ikke vegger som er store nok, er jeg redd. Daniel sier at vi burde kjøpe en gigantisk leilighet, slik at vi også kan kjøpe Franciscos bilder. Javel.

17. august 2005

Pedro og Paulos nye leilighet



...ligger ikke i denne lekre bygningen, men jeg tok allikevel et bilde av den med mobilkameraet mitt. Det er en nytt hus bygget inni et gammelt, i en parallellgate til Avenida de Liberdade. Kult, ikke sant?

Jeg møtte Pedro utenfor kaféen A Brasileira i ettermiddag for å beskue leiligheten som han og kjæresten Paulo har kjøpt. Den ligger i grenselandet mellom bydelene Chiado og Bairro Alto. € 260 000. 150 kvm. Mange rom og to verandaer. En på hver side. Høyt under taket. Rosetter. Kjempekjøkken. Veldig wow-følelse når man åpner entredøren. En staselig, om noe sliten, Lisboa-leilighet midt i hjertet av byen. Mye må gjøres. Store fuktskader. De skal pusse opp "alt", sier de. De er ikke homser for ingen ting... Tre måneder, har snekkerne anslått arbeidet til å ta. Særlig. Det sa snekkerne til oss også, i sin tid. Tre måneder. De var her i halvannet år, og da måtte vi bare kaste dem ut selv om de ikke var ferdige.

16. august 2005

Laurbærtreskog og hvit bikkje med flått


Området rundt Quinta das Eiras, og Madeira for øvrig, har store og små områder med laurbærtreskog. Mens vi har gått tur har jeg kikket på trærne og tenkt at dette ligner da gurimeg mye på de bladene vi putter i maten... Nå er det forskjellige typer laurbær, og dette er ikke bladene vi har i maten - men jeg var allikevel ikke så langt fra sannheten, fant jeg ut etter å ha konferert med Madeira-guiden vår. Madeira, Azorene og Vest-Afrika har denne sjeldne (og nydelige) skogen som stammer fra forrige istid.

Vi har ikke hatt så mange soldager her på Madeira. Det skyldes at vi bor så høyt oppe i fjellheimen. I tåkeheimen, til tider. De gangene vi har reist ned til Funchal har det vært sol og varmt der, men regn og kjølig her. I dag, derimot, er det en strålende og deilig soldag. Vi har ligget og duppet i svømmebassenget og viftet bort veps. Vi skal returnere til Lisboa i morgen, men jeg kjenner nå, når jeg kjenner på følelsene mine, at jeg ville hatt godt av en uke til. Vanligvis gleder jeg meg til å komme tilbake i normal gjenge igjen, men det er fordi jeg stort sett er utslitt etter feriene da vi drar til byer eller rundreiser med opplegg. Puh. På Quinta das Eiras, derimot, er det ikke annet å ta seg til enn å gå tur, ligge i svømmebassenget, sitte i en stol og stirre tomt foran seg, hyle litt eller spille kort. Vi har spilt mye kort. Kjøpte en kortstokk i Funchal. Daniel har lært meg et som han pleide å spille sammen med bestemoren sin. Bisca, heter det. Jeg tror vi har spilt det kortspillet 30 000 ganger nå. Hyl.

De siste dagene har vi blitt oppmerksomme på en hund som holder til under en søppelcontainer 100 meter fra inngangen til "gården" vår. Hunden er hvit, liten og korthåret. Ca. ett år gammel. Og full av flått. Den er helt ruglete av flått... Stakkars liten. Etter en del innledende usikkerhet er den nå hemningsløst glad over å se oss. Halen går som en propell og beina som trommestikker. Den løper rundt oss som en hvirvelvind. Skrenser i svingene. Smelt. Jeg lurer på hva slags mennesker som kan forlate en hund slik? Eller kanskje den har stukket av? Gått seg bort? Den var litt folkesky, og måtte i begynnelsen lokkes fram med mange mjukrøysta godord, noe som gir meg en følelse av at noen har vært slemme mot den. Hunden lager for øvrig ikke en lyd. Ikke en eneste bjeff, har vi hørt. Er ikke det merkelig? Dessuten er den utsultet og tynn som en strek. Vi har i de to siste dagene derfor gitt den mat og kos. (Vi tror den er underernært på begge deler.) Hunden blir så febrilsk glad (slik bare hunder kan bli febrilsk glade) at vi nesten holder på å begynne å grine. Ja. Guri. Jeg vet. Daniel og jeg er litt De Teite To. Denne veldedigheten er kanskje ikke så smart, for hunden blir kanskje bare værende der, under containeren, og vente på at vi skal komme tilbake... Jeg må prøve å finne ut om Madeira har en slags dyrebeskyttelse, og eventuelt sende dem en mail eller ringe dem, slik at de kan plukke det hardt prøvde dyret opp, av-flåttifisere det og prøve å finne nye eiere til det (eller oppspore de gamle, hvis de viser seg at de er snille og at bikkja bare har rota seg bort). Den flåtten kan komme til å ta livet av kreket, hvis noe ikke gjøres.

15. august 2005

Shabu-shabu



Fortet i Funchal. Og mitt livs fort: Daniel.

Vi har vært i Funchal og spist lunch på en japansk restaurant i gamlebyen. Nihon-Ya, heter restauranten, og er anbefalt i guideboka vår. Vi var de eneste gjestene. De portugisiske restaurantene rundt var derimot godt besøkte. Jeg antar at man ikke kommer til Madeira for å spise japansk mat. Bortsett fra oss da, som har fått dosa med cozinha portugesa.

Den kvinnelige, japanske kelneren var over seg av begeistring over å få to gjester, og da det viste seg at de ikke tok kredittkort og vi ikke hadde kontanter med, og vi derfor måtte i minibanken, ble hun grepet av synlig panikk, redd for kanskje å miste sine eneste gjester. Hun foreslo å følge oss til minibanken... Da vi takket nei, nesten tvang hun meg til å bli sittende, slik at Daniel (som skulle ta ut pengene) ville bli nødt til å vende tilbake. Jeg gikk allikevel sammen med Daniel, men vi kom tilbake. Kelneren ble så lykkelig at jeg en stund fryktet hun skulle briste i gråt.

Vi bestilte shabu-shabu, guidebokas tips. Det er løvtynne biffskiver som kokes i en kraft, sammen med tofu, tang og grønnsaker. Vi har spist noe lignende før, på en japansk-koreansk restaurant i Aix-en-Provence. Da ble gasskokeren plassert på bortet vårt, slik at vi kunne koke og mikke selv. Men vår servitør i Funchal hadde lite å gjøre, og insisterte på å stå over oss og koke hele haugen med godbitene, slik at vi kunne konsentrere oss om å spise. Og høre på henne. Hun hadde mye på hjertet og vi fikk dessverre ikke slappet helt av, selv om maten var fantastisk. Blant annet fortalte hun oss at retten har fått navnet shabu-shabu fordi det er lyden som stiger opp mot en når de tynne kjøttskivene slippes ned i den kokende kraften. Altså et onomatopoetikon.

Gamlebyen i Funchal er en idyllisk oase i en ellers masete by, med et flott fort. Enhver portugisisk kystby med respekt for seg selv, har et fort. Jeg går ut fra at det var spesielt påkrevd med fort og kanoner her, siden Funchals hine hårde dagers innbyggere var plaget av sjørøvere. (Nonnene pleide å rømme klostrene og gjemme seg i skogene i fjellene når sjørøverskutene nærmet seg. De var visst veldig kåte også, de sjørøverne.)

14. august 2005

Johanne, Valgerd og Gro



Når man bor i utlendighet blir norske aviser raskt forvandlet fra å være (stort sett) idiotenes tumleplass til å bli (stort sett) deilig og elevert lektyre. Jeg har slått kloa i et gammelt Dagbladet og pløyer meg grundig gjennom avisa, fra første til siste side. Ord for ord. Jeg går ikke glipp av den minste notis og annonse. "Jorunn fra taterslekt spår deg på ekte vis. Mediekjent. Medfødte evner."

Hærli.

En ting som jeg trodde norske journalister hadde sluttet med (jeg var vel blind for det da jeg bodde i Norge, det man har midt i glaninga er det lett å overse) er den nesten konsekvent ujevne bruken av fornavn og etternavn. Det er i to sammenhenger norske aviser, spesielt tabloidavisene, bruker fornavn: Når barn i barnehagen intervjues og når kvinnelige maktpersoner intervjues eller omtales. Mannlige maktpersoner opptrer i avisene med etternavn. Mens det er Valgjerd og Gro, er det Bondevik og Foss. I mitt nå rimelig lurvete eksemplar av Dagbladet er det flere slike eksempler. Jeg leser blant annet om den norske organisasjonslederen for Leger uten grenser (MSF) i Niger, Johanne Sekkenes, som i en billedtekst (av den mannlige journalisten) kun omtales som "Johanne".

Hørt visa før, ikke sant? Dette er en uskikk som lenge har vært diskutert både i pressemiljøene og det offentlige rom. Men: Jeg trodde virkelig at man nå hadde sluttet med dette i pressen i et land som har et likestillingsimage å polere.

Jeg tror ikke journalistene gjør dette med vond vilje, men det ligger også mange skjulte holdninger i det man gjør bare fordi man gjør det: Kvinner og barn plasseres der kosen, alle mamma-assosiasjonene, jentekniset og det litt ufarlige plasseres. Menna plasseres der makta rår, brasene klares og der det sørenmeg skal Bestemmes.

Norske aviser etterlater meg en følelse av at det ikke er slik at det bak enhver mann befinner seg en stor kvinne. Jeg gis heller inntrykk av at det bak enhver stor kvinne må befinne seg en enda større mann (eller et kobbel med menn) som ordner opp slik for eksempel "Johanne" fortsatt kan fokusere på myke oppgaver som å la seg avfotografere mens hun veier et underernærte barn i en av MSFs kriseklinikker i Niger.

Og for å komme med en liten digresjon for å banke det inn: Normalt er ikke journalister så flinke til å ta med forbehold i sakene de skriver. Sakene blir så uspissede og kjedelige da. Men det hører med til denne historien om Johanne Sekkenes at journalisten, når Sekkenes tillater seg å kritisere u-hjelpen til Niger, er nøye på å få med hennes: "Jeg er overhodet ikke ekspert på u-hjelp."

Er det ikke underlig å skrive en sak som heter "U-hjelpa mislykket" hvor den eneste intervjuede er en person som "overhodet ikke (er) ekspert på u-hjelp"?

Men for å vende tilbake til mitt Budskap (særlig):

Er det virkelig en fysisk umulig oppgave for noen journalister å klare å taste inn etternavnet til disse kvinnene? (Eventuelt konsekvent spare energi ved å kun taste fornavnet til alle mannlige personer de skriver om?) Det verste er at dette filtreres gjennom flere ledd i avisa. Hva tenker folkene på desken når de ser denne forskjellsbehandlingen mellom kjønnene? De kan ikke tenke stort, siden de ikke foretar seg noen korreksjoner... Og hva sier avisas kvinnelige journalister og ledere til dette navnegrumset? Guri. At ikke oppegående og skarpsynte kvinner som Hege Duckert og Sissel Benneche Osvold i blant bare hyl-visner når de åpner avisa de jobber i...

Eller. Kanskje det bare er teite moi som sitter her og rugger over et halvgammelt Dagbladet (nå best egnet til å pakke fisk inn i) og aser meg opp over noe som det er meninsgløst å ase seg opp over.

Lav snobbefaktor



Det begynner å bli lenge siden jeg har vært i Norge, merker jeg. Jeg fant et gammelt Dagbladet i en kiosk i Funchal. Flere uker gammelt... Jeg er sulteforet på norske nyheter på papir. Internett er ikke det samme. (Når nordmenn en sjelden gang samles i Lisboa og har utlodninger, er andrepremien en flaske champagne. Førstepremien er et gammelt Dagbladet. Skjønner?) Jeg åpner avisa og blikket mitt faller på en annonse for bilen Kia Cerato. Headingen lyder som følger: "Cerato har alt, inkl. lav snobbefaktor". Jeg måtte stusse litt. Jeg viste Daniel annonsen. Que? Er lav snobbefaktor noe å reklamere for? Men så glemte vi Den Norske Folkeligheten, der lav snobbefaktor dyrkes som om den er en av kardinaldydene. Her i Portugal ville en slik annonse vært helt uten mening. I verste fall virket mot sin hensikt. Skal man punge ut for noe, skal det i det minste glamorøst synes at man har gjort det.

13. august 2005

Urugla påmfri attåt



I går kveld spiste vi middag på en restaurant i Santo da Serra. Det er første gang vi har spist middag ute etter at vi kom hit. Til nå har vi laget maten i bungalowen vår og inntatt den i hagen. Og årsaken til at vi ikke siklende og ville i blikket har kastet oss over det lokale kjøkkenet er fordi vi vet akkurat hvordan det er: Fire fiskeretter og seks kjøttretter. Det er disse ti rettene portugisiske restauranter stort sett har, uansett hvor i Portugal man befinner seg. Daniel bestilte tunfisk. Det vil si tunfisk med urugla påmri, en skivet tomat, noen skiver rå løk og tre svarte oliven attåt. Jeg bestile røkt svin. Det vil si røkt svin med urugla påmri, en skivet tomat, noen skiver rå løk og tre svarte oliven attåt. Osv. Det er skrikende uspennende. Har de virkelig ikke noe morsomt og regionalt fra Madeira å by på? Og til å være nasjonen som åpnet sjøveien for kryddertransport fra Østen til Vesten, er maten imponerende fri for alle former for krydder. Man må alltid be servitøren om å bringe oss salt og pepper.

Restauranten vi spiste på i går, Casa do campo (huset på landet), er én av fire restauranter i landsbyen. Menyene er nesten like. Grunnen til at vi valgte Casa do campo er at den ser renest og lysest ut av de fire. (Og servicen viste seg å være god. Det skal de ha. Det er det ikke så ofte man opplever.) Helt sannferdig med hensyn til fastfrosne menyer er jeg ikke... Ved siden av døra i Casa do campo hadde de klistret opp en håndskrevet lapp der det sto at de neste dag (det vil si i dag), serverer hare. Hare er i utgangspunktet spennende. Det er ikke hver dag man spiser hare. Daniel så en hare hoppe forbi ham på en sti forleden. Skogen er nok full. Men hare kan også gjøres uspennende. Jeg vet akkurat hva det er de serverer i dag: Hare med urugla påmri, en skivet tomat, noen skiver rå løk og tre svarte oliven attåt... Så vi går ikke til Casa do campo i dag. Heller ikke til noen annen restaurant i landsbyen, for den saks del. Skulle vi finne på å spise i Santo da Serra igjen før vi drar, er det ene og alene fordi vi rammes av akutt lathet og ikke orker å lage maten selv. (Det vil si Daniel ikke orker å lage maten. Jeg er en av klodens få homser som ikke er superstjerne på kjøkkenet. Men jeg dekker på, åpner vinen, tenner stearinlys, synger en sang og sørger i det hele tatt for at den generelle rammen rundt harmonerer med de kulinariske åpenbaringene.)

12. august 2005

Med leppene som badering



Suss meg, liksom.

Husker du Dead or Alive-vokalisten Pete Burns? Du glemmer ham i hvertfall ikke etter dette bildet... (Og det er kanskje det som også er meningen.) Kanskje de nye leppene hans kvalifiserer som livbøyle? I det minste badering. Jeg har aldri. Sett. På. Maken. Jeg må innrømme at jeg faktisk er rimelig imponert. Noe godt kom det iallfall ut av denne tragedien av en plastisk operasjon: Det skal godt gjøres å drukne med disse flytebryggene av noen lepper... Også i pophavet.

Du kan lese mer om dette plastisk-kirurgi-offeret ved å besøke mitt mecca de jour i cyberspace.

11. august 2005

Fra massasjedusj til skammen over diktaturet


I dag har Daniel og jeg skjenket kroppene våre en lang og forfriskende tur (inkl. epleslang).

Dagen begynte ikke lovende. Vi våknet av massivt regn, og da mener jeg regn som sorterer under typen massasjedusj. Men så lysnet det så plutselig og brutalt at vi kunne innta frokosten ute i hagen og nyte den tette duften av regoppfrisket og morgensolkysset blomsterflor som i eksplosiv glede plutselig bestemmer seg for å befri seg selv for masse deilig duft. Mmm. Overveldet av alt dette bestemte vi oss derfor for å ta oss en gåtur. Ikke i terrenget (det ville blitt for surklete og vått), men langs en delvis brostensbelagt "sti" som strekker seg gjennom en skog som går oppover langs fjellsiden her ved Quinta das Eiras. Det var så vakkert, dere. Vi krysset en nydelig bro, spaserte forbi frukthaver, knurrende bikkjer, bleke klynger av eukalyptustrær og andre vegetative åpenbaringer. (Det med eukalyptustrærne er egentlig ikke så lyrisk. De er importerte fra Australia som råstoff i den portugisiske toalettpapirproduksjonen.) Her og der kunne vi også skue utover Det Store Havet. (Også kalt Atlanterhavet.)

På det høyeste punktet vi orket krabbe til (vi kunne ha fortsatt høyere), steg et Inatel-hotell opp foran oss. På de fineste stedene i Portugal (dvs. også på Madeira) finner man disse offentlige hotellene, mange av dem bygget under diktaturtiden. De var, og er fremdeles, kun for statsansatte. Daniel har bodd på noen av dem, fordi moren hans var (hun er pensjonert nå) ansatt i Correios (det portugisiske postvesenet). I spa-byen Luso, som Daniel og jeg besøkte for et par uker siden, står det også et Inatel-hotell. (Men der bodde ikke vi, da verken Daniel eller jeg er ansatt i offentlig sektor.) Hotellene ser veldig monumentale ut. Nesten som fengsler. Diktatur-arkitektur. Rene og friserte omgivelser. Hvite fasader. Med årene har de fått pátina og en eiendommelig skjønnhetens skjær over seg. Det bygges ikke slike bygninger lenger.

Daniel og jeg snakket litt om Salazar, diktatoren som styrte Portugal gjennom store deler av 1900-tallet. Men det er med portugiserne og Salazar som med tyskerne og Hitler: De lever i stor uvitenhet om landets mufsete fortid. Nå har det nok forbedret seg de siste årene mht tyskerne, men de fleste portugiserne bor fremdeles i ignoransens skyggefulle grotte. Daniel vet ikke en gang hva fornavnet til Salazar er... De lærte ingen ting om ham på skolen. Etter revolusjonen i 1974 og frigjøringen av koloniene, er diktaturtiden og dens kolonikriger blitt et skammens kapittel i portugisisk historie. Et temmelig uskrevet skammens kapittel, skal det legges til. Daniel mener det også kan ha en sammenheng med koloniene, der mange portugisiske familier (også familier som Daniel og jeg kjenner) hadde interesser. Det tar seg liksom ikke ut å høre at far voldtok småjenter i Mosambik, at familien hadde en plantasje i Angola hvor de holdt 20 svarte slaver eller at far og militærkompaniet han var en del av, utryddet innbyggerne i en hel dal i Guinea-Bissau. Noen ganger hender det at den eldre generasjonen, over et glass portvin eller fem, glemmer seg, snakker om "gode, gamle dager" og sier ting som blir aldeles feil... Vi har venner med foreldre som aldri har fortalt barna sine et eneste ord om sin "innsats" i kolonikrigene, foreldre som om nettene fremdeles vekker hele huset med sine mareritt-skrik.

Her vil jeg tro at portugisiske historikere har en jobb å gjøre.

10. august 2005

Kunsten å ikke gjøre noe



Kunsten å ikke gjøre noe er ingen enkel kunst. Daniel og jeg er ikke flinke til å slappe av. Det er alltid et eller annet. Daniel sier at det er bra at vi ikke befinner oss i en by. Vi ville ikke klart å roe reka et sekund. I en by ville vi ha jogget fra severdighet til severdighet og fra butikk til butikk (om dagen) og fra restaurant til bar til bar til bar... (om kvelden). Puh. (Men deilig. Ka-savn.)

Her i Quinta das Eiras er det ikke stort annet å gjøre enn å sitte i en stol og innta Litteratur og en kopp te - eller meditere over fuglene, gresset, trærne og blomstenes audiovisuelle symbiose. I bungalowen vår har vi verken radio eller TV. Jeg kjente desperasjonen sige over meg i ettermiddag. Hvilke viktige begivenheter utspiller seg vel ikke der ute i verden? Er de norske sommerjordbærne akkurat som de skal være? Har enda en amerikansk TV-kjendis som ingen utenfor USA har et forhold til, havnet bak murene? Har Madonna fått tatt flere PR-bilder av seg selv, samtidig som hun messer på sitt nye mantra om at de som søker berømmelse (bortsett fra henne selv, får vi anta) er dumme og tomme?

Det er ikke sunt. Å bli desperat for så lite, mener jeg. Heldigvis har jeg Internett.

Jeg har blitt et skadet og overstimulert bymenneske. Man kommer i et helt annet modus her i pastorale omgivelser. Å fikse seg en kopp te blir et Prosjekt innen logistikk og energiforbruk. Det mest spennende jeg i dag har drevet det til, har vært å studere en trost (ikke fuglen på bilden, den er ingen trost) røske meitemark opp fra bakken et par meter foran meg og min kurvstol, for så å suse inn mellom trærne med fangsten, der den sannsynligvis har et reir proppet med sultne skrikerunger - for så å vende tilbake igjen for å fortsette den systematiske utryddelsen av meitemarkens øvrige familie. Ai. Fascinerende. I morgen har vi også store planer om å absolutt gjøre ingen ting. Vi får se om jeg holder ut. Jeg har vel godt av det, tenker jeg. Balsam for min sjels flisete frynser og sånt.

Mennesket er en svamp. Ansett en homo.


Jeg tenker da ikke på den gode Svampe-Bob, selv om heller ikke han har gått fri fra amerikanske kristenfundamentalisters homoredsel.

Avisa Gudbrandsdølen Dagningen (guri, for et navn, forresten) og NTB refererer fra et intervju som Jon Reidar Øyan i LLH har gjort med P4. "På samme måte som kvinner oppfordres til å søke en ledig jobb bør bedrifter i sine stillingsannonser spesifisere at de ønsker seg homofile og lesbiske," skriver avisa som også siterer Øyan: "Flere arbeidsgivere bør synliggjøre at de er en inkluderende bedrift. (...) Homofile er ofte ressurssterke og har kvalifikasjonene på plass. (...) Samtidig ofrer de seg mye for jobben ettersom de ikke har en storfamilie lik mange heterofile."

Jeg er jo stort sett enig med Øyan, men jeg tror allikevel ikke at det ikke er for å framstå som inkluderende (for å gjenta et av disse mjuke orda) at bedrifter bruker energi på å ta med i stillingsannonsene at de spesifikt ønsker seg kvinner. Bisniss handler først og fremst om penger og inntjening. Det andre kommer senere. Og i vår sammensatte verden vet oppegående sjefer (menn som kvinner) at kvinner kan være i besittelse av en annen type kunnskap om virkeligheten, og ha en annen innfallsvinkel til virkeligheten (og dermed måten arbeidet utføres på) enn den menn har - og som bedriften kan tjene penger på.

Jeg har aldri trodd at det som skiller homofile fra heterofile, bare er hvem vi ønsker å ha sex med (selv om det er minste felles multiplum, selvsagt). Jeg tror det kan stikke dypere. Mennesket er en svamp. Det at man opplever seg selv som annerledes og må forholde seg til ting som heteroer tar for gitt og ikke ofrer en tanke, kan forme mennesket i nye og spennende retninger: Måten det betrakter verden, manøvrerer seg fram i livet og forholder seg til utfordringer og andre mennesker på. Dette er på alle måter en stor og verdifull ressurs. For homoen selv og for bedriften som velger å ansette ham eller henne.

Det er også derfor bedrifter skal ønske seg homofile. Trur eg.

9. august 2005

Homobladet Blikk har i dag gjort meg "Svett på nett"


Men ikke svett...

Hvor svett, finner du ut her.

Den svarte madonnaen i Funchal


Men siden vi ikke kunne ta bilde av henne, får dere nøye dere med ett av Daniel, foran Adegas de São Francisco, før vi gikk inn for å smake på madeiravinen der...

I dag tok Daniel og jeg bussen til Funchal. Den ville ferden tar en lang time, på smale, svingete og til tider stupbratte veiskråninger (uten noen form for autovern). Skriii-iiik! Bussen var trolig fra diktaturets tid, med plastseter, plastsetelukt og for liten plass til knærne mine. Da vi endelig kom fram var jeg et psykologisk tilfelle og måtte omtrent brekkes ut i helfigur igjen.

Over Funchal, Madeiras hovedstad, stekte solen, mens skyene lå grå og dramatiske og lurte i fjellsidene rundt. (I Quinta das Eiras sildret det både da vi dro og kom tilbake.) Madeiras urbane sentrum er søtt og kaotisk og ikke mer omfangsrikt enn en middels stor portugisisk fastlandsby. Mye av det som er verdt å se nås enkelt til fots. Vi besøkte det berømte Mercado dos Lavradores, et marked hvor bønder, fiskere og andre selger varene sine. Eksotisk-o-rama! En selger lot meg smake frukt som jeg aldri har smakt eller sett før. (Ikke tenk koffert nå...) En så ut som en stor, grønn og avlang kongle, med hvit guffe inni. Banana abacaxi.

Vi dynket også smaksløkene våre med tørr, fem år gammel ("reserva") madeiravin i Adegas de São Francisco, en av byens mer berømte "kjellere". Ingen av oss er hylende begeistrede for madeiravin. Den er litt klissete. Men rommet vi drakk den i er alene verdt besøket, med praktfulle veggmalerier begått av den tyske kunstneren Max Romer i 1922. (Under.)



Det noe anonyme (fra gaten) Convento de Santa Clara holdt vi i vanvare på å vrikke oss forbi, etter et besøk i Quinta das Cruzes-parken. (Quinta das Cruzes tilhørte João "Zarco" Gonçalves, som plantet det portugisiske flagget på Madeira i 1420. Eiendommen ligger på en høyde, slik at Zarco lettere kunne spotte sjørøvere som nærmet seg.) Heldigvis oppdaget vi klosterets port og ringte på. For fire euro guidet en tander, stillfaren og blid nonne oss rundt i det forlorent vakre klosteret, med sine krakelerte azulejos-motiver (flisemotiver), insekt-tyggede kirkekunst (gjennomhullet som sveitserost) og lange, skjelvende ekkoer (man nok ellers bare kan høre i klostre i Transylvania). Over det hele duvet en underlig eim av mugg og møbelpolish.

I et av de dunkle kapellene som nonnen låste opp dørene til, åpenbarte et av de mest bemerkelsesverdige religiøse malerier jeg noen gang har stått foran, seg: Av en svart madonna med et negerbarn på armen. Nederst på maleriet lå en svart halvmåne, som en vugge med en engel i. Nær-knesenkende saker for en protestantisk oppdratt nordboer. Amen. Jeg har en sterk følelse av at dette bildet smelter sammen kristendommen og den før-islamske mauriske månekulten (en kult som i større grad er smeltet inn i islamismen). Mange hundre år med maurisk innflytelse stikker dypt inn i spansk og portugisisk kristenliv. Det eldgamle bildet ble malt på Tenerife, kunne nonnen fortelle. Men når, glemte vi å spørre om.

8. august 2005

Homsete planteobservasjon


Morgenstemning med duer mellom takene. Daniel tok det forleden, på vei til jobben. Jeg måtte bare vise dere dette bildet, selv om det ikke har noe med saken å gjøre.

Dette er saken:

Her i Quinta das Eiras kom jeg i dag over en vakker, blå og mystisk plante med noen hvite, skjelve-tandre blomster rundt. Er det lite homsete, eller? Falle i staver over en slik plante? Jaja. Men altså: De hvite blomstene lignet små sommerfugler, og er sikkert ment å tiltrekke seg fjellheimens sommerfugler som ligner, for å få pollenet spredt. Det er selvsagt evolusjonen som har formet planten slik, men hvordan er det mulig at formen ble akkurat slik? Kan det være at planter har et slags "syn", som vi mennesker ikke kan fatte? At de på et mystisk ur-vis kan "se" sine omgivelser (insektene som omgir dem) og anta former (som denne sommerfugl-kopien) som er formålstjenelige for dem?

Vel, sak og sak. Har jeg for lite å tenke på, sa du?

7. august 2005

Er det å ha sex verre enn å stjele biler og bruke vold?


Jeg må innrømme at alt det styret rundt videospillet Grand Theft Auto: San Andreas og de "skjulte" sex-scenene som er lagt inn i det, forvirrer meg litt. Det spillet handler om å stjele biler. Og så handler det om å bruke vold for å få det som man vil. Over hele verden er det forbud mot å stjele biler. Og nesten over hele verden er det forbud mot å bruke vold. Biltyverier og vold er store samfunnsproblemer.

Men biltyverier og vold har altså ikke vært et problem for amerikanske og australske myndigheter... Problemer blir det derimot når det viser seg at dette spillet inneholder - iiik - sex-scener! Men, hei! Vent litt....? Sex er da ikke forbudt? Eller kanskje det er like før det blir det, i land som USA og Australia?

Eller kanskje dette bare handler om hjernedød dobbeltmoral?

Vann og brann

Daniel har fanget enda en Quinta das Eiras-stemning med digitalkameraet sitt.

Det har regnet i nesten hele dag, fra morgen til kveld. Egentlig hadde vi tenkt å ta bussen til Madeiras hovedstad Funchal, men da vi kom til busstoppet i Santo da Serra fant vi ut at vi ikke orket. Vi var allerede nesten gjennomvåte. Så vi satt oss ned på en lokal kafé mens vi ventet på at damen som driver supermarkedet skulle bli ferdig med lunsjen sin og låse opp dørene, slik at vi kunne kjøpe mat med oss tilbake. På kaféen (eller "kneipa" er kanskje mer korrekt) drakk jeg "um chino", som er det man i Lisboa kaller "um abatanado" og i Portugal for øvrig "um americano". Det vil si ikke fullt så kruttsterk kaffe, i en stor kopp (som oftest tekopp). Ikke så fjernt fra slik nordmenn flest drikker kaffen sin (i Norge), bortsett fra at kaffen man får servert her, og på det portugisiske fastlandet, av en eller annen ubegripelig grunn er så uendelig mye bedre. Selv brygget ihop på ei kneipe som den vi i dag kastet glans over, smakte den himmelsk.

Etter å ha handlet guffe loffet vi hjem igjen, forbi en kiwi-farm sprekkfull av moden frukt, til Quinta das Eiras, hvor vi har sittet på terrassen (som nesten går rundt hele den lille bungalowen vår) og lest (jeg, Quentin Crisps The Naked Civil Servant) og hørt på regnets beroligende dryssen mot gress og blader.

Det regner også i Lisboa. Jeg fikk en sms fra en norsk venninne som sammen med kjæresten sin låner leiligheten vår mens vi boller oss på Madeira. Hennes eneste "forpliktelse" er å vanne plantene på balkongen vår. Nå slipper hun jo dét... Det er på et vis trist for henne og kjæresten at det regner når de er på ferie i Syden, men egentlig er det bra: Det har ikke regnet i Lisboa siden oktober i fjor. Det har nesten ikke regnet på det portugisiske fastlandet i det hele tatt siden i fjor høst. Det er nasjonal krise. Vannmangel over alt. Tørken er den viktigste forutsetningen for de mange skogsbrannene som herjer.

Mange av skogsbrannene er dessverre forårsaket av ubegavede (i generell forstand) og grådige (i spesiell forstand) mennesker, og ikke bare av de plagede få som adlyder sin pyromane legnings dunkle ordre. Forleden ble vi fortalt av en kvinne fra byen Leiria - Inês, heter hun (min med-forlover i Nina og Rodrigos bryllup) - at politiet har pågrepet en mann som tente på et beskyttet skogsområde nær denne byen. Han ønsket å bygge leilighetskomplekser på området og fikk det av en eller annen grunn for seg at det ville miste sin beskyttelse når det ikke lenger sto trær der (dvs. noe å beskytte). Inês kunne også fortelle om et eldre ektepar som var blitt tilbudt penger for et annet skogsområde i Leiria-traktene. De avslo tilbudet som var latterlig lavt. Like etter sto skogen i full lue. Mannen kom tilbake og tilbød seg på ny å kjøpe skogen. For en enda lavere sum. Uten trær var den jo sunket i verdi, ikke sant? Det eldre ekteparet tok da kontakt med politiet... Heldigvis står Leirias vaiende flaggskip Pinhal de Leiria ennå flammeuslikket. Det er en av Portugals mest berømte skoger, en pinjeskog plantet av middelalderkongen Dom Dinis. Mange av skipene som pløyde sjøveien til India, og Atlanterhavet til Brasil, ble bygget av treverk hentet fra dette majestetiske grønnsværet.

6. august 2005

I Madeiras fjellheim


Vi bor i den nærmeste bungalowen. Vakkert, ikke sant?

Daniel og jeg har i dag tatt et 14 dagers farvel med fastlandet og latt TAP frakte oss fra Lisboa til Madeira. Folk tar sommerferien sin litt senere her, enn hjemme i Norge. August i Lisboa er så smeltende varm at det nesten er umulig å bo der da. Madeira er en del av Portugal, slik Azorene er det. De snakker med andre ord ennå portugisisk rundt meg, om enn litt rart. Vel. Litt og litt - og portugisisk og portugisisk. I blant skjønner jeg nesten ingen ting av det de sier, og lurer på om jeg gikk glipp av noe vestentlig på portugisiskkurset. Det er en trøst at Daniel også kan bli fjern i blikket, når øyfolket snakker med ham.

Vi har tatt inn på en "gård" som heter Quinta das Eiras. "Quinta" er det portugisiske ordet for "gård" og "eiras" er stedet på gården der man denger kornet løs fra stråene. Gård. Særlig. Selvsagt er ikke dette en "gård", men en luksuriøs oase i fjellheimen med stilfulle (men enkle) bungalower bygget på påler, og med svømmebasseng. Frodig natur og høye fjell med disdotter i skråningene omkranser oss. En liten, malerisk elv renner forbi. Luften er fuktig, frisk og fylt av duften fra blomster og hylingen til et massivt småfuglekor.

Quinta das Eiras ligger like ved landsbyen Santo da Serra. Vi har akkurat beriket det vesle supermarkedet der med våre euro og slept hjem Madeira-øl (Coral og Zarco, det er tvingende nødvendig å teste hvilket som er best), ost og annet som er obligatorisk tilbehør på terrassen, når solen glir ned bak eucalyptustrekronene.

Mottakelsen på dette stedet sorterer ikke under merkelappen "Elegant". (Det skorter gjerne på den portugisiske servicen. Jeg begynner å bli vant til det. Det er som om serviceansatte portugisere har mistet et essensielt gen.) Hør: Her kommer man til det snasneste stedet man kan tenke seg, åpner grinda og blir møtt av ei kjeftesmelle som roper til oss fra 20 meters avstand:

"Hva gjør dere her?"

"Vi har tenkt å bo her."

"Har dere reservert?"

"Ja."

Hun gjør tegn til å følge henne inn. Inne åpner booking-boka og sier:

"Finner dere ikke."

"Men vi har reservert..."

Etter en del negative vibrasjonsøvelser finner hun til slutt reservasjonen vår. Den var der selvsagt, sammen med de svært få andre. Rett i glaninga, egentlig. Stedet har ikke så mange bungalower at det gjør noe, og gjestene som kommer blir lenge, noe som betyr at det ikke ankommer folk hver dag.

Så er det som hun brått våkner. Hva skjer? Hun mønstrer oss og sier:

"Den bungalowen dere har bestilt har bare én stor dobbeltseng...?"

"Ja?"

"Og dere er to menn!"

Enda godt at homopenger er like mye verdt som heteropenger.

Ikke et eneste smil, "velkommen" eller "har dere hatt en fin reise". Men nå er vi installert.

Etter å ha roet nervene med å stirre på en remse blå hortensiaer, tok vi oss en spasertur til landbyen Santo da Serra. (20 minutters gange.) Velstående engelskmenn bygget i sin tid landsteder der. Blant de mest kjente, er et av hjemmene til Blandy-familien. Den en nå omgjort til en offentlig park, og den spaserte vi i, før vi handlet fór. Parken er full av planter og dyr. (Hester, dådyr, påfugler, løshunder...) Den har også en nydelig "miradouro", hvor vi beskrek utsikten over grønne, disige fjellsider, havet og ubebodde øyer i det fjerne.