Filmanmeldere

I denne filmen dør en filmkritiker.

Fra tid til annen tyter debatten om filmanmeldere og -anmeldelser ut av avispapiret igjen. Trenger vi dem eller trenger vi dem ikke? Som oftest blir det fart på debatten hver gang filmanmeldere en masse slakter en publikumssuksess. Det er liksom beviset på hvor udugelige de er. Det er ikke lenge siden Dagbladet sauset sammen noe om dette.

Skal vi følge denne logikken betyr det at folk flest liker kvalitet. At jo flere mennesker som ser en film, desto bedre må denne filmen være.

Er det virkelig noen som tror det? Og: Skal anmeldere anmelde filmens publikumspotensiale?

Jeg tror vi trenger (uavhengige) filmanmeldere for å ikke bli helt ofre for store studioers makt og bermens smak. Filmen er kanskje vår tids viktigste kunstform og gode anmeldelser gir kvalitet til den kollektive bevisstheten vi har om vårt eget forhold til denne kunstformen og derigjennom til oss selv. (Puh, dagens lengste setning fra min hånd.)

Men jeg ser klart (selv om jeg selv ikke på noe vis er filmkritiker) at filmkritikk er en svært tricky profesjon. Jeg har en uggen følelse av (og vet det litt av egen erfaring, fra min tid som journalist) at filmkritikerne ofte er journalister som er spesielt "gla' i film" og ikke mer enn det. Det er få steder det spriker så mye i kompetansen som blant filmanmelderne. I hvertfall i Norge.

Det største problemet er at filmanmelderne ofte mangler et felles språk, som for eksempel det litteraturanmeldere har. I en litteraturanmeldelse kan jeg lese en dårlig anmeldelse, men allikevel få en følelse av at dette er en bok som jeg kommer til å like. Det skjer sjelden i filmanmeldelser.

Noen filmanmeldere har samme smak som meg. De har jeg lært meg å stole på. Andre stoler jeg ikke på. Vel, jeg stoler på dem i den grad at hvis de slakter en film, så vet jeg at jeg kommer til å like den. Men slik burde det jo egentlig ikke være.

Buddhamaskinen og Wensleydale med blåbær

Jeg tror dette er Christiaan Virant og Zhang Jian. Det er ikke lett å si. Nettsiden til min nye buddhamaskin er så minimalistisk (eller mystisk) at jeg ikke er helt sikker. Men disse to navnene står skrevet under denne low-fi plastic fantastic-saken som Daniel ga meg i går.



Stratosfærisk kulhetsfaktor, finnes i flere trendsjapper her i Lisboa, kommer fra Kina og inneholder ni lyd-loops (evig pling-plong) som setter meg i den rette zen-stemningen enten jeg sitter og drikker rooibos-te i vinduskarmen, ligger i senga og prøver å få sove eller sitter i sofaen og stirrer tomt framfor meg (noe jeg er ganske flink til).

The Buddha Machine har en stor, global fanskare over hele kloden og brukes også av komponister og DJer. Den er nesten som et slags kunstverk i seg selv. Koster ikke mye heller. Litt mer enn en ny fullpris-CD.



Men dette er ingen buddhamaskin, dere, selv om den også satt oss i zen-stemning. Det er en ost. En britisk Wensleydale med blåbær. Ysterriet i Yorkshire holdt på å gå konk. Men så kom Wallace & Gromit på banen. Og hva tror du favorittosten til Wallace heter? Akkurat. Da vi i går vrikket oss innom det nye supermarkedet Sá på Campo Pequeno her i Lisboa for å shoppe argentinsk vin, fikk vi øye på den. Et syn for guder. Sá er en supermarkedkjede fra Madeira. På Madeira har de tette bånd til britene, både historisk og turistmessig. Det er kanskje derfor de har osten? Den kostet det hvite ute av øyet, men det var verdt det. Mild og rar. Vi tygget i oss nesten alt sammen til frokost i dag, på Finn Crisp (som vi også fant på Sá).

I bakeriet

Jeg oversetter heller ikke denne. Ok, litt hjelp skal du få: "Tem" betyr "har De", "pão" betyr brød og "viste" betyr "så du". Resten tror jeg du kan tenke deg til.

Jeg har blitt tegneseriefigur

I dag er det premiere på min samboer Daniels nye tegneserie Mata e esfola (som betyr "drep og flå"). Gjett hvem som er hvem?



Her handler det om at vi bekymrer oss for at vi begynner å bli feite. Så vi bestemmer oss for å spise kun når vi er sultne. Særlig.

Skjermes mot skjermen i Guds navn

Det jeg lurer på er hvor i Bibelen det står at datamaskiner strider mot Guds ord? (Her burde nok journalisten gått den lille strekningen ekstra for å gjøre saken publiserings-verdig.)

Hvis det er Ny Teknologi de mener er syndig, de bekymrede foreldrene i sørlandskommunen Vennesla som vil nekte ungene sine i å ta del i hele det nye kunnskapsløftet på skolen der digital kompetanse står sentralt, så bør de jo vite at Bibelen, slik de kjenner den, også er Ny Teknologi. Den første Bibelen ble ikke trykket før flere tusen år etter at de første ordene i Bibelen materialiserte seg. Og biblene vi har i dag er da ikke lenger satt for hånd, hvis det er det foreldrene tror? Det er bare å løfte av røret (også ny teknologi) og ta en sjekketelefon til Det Norske Bibelskap og høre om de har datamaskiner til å gjøre jobben for seg.

Gutenbergs Bibel var en informasjonsteknologisk revolusjon. Det skal den kristne verden være glad for. Guds ord ble spredt til hver minste avkrok på kloden.

Data er ikke bare det som popper opp på skjermen. Datateknologi er ikke bare knyttet til banktjenester og andre dataopplagte ting, men også til klærne vi har på oss, maten vi spiser og kunnskapene vi har om verden omkring oss.

Ok. Man skal ikke påtvinge folk noe de ikke vil ha, men jeg er redd at dette er å frata de 15 elevene det her er snakk om, mange (om ikke de fleste) muligheter når de blir voksne og skal fungere i et samfunn som nok har blitt enda mere digitalt orienter enn det er i dag. Men selvsagt, det kan jo hende at foreldrene vil at ungene deres skal bli heimfødinger.

Å utestenge barna sine fra en fri framtid, der alle muligheter i samfunnet ligger åpne for dem, vil jeg da tro er det som virkelig strider mot Guds ord. Det kan godt hende at disse elevene heier på foreldrene sine, men hva vet barn om sine egne ønsker 10-15 år fram i tid?

Men jeg taler selvsagt før døve ører, for ingen av disse foreldrene eller elevene vil lese det jeg skriver. Med mindre noen tar en utskrift til dem, på ikke-syndig papir, godkjent av Gud.

Med, uten og 2 x hjem

På togstasjonen i Braga kunne de i kaféen lokke med menyer med og uten alkohol. Den med alkohol er billigst, noe som selvsagt er litt surrealistisk for en nordmann å se.





I dag har vi kommet hjem igjen fra ferie. Dessuten har jeg har lest Anne Karin Elstads siste roman Hjem, og hva jeg synes om den kan du lese her.

Du er like uskyldig som denne hanen er død

I dag har vi besøkt episenteret for portugisisk folklore, håndarbeide og keramisk kitch: Barcelos. Barcelos er en middelalderby i regionen Minho i Nord-Portugal. Barcelos er mest kjent for barceloshanen (bildet, vesenet til høyre), som fåes kjøpt i alle varianter over det ganske land.

En gang i forne tider ble en mann kjent skyldig i en forbrytelse. Han dro hjem til dommeren for enda en gang å bedyre sin uskyld. Dommeren, som satt ved middagsbordet og ble servert hane, sa: "Du er like uskyldig som denne hanen er død." Da reiste hanen seg fra serveringstallerkenen og gol. Og dette skjedde naturligvis i Barcelos.

Guri. Glupere enn dette, kan vel ikke en historie få blitt, spør du meg.

Utsøtte og utstyrte med fyrstikker og en drøm

Dette bildet tok vi fra bussen i går, på vår dagstur fra Braga til Viana do Castelo. Det brenner over alt. Braga, som vi oppholder oss i, ligger som i tåke på grunn av all røyken og asken fra skogbrannene rundt. Det lukter også brent. Av luften, klærne og huden. Politiet mener at mange av brannene er påsatte, for det meste av "samfunnets utstøtte". I fjor gikk det en debatt om disse påsetterne (voldsomme skogbranner er en fast, sommerlig foreteelse her), og jeg husker at det var en som mente at en viktig drivkraft for dem var drømmen om å få se hjemstedet sitt på TV. Kanskje også seg selv og noen (hylende, antar jeg) slektninger.

Det hjelper heller ikke på situasjonen at det er ekstremt tørt og varmt. I dag ble det meldt på morgennyhetene på TV at varmen så langt har tatt livet av 41 mennesker i Portugal.

For øvrig har Dagbladet i dag en god sak gir bedre balanse i dekningen av tragedien som nå utspiller seg i Midt-Østen. Hizbollah-medlemmer har vært flinke til å kjøre journalister rundt i ruinene i Beirut. Det har de tjent mye på i verdensopinionen. Og det er selvsagt viktig for oss å få vite hva som faktisk skjer i den libanesiske hovedstaden. Men det er da lett å glemme at Hizbollahs egne raketter rammer uskyldige mennesker i Israel.

Viana do Castelo

I dag dro vi til Viana do Castelo. Det er en liten kystby nord i Portugal. Da jeg var liten var faren min sjømann. En gang fikk båten han reiste med motortrøbbel lå en hel måned ved havna her. Eller kanskje var det to? Mannskapet måtte også bli. Det må ha vært på slutten av 60-tallet. Faren min sendte meg mange postkort fra Viana do Castelo. Og dette får være mitt.

Braga by night, Jostein Gaarder og norsk konsensusterror

Braga er en vakker by, også om kvelden. Mange fontener. Den ligger i et område fullt av kilder som bare presser seg på. Det var nok også en viktig grunn til at romerne grunnla en by her, i sin tid. Der det er sol, fet jord og vann, er det fruktbart.

Nok om det.

Jeg sitter her i Nord-Portugal og tenker litt over prosessen mot Jostein Gaarder. Jeg er sjokkert. Det er forferdelig av mannen å si at han ikke aksepterer staten Israel (staten og folket er knyttet sammen, og jeg får noen småbrune assosiasjoner). Men han må da i Herrens navn få lov til å mene hva han vil uten å bli verbalt lynsjet av kulturkjendis-Norge? Gaarder blir direkte kalt idiot og kunnskapsløs, ser jeg. Indirekte nazist.

Jeg kjenner ikke Gaarder, men jeg har allikevel en sterk og uforklarlig følelse av at den som er minst idiot, kunnskapsløs og nazi i denne sammenhengen, er forfatteren selv.

I Norge råder en forferdelig konsensusterror som vi ikke som oftest ikke merker, nettopp fordi den er så rådende. I Norge har vi en kultur hvor avisenes kommentatorer stort sett kun mener ting som alle andre mener, men som gir "meningene" sine en form som får det til å se ut som det er spennende tankegods de presenterer for oss. Når leste du en kommentar av en av Dagbladets faste kommentatorer som du ikke, med et lurt smil, kunne nikke bekreftende til? (Akkurat som du, med et lurt smil, nikker bekreftende til det jeg her skriver?) Nettopp. I Norge er en god kommentator en som skriver godt (men på et slags koselig vis, det må aldri bli for ukoselig). Ikke en som mener godt (eller aller helst begge deler). Det enorme kjendis- og personfokuset og det minimale saksfokuset etter Gaarders utspill, sier noe om takhøyden i Norge. Det er den norske redselen for det virkelige alvoret, om som derfor gir seg utslag i en utenpå-opphisselse som ikke makter å gripe sakskjernen Jeg blir helt og aldeles gåen.

Nå er ikke konsensusterrorisme typisk norsk. Jeg tror den finnes over alt. (Til og med i det jeg skriver her, utøver jeg en viss konsensusterrorisme.) Problemet er at Norge er et lite land. I et lite land er faren stor for at den som ikke mener det som "alle andre" mener, kan bli usynliggjort. Og debattnivået som allerede er svakt, blir ytterligere utarmet. Det er en ond sirkel.

Filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen skriver av og til i Aftenposten og er ofte veldig, veldig politisk ukorrekt. For ikke lenge siden skrev hun en kronikk hvor hun mener at prostituerte er selvskadende individer som ønsker lettjente penger. Det blir man ikke pop av å mene. Heller ikke i mitt etiske univers. Reaksjonene var hyl og spy og unison avsky. Og deretter dundrende stillhet. Monsen skriver bøker. Jeg har aldri sett en eneste anmeldelse av bøkene hennes i avisene. Jeg tror det er fordi hun ikke er comme il faut. Hun er liksom blant dem som det er en intellektuell (etter norsk målestokk) plikt å drite i.

"Kanskje de ikke anmelder bøkene hennes fordi de rett og slett er så dårlige?" tenker du kanskje.

Du. Jeg tror ikke det er derfor. Anmeldere anmelder jo også bøker de synes er dårlige. De gir dem bare dårlige kritikker, ikke sant?

Nesten gang Gaarder griper til pennen eller åpner munnen, kommer han til å passe godt på at det han sier lyder ansvarlig og oppbyggelig og er noe som både du og jeg kan si oss helt og aldeles enige i. Akkurat som alle de andre.

”Jeg er uenig hva du sier, men vil kjempe til døden for din rett til å si det,” er ord som er tillagt (om ikke helt med rette) den franske opplysningsfilosofen Voltaire. Det sitatet ble mye brukt i forbindelse med ytringsfriheten og Muhammed-tegningene. Men da handlet det om vår rett til å si hva vi mente til skjeggete imamer. Eller tegne hva vi ville. For det går en grense for alt. Gaarder har ingen slik rett. Det er en helt annen kvalitet over målet for hans såkalte rett til å ytre seg.

Dagens dørhåndtak

Hvis ikke dørhåndtak er noe å blogge om, så vet ikke jeg. Bildet er tatt i Braga sentrum. Dette dørhåndtaket er nok ment å gi alle heterofile menn en ereksjon light når de åpner døra for å gå inn.

Braga

Vi befinner oss i Braga, nord i Portugal. Her lukter det brent. Det er skogsbranner over alt rundt oss. Byen ligger som i tåke. Og det er knallvarmt. 40 grader i skyggen. (Noe som selvsagt ikke har med skogsbrannene å gjøre.) Vi har vært påpasselige med å holde kroppene våre under vannskorpa i hotellbassenget store deler av dagen. Braga ligger i en region som heter Minho og som regnes som "Portugals vugge". Minho er også regionen hvor vinho verde kommer fra. ("Grønn" vin. Lages bare her. En slags fersk hvithvin som også fås på polet.) Så gjett hva vi drakk til fjellgeita i går kveld? I Braga bodde romerne og de første "portugiserne", de som etterhvert skulle komme til å ta over landets administrasjon etter maurerne. (Portugal var en araberstat i flere hundre år.) Byen er et religiøst sentrum i landet og er spekket med kirker. Mange. En i hvert kvartal. Jeg tuller, men ikke så mye. Og den urbane looken er grå. Det vanligste byggemateriellet er granitt.

Men dama på bildet er hvit. Og himmelen ennå blå.

Norsk massepsykose

Det er underlig å sitte her i utlendighet og innta norske aviser. Det ser ut som om hele Norge er hvirvlet inn i en slags massepsykose. Det jeg tenker på er selvsagt boligmarkedet og folks grenseløse låneiver. Folk låner mer enn noen gang før. Belånte til pipa, er de. Gjelda er så stor at det akkurat går rundt økonomisk.

Hvis renta ikke rører seg stort.

Du. Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Renta kommer til å røre seg, den. I løpet av alle de årene du har lånet ditt kommer faktisk det til å skje. Renta er knyttet til noe som heter markedet. Og det er i markedets natur å forandre seg. Gjør det ikke det, er det ikke noe marked.

For eksempel slik: Det er uroligheter i flere deler av olje-Midt-Østen. De globale oljeprisene stiger. Norge blir rikere. Renta går ned. Folk blir stimulerte til å låne mer og skifte ut boligene sine oftere. Boligprisene går opp. Gjelda stiger. Ballong.

Har du noen ganger fundert over hva som vil skje når det roer seg i Irak, Iran tar til vettet og det etter hvert stilner i Libanon? For la oss håpe at det skjer. Tross alt er det jo mye viktigere at det er fred i verden enn at det norske folk fortsatt kan leve i sin lånte, illusoriske velstand, ikke sant?

Jeg husker at bankenes lånerente i en periode lå på 13 prosent. Syntes du det var mye? Kors på halsen. Det er sant. 13 prosent, sweetie. Renta har til og med vært enda høyere. Dette var på begynnelsen av 90-tallet. Jeg kikket da på en leilighet på Kampen i Oslo. Jeg hadde fått meg et vikariat i VG og tjente ikke så verst. 250 000 kroner skulle selgerne ha for den leiligheten. Men siden jeg allerede hadde et studielån som også var på 250 000 kroner, slo jeg det fra meg. Med en lånerente på 13 prosent fikk jeg ikke regnestykket til å gå opp.

Jeg kjøpte min første leilighet i 1997. Jeg hadde da fått meg min første jobb i reklamebransjen og hadde endelig en lønn med litt sus over (syntes jeg selv). Det var en andelsleilighet i Wilsesgate i Oslo sentrum. 670 000 kroner kostet den. Lånerenta var på rundt 9-10 prosent. Det syntes alle var deilig lavt. Jeg og. Dama i Den norske bank var allikevel skeptisk. "Er du helt, helt sikker på at du kommer til å greie dette, Børge?" Jada. Vi hadde mange møter. Hun syntes det var en dyr leilighet. Jeg måtte få foreldrene min til å stille heimen som sikkerhet.

Jeg lurer på hvordan folkene i bankene er nå? Kaster de pengene etter folk, i sin iver etter å hanke inn flest mulig kunder? Krever de skikkelig sikkerhet? Er de sitt ansvar bevisst (de er tross alt bankfolk og skal vite best) og forteller folk hva månedsutgiftene virkelig vil bli hvis man har et lån på tre millioner og renta stiger til fem prosent? Sju prosent? Kanskje ti prosent? Eller 15 prosent? Eller er det bare så innmari ukoselig at de heller gir kundene et bank-drops og peker hvor på arket det er de skal signere?

Eier ikke bankfolk, politikere og folk hukommelse?

I et Norge som er rikere enn noen gang har folk gjort seg fattigere enn noen gang. Men de føler seg ikke fattige, fordi Norge er rikt. Det er en falsk og farlig illusjon. Jeg tror at det vi ser nå legger grunnlaget for en sosial tragedie som Norge aldri har sett maken til.

Du vil at boligprisene skal gå ned, ikke sant? Jeg har et godt tips. Besinn deg. Gjør mange nok det, roer boligmarkedet seg og prisene går ned. Tuller ikke. Sann mine ord. Boligprisene er så høye som de er, av én eneste grunn: Fordi vi fortjener det.

Nei, guri dere. Nå var jeg vel mørk på en fredags ettermiddag. Og Daniel som akkurat har kommet inn døra med en pizza, og greier. Husj. Hut deg vekk, pessimisme. Jeg burde egentlig ikke være så pessimistisk, for jeg har akkurat vært hos frisøren og fått nepa skrelt. Det er lite som kan få meg i så godt humør som å gå til frisøren. Frisøren min drar forresten på ferie i morgen, sammen med kona. De skal være borte i en hel måned. Heldiggrisene skal til Brasil og blant annet se Iguaçu-fallene. Der ser du. Jeg klarte å avslutte med noe hyggelig, allikevel.