Fagfolk har lenge påpekt at menneskehandel, eller trafficking som det også kalles, er et problem her til lands. Jenter fra fattige land slaver for halliker som tyner dem for det de er verdt, helt til de er for utpulte til å sendes på gata mer, og flere jenter må sjaues inn fra fattige land som Russland, Litauen og hvor det nå måtte være de alle sammen kommer fra, for å dekke etterspørselen.
Det er markedskreftene som rår.
Men det er først nå, med de nigerianske kvinnene, at problemet har nådd monumentale dimensjoner i norske medier, politikerkretser og over matpakka ved lønsjbordet.
Jeg lurer på hvorfor?
Kan det skyldes at vi egentlig er mer opptatte av å bli kvitt alle de svarte menneskene aka negerhorene i paradegaten Karl Johan, enn å få bukt med selve menneskehandelen?
Det er nå min teori.
For dere: Jeg tror vi gir beng i menneskehandel. I hvertfall når det kommer til stykket og vi blir bedt om å ta affære. Vi bryr oss bare om det vi får servert midt i fleisen. Og hvis det ikke er helt politisk korrekt, finner vi bare et politisk korrekt ord å forkle det med: Som "menneskehandel", i dette tilfellet.
Det er typisk norsk å føle medynk med svarte hvis de bare holder seg i Afrika og sørger for å være fattige, slik at de kan hjelpe oss til å få oss til å føle oss bedre ved å gumle ris kjøpt for innsamlede norske kroner. Men de må for Guds skyld ikke tre ut av TV-ruta og komme her og komme her, lurt av drømmen om et bedre liv i Norge. For her er ikke livet bedre. I det minste skal vi sørge for at det ikke blir det. Nei, den drømmen kan de bare glemme, selv om de aldri så mye vil gjøre annet enn å prostituere seg.
I tilfelle du lurte: De nigerianske jentene trekker på Karl Johan fordi de jages vekk av de faste horene i de tradisjonelle horestrøkene. Dessuten er det også hvite horer på Karl Johan. Tro ikke annet. Du bare ser dem ikke. Fordi de er hvite og fordi moten akkurat nå befaler alle ressurssterke, selvstendige norske kvinner å kle seg som horer. Hvite horer blender inn.
Nå skal jeg la leppa hvile litt.
I dag har Fafo presentert rapporten "Afrikanske drømmer på europeiske gater". Den anbefaler jeg deg å lese. Her er en del nigerianske prostituerte i Norge intervjuet.
Det er til tider hjerteskjærende lesning, og jeg skjønner at jeg så lite har skjønt. Visste du at flere av jentene har brukt mange år på å komme seg til Europa? Nigerianske foreldre som har en datter blir gjerne oppsøkt av en "agent" som tilbyr seg å få jenta anbragt i det forgjettede Europa. Foreldrene betaler "agenten" for reisen. Både foreldrene og datteren har ofte uklare og urealistiske forestillinger av hva det vil si å være i Europa. Bare at det er kjempelett å bli søkkrik der. For det er et ugjendrivelig faktum.
"Agenten" frakter jenta et stykke. Langt nok til at hun ikke velger å vende tilbake. Så tar hun seg videre gjennom Afrika alene, i retning nord. Til fots, med buss, tog eller båt. Til slutt kommer hun til et av de nord-afrikanske landene Marokko eller Libya. Her interneres hun i leire sammen med andre folk som har blitt lurt på omtrent samme måten.
For å få et stykke brød, må hun gi sex i gjenytelse. I slike leire, som ikke har status som flyktningeleire, kan stakkarne bo i flere år. Forholdene i disse leirene er så forferdelige at Fafo-intervjuerne hadde vanskeligheter med å få jentene til å snakke om tiden der.
Halliker i Europa kjenner godt til disse leirene. De drar over dammen (Middelhavet) og plukker ut de fineste bertene som de betaler for å få over til Europa. Jentene setter seg i bunnløs, økonomisk gjeld til halliken.
Føkk-føkk-føkk.
