Jeg har sett Brokeback Mountain

Daniel og jeg var på kino i går og så Brokeback Mountain.

Jeg leste Annie Proulx' novelle for ca. ett år siden, da jeg ble gjort oppmerksom på den i forbindelse med at historien skulle filmatiseres. (Novellen ble første gang publisert i magasinet The New Yorker, i 1997.) Det er hjerteskjærende lesning. Faktisk så hjerteskjærende at jeg sa til Daniel at den filmen måtte jeg se alene, ellers kom jeg bare til å bli blendet av tårer allerede fra starten av og ikke få med meg resten. Daniels nærvær har den effekten på meg, når jeg ser kjærlighetsfilmer som går i moll. (Selv om vårt forhold stort sett er dur-stemt.)

Men nå har vi altså denne hyggelige kameraten som heter Nuno og som jobber på kinoene i varemagasinet El Cortes Inglês. Han inviterte oss og en rekke andre venner til å overvære premieren i går kveld fra kinosalens VIP-losje. Portugal er et lagdelt samfunn også i kinosalen. Der har de både VIP-lounge med sjampis og mat pluss en avsondret VIP-losje med "lenestoler". Så det kunne vi jo ikke takke nei til. Men jeg vrikket meg avgårde på én betingelse: Daniel måtte ikke se medlidende på meg eller begynne å stryke meg over armen når det ble trist. Jeg er ikke særlig gråtmild av meg, men setter jeg først i gang er jeg ikke til å stoppe. Og jeg synes ikke det er stilig å være kinosalens tåkelur.

Jeg skal ikke fortelle alt som skjer, for å ikke ødelegge filmopplevelsen, men den handler om to cowboyer som gjeter sauer en sommer på Brokeback Mountain, og som forelsker seg. Veldig. Det er starten på et langt, hemmelig og umulig kjærlighetsforhold. Heath Ledger og Jake Gyllenhaal spiller henholdsvis Ennis Del Mar og Jack Twist. Åh. De er så nydelige i rollene. (De er nydelige ellers også.) Og de naturbildene. Og i det hele tatt. Jeg klarte å holde grininga i sjakk, men det holdt såvidt. Men jeg tenker nå på filmen hele tiden. Hvorfor kan ikke menneskene bare være snille og gode med hverandre og unne hverandre all mulig lykke? Men på den annen side, Virkeligheten er regissert av Gud, Brokeback Mountain av Ang Lee. I Brokeback Mountain er alle scenene sømløst sammenlimt av manende gitarklimpr og svulme-strykere som gjør oss alle forståelsesfulle.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å komme meg igjen. Sjelen min er fylt til randen av skjebnene til Jake og Hea... Jeg mener, Jack og Ennis. Bare le du. Den som sitter foran dette mitt tastatur er mannen som ennå ikke har kommet seg etter at Matthew Broderick mistet livet på det grusomste og plutseligste i 80-tallshomsefilmen Nattens dronning (Torch Song Trilogy). Jeg fylles fremdeles av angst hver gang Daniel må ut om kvelden for å kjøpe tomater eller noe annet som vi har glemt til middagen. Så jeg prøver å ikke glemme ting, når jeg handler mat.

Men Proulx' novelle satt meg nok mer ut enn filmatiseringen av den. Kanskje fordi Jack og Ennis ikke er så vakre i boka. De er liksom helt, helt vanlige. Med Jake Gyllehaal og Heath Ledger blir det liksom: "En sommer på begynnelsen av 60-tallet ville skjebnen det slik at USAs to mest smellvakre og hormonfylte 19-åringer skulle gjete sauer sammen på Brokeback Mountain..." Det er noe med skjønnheten som smertelindrer. Den som eier skjønnheten eier også verden, om du skjønner hvor jeg vil hen. I novellen, derimot, blir Jack og Ennis to høstblader som virvles sammen med alle de andre og forsvinner i den kalde vinden...

Å, nei. Hulk.