Få utløp for aggresjonen - sving balltreet

Jge vet ikke hvor stort Crazy Frog-fenomenet er i Norge, men her i Portugal er det ganske ille.

Vil du ha utløp for aggresjonen, kan du svinge balltreet her.

Bjørn tafset på av Timothy - som ble drept

Daniel og jeg var på kinoen King i går og så Grizzly Man, en dokumentar av den berømte filmregissøren Werner Herzog. Det var en slags forvisning. Kanskje for anmelderne. Rui, en venn av Daniel, jobber for en filmimportør og vi fikk billettene av ham.

Filmen handler om Timothy Treadwell som holder til i Alaskas villmark om sommeren hvor han filmer seg selv og en bønsj grizzlybjørner som han mener han lever i en slags skjønn symbiose med. Dokumentaren er basert på mannens egne filmopptak av seg selv og bjørnene og på Herzogs samtaler med folk som kjente Treadwell eller var i kontakt med ham. Treadwell døde i 2003. Han og kjæresten Amie ble drept og spist av en grizzlybjørn. Mest sannsynlig av en bjørn som hadde fått tafse-dosa.

Jeg vet ikke om dette er en god film. Jeg tror ikke den er det. Som dokumentar fungerer den ikke helt, kanskje fordi de som intervjues er så ekstremt affekterte og ikke helt klarer å sjule sin glede over å bli filmet, selv om de snakker om aldeles fryktelige ting. Legen som foretok obduksjonen av det ihjelslåtte og halvveis oppspiste paret er et studie verdt. "New Age"-kvinnene også. Alt virker så kunstig. Alt er et skall. Herzog klarer ikke å få folk til å ta av seg maska. De snakker bare i tomme, "dramatiske" klisjeer. Men på den annen side: Jeg tror at en del mennesker etterhvert blir sin egen fiksjon, kanskje som et resultat av følelsen av utilstrekkelighet. Eller kanskje som et resultat av en dårlig dokumentarfilmregissør. (Men Herzog er ingen dårlig spillefilmregissør.)

Og det virker heller ikke som om Grizzly-mannen himself skjønner så mye av det som foregår. Hverken i eller utenfor seg selv. Han er hysterisk, oppskrudd, manisk nesten, med en "kosete" skrike-dokkestemme helt øverst i halsen (som jeg tror er et resultat av en årelang depresjon). I love you, I love you, gneldrer han på Michael Jackson-vis ustanselig til alt som kryper rundt ham. Han har et svært sentimentalisert syn på tilværelsen der død og naturens gang er noe vi ikke vil vite noe av. Vi lærer ingen verdens ting om grizzlybjørner. Det virker som om Treadwell tror at grizzlybjørnene er en slags teddybjørner (han har for øvrig med seg sin barndoms teddybjørn i teltet) og at det er Disney som har skapt Alaska.

Det var nok det som til slutt kostet ham livet.

Så dette var trist. På så mange måter.

Oktoberjul

Jeg var og handlet på shoppingsenteret El Cortes Inglês i går. Men jeg handlet ikke inn til jul, altså. Enn så lenge.

Butikkene flommer over av plaststæsj i grangrønt, eplerødt og snøhvitt. Lisboa-gatene er nedtynget av neonstjerner. Julen har gjort strandhugg i Portugal.

Men det har den kanskje gjort i Norge også...?

Homoer burde vært hengt

Men, ups... Det skjer visst faktisk i virkeligheten.

Så for fremtiden får vi passe munnene våre litt, ikke sant?

Nå er jeg litt urettferdig mot de iranske myndighetene. Guttene (på bildet) fra byen Mashhad hadde ikke behøvd å bli hengt. De hadde tross alt, i følge det romslige, iranske lovverket, en valgmulighet. Rettsstaten ga dem også muligheten til å forlate dette livet ved hjelp av steining, ved å bli delt i to av et sverd eller ved å bli dyttet utfor et stup.

Jeg lurer på hva slags mennesker som sitter og utformer detaljene i disse lovene?

Men jeg lurer ikke på om jeg skal dra til Iran på ferie.

Jeg har alltid vært overbevist om at de fleste former for organisert religionsutøvelse, inkludert våre egne lenger nord i verden, i større eller mindre grad er satanisme. Det har alltid vært religionsutøvelsens grusomme ironi. Menneskene bak denne hengingen blir verken belønnet av Allah, Gud eller noen annen Kjærlighetselskende Overhøyhet. Tvert i mot. De kan se fram til en stor overraskelse den dagen de selv skal forlate denne verden.

Dette satt meg faktisk helt ut.

134 trappetrinn

I går leste jeg José Saramagos Beleiringen av Lisboa. Jeg er veldig glad i bøkene til Saramago. De av dem jeg har lest, altså. Jeg liker den kompakte og arabeske tankevirksomheten. Og så liker jeg blandingen av det høyverdige språket og det dypt folkelige, og blandingen av ironi og inderlighet.

Romanen handler om en korrekturleser som retter et kjedelig, forutsigbart og pompøst historieverk om Lisboa. I årene fra 716 til 1147 var byen en arabisk by. Så ble den "frigjort" av kristne. I Saramagos roman går det en djevel i korrekturleseren. Han setter inn et "ikke" i korrekturen, slik at den kristne kongen ikke får hjelp av korsfarerne til å slåss mot araberne. Forlagsfolkene blir selvsagt hysteriske, bortsett fra den skjønnlitterærer redaktøren Maria Sara som ber Raimundo (korrekturleseren) om å skrive en roman hvor han forestiller seg hvordan det kunne ha gått for seg hvis altså korsfarerne dreit i hele Lisboa og bare fartet videre til Jerusalem.

Veldig spennende og vakkert. Ikke minst er kjærlighetshistoriene i boka vakre.

Beleiringen av Lisboa er lagt til området i byen hvor vi bor: Castelo. Det vil si området like under borgen (kastellet). Den lille trappegata vi bor i spiller en ikke helt uviktig rolle. I Saramagos fortelling holder det også til en hund her... Og ikke visste jeg at gata hadde 134 trinn. Her har Saramago altså gått like utenfor vindet mitt og talt dem.

Den arabiske - eller mauriske - arven er fremdeles svært synlig i Portugal. Os azulejos (flisene som smykker husvegger og annet) og arkitekturen er sterke vitnesbyrd, i tillegg til portugiserne selv. De er mye mørkere og mer "arabiske" enn mange andre sør-europeere, som italienerne, for eksempel.

Å bo i Lisboa og lese Saramago er litt som å bo i Bergen og lese Staalesen, bortsett fra at det er snakk om to helt forskjellige typer litteratur, naturligvis.

Den kvelden vi skylte sanden bort i svømmebassenget

Daniel og jeg var i videobutikken i Graça i går kveld og leide Sahara med Penelope Cruz og Matthew McConaughey.

Vi burde ha leid en annen film.

Veeeldig mye utenpå-action. En eksplosjon i minuttet. Det ventet vi oss, forsåvidt... Men man blir ikke det grann engasjert allikevel, kanskje fordi alt er så upersonlig (i ordets dypeste betydning) at man driter i hvordan det går med personene. Til og med med verdenshavenes biologiske ve og vel (som også står i fare). Bildene fra Sahara er svimlende, dog. Det skal de ha, de filmfolkene. Det er noe med ørken på film. Sanddyner er svært fotogene. Etter filmen var vi så dumme at vi tok en kikk på ekstrastoffet som var på DVDen. Blant annet et intervju med McConaughey. Gud, det var så pinlig. Spesielt da han fortalte hovedpersonen (som han spilte) var en "renessansemann", dvs. av typen som kunne fange krokodiller om morgenen og danse med en vakker kvinne om kvelden...

Hjelpe meg. Det er det som er å være en renessansemann i Hollywood, altså.

Og så var han glad for at de hadde fått Penelope Cruz med på laget, slik at filmen fikk en internasjonal touch.

Tror kanskje McConaughey at Sahara er en amerikansk provins?

Jeg så en gang en episode av Sex og singelliv der Carrie drar til Los Angeles og møter filmbyens tom-dumme oppblåsthet i form av en filmfyr som nettopp spilles av McConaughey. Nå skjønner jeg at den episoden kanskje var enda mer ironisk enn det jeg først trodde.

Vi hadde ikke før røsket DVDen ut av spilleren og behørig okket fra oss, før en portugisisk TV-kanal begynte å vise François Ozons Svømmebassenget. To filmer på en kveld er litt overdose, men siden Sahara var så grunnjævlig var vi litt sugne på nøytralisere med noe bra. Og fordi ingen av oss hadde fått sett Svømmebassenget da den gikk på kino og fordi vi har hørt så mye pent om den, rigget vi oss til igjen - og reiste filmkveldkjerringa. Fabelaktig. Og uten en eneste kostbar spesialeffekt. Bare gode skuespillere, en regissør med øye for detaljene og en kul og skakk historie.

Litt elektronika til deg fra meg

Plugg hodetelefonene i PCen, skru opp lyden og klikk her.

Darling, les heller romanen på PCen

Søkemotoren Google har lansert en tjeneste som heter Google Print. Husker man noe som man har lest i ei bok, og som man vil sjekke, kan man taste det inn her og søke. Og voilá! Boksiden der dette finnes, forskjønner en skjerm nær deg. (Hvis Google har lagt boka inn, vel og merke.) Den engelskspråklige versjonen av Erlend Loes Naiv.Super er første norske bok ut.

Forlagene skjelver, den amerikanske forleggerforeningen saksøker Google og franske akademikere frykter enda mer amerikansk kulturimperialisme.

Jaja.

Nå har jeg testet tjenesten, og det er ikke slik at bøkene bare ligger ute og glitrer i sin fulle velde og kan leses från början till slut. Man får opp det man søker på, og så kan man bla litt. Deretter må man søke på nytt. Men når det er sagt: Det kommer helt sikkert ikke til å stoppe her. Bøkene blir nok etterhver også lagt ut slik at de kan nytes i sin helhet, mest sannsynlig ved hjelp av andre programmer som kan gå inn i Google og hente fram hele teksten.

Så forlagene har grunn til å skjelve.

Men for konsumentene er dette knall. For jeg tror det samme kommer til å skje med litteraturen som har skjedd med musikken. Folk kommer til å laste ned i stor stil. Datamaskinene kommer til å fylles til randen med romaner.

"Særlig om jeg kommer til å gidde å lese en hel bok på skjermen. Det høres da fryktelig slitsomt ut," tenker du kanskje.

Tja.

Jeg har lest flere romaner på skjermen. (Jeg anbefaler i blant bøker for medlemmene i De norske Bokklubbene og får dem av og til tilsendt over e-post i pdf-format.) Med en lett og liten laptop og et godt leseprogram (Adobe Reader) går det som en drøm, enten man sitter ved kjøkkenbordet, i sofaen, eller ligger i senga. For bøker er ikke noe som har eksistert siden tidenes morgen. Det er ingen naturlov som sier at litteratur må trykkes og samles på papir, mellom to permer. En gang ble bøker også skapt, og mennesker måtte venne seg til å lese i bokformatet. Ja, en gang i tiden måtte også du venne deg til å lese bøker...

For man kan venne seg til det meste. Å få lesere fra Bergen til Brisbane til lese en roman på laptopen kommer til å bli en smal sak. Spesielt når romanen er gratis. I vår konsumkultur er det lite som virker mer effektivt på menneskelig adferd enn mantraet "gratis".

Jeg tror ærlig talt ikke franskmennene har så mye å frykte. På grunn av mp3-kulturen svømmer verden over av ny og spennende musikk som ellers ville vært vanskelig å oppdrive, men som nå når sitt publikum i mye større grad enn tidligere. Det samme vil skje med litteraturen.

Jeg tror digitaliseringen av litteraturen kommer til å skape en oppblomstring av mangfold, kvalitet og mulitkulturell forståelse. Ja, så teit er jeg faktisk. Og så tror jeg at de som har store, økonomiske interesser i litterær masseproduksjon og distribusjon går trangere tider i møte. De må tenke nytt. Ikke minst for å ta bedre vare på de menneskene som tross alt legger fundamentet for bisnissen: Forfatterne.

"Information wants to be free", sa man da Internett var i startgropa.

Det ønsker den fremdeles å være.

Zer vil be no mor trubl or difikultis

Dette fabelaktige stykket skrivekunst er ikke født av mitt tastatur, men er noe som kom svusjende inn i e-postkassen min i dag:

The European Commission has just announced an agreement whereby English will be the official language of the European Union rather than German, which was the other possibility. As part of the negotiations, the British Government conceded that English spelling had some room for improvement and has accepted a 5- year phase-in plan that would become known as "Euro-English".

In the first year, "s" will replace the soft "c". Sertainly, this will make the sivil servants jump with joy. The hard "c" will be dropped in favour of "k". This should klear up konfusion, and keyboards kan have one less letter. There will be growing publik enthusiasm in the sekond year when the troublesome "ph" will be replaced with "f". This will make words like fotograf 20% shorter.

In the 3rd year, publik akseptanse of the new spelling kan be expekted to reach the stage where more komplikated changes are possible. Governments will enkourage the removal of double letters which have always ben a deterent to akurate speling. Also, al wil agre that the horibl mes of the silent "e" in the languag is disgrasful and it should go away.

By the 4th yer people wil be reseptiv to steps such as replasing "th" with "z" and "w" with "v".During ze fifz yer, ze unesesary "o" kan be dropd from vords kontaining "ou" and after ziz fifz yer , ve vil hav a reil sensibl riten styl. Zer vil be no mor trubl or difikultis and evrivun vil find it ezi tu understand ech oza. Ze drem of a united urop vil finali kum tru.

Und efter ze fifz yer, ve vil al be speking German like zey vunted in ze forst plas. (...)

Regn i Lisboa

"Jeg vil være det rolige regn som får min elskede til å sove. Så vil jeg stå på skrå gjennom drømmen som en søyle av stigende sol."

Har Lars Saabye Christensen skrevet.

Jeg trodde aldri at jeg skulle glede meg over regn. Det gjør jeg nå. I dag har det regnet. Portugiserne er så glade. Jeg hører latter fra gata. Kanskje slukner noen branner. Kanskje blir det ikke vannrasjonering.

Jeg har ikke opplevd regn i Lisboa siden i fjor høst. Det har regnet litt. Den siste uken i juli regnet det her, men da var Daniel og jeg på Madeira. Og i forrige uke sildret det også litt, men da var vi i Italia. Regn er så vakkert. Alt blir så rent. Luften. Brosteinene. Regnet får også sjøluften til å sige innover byen. Det er den beste duften jeg vet om. Den minner meg om barndommen min hjemme på Askøy. Den får meg til å huske mye fint. Jeg burde egentlig sitte inne og jobbe mer, men nå tror jeg at jeg skal ta paraplyen og vandre gatelangs. I regnet.

Hendrik Christian Andersen-museet

Da vi var i Roma i forrige uke, ville Daniel at vi skulle vrikke oss avgårde til Hendrik Christian Andersen-museet.

Jeg trodde han sa feil. Mente han kanskje Hans Christian Andersen-museet? Men hvorfor skulle det være et Hans Christian Andersen-museum i Roma?

Akkurat.

(Så det du ser på bildet har ingen ting med eventyr og slikt å gjøre. Dette forestiller ikke den store stygge ulven og de tre små grisene, i tilfelle du lurte...)

Hendrik Christian Andersen var en norsk-amerikansk kunstner som ble født i Bergen i 1870, vokste opp i USA (Newport, Rhode Island) og døde i Roma i 1940.

Du har hørt knallmye om Roma-Andersen, ikke sant?

I Roma malte han, lagde enorme, homoerotiske skulpturer samt plantegninger til en "verdensby", et (utopisk) idésenter for kunst, vitenskap, filosofi og religion. Den (fremdeles) idyllisk beliggende art nouveau-villaen ved Tiber som megalomanen residerte i, er nå omgjort til museum. Her kan man beskue en del av det han produserte. Samlingen rommer over 200 skulpturer, 200 malerier og 350 grafiske arbeider. Men jeg vet ikke om dette er kunst, dere... Jeg ble verken beveget eller sjele-fylt. Og selv om alt var grusomt voldsomt, bombastisk og det visuelle inntaket til tider ga meg kink i nakken, lot jeg ikke et eneste skrike-gisp hoppe over mine tenners gjerde. Bare et og annet knis. Det er størrelsen det kommer an på, men ikke i Hendrik Christian Andersens tilfelle. Der hjelper det ikke stort. (Det sier sitt at Daniel og jeg hele tiden befant oss på vårt særdeles lite sublime hverdagsnivå mens vi var der. Tiden i museet brukte vi på samboerskapets trivielle krangle-travere; som hvem av oss som sa hva, når, og hvem av oss som ikke gjorde det, i hvilken retning vil skulle gå etterpå og hvem av oss som egentlig er teitest. Daniel er selvsagt teitest.)

Norsk-amerikaneren hadde få fans, men de han hadde, var det til gjengjeld sus over. Benito Mussolini og den amerikanske romanforfatteren Henry James.

Vel. Ryktene skal ha det til at Henry James egentlig var mer begeistret for mannen, enn for kunsten hans... (Daniel og jeg kranglet også om hvorvidt den gode Hendrik brukte leppestift eller ei.)

Det er dette som kalles verdensherredømme

I hvertfall på dansegulvet. Det er bare å koble hodetelefonene til PCen, korse seg og klikke her.

Jeg fikk ånden over meg

...og oppdaterte hjemmesiden min.

Italia

Her sender Daniel - og etterhvert også Gud himself - en hilsen til deg fra Sankt Peterskirken i Vatikanet.

Så hvis du lurer på hvorfor det har vært så stille på bloggfronten, er det bare fordi Daniel og jeg har bollet oss i Italia. I ti dager. Roma. Terracina. Napoli. Pizza, pasta, chianti. Mye chianti. Og iskrem. Guri. Man vet ikke hva iskrem er, før man hylende har gasset seg i et skikkelig, italiensk gelateria.

Mesteparten av tiden tilbragte vi i en liten kystby som heter Terracina. Den ligger mellom Roma og Napoli. Vi lånte en leilighet der. Mens Roma er full av amerikanere er Terracina full av nordmenn. Jeg tror halvparten av turistene i Terracina må ha vært nordmenn. Nordmenn i Terracina i oktober? Jeg trodde det vare var en løsarbeidende skriveslask som meg som kunne reise til Italia i oktober? På toalettet i et gelateria i Terracina hang det et skilt om å ikke kaste bleier i do. Det var skrevet på to språk. Italiensk og norsk. Om det sier noe om nordmenn på dobesøk hos fremmede, eller bare betyr at halvparten av dogjestene er nordmenn, vet jeg ikke. Om noen kan gi meg en forklaring på den massive tilstedeværelsen av alle de nordmenna i Terracina, tas den i mot med takk.

For to poster siden...

...skrev jeg om pressekonferansen i forbindelse med biografien om Tor Erling Staff. I dag leste jeg en fin anmeldelse av boka i VG. Kanskje jeg bare skal logge meg på Bokkilden og punge ut...

Ro uten årer

Jeg er medlem i Den norske Bokklubben. Litt oftere enn én gang i måneden får jeg en bok i posten. Det er hyggelig. Det er en måte for meg å holde kontakt med det norske språket på. Det er et incentiv til å jevnlig lese bøker på norsk (norske bøker, og bøker oversatt til norsk), og mange interessante bøker jeg ellers ikke ville kjøpt sånn helt av meg selv. Fordi jeg er av den forutinntatte typen, kanskje.

For ikke så lenge siden fikk jeg Ulla-Carin Lindquists Ro uten årer. Jeg husker forfatteren som nyhetsoppleser på svensk TV. Det er ikke lenge siden. Hun ble rammet av ALS, en alvorlig og ennå mystisk nervesykdom som det ikke finnes noen kur mot og som sender ofrene raskt inn i døden. ALS er forkortelsen for amyotrofisk lateral sklerose. Man mister kontrollen over sin egen kropp, gradivis og hurtig, mens hjernen forblir klar. Til slutt klarer man ikke å mobilisere nok muskelkraft til å puste, og dør.

Det er vanskelig å si noe om bokas litterære kvaliteter. Og jeg vet ikke om det er interessant å mene noe om dens litterære kvaliteter, heller. Det er kanskje ikke derfor man setter seg ned og leser den. Men Ro uten årer er (nesten) ikke sentimental i det hele tatt, og det er bra, for ellers hadde ikke dette vært til å bære for meg. Eks-nyhetsoppleseren hadde fire barn, og to av dem var mindreårige... (De er det kanskje fremdeles, for alt jeg vet.) Boka er opptegnelsene hennes i sluttfasen av livet. Om livet, døden og alt av stort og smått som farer gjennom en som står på dødens terskel. Noe av det er ganske klokt og forfatteren er ganske ærlig med hensyn til seg selv. Blant annet sin egen forfengelighet, som både er av ytre og indre art.

Jeg hadde aldri tidligere hørt om ALS, før jeg leste denne boka. Det er svært få som rammes, men man regner allikevel med at tallet øker, uten at man kjenner årsaken til det.

Mannen har bare levd

Tor Erling Staffs biografi Staff (ført i pennen av Håvard Rem) har nå kommet ut. Og i følge Nettavisen spares det ikke på kruttet. Staff forteller at han sexdebuterte som 12-åring. (Han lot seg "plukke opp av eldre menn", utdyper den liksom-seriøse tulletrykksaken Aftenposten. Noe Staff bare syntes "var jævla fint", som det skal stå på selveste side 56 i dette skriftstykket.) Dessuten, dere: Staff har kjøpt sex og - skrik! - hatt en kjæreste som har dødd av en overdose.

For det henger liksom så logisk sammen, alt dette, ikke sant?

Handler virkelig bare biografien om 72-åringen om sex, dop og rock & roll? Skal man tro norske medier, gjør den det. Men kjenner man norske medier, så vet man at den ikke gjør det.

Vel.

Selv om vinklingen ble som den ble i forbindelse med lanseringen, synes jeg allikevel at den som kommer ut av dette med respekten i behold ikke er mediene, men hovedpersonen selv. For dette synes jeg, i likhet med Staff, ærlig talt ikke er så mye å skamme seg over.

Til Nettavisen forteller Staff: "Hovedpoenget med boken er å fjerne skammen. Man er ikke et dårligere menneske selv om man gjør gale ting. Derfor er det naturlig for meg å ta med ting i boken som blir oppfattet som foraktfullt og skammelig."

"Gale ting"?

Jeg er nå ikke så sikker på om Staff har gjort "gale ting". Jeg har ikke lest boka, men ikke noe som framkommer i medienes dekning av den er "galt", synes jeg. Synes dere? Jeg tror Staff bare har levd, i motsetning til en del av journalistene som jeg mistenker skriver dette for bedehusslekta på Sørlandet og må vinkle dette så ensidig fordi de selv ikke lever - fordi dette livssubstituttet er det nærmeste de selv noensinne vil komme Livet.

Damer som danser

Rimelig uhomsete, I know. Jeg prøver meg på videoblogging. Eller vlogging, som det visstnok skal hete. Denne...øh..."filmen" er tatt med digitalkameraet vårt. Fra et bryllup vi var i for ikke så lenge siden. (Videoen har ikke lyd, da kameraet vårt ikke har mikrofon.)

Jeg vil ha en babyrosa bybil

Og kanskje et bedre mobilkamera, slik at den babyrosa bybilen også kan bli skikkelig babyrosa på bilde...

Det var på vei opp Avenida da Liberdade i dag, at jeg så den.

Samtidsmusikken og jeg

Daniel og jeg var forleden på konsert. I Culturgest. Samtidsmusikk. En venn av oss som spiller blokkfløyte var der for å befløyte/bidra til urframførelsen av et nytt orkesterstykke med menneskestemmer, elektronisk knitring og i det hele tatt. Jeg er ikke helt umulig. Jeg liker noe samtidsmusikk. Arne Nordheim, liker jeg, uten at jeg helt vet hvorfor. Den amerikanske komponisten John Cage, liker jeg også. Men for det meste sliter jeg. Det begynner å klø over hele kroppen, som om noen har drysset maur over meg. Det er som et mysterium som ikke åpner seg for meg, lik kabbala og gourmetkokekunst. (Jeg snakker her om å lage maten, ikke spise den.) Musikkstykkene varte og varte. Jeg trodde de aldri skulle ta slutt. Jeg tenkte på oppvasken som ventet hjemme. På den kommende solformørkelsen. (Den som var i dag.) På om jeg burde dra til frisøren og klippe meg... Vi dro til Culturgest for vår blokkfløytespillende venns skyld. Det var viktig for ham at vi var der, mente Daniel. Heldigvis spilte han før pausen, slik at vi kunne gå etter champagnen.

Nå føler jeg meg litt utakknemlig. Jeg burde vært takknemlig over at jeg får sjansen til å oppleve portugisisk og japansk samtidsmusikk. (Konserten var en del av en japansk kulturfestival her i Lisboa).

Kanskje er det en treningssak å like samtidsmusikk, og at problemet er at jeg rett og slett ikke har trent nok? At den tradisjonelle musikkens mange klisjéer har hjernevasket meg så til de grader at jeg sitter og venter på noe som aldri kommer, og som det heller ikke er meningen skal komme?

Pling.

Plong.

Og ka-klunk, liksom?

Den grænseløse kærlighed

Den grænseløse kærlighed,
den eneste hele man har,
er den mellem børn og forældre.
Den som børnene skænker.
Densom foreldrene tar.

Slægtled som ikke har levet -
som andre har levet på -
stakler som selv var bestjålne
stjal vore liv som små.

Ikke fordi de vidste.
Ikke fordi de trode.
Ikke af onde viljer.
Bare af mangel på gode.

Det er som alt liv vender bagud,
et kærlighedsløst perspektiv
af gamle som lever for unge -
og lever på deres liv.

Hvorfor er barnet så gavmildt
og gror sig så gerrig siden?
Der går et uendeligt offertog
af kærlighed bagud i tiden.

Den som vil standse den understrøm
som leder vort livsløp galt,
må kunne bygge livet,
må kunne leve livet,
må kunne la livet leve -
og ikke ta sig betalt.

Piet Hein