Champagnekorkfallskjerm

I serien over sinnsykt nyttige oppfinnelser Som Bringer Verden Videre, har en av mine champagneglade venninner denne gangen henledet min oppmerksomhet mot Champichute, eller champagnekorkfallskjermen som kan bli din for skarve ca. 30 kroner.

Man monterer den selvsagt på korken (og før flasken sprettes, darling) og så kan man more seg over synet (hvis man ikke er for full) av korken som daler ned igjen (og ikke bare kræsjer inn i Fabergé-eggsamlingen, liksom).

Hurra!

Fallskjermen kan brukes mange ganger, funker (heldigvis) på alle typer sjampis og er "veldig morsom", loves det.

Det er snart jul, for ikke å snakke om nyttår, så kom ikke å si at jeg ikke er føre var og praktisk anlagt.

Hormoner mot homsing

Og jeg kødder ikke.

Det er ikke lett å være homo i Dubai. Spesielt ikke hvis du er feste-trengt og klar for å ha det gøy.

Jeg tror for øvrig også at det er noen der nede i varmen som trenger hormoner mot idioti, trangsynthet, ondskapsfullhet, lediggang på politistasjonen og religiøs forblindelse.

Åh, hvor tar jeg vel ikke alle disse deilige adjektivene fra?

Innesnødde tyrkere

Jeg har nylig lest Orhan Pamuks roman Snø for medlemmene i Bokklubben Kunnskap og kultur. Presentasjonen min av boka finner du her, så jeg skal ikke bruke så mye energi på å gjenfortelle hva den handler om, annet enn å si at den blant annet (ja, den handler om så mye) er en kraftig systemkritikk av Tyrkia.

Pamuk har flere ganger sagt at den eneste grunnen til at han ikke befinner seg bak lås og slå i Tyrkia, er hans internasjonale berømmelse. Så får vi se om berømmelsen beskytter ham i nærmeste framtid... For i neste måned må han allikevel møte for retten, anmeldt av en statsadvokat i Istanbul. Til en sveitsisk journalist har Pamuk uttalt seg om folkemordet på armenerne, og denne tyrkiske statsadvokaten mener at Pamuks meninger bidrar til en "offentlig nedvurdering av tyrkisk identitet".

Blir Pamuk dømt, risikerer han tre års fengsel.

For ikke lenge siden var Tyrkias statsminister i Danmark for å snakke om Tyrkia som brobygger mellom menneskegrupper. Tyrkia har så lyst til å bli med i EU, skjønner dere... Men det viste seg bare å være tomt fjas, for da mannen oppdaget en kurdisk, kvinnelig journalist i salen, forlot han den ikke påbegynte pressekonferansen og lot Danmarks statminister stå alene igjen.

Jeg har en følelse av at en del tyrkere i sentrale, politiske posisjoner ikke har det fjerneste begrep om hva som skal til for å komme inn i varmen i Europa. Og, som Pamuk skriver i boka si, lider tyrkerne generelt av et enormt mindreverdighetskompleks overfor resten av Europa. De vil så gjerne være europeere, men får det liksom ikke til. Det blir bare trist, galgenhumoristisk, vulgært, lurvete og tufsete. Jeg går tom for adjektiver... Men situasjonen er godt beskrevet i Snø.



Pamuk (bildet) har unnlatt å kommentere anmeldelsen av ham offentlig, men det behøver han heller ikke å gjøre. Anmeldelsen i seg selv, sier alt om dette skapdiktaturet og hvor lite styresmaktene fatter av moderne, europeiske og demokratiske idealer, som også er en grunnleggende forutsetning for EU-frihandelen. Frihandel er ikke en salig og paranoid saus av skvaldrete tasken-teori. Frihandel er, når det kommer til stykket, redelig praksis mellom redelige parter. I hvertfall hvis den skal fungere.

Blir Tyrkia i sin nåværende politiske form med i EU (og jeg tror at et uvillig EU på et vis føler seg forpliktet til å åpne døren og ta landet inn i varmen, fra "snøværet" det befinner seg i), er jeg ganske sikker på at dette vil markere begynnelsen på slutten for denne ambisiøse organisasjonen.

--

Jeg synes jeg hører ham på kammerset, denne statsadvokaten som har anmeldt Pamuk: "Meninger vi ikke liker, kan vi jo ikke ha noe av! Hm... La oss se... Vi kan ikke bare drepe ham, slik vi kunne gjøre i gode, gamle dager. Vel. Slik vi fremdeles kunne ha gjort, hadde han bare ikke vært så helvetes berømt. Men vi kan da i det minste slepe ham for retten. Hva sier dere til det, karer? En rettssak virker passe demokratisk for omverdenen. Dannet og europeisk. Og så får vi håpe at denne Pamuk råtner bak murene. Tenk å skrive bøker... Homo er han sikkert også. Ha, ha! Nei, huff. Nå skåler vi i litt raki, dere."

--

(Jeg vil bare understreke at jeg ikke har noe i mot mennesker fra Tyrkia. Tyrkere jeg har truffet har stort sett vært hyggelige og kloke mennesker. Det jeg har noe i mot er det kaldklamme politiske klimaet i landet (det pamukske "snøværet"), og hva det tilsynelatende gjør med en del maktmennesker.)

Fyll øregangene med syntetisk lesbekjærlighetsopera

Man skal høre mye rart før ørene faller av. Opera der alt er syntetisk, for eksempel. Til og med stemmene.

Og der falt visst ørene av...

Denne operaen heter Ruth og er basert på fortellingen i Det Gamle Testamente om Ruth og No'omi (om en svigermor og en svigerdatter som finner hverandre). Ekteskapsritualet "til døden skiller dere ad" er hentet fra denne fortellingen, som ofte tolkes i lesbisk retning.

Denne operaen var ikke helt min greie (selv om den er kul så det holder), men kanskje din? Du kan høre den på nettet. Det er bare å plugge hodetelefonene i maskinen.

Moss og Rana er også steder på Mars

Dette er ikke et nærbilde av en av mine mange føflekker, men av et krater på planeten Mars.

Stedene på Den Røde Planeten har fått navn etter steder på Jorden.

Norge er representert med to stedsnavn: Moss og Rana. På dette nydelige bildet ser du Moss-krateret.

Det er ingen vits å vise bildet av Rana-krateret. Kratrene ser nesten helt like ut.

1,9 millioner over takst

Jeg lurer på om det ligger en hemmelig skatt begravd under det huset.

Gratisreklame i Aftenposten

Og for øvrig her også. Ny mobiltelefon fra Bang & Olufsen, dere.

I want because I want.

Over til saken:

Man behøver ikke bruke penger på annonsering i Aftenposten så lenge man har produkter som journalistene liker. Dette eksempelet fra avisas forbruker.no-sider er det verste eksempelet på tekstreklame jeg har sett på lang, lang tid.

Det ser ut som kopier-og-lim-inn fra en pressemelding.

Jeg liker også Bang & Olufsen (vi har et lekkert TV fra dansken), men det må da ha vært noe journalisten kunne ha spurt om som ikke bare er skryt? Dette er griselekre saker, men er det gode saker? Jeg synes for eksempel ikke lydkvaliteten i en del Bang & Olufsen-stereoer er så mye å rope hurra for. Og hvorfor er produktene så dyre? Fra begynnelsen av 90-tallet og fram til i dag har nesten 1/3 av alle Bang & Olufsen-butikker verden over blitt nedlagt. Betyr det at flott design bare er noe folk sier de vil ha, og så vil de egentlig ikke ha det allikevel? I hvertfall ikke hvis de må betale det hvite ut av øyet for det? Og er "stilrent" det samme som "brukervennlig"? Fjernkontrollen til TVn vår er full av finesser, men etter fem år har jeg fremdeles bare funnet ut (eller orket å finne ut) hvordan jeg slår TVn på og av, skifter kanal og justerer volumet. Er det bare jeg som er dum, eller?

Osv.

Det er slike ting en seriøs journalist bør spørre om, mener jeg. Markedsfolk forteller bare en del av sannheten. Journalister skal prøve å avdekke hele, slik at man kan stole på at det som avisa bruker redaksjonell plass på har en viss troverdighet.

Hvis Bang & Olufsen ønsker reklame, synes jeg at noen i Aftenposten bør fortelle dem at de heller kan rykke inn en annonse.

Barnerim fra vest

Adam og Eva
slåss om ei skjeva.

Så kom ho Rut.
Då vart da slutt.

NRK med sjikanerende grums fra røkla

NRK er i ferd med å kåre "århundrets nordmann". Eller Store Norske, som kåringen offisielt heter der i gården. Over lengre tid har det norske folk blitt oppfordret til å stemme på sin kandidat. Det står nå igjen ti finalister. Den endelige "vinneren" kåres under et TV-show på lørdag den 17. desember.

Man kan mene mye om en slik kåring som sådan, men det skal ikke jeg gjøre nå.

Nå skal jeg mene noe om dette:

Blant finalistene er den legendariske homoforkjemperen Kim Friele. Hun er invitert i studio den 17. desember. Men i følge Dagbladet truer hun med å boikotte kåringen. Grunnen er NRKs nettsider hvor man kan "debattere" finalistene.

For debatterer man der finalisten Mari Boine?

Eller Christian Michelsen?

Eller Gro Harlem Brundtland?

Sammenlignet med debatten om Kim Friele blir debatten om de andre kandidatene som småfis i verdensaltet å regne.

Og det er ikke måte på hvor Friele får gjennomgå. NRK har allerede fjernet de mest sjikanerende innleggene, men etter min mening er det mye grums fra røkla som fremdeles står der. Kanskje skal det få gjøre det. Vi har ytringsfrihet i Norge. Dessuten kan det være greit å vite hvor landet ligger, også i engasjerte deler av folkedypet.

NRK har "kastet henne til ulvene" (for å bruke hennes egen vending).

Til Dagbladet sier Friele: "Jeg har ikke bedt om å delta i denne kåringen, men jeg er ikke så blasert at jeg ikke synes det var hyggelig å bli nominert. Men nå, etter å ha fått bøtter med dritt over meg på nettet siden i mars, synes jeg prisen for være med er for høy."

Dere.

Er det ikke et tankekors at en forkjemper for homofiles rettigheter fremdeles kan vekke så negative følelser blant folk?

Innleggene på NRKs debattsider får meg til å minnes folkegufset fra min egen barndom og tidlige ungdom, dengang Friele sto på barrikadene i full offentlighet. Dengang kunne ikke ting diskuteres i så "folkelige" former i den store offentligheten som nå (fordi vi i dag har Internett). Men tro ikke et øyeblikk at det var bedre dengang. Det var mye, mye verre. Det var farlig å være Kim Friele. Det var farlig å være homo. Det var til og med straffbart.

Hadde noen dengang laget et TV-program som het Homsepatruljen, ville alle regnet med at det handlet om terrorisme og seksuelle overgrep.

I NRK-debatten kan det virke som om det er en homo-mafia som har stemt fram Friele. Det er å overvurdere homoene. "Homo-mafiaen" er en heterofil myte. Jeg er overbevist om at Friele har fått de fleste stemmene fra heteroer. Hallo, dere... Det er tross alt ikke så mange homoer i Norge. Friele har kommet blant finalistene i en nasjonal avstemning.

Det mange synes å glemme i homohysteriet er at kampen for homofiles rettigheter også er en frigjøringskamp for heterofile. Det må da være frigjørende å kunne gi slipp på fordommene sine? (Akkurat som feminismen også frigjør menn fra deres egne strikte rammer.) Visst er den undertrykkede ulykkelig, men det er også undertrykkeren. For den men vettet i behold var ikke Sør-Afrika et deilig land å bo i under apartheid. Selv ikke om man var hvit.

--

For øvrig ser jeg en tendens på debattsidene til NRK til å forherlige døde helter. Det er blant folk som ikke liker kunst at kunsten først får "verdi" når kunstneren er død. Og det er blant de som egentlig gir blaffen i iniativ og selvoppofrelse, at iniativet og selvoppofrelsen først får "verdi" når helten er død.

Som et argument mot Frieles kandidatur blir det også brukt at hun ikke er kjent i utlandet. Det er en sannhet med sterke modifikasjoner. Men det er også et typisk argument fra folk i et lite land med et dårlig selvbilde. Hvorfor må hun være stor i utlandet for å bli stor blant oss? Hadde dette vært en amerikansk kåring, ville en slik tankegang vært helt absurd. Der skjeler man ikke til utlandet for å finne ut hvilke amerikanere man skal verdsette.

Men noe godt er tross alt i ferd med å komme ut av dette. Kåringen av "århundrets nordmann" er ikke lenger betydningsløst fjas fra NRKs underholdningsavdeling. Og uansett hvem som "vinner" på lørdag den 17. desember, vinner også Kim Friele.

I beste fall går hun av med en dobbeltseier.

Utsikt

Daniel og jeg bor i en bydel som heter Castelo. Det vil si at vi bor i fjellsiden som går fra kastellet (Castelo de São Jorge, derav navnet) og ned til lavbyen Baixa (Lisboa sentrum). Litt av poenget med å bo i denne fjellsiden, i følge en venn av en venn, er utsikten. Det vil si utsikten mot bydelene Baixa, Chiado og Bairro Alto, og elven Tejo som renner forbi byen.

Vel.

Dette er utsikten fra stua vår. Ikke verdens mest glamorøse. Men den er allikevel ganske vakker, på sitt vis.

Veggen tilhører sirkusskolen i Lisboa og sirkusskolen har heldigvis en kafé. (Eller restaurant eller bar, alt ettersom.) 20 meter lenger oppe i gata ligger den. Og den har utsikt så det holder. Så jeg behøver bare å gå dit.

Det er med andre ord ikke så veldig synd på meg.

Katt på hett bilpanser

Noen ganger er jeg løpegutt for Daniels designbyrå og jogger byen rundt til kundene hans (det er et bisi enmannsbyrå) for å levere skisser og regninger, og for å hente sjekker. Jeg liker aller best å hente sjekker. (Jeg liker ganske godt å levere regninger også.)

Og på bilene utenfor forlaget Livros do Brasil (som Daniel blant annet lager bokomslag for) ligger altså denne katta og slanger seg. Men den ligger nok ikke der nå, for nå høljer det ute.

Hva er galt med "smalt"?

Tidligere denne uken leste jeg en kommentar i Dagbladet av en av avisas anmeldere. Den handler om den "skoleflinke litteraturen" som dyrkes fram på forfatterskolene rundt omkring i Norges land.

I tillegg til å være ganske så stigmatiserende, er det noe retorisk over den kommentaren, og det kan være vanskelig å si seg uenig i det som postuleres: "Skoleflink litteratur" som "dyrkes" fram av "velmenende lærere" er ikke bra. Og "faren" ved disse skolene er "den samvittighetsfulle flikkingen fram til det litterært lekre, stilistisk smale og flinkt formfullendte".

Jeg tenke jeg skulle avholde meg fra å mene noe om dette aldri så lite "norske", vulgær-folkelige og tuslete kultursynet, men jeg kjenner irritasjonen vokse i meg og jeg klarer ikke å la være.

Nå har jeg aldri gått på en forfatterskole, men er jeg er nå allikevel ikke sikker på at det er slik det foregår. Det er å undervurdere mennesker. Komponister går på konservatorier for å studere. Det har de gjort i flere hundre år allerede. Noen av verdens mest berømte og særegne komponister har studert ved konservatorier uten at de har blitt "dyrket" fram til å lage dårlig musikk. Tvert i mot. "Formfullendt" er musikken gjerne også.

For ikke å snakke om kunstmalerne.

Så hvorfor skal ikke forfattere gå på forfatterskoler?

Jeg tror dette handler mer om smak. Hvilken litteratur man liker å lese. Kommentatoren skriver: "Vi har fått en generasjon forfattere som gjerne skriver om barndom og familietraumer, om de da ikke problematiserer litteraturen selv. Stort mer har enkelte av dem kanskje ikke rukket å reflektere over før de griper til pennen."

Hjelpe meg.

For det første tror jeg heller ikke at dette bare er sant. Og for det andre: Jeg synes da dette er mer enn nok å reflektere over. Alle som har overlevd barndommen, og evner å reflektere over den, har tilstrekkelig med stoff til et livslangt forfatterskap, skulle jeg mene.

Jeg elsker rufsete krim men jeg elsker også "det litterært lekre" og "stilistisk smale".

Og jeg som trodde at en viss spennvidde i litteratursmaken og interesse for alt tilfang av ny litteratur, uansett hvor den kommer fra, ble stilt som minstekrav til en anmelder i Dagbladet? (Eller har jeg nå egentlig trodd det...)

Men jeg sier nå som Ole Brumm: "Ja takk, begge deler."

Framtiden er barna

Og dette er noe av det mest geniale jeg har sett på lang tid.

Mennesket lever ikke bare av brød alene.

Bli din egen kassadame

...eller kassamann.

I en rekke supermarkeder i Lisboa (dette bildet er tatt med mitt mobilkamera utenfor supermarkedet i shoppingsenteret Amoreiras) er det nå plassert "selvbetjeningskasser". Man registrerer selv strekkoden på varene og drar kortet. (Selvbetjeningskassene tar også kontanter.) Jeg har også sett dette på Fnac (en iberisk kjede som blant annet selger bøker, CDer og elektronikk).

Det var egentlig bare et tidspørsmål før noe slikt kom... (Med strekkoder på nesten alt av produkter er kassaansatte i dag nærmest redusert til roboter, der de sitter og flytter varer fra punkt A til punkt B og ber deg dra kortet.) Veldig smart. Spesielt i julerøsjet.

Har dette kommet til Norge?

Det har det sikkert, siden Norge er et mye mer moderne land enn Portugal.

Salig på bachalau

Min kypriotiske venn Stelios har spist seg salig på bachalau på vår yndlingsrestaurant Lisboa à noite i Bairro Alto.

Der fyller de klippfisken med reker og kastanjer. Det blir nesten ikke bedre enn dét.

De skulderbare bertene i bakgrunnen er for øvrig turister. Vi fastboende kler på oss. Det er vintertemperatur i Lisboa nå. 16 grader.

Juletreet på Praça do Comércio

På staselige (og undervurderte, i europeisk sammenheng) Praça do Comércio her i Lisboa reises nå Europas største "juletre". 72 meter høyt skal det strutte når det står ferdig den 19. november. (Det er visst veldig viktig for portugiserne at det blir det høyeste i Europa.) Men noe ordentlig juletre er det ikke. Det er en grusom metallkonstruksjon som ingen liker. (Bortsett fra noen bebartede bystyre-menn i dobbeltspente dresser. Det virker som om de har behov for å kompensere for noe...)

I fjor sto monsteret i bydelen Bélem. Denne gangen skal det altså stå i sentrum, slik at ingen slipper unna julen 2005 uten merker på sjelen.



Knallfint & God Jul, ikke sant?

Hyl.

Det er så voldsomt at det liksom bare trenger seg inn i synsfeltet uansett hvor hardt jeg prøver å se en annen vei. På min vrikkende vei til bakeren må jeg dyp-konsentrere meg for at julestemningen (som jeg har klart å få i kroppen) ikke skal fare hylende ut av meg, bare ved synet.

Barnas ve og vel

Noen ganger kan ting sies så godt at man bør moderere sine egne meninger litt.

Og det gjør jeg herved.

Selvsagt ikke... Jeg tror ikke at man automatisk blir en god barneoppdrager bare fordi man klarer å sette barn til verden. Og jeg har heller ingen ting i mot barnehager.

Jeg blir bare så lett revet med.

Ristede kastanjer og vin

Blant de faste innslagene i gatebildet her i Lisboa om vinteren, er kastanjeselgerne. Ristede kastanjer. Eimen ligger over hele lavbyen Baixa.

Ristede kastanjer og vin er også fast kosemat i heimen, og i går var jeg på supermarkedet og kjøpte noen never med denne nøtta pluss en flaske Dão-vin.

Det er veldig enkelt: Kastanjene snittes (slik at de ikke eksploderer) og legges på rist i midt i forvarmet ovn. Ca. 225 grader i ca. 20 minutter. Kastanjene helles over i en skål. Skallet et mykt. De kan enkelt åpnes med hendene.

Åh. Mmm. Og akkurat det også Daniel trengte nå som han begynner å komme seg etter influensaen.

Men... Liv Ullmann har spist småbarn!

Bak dette milde ytre skjuler seg mørke rom.

Men aller først: Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så grusomt vanskelig for Liv Ullmann å få filmet Ibsens Et dukkehjem. Er det noen av dere som skjønner det? En fabelaktig og verdensberømt skuespiller og regissør pluss en fabelaktig og verdensberømt fortelling. Og Ullmann har sikkert så gode kontakter at hun kan få akkurat dem hun vil til å spille i filmen sin.

Så koker det hele bort på grunn av produsent-dill (hvis jeg har forstått det riktig).

Kanskje dama bør gå noen utradisjonelle veier og heller snakke med kulturinteresserte rikinger i Norge? (Der en slik finansiering bare er for lommerusk å regne, skulle jeg mene.) Stein Erik (aka "Steinrik") Hagen? Idar Vollevik? Tenk på den kulturkredibiliteten hun kommer til å gi dem.

Eller, dere... Kanskje skepsisen til dama bunner i at hun i 1975 ble "fortrollet" og spiste småbarn?

Slikt kan man tross alt ikke la gå upåaktet hen.

Utenriksministeren

Jeg tror vi denne gangen har fått en god utenriksminister. En som forstår hva det er som definerer et land i forhold til omverdenen. Her i Portugal har folk kjennskap til Norge fordi de spiser masse bachalau som stort sett importeres fra Norge. ("Bachalauen er norsk, men tradisjonen er portugisisk," lyder slagordet i en av de mest kjente reklamene for klippfisken.) Men så er det alt det andre... Og det er stort sett kulturen. Thor Heyerdahls bøker (Daniel hadde dessuten et brettspill som liten, med Heyerdahls ferd over havet), Ibsen på teateret (selv har jeg sett Et dukkehjem her i Lisboa) og musikken. Der dreier deg seg i hovedsak om Grieg og elektronika. Jada... Jeg finner selvsagt også Garbarek, Lene Marlin, Madrugada og Aha i platehyllene. Men elektronika, altså... Og med elektronika mener jeg ikke bare Røyksopp, men underskogen av nye og fjetre-spennende artister. Forleden var jeg i en platebutikk i bydelen Bairro Alto hvor de har en egen seksjon med norsk elektronika. Ingen seksjon med andre lands elektronika-artister, bare så det er sagt... Norsk elektronika har blitt et begrep her i Portugal. Og det tviler jeg ikke på at det har blitt i andre land også.

Siv og Øystein krangler om barneoppdragelse

Jeg har et problem. Jeg liker Siv Jensen men jeg liker ikke FrP.

Jeg liker for øvrig også kunnskapsminister Øystein Djupedal, men jeg tror han mangler særdeles grunnleggende kunnskaper om barneoppdragelse når han mener at "det er et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn". Han mener at barnehager er et bedre alternativ.

Guri.

Det er godt at Jensen ikke lar slikt forbli uimotsagt.

Mannen med ljåen er på vei

I hvertfall mot CDene dine. Dagbladet melder at de ligger for døden.

Datateknologien har med andre ord bragt begrepet Rip CD over i en ny dimensjon. (Øh... Tok du egentlig den?)

Jeg holdt på å si at jeg ikke har kjøpt en CD-plate på flere år. Det er ikke helt sant. Jeg har kjøpt CDer, men det har vært fordi de har vært spesielt vakre gjenstander. CDene til Sigur Rós, for eksempel, er vakre gjenstander. Men musikk har jeg lastet ned i Macen min helt siden jeg kjøpt Apples første iPod i 2002. Ur-iPoden.

Det som jeg synes er mest spennende med CD-platens død (i den grad man kan si at "død" er spennende) er hva som kommer til å skje med La Musique.

Fysiske formater (som bånd, LP og CD) skapte en slags mal for musikken. Ti-tolv sanger. Og så singelen, da. Og låtene skulle være på tre-fire minutter. I det hele tatt. Slik er det i stor grad fremdeles, og slik kommer det til å være lenge ennå. (Men tullete er det jo.)

Jeg tror CD-platens død kommer til å gi "singelen" et snarlig oppsving. (Mange singler. Nye singler hele tiden. Den ene sangen som vi alle plutselig bare må laste ned. Ny hit to ganger i uka.) Uten at det nødvendigvis må komme et fullspekka album etterpå. Allerede nå plukker vi bare ut de sangene vi vil ha, uansett. Aldri i livet om jeg kommer til å kjøpe alle låtene i Eurythmics' nye Ultimate Collection som ligger ute på iTunes nå. Men jeg kommer til å kjøpe deres nye "I've got a life", som er en del av samlingen. Kanskje. Nei, kanskje heller en av remiksene av den. Originalen virker litt døll.

I veldig nær framtid tror jeg Madonna kommer til å slippe låtene etterhvert som hun gjør seg ferdig med dem. Hun kommer ikke til å tutle i ett år for å fikse seg et visst antall låter, slik at hun får skrapt sammen et "album". (Med mindre hun baler med et konsept som skal helbrede verden, da. Et knippe kabbala-poemer messet over disko-dunk, for eksempel.) Når hun har sulla seg ferdig foran mikrofonen kommer dama til å prakke råmaterialet sitt på alle de mest trendy produsentene hun klarer å oppspore, og så pumpes opp-glitrede mikser ut på verdensveven etterhvert som de blir klare.

Jeg tror også at høytideligheten i den pengetunge delen av musikkbransen kommer til å få seg et skudd for baugen. Allerede nå svømmes nettet over av glade amatører som legger rufse-musikken sin ut til alle og enhver som vil låne øre til den. (Her er ett nettsted for denslags som jeg selv har lagt min egen musikk ut på.) Hadde det ikke vært kult for fansen (ikke minst de som var til stede i salen) å kunne logge seg på iTunes og kjøpe Madonnas live-versjon av "Hung up" fra MTV Awards i Lisboa? Gjerne sammen med TV-bildene. Selv om det låt litt surt og så litt Fraggleberget-aktig ut. (Åh, den nye iPoden med video, dere... Sikle.)

Det er musikk folk vil ha. Ikke sure bransjefolk.

Sann mine ord. Det kommer til å bli en evig åpen og kraftwerksk "Electric Café".

"Musique non stop. Techno pop..."

(Hadde jeg lite linkedilla i denne posten, eller?)

Jeg vrikker meg halvveis til korset

Det kom mye mail susende i går kveld. Og jeg har fått mange i dag. Spesielt fordi Bekkemellem har en høy stjerne blant homoene.

Jeg vil bare slå fast at jeg ikke har noe i mot Karita Bekkemellem. Guri, folkens. Tvert i mot.

Og når føst jeg er i taste-siget: Jeg er litt usikker på hvor sterkt jeg burde ha ment det jeg mente (i gårsdagens post) om utspillene i forbindelse med Kunnskapsforlagets Gutteleksikon og Jenteleksikon. Jeg har først i dag lest intervjuet som VG gjorde med likestillingsministeren. (Dessverre finner jeg ikke linken på nettet.) Det hun sier er ikke dumt.

La meg bare si det slik: Jenteleksikonet, basert på et fransk "jenteleksikon", forfekter noen holdninger som ikke er så politisk korrekte i Norge lenger. Og: Gutteleksikonet, nyskrevet av norske forfattere (blant dem meg), er heller ikke så politisk korrekt. (Et programskrift for likestillingsministeren orker ingen gutter i alderen 10 til 15 år å lese. Og ingen forfattere å skrive heller, for den saks del.) Resultatet er at Jente- og Gutteleksikonet har blitt politisk ukorrekte i hver sin retning.

Men når alt dette er sagt skal jeg vrikke meg halvveis til korset og innrømme at jeg faktisk ikke har lest Jenteleksikonet, her i min utlendige eksil... Derfor burde jeg kanskje ha avholdt meg fra å mene så mye som jeg har ment om denne kjønnsfloka. I hvertfall ikke mene mer enn at jeg i utgangspunktet synes at idéen om litt kjønns-apartheid kan være på sin plass i blant - og at gutteleksikonet, som jeg har lest, har blitt en kul bok som jeg selv skulle ønske jeg hadde hatt dengang jeg var en knopp som brast.

Amen.

Nei, nå tar jeg meg et glass rødvin.

Kjønns-smell

Der smalt det.

Som dere kanskje har fått med dere, er Kunnskapsforlaget nå ute med et egen leksikon for gutter og et eget leksikon for jenter. Gutteleksikon og Jenteleksikon. Jeg har skrevet ca. 1/5 av gutteleksikonet.

I dagens Dagbladet går Hege Duckert ut og kritiserer denne segmenteringen. Karita Bekkemellem har også "rast" (som det heter i vår tabloide verden). Hun forslår at utgivelsen stanses. Til og med jeg har vært ute (i P4) og "slaktet" kritikken (fra Bekkemellem).

Guriland.

Det er så trist at man ikke kan nyansere seg når man mener noe i medie-Norge. Vel, man kan nyansere seg i det man intervjues, men så er det et redaksjonelt etterarbeid som heter vinkling.

Jeg skjønner da godt hva Duckert og Bekkemellem mener. Dette er damer jeg har stor respekt for. Det er stilig når de kliner til.

Men jeg synes det kan være vel så mye likestilling å akseptere at det tross alt finnes noen forskjeller mellom kjønnene andre enn de fysiske. For eksempel hvordan man betrakter verden og forholder seg til den. Målgruppen for leksikaene er mennesker i alderen 10 til 15 år. Å være sammen med jenter og gutter i den alderen er som å befinne seg på to forskjellige planeter. Ingen er som alle andre. Heller ikke gutter og jenter.

Wake up and smell the coffee, som det heter på norsk.

Jeg har skrevet litt om leksikaene på hjemmesiden min.

Så: Man kan like det eller ikke like det, men å trekke bøkene tilbake, som Bekkemellem foreslår, er å gå for langt. Vi lever ikke i diktaturer. Det er i diktaturer politikere helst ser at bøker de ikke liker, trekkes tilbake. Ikke i demokratier. Dette skal debatteres, ikke sensureres. Det gir et svært dårlig og usunt signal at en maktpolitiker foreslår å stanse en bokutgivelse, synes jeg.

Jeg tror noen av de påfallende (og til tider drøye, innrømmer jeg) forskjellene mellom de to leksikaene eksisterer, fordi det er mange forfattere som har skrevet dem. Jeg har for eksempel bare skrevet artikler til Gutteleksikonet. Ikke til Jenteleksikonet. Og jeg har ikke skjelet til Jenteleksikonet for å tilpasse meg det som står der. Jeg har skrevet som om jeg satt i en fri samtale med nevøene mine (som alle tre er i målgruppen).

Jaja.

For alt jeg vet finnes det kanskje en fasit for likestilling som ble laget en gang på 70-tallet. Hva vet jeg?

Jeg vet så lite.

Dagens homsing

Gulp... Bulgarsk popstjerne, politiker, transe og homo (å, virkelig?) med sigøyner-aner. Det var Daniel som kom over dette beskjedne snapshotet av Azis, tatt tidlig om morgenen like før han går ut i fjøset for å melke kyrne. Flere bilder finner du her.

Mannen er nå i vinden fordi en ny asteroide i Taurus-konstellasjonen er spotta. Asteroiden ble oppdaget av et bulgarsk team som vil kalle dette himmelske legemet opp etter Azis.

Hva som ellers skjer i homoland?

Portugiserne er glade i såpe. Endeløse TV-serier, altså. Og det de ser mest av er såpe fra Brasil (hvor de også snakker portugisisk). Her i Portugal har vi fire kanaler som sender "over lufta" (dvs. at alle kan ta dem inn). Ikke sjelden kan det være brasiliansk såpe på tre av dem. Samtidig. Det kan bli i meste laget, synes jeg... Men om såpe er populært her, er det enda mer populært i Brasil. Og der gjør man best i å ikke kødde med seerne og snyte dem for noe. Spesielt ikke godbiter som homokyss. Flere hundre homofile par møtte i går fram til demonstrativ massekyssing utenfor nasjonalforsamlingen i Brasilia.

Såpen det er snakk om - America - sendes selsvsagt også i Portugal. Jeg håper at kysset forblir intakt her, slik at jeg ikke føler meg tvunget til å massekysse Daniel utenfor nasjonalforsamlingen i Lisboa.

I America spiller for øvrig denne karen.



Murilo Benício. Mmm. Mmmurilo...

Men det var ikke han som ble så til de grader homokysset at brasilianerne måtte spares. Murilo spiller seriens innebegrep på heterofili, "cowboyen" Tião. Kyssingen fant sted mellom Júnior, sønnen til en storbonde, og gårdsgutten Zeca.

Smelt.

Jeg får sette meg foran skjermen og følge med.

Min helt

...heter Sonic. Min digitale helt, for å være mer presis. Han er egentlig et pinnsvin, men et superraskt et. I går fullførte jeg mye strev Sonic II på min GameBoy.

Juhu.

Det ligger nok i slekta. Jeg har en nevø som bare ønsker å bli kalt Sonic.

Jeg tror Daniel kommer til å gi meg treeren til jul. Jada. Bare le, du. Dessuten er det temmelig uhomsete. Men det er jeg som har det morsomst. Inni meg er jeg bare barnet.

Vinterlyset i Lisboa

...ser slik ut. I tilfelle du har lyst til å se på noe vakkert.

Bildet tok vi fra bussen, på vei over 25. april-broen.

Året 2005 tegner til å bli det første året mitt hvor jeg ikke får se glitrende snø. Bare glitrende regn. Men jeg har klart å komme i julestemning allikevel, selv om det bare er begynnelsen av november.

Magiske margaritaer i Nossa Senhora de Machede

Forrige helg besøkte vi vår venninne Joana som er veterinær i Evora. Evora er en by i regionen Alentejo her i Portugal. Men Joana bor ikke i Evora. Hun bor i en liten landsby 12 kilometer utenfor, og det er i denne landsbyen - som bærer det pompøse navnet Nossa Senhora de Machede - dette Ingmar Bergman-inspirerte og svært interessante filmklippet er tatt. Joana har akkurat kjøpt seg en gedigen kåk der med lekk tak. Der det i det hele tatt er tak... Det regnet ganske heftig da vi var der. Og det regnet inn. Inn i stua, inn på kjøkkenet, inn på badet. Joana og kjæresten hennes Ze holdt på å bli gale. Vi sørget derfor for at de fikk i seg mye, god Alentejo-vin. Og ikke minst mine magiske margaritaer. Det hjalp.

Jeg er ikke så veldig flink på kjøkkenet at det gjør noe. (Jeg mangler nok et essensielt homo-gen. Homoer skal liksom være så flinke på kjøkkenet. Daniel er flink på kjøkkenet.) Men gode margaritaer kan jeg lage.



Det er egentlig veldig enkelt. Man må bare sørge for å ha saftig, frisk lime for hånden, Cointreau og kvalitets-Tequila.

Limen skal presses for hånd. Det gjør ingen ting om det kommer med litt fruktkjøtt. Når man har presset seg ferdig, søter man med litt sukker. Deretter er blandeforholdet slik: Én del (lettsukret) limejuice, én del Cointreau og én del tequila. Lett å huske, ikke sant?

Så heller man alt opp i en shaker (ikke blender), sammen med masse is og rister til shakeren begynner å dugge.

Er du avansert - vel, egentlig er ikke det så avansert - har du salt langs kanten av glassene. Fukt kanten med litt av margaritaen (før du heller den i glasset, selvsagt) og snurr glasset i en dæsj salt.

Til slutt: Sil margaritaen fra shakeren over i margaritaglass (eller brede champagneglass) uten at isen kommer med.

Voliá & mmm & åh.

Skjelven homo

I dag er det en spesiell dag her i Portugal. Det er selvsagt Allehelgensdag, som er katolsk helligdag, men også 250 år siden et fryktelig jordskjelv rammet Lisboa. Dengang sendte det sjokkbølger over hele den vestlige verden. Den franske filosofen Voltaire var blant dem som skjelvet ga noe å tenke på.

Det var stille i byen da jeg var på vei til Daniels kontor i dag tidlig. Folk har fri fra jobbene sine. Det regnet lett. Den kalde høstdisen fra elven Tejo blandet seg med røyken fra kastanjeselgernes trille-ovner. Og klokken 09.30 begynte kirkeklokkene å kime tungt, til minne om den fryktelige katastrofen i 1755. Det var uhyggelig.

Men ikke mer uhyggelig enn på samme tidspunkt i 1755.

Jordskjelvet fikk hus, palasser og 20 kirker til å klappe sammen. Det skalv i seks minutter. Fordi det var Allehelgensdag, og kirkelysene var tent, utløste det mange branner. Og the cherry on the cake... Én time etter alt dette kom tsunamien. Fra havet, opp elven og innover bydelen Baixa (Lisboas "lavby" og sentrum). Man regner med at rundt 90 000 mennesker omkom den dagen.

Baixa, slik vi kjenner bydelen i dag, er bygget opp i tiden etter jordskjelvet. Markien av Pombal tok styringen over planleggingen og arbeidet og sørget for at gatene ble rette, slik at det ble lettere å komme til og fra hvis en ny katastrofe skulle inntreffe. Markien av Pombal er han du kan se sammen med en løve, skuende ned mot Baixa fra en gigantisk sokkel øverst i Avenida da Liberdade.

Det er bare et tidsspørsmål når Store-skjelvet kommer på nytt. Den seismiske aktiviteten har tatt seg opp de siste årene. Eksperter sier at slike skjelv kommer med intervaller på 250 år... Jeg har selv opplevd flere små, mens jeg har bodd her. Det var som om bakken ble revet bort under føttene mine. Som om noen røsket til seg et teppe jeg sto på.

Vi bor i et gammelt hus i Lisboa sentrum. Da vi pusset opp for et par år siden, fjernet vi flere lag med maling fra den flotte inngangsdøra vår. Helt til vi kom inn til treet. Og risset inn i treet sto døras - og leilighetens - årstall.

1756.

Året etter katastrofen.