Bidro jeg til drapet på Cato Isaksen?

Vel. Cato Isaksens liv er det Unni Lindell som rår over. Det er hun som er Skaperen av universet han lever i. Men jeg klarer allikevel ikke å fri meg fra tanken på at jeg kan ha drevet henne til ugjerningen. Lokket dama utpå, liksom.



OK. Drap og drap. Jeg tar litt i. Jeg gjør det. Vår skrivende heltinne gir mannen en pause. Legger ham til side. I dette intervjuet i Dagbladet forteller hun videre at hun nå skal sette i gang med et trilogiprosjekt. En "familiehistorie", som hun kaller det.

Familiehistorie. Hærli. Det blir helt sikkert bra. Unni Lindell er blant våre beste forfattere. Hun ruler.

Men: Bakgrunnen for denne min angst (og denne min bloggpost) er min presentasjon av Lindells eminente roman Måneorkesteret for Den norske bokklubben, der den nå er Månedens Bok. Og den er ingen krimroman. Her skrev jeg i presentasjonens opprinnelige ingress (som er tatt bort på nettet): "Lindell er en av våre store krimdronninger. Jeg tror også hun kunne ha vært familiekrønikedronning, hadde hun vært litt mindre drapslysten."

Smigrende for Lindell, selvsagt. Men kan jeg rett og slett ha smigret henne for mye? Satt griller i hodet på jenta? For jeg hadde ikke før skrevet presentasjonen, latt Lindells vakre blikk fare godkjennende over mitt beskjedne skriftstykke og e-svusjet det til bokklubben, før hun gir Dagbladet audiens og kaster nasjonen ut i lallen og avgrunnsdyp fortvilelse.

Lindell ofrer Cato på familiekrønikens alter.

Jeg ligger søvnløs om nettene og leser gamle Cato Isaksen-romaner med gråtesårt blikk.

Var det moi hun tok på ordet, eller er jeg bare en uheldig blanding av paranoid og innbilsk?

Dagens grafitti

Et lykkelig menneske

Er et lykkelig menneske, et menneske som kan få seg til å si de mest sårende ting til et annet menneske, men som allikevel går rundt og er glad (eller oppspilt) og ikke ser seg tilbake?




Eller må man også være et godt menneske, for å være et lykkelig menneske?

For Platon er den virkelige lykken en sjelelig tilstand som oppstår når flere faktorer stemmer overens: Den som er vis, modig og måteholden, er et rettferdig menneske. Og den rettferdige er lykkelig.

Her i Lisboa ser jeg mange alvorlige ansikter. Jeg husker at jeg skrev i et postkort da jeg var her for første gang i 1997, at det så ut som om de alle sammen nettopp hadde mistet moren sin. Nå vet jeg bedre. Eplekjekke nordmenn og alvorlige portugisere er like lykkelige. Eller ulykkelige.

Kjære Anne, jeg drakk bare ett glass

Og det var hvitvin.

Store Studio-programleder Anne Lindmo er intervjuet av Dagbladet, og sier hun skulle ønske hun visste hvor mange glass rødvin gjestene har drukket på bakrommet før sending.

Kjære Anne, jeg drakk ikke rødvin. Bare hvitvin. Man kan ikke sitte på TV med rødvinstenner, skjønner du. Ikke fint. Jeg er ikke homse for ingen ting, og tennene mine var nyblekede for anledningen. Og jeg drakk bare ett glass som jeg fikk av en av assistentene dine, fordi jeg var så innmari nervøs. Men det hvitvins-glasset kicket bra inn det, altså.

Siden du går ut i pressen og lurer, liksom. Men etterpå... Etterpå ble det jo på-bakrommet-rødvin så det holdt.

Mozart und ich

Østerrikerne tar ham heldigvis ikke så altfor alvorlig i jubileumsåret.

Det er i år 250 år siden Mozart ble født i Salzburg. Bildet over er tatt i Wien, men vi besøkte en fantastisk utstilling i Salzburg som dokumenterte geniets liv, verk og tid. Her hadde museumsfolket til og med orget i stand et liten restaurant hvor vi blant annet kunne smake på Mozarts favorittrett: Leverboller med surkål. Ups. Ikke noe for Daniel som ba om äpfelstrudel. Men jeg som kaster i meg alt mulig som går under betegnelsen Mat (bare det ikke har øyne), spiste. Moi, den menneskelige søppelbøtte. Det luktet lever av ånden min i to dager.

Jeg har aldri hatt så voldsomt sansen for Mozart. Kanskje litt, men ikke veldig. Blant wienerklassisistene synes jeg Beethoven er bedre (og Hayden verre, bare så det er sagt). Jeg vet ikke. Jeg synes det blir for krummelurete og tonalt pastellfarget. Jeg spilte piano i unge, øh, yngre år. Og Mozart er gøy å spille, han. Man får skikkelig briljere. Sjekk fingrene mine, liksom, slik de bare flyr over tangentene. Jeg har en mistanke om at det også var derfor Mozart skrev en del av stykkene sine. For å la de som fremførte dem få briljere.

Daniel og jeg overvar premieren på Tryllefløyten på Theater and der Wien tidligere denne måneden. (Teateret ligger for øvrig der Fylletrøyten i sin tid ble uroppført.) Dere. Den arien til Nattens dronning er bare til å hyyyle av begeistring av. Og vi alle hylte og klappet frenetisk, bare så det er sagt. (Ja, hvorfor tror dere egentlig at Benedicte Adrian dro den, i hine popglansdager?) Men operaen som sådan (og Mozart-fansen som leser dette mitt blasfemiske skriftstykke, får bare bære over med meg) synes jeg bare er gjesp, liksom. Jaja. Det er nok meg det er noe galt med. Det er noe jeg ikke har fått med meg. Jeg må liksom ha Beethovens melodrama for at jeg skal kjenne virkninga. Jeg får av og til samme uttrykk i fjeset som jubilanten har på boarden over, når jeg hører Mozart. (Hm. Kanskje vi her har med subtil ironi å gjøre?)

Men jeg har også en uforklarlig følelse av at jeg kanskje faktisk liker Mozart, men vet det bare ikke. Kanskje jeg ikke liker de som forteller meg at de liker Mozart? Kanskje det er fordi alle klisjéene som sukrer hans minne gir meg brekningsfornemmelser? Kanskje jeg har spist for mange mozartkuler? Gud vet. Kanskje jeg rett og slett ikke har gitt geniet en sjanse og hørt de rette greiene?

Det er kanskje med Mozart, som den britiske dikteren og romanforfatteren Robert Graves skriver om Shakespeare: "The remarkable thing about Shakespeare is that he is really very good - in spite of all the people who say he is very good."

Og ellers... Hadde det ikke vært noe galt med DVDen som vi i går kveld leide hos vår lokale videoutleier, tror jeg også at jeg i dagens post hadde skrevet noen oppløftende ord om The Constant Gardener, filmen basert på John le Carrés bok ved samme navn. Men da det ble som mest spennende i vår helts kamp for å komme til bunns i mysteriet omkring mordet på hans kone (en vev av intriger, dere, med tråder i både diplomatiet og internasjonal farmaseutisk industri), og vi bare hadde en halv time igjen av thrilleren, streiket DVD-spilleren fordi det var noe galt med DVD-platen. Og streike fortsatte den med å gjøre, til tross for hyl og skrik og iherdig gnukking på det vi antok var (usynlig) støv på plata. Jeg bare haaater det, når dette skjer.

Naboen vår Jens, som er enhjulssyklende lærer på sirkusskolen vis-a-vis leiligheten vår, har fått en venn av oss, Rodrigo, til å designe en nettside for seg. Og den ble flott, må jeg si.

Lisboa er også full av kyr

De er over alt. Lurer du på hva det er jeg fabler om, finner du en forklaring på KUnst-fenomenet (åh, den var lite morsom) her.

Det er for øvrig like hett i byen i dag som det var i går. Og siden det er grenser for hvor mye jeg orker å gå på museum, holder jeg meg innendørs og i umiddelbar nærhet av kjøleskapet. (Av og til hjelper det bare å åpne kjøleskapsdøra litt. Puh.)

I går kveld leide vi Cameron Crowes film Elizabethtown (2005) med Orlando Bloom og Kirsten Dunst i hovedrollene. Den handler om en fyr (Bloom) som taper masse penger for skoselskapet han jobber i. Nesten én milliard dollar. (Er det egentlig mulig?) Samtidig mister han faren sin og må dra til farens hjemby (Elizabethtown) for å ordne opp i formalitetene omkring begravelsen. På veien dit møter han Skjebnen iført flyvertinneuniform (Dunst).



Fløffi greier om Døden, Familie og Det Viktige i Livet, akkompagnert av rockemusikk (av U2-typen Jeg Føler At Jeg Lever. Filmen er av det bittersøte slaget der meningen nok er å etterlate tilskueren innhyllet i en slags "deilig melankoli". (En vending Dunsts skikkelse i filmen bruker, kanskje i tilfelle tilskueren er i tvil om hva han/hun nå skal føle.) Filmen er verken god eller dårlig. Og da er den vel helst dårlig. Jeg vet ikke hva som gikk galt. Ingen av skuespillerne gjør en dårlig jobb, men de glitrer heller ikke. Null energi. Det var som om de bare kom på settet, poserte og lirte av seg replikkene. Kanskje fordi de har ivrige agenter som skviser inn litt (for lite) tid til smal-seriøse filmer mellom blockbusterne, for å liksom styrke klientens kred?

I Blooms tilfelle var/er blockbusterne Kingdom of Heaven og oppfølgeren til Pirates of the Caribbean.

Jeg må innrømme at jeg hadde forventet meg mer av regissøren av denne.

Hetebølge

Jeg våknet i natt med en kvelende følelse av at noe stort og allestedsnærværende bare la seg over meg. (Nei, ikke samboeren min.) Jeg skiftet fra dundyne til et lett teppe allerede i februar. Nå kvitter jeg meg også med teppet. Et laken holder. Men noe må jeg ha over meg, for ellers får jeg ikke sove. Vel. Det som i nattens mulm og mørke inntok Lisboa var et sabla høytrykk. Så etter klokka tre fikk jeg ikke sove, men lå og kastet meg fra side til side og sørget for å også holde Daniel våken.

I dag har det vært overskyet og 38 grader. Luften myldrer av bittesmå sveveinsekter som plutselig har blitt klekket ut og som setter seg i klærne og håret og klyper. Hurra.

Og hva gjør man når det blir så bråhett? Hjemme er det relativt OK å være (så lenge man ikke prøver å sove), for vi har metertykke murvegger laget for denne typen vær. Men: Det er helg og da må man jo ut av huset. Jeg er ikke norsk for ingen ting. Å steke seg på stranden eller tråkke rundt i byen når det er så varmt, er bare tullete. Så jeg dro Daniel med meg til det kjøligste stedet jeg kunne tenke meg, hvor vi så utstillingen Grandes Mestres da Pintura: De Fra Angélico a Bonnard. Nydelige renessansemalerier. For eksempel dette.




Vi tok 18-trikken til muséet. Spaserte tilbake. Og vrikket oss raskt forbi disse to barene ved Cais de Sodré.






Nei. Vi gikk ikke inn. Slitne greier fra en svunnen tid. Mange prostituerte i området. Noen halliker. Jeg tipper barene var (eller er, hva vet jeg) ment å tiltrekke seg sjømenn fra Skandinavia.

Alle har en gekko

Og vi har vår.





Den bor et sted blant plantene og pottene på balkongen vår. De er veldig territoriale, gekkoene, så vi regner med å ha den boende i mange år. Vår er ennå ganske liten, og når de er små er de ganske forvirrede og overmodige. Så blant annet bekymrer vi oss for at den skal forville seg inn i huset. (Balkongdøra står åpen hele dagen.) Gekkoen vår har for øvrig mistet halen. Kanskje har den blitt angrepet av naboens katt? Men halen gror ut igjen.

Det er ikke lett å være frelst

Nå har altså Pet Shop Boys kommet med denne nye CDen sin. Fundamental, heter den så fint. Det er ikke hver dag Pet Shop Boys kommer med noe nytt. Og siden jeg er frelst, er dette en begivenhet.



Det enkleste hadde nok vært å åpne et fildelingsprogram og laste ned hele pop-o-ramaet. Men det gjør ikke jeg. Jeg er Flink Gutt. Jeg drar kortet. Jeg skal kjøpe CDen. Og de trenger sikkert pengene. Med tanke på disse fildelingstider og at dette ikke lenger er 80-tallet, mener jeg. De er sikkert glad i sjampis fremdeles.

Men det skal ikke være enkelt.

Det har seg nemlig slik at Pet Shop Boys har gitt ut CDen i to utgaver: Den vanlige (hvis et er noe som sorterer under "vanlig" når det gjelder Pet Shop Boys) og en special edition med to CDer. Tooo CDer... Sikle... Det er jo spesialutgaven jeg må ha. Siden jeg er frelst. Problemet er bare at i CD-butikkene jeg har vært i her i Lisboa, har de bare den vanlige.

Så hva skal en stakkar gjøre? Jeg kan jo ikke kjøpe den vanlige utgaven når det finnes en spesialutgave? Og jeg skal vedde på at går jeg til det skritt å kjøpe den vanlige (i ren PSB-abstinens-desperasjon) kommer spesialutgaven til å skrike mot meg fra en CD-hylle, fem minutter senere.

Så her sitter jeg. Uten Pet Shop Boys-CD.

Dette betyr ikke at våren ikke har kommet til Portugal

For det har den. Dette er ikke snø, dere. Dette er salt i et saltutvinningsanlegg utenfor Faro ved Algarve-kysten i Sør-Portugal.

Ellers bare nevner jeg at tyrefekterarenaen på Campo Pequeno har gjenåpnet etter mange års anleggsarbeid.



Forleden direkteoverførte TV åpnings-tyrefektingen. Portugiserne hevder at deres tyrefektning er mer human enn den spanske. Særlig. I praksis betyr det bare at portugiserne gir oksen dødsstøtet utenfor arenaen og ikke midt i glaninga på folk. Men jeg synes det er like grusomt, okke som. Det er også en portugisisk tyrefektergreie at man, etter å ha plaget og spidda oksen tilstrekkelig, kaster seg over hornene på den og holder seg fast når den forsøker å stange. Det er ganske nervepirrende greier. Han som under TV-overføringen skulle briljere med dette "kunststykket", greide det ikke før etter tredje forsøk. Jeg trodde oksen skulle ta livet av ham. Han ble både stanget og trampet på. Både tyrefekter og okse fossblødde. I tillegg var tyrefekteren så ydmyket over at han ikke fikk dette til (i påsyn av hele nasjonen), at han sto der og gråt, voksne mannen. Jaja. Jeg synes ikke synd på deg. Kanskje gråt oksen også, men slikt er jo ikke så lett å se.




Det var grotesk. Og grotesk og se alle de nyrike portugiserne med sigarer, kulmage (menn) og collagen-lepper (kvinner og homser) sitte på tribunen og utkonkurrere hverandre i å se mest mulig blaserte ut mens dyrplagedramaet på liv og død utspilte seg, der nede i den blodstenkte sagmuggen.

Over til noe hyggeligere.

Under denne tyrefekterarenaen har de bygget et nytt shoppingsenter. Portugiserne elsker shoppingsentre. En av inngangene går direkte fra t-banestasjonen Campo Pequeno, i tilfelle du skulle befinne deg i Lisboa og få lyst til å dra dit. Har du barn, kan jeg anbefale deg det på det varmeste. Jeg tror de har byens største leketøysbutikk der. Supermarkedet var også litt utenom det vanlige. Blant annet fant jeg (hyl) Kalles Kaviar. Dessverre ikke Mills.

Så nå spiser jeg knekkebrød med kaviar og kjenner litt på hjemlengselen.

Skapning fra Berechtsgaden

Mobilkamera er fint

Veikryss ved Salzburg

Hvilken film er du?

Her kan også du ta testen.

Jeg har spesielt sansen for alle de damene som kysser på meg. (Det var for øvrig hos Shecat jeg først oppdaget denne moroa.)

Det definitive beviset på at Jesus ikke var homo

Som boka, provoserer filmen DaVinci-koden den katolske kirken verden over. Men filmen provoserer nok mer, fordi filmer i dag har større gjennomslagskraft enn bøker. Og den katolske kirken mobiliserer derfor det den har av krefter for å bekjempe all den hjernevaskende blasfemien som nå utfolder seg i kinomørket fra Kiruna til Kiev.

Jeg tror for eksempel at et eiegode katolikker har dudla litt med Google. Når jeg søker på "The DaVinci Code" i søkemotoren, kommer denne siden opp først, hvor det slås fast at mennesket er syndig.

Jaja.

Men blafsfemien jeg her først og fremst sikter til, er teorien om at selveste Jesus Himself må ha hatt seg med Maria Magdalena og at det bolle i ovnen av det.

Sir Ian McKellen (også kjent som Gandalfs representant på jorden og homo) spiller en av rollene i filmen; skurken Leigh Teabing. (En rolletolkning som mang en anmelder mener redder en ellers grusomt stiv film.) På pressekonferansen i Cannes sa McKellen (i følge The Scotsman - og i min oversettelse): "Jeg vet at den katolske kirken har problemer med homofile, og jeg trodde at dette var det definitive beviset på at Jesus ikke var homo."

Knis. You go girl.

Skogsdøden

Jeg er en stor tilhenger av TV-serien Deadwood fra HBO. Det er det også en blogger i Dagbladet som er. Og det er der jeg har blitt gjort oppmerksom på dette aldeles grusomme som er i ferd med å skje... Etter tre sesonger ser det ut til at det nå er slutt for denne fantastiske western-serien om den moderne kapitalismens framvekst i USA. Hyl. Dette er svært godt fjernsyn, dere. Noe av det beste jeg har sett på flere år. Eminente skuespillerprestasjoner, sammensatte karakterer, svimeslående vakker filming og en poetisk dialog som savner sin like. Men godt fjernsyn er ikke det samme som suksess.

Er du også Deadwood-fan, kan du være med på å redde TV-serien her.

San Francisco cocksucker!

Bursdag, Bamsemums og brann

På fredag fylte vår venn Paulo 30. Selv er jeg tolv år eldre enn ham, men Daniel er ti år yngre enn meg, noe som betyr at en del mennesker i vennekretsen vår er ganske unge. (I mine øyne i hvertfall.)

Det normale her i Lisboa, når noen feirer fødselsdag, er å spise middag sammen på en restaurant. Man blir med andre ord invitert til å betale sin egen middag og ta med seg en gave til bursdagsbarnet. Men det er jo spesielt å fylle 30, da. Så Paulos kjæreste Pedro hostet opp en hyggelig aktivitet: En guidet gåtur på Lisboas ærverdige akvedukt Aqueduto das Águas Livres og i hagen til Palácio dos Marqueses de Fronteira. Og med avsluttende piknik i det store friområdet mellom akvedukten og palasset; Parque Florestal de Monsanto.

Vi ble med andre ord invitert til å betale for guide og ta med oss gave og mat til lunchen. Nei, jeg bare tuller. Det var veldig hyggelig! Dessuten har portugisere så mange venner at skulle man gjort det på "den norske måten", ville bursdsdagsbarnet gått konk. Paulo og Pedro hadde invitert ca. 130 av sine nærmeste venner til seansen.

Det var strålende vær og vi lærte masse av guiden. Blant annet at det å vaske seg i forne tider ble ansett som usømmelig. Det var bare prostituerte som skulle vaske seg. Og guiden vår kunne fortelle at det var en portugisisk prinsesse som søkte biskopen om tillatelse til å vaske seg én gang i måneden, da alle insektene som bet henne ga henne feber.

Hagen rundt palasset var også fabelaktig. Roser, springvann og portugisisk flisekunst i estetisk klinsj. Blant annet hadde jeg sansen for et lite "badehus" smykket med skårene fra knuste kjørler fra palassets kjøkken. (Grunnen til at vi ikke kunne besøke selve palasset, var at familien bor der. Familien bærer, som en av Portugals siste, fremdeles markis-tittelen. Men jeg tror at deler av palasset kan besøkes på visse dager.) Til lunchen i parken hadde Daniel bakt grønnsakspai og smurt rosinbrød med brunost. Brunost er gøy. Portugal er et osteland og portugisere flest har aldri sett eller smakt Den Brune. Dessverre hadde Daniel også bragt med seg (han hadde lurt den ned i ryggsekken sin, den sniken) min siste og dyrebare pose med Bamsemums. Ekte, norsk Bamsemums. Min desiderte favoritt fra gamlelandet. Og den fikk bein å gå på. Hyl. Egentlig hadde jeg tenkt å spise den bamsemumsen helt alene, foran TVn. Ikke dele med noen. Men sånn kan det altså gå når man ikke vokter sin bedre halvdel bedre.

Og sånn ellers?

Ellers tenker jeg mye på søsteren min og familien hennes. De bor på Sotra. Yes. Der det har vært branner. De var blant dem som måtte evakuere da det sto på som verst.



Det er synd at det må angå noen jeg kjenner, før slike nyheter virkelig går inn på meg. Jeg var så redd for at søsteren min, mannen hennes og mine seks onkelbarn (nei, søsteren min tilhører ingen religiøs sekt...) skulle bli husløse. Foreløpig ser det ut til at det har gått bra. De er nå tilbake i kåken på Morland. Men de kan nok ikke slappe helt av ennå. "Den åpne ilden er under kontroll men det kan stadig blusse opp. Vi står på tå hev hele tiden," sier en politimann til Bergens Tidende i dag.

A vida

Lavoppløselig fra nuet

Elektropop fra meg

Til deg.

Kanskje jeg fikk abstinenser. I går kveld var vi nemlig i Aula Magna her i Lisboa og hørte på Kings of Convenience. Det var veldig bra. (Konserten ble utsolgt for over én måned siden.) Karene fra Bergen spilte alle kremlåtene sine. De ba også om ønsker fra salen. Daniel ropte at han ville høre versjonen deres av Ahas Manhattan Skyline. Men den ville de visst ikke spille. Til slutt fikk de folk fra salen opp på scenen for å danse. Og etterpå sette seg ned i sirkel foran vokalist Erlend Øye. Vi gikk ikke opp på scenen. Vi satt for langt bak. Men det så veldig koselig ut. Det så ut som et viseprogram på TV, fra 1973. Alle satt sammen og hadde det fint og sang og vugget takt. Mange hadde tykke brilleglass. Men ikke så tykke som Erlend Øyes.

Etter konserten dro vil til bydelen Graça hvor filmfestivalen IndieLisboa hadde avslutningsfest. Filmfolkene hadde leid et gedigent kloster. Diskoet var i selve kapellet. Ai. Vi var der ikke før i to-tiden om natten og køen var hundre meter lang. Heldigvis kunne vi gå forbi da vi hadde pass. Daniel hadde staff-pass og jeg hadde guest-pass. Daniel er festivalens sjefsdesigner og jeg er hans ledsager. Jaja.