Mona, Jostein og Homoland

I forbindelse med noen taperes skudd mot synagogen i Oslo, har Mona Levin gitt Jostein Gaarder en ny bredside. Kanskje mente hun det egentlig ikke slik? Eller kanskje mente hun det, men bestemte seg for å ikke mene det helt allikevel, da hun så i hvilket usympatisk lys det stilte henne? Uansett. Avisene kontakter Gaarder som klokelig avstår fra å kommentere mer. For hva kan han si? At 1287 nedskutte mennesker i Libanon tross alt er langt verre?

Men. Jeg forstår Levin. Jeg er homo.

Si at de hardt prøvede og forfulgte homoene, tross alt så rike på Sin Egen Kultur, fikk sitt eget land etter krigen: Homoland. Og der oppførte de seg sjokkerende aggresivt mot sine hetero-styrte naboland. Okkuperte områder, fylte dem med lærbarer, Prada-butikker og champagne-utsalg, og svarte med å drepe ti heteroer for hver homo som ble drept av skrikende fortvilte heteroer. Så fikk en megaberømt og innflytelsesrik hetero-forfatter i Norge dosa av all volden og skrev en flammende kronikk i Aftenposten som blandet Homolands politikk og befolkningens seksualitet sammen på en måte som fikk meg til å føle at jeg som var homo i Norge, burde gå offentlig gå ut og skamme meg på grunn av framferden til lederne i dette fjerne landet. Kanskje også skamme meg litt over å være homo. Ja, kanskje til og med blitt bedt om å forholde meg saklig til at Homoland tross alt kanskje ikke har livets rett, selv om homoene har vært forfulgte i tusenvis av år, flakket rotløse rundt i ørkenen og sittet i tyske konsentrasjonsleire under krigen.

Og så begynte noen å plaffe løs på homoutestedene i Oslo.

Da hadde følt meg fristet til å lage en uggen link mellom meningene til denne forfatteren og skytingen. "Der kan dere se hva slags holdninger det nøres opp under!"

Jeg er bare et menneske. Det er også Levin. Jeg tolker nesten all kritikk mot Homoland som homofobi. Det innrømmer jeg. Men er det nødvendigvis det? Og skal skyteglade tullinger få bestemme hvor grensen for offentlig debatt skal gå? Skal de få legitimere demoniseringen av de som mener noe annet enn oss selv?

Et frimurersk Disneyland

Forleden dro Daniel og jeg til Sintra. Sintra ligger 40 minutter med lokaltoget fra zoologisk hage i Lisboa. Denne portugisiske by-perlen er proppet med palasser. Lisboa-fiffen bygget sommerresidensene sine her, da Sintra har et såkalt "mikroklima". I dette tilfellet betyr det at det er mye kjøligere her enn i områdene rundt. Så når temperaturen begynte å snike seg mot 40 grader i Lisboa, hoppet de i krinolinene og karetene og rullet avgårde til Sintra.

Vi dro hit fordi Daniel skulle ta et bilde til en bok om portugisiske fontener og vannskulpturer. Han designer en bok om dette temaet, for et forlag her. Og bildet skulle han ta i det UNESCO-helligede Quinta da Regaleira. I dag er dette en park med et lite palass. Begge deler kan besøkes, beundres og beskrikes av publikum.



Eiendommen tilhørte i sin tid den brasilianske og steinrike edelsten-importøren (altså steinrik i bokstavelig forstand) António Augusto Carvalho Monteiro. I palasset står en del av gjenstandene hans utstilt. Mange av dem bærer monogrammet hans: C.M. Spøkefullt sier man her at C.M. står for caga milhões, som er portugisisk for "driter millioner".

Nå er Sintra et spesielt sted for portugiserne. Sintra betyr "månefjellet" og summet i hin forne tider av druider. Et eller annet sted i dette fjellet skal også inngangen til det tapte Atlantis være lokalisert. (Nei, ingen vet hvor.) I følge legenden er Atlantis nå en sivilisasjon langt inne i jordens indre.

Så. Det er med andre ord ikke bare å klaske i hop et stort hus og plante litt buskas hist og her og kalle det palass og park. I Sintra må være sus over det. Og sus er det så absolutt over Quinta da Regaleira.

Parken og palasset ble oppført i årene 1904 til 1910, på en tid da mystisismen var på sitt mest høy-glamorøse. Så den gode C.M. nøyde seg ikke med å hyre en skarve arkitekt til å gjøre jobben. Han hyret en scenograf fra La Scala i Milano, Luigi Manini. Ta-da. Parken er et nettverk av okkulte mønstre, magiske vannfall, sjeldne planter og mystiske grotter.



Parken er et frimurersk Disneyland hvor alt er symbol-gjennomtenkt ned til minste detalj. Man bare venter på at Wagners opera Lohengrin skal brake løs fra buskaset og bedøve oss med mysteriet om Den Hellige Gral.

Og fra palasset har man fra flere rom utsikt mot Palácio da Pena, som troner øverst der oppe på fjellet.



Dette palasset tilhørte den portugisiske kongefamilien. Da revolusjonen kom og republikken ble erklært i 1910, flyktet familien til Brasil. Omtrent bare i det de sto og gikk i. De befant seg i dette palasset da det smalt, og alt står som det sto dengang. Tekopper, asjetter, oppslåtte bøker. Det er som om de kongelige bare reiste seg og dro. Palasset er åpent for publikum. De fleste som besøker Lisboa og bestemmer seg for å ta en tur til Sintra, besøker først og fremst dette palasset.

Men få vet hva det er de egentlig ser.

Noen mener at dette palasset ble bygget for å ta i mot Den Hellige Gral, begeret som Jesus brukte under Det Siste Måltid og som inneholdt hans "blod", og som også disippelen Johannes brukte til å fange opp sin mesters faktiske blod med, der det rant ned fra spydsåret.

Når du besøker Palácio da Pena skal du prøve å rive blikket bort fra alt konge-stæsjet og ta en kikk på noen av fjelltoppene rundt... På én vil du se et kors. På en annen står en soldat med et spyd, en statue som skal forestille soldaten ved korset, med spydet han brukte til å stikke Jesus med. Palasset, korset og soldaten danner en trekant. Midt i denne trekanten, langt der nede i dalen, ligger et kloster. Santo António-klosteret. Santo António er Lisboas skytshelgen. Navnet António er hentet fra det egyptiske Aton, navnet på solguden, han som var "gift" med Nefertiti. Før Aton hadde egypterne hatt flere guder. Nå ble Aton Den Ene. Og man mener at det var den egyptiske jøden Moses som bragte tanken om Den Ene Gud med seg inn i jødedommen.

Og trekanten med solen som Øyet, hva symboliserer den?



Jaja. Guri. Nå skal jeg gi meg. Nå har du fått mystisisme-dosa.

Vikram Seth er homo

I det minste delvis homo, skal vi tro The Guardian.

Dengang jeg jobbet som journalist i VG intervjuet jeg Vikram Seth da han kom til Norge i forbindelse med lanseringen av sin internasjonale bestselger En passende ung mann. Jeg husker at Seth var veldig skrullete og veldig interessert i den kjekke VG-fotografen jeg hadde med meg. Hysterisk flørte-knising fra inderen under fotoseansen etter intervjuet... VG-fotografen var peonrød. Og det tror jeg bare gjorde ham enda søtere for den verdensvante Seth. Etter fotograferingen spurte Seth meg om denne fotografen var..ahem...ledig. Jeg måtte skuffe inderen på det grusomste. Fotografen var verken homo eller ledig.

Denne lille anekdoten fra Livets Mangfold kunne jeg selvsagt ikke dele med VG-leserne på begynnelsen av 90-tallet, men jeg kan jo nedtegne den her i bloggen min, nå som Seth har tatt steget ut av skapet.

For øvrig anbefaler jeg deg å klikke på linken over til The Guardian, da den egentlig handler om noe annet og langt viktigere enn det jeg har sittet her og taste-sladret om. En gammel, koloni-viktoriansk anti-homo-lov rir det indiske samfunnet, og 100 indiske intellektuelle (blant dem Vikram Seth) har nå undertegnet et opprop for å bli kvitt den og gjøre India til et bedre land å leve i - for alle sammen.

Lommetyveri, Dajm-kake

Jeg har for første gang blitt utsatt for lommetyveri. Det skjedde på t-banen, eller o metro, her i Lisboa, mellom stasjonene Restauradores og Marques de Pombal. Midt i rushtiden. Sild i tønne. Da jeg klemte meg ut av banen (nesten med et svupp), oppdaget jeg at den ene bukselomma hang ut, vrengt. Tyvene stjal handlelista mi... Hah. Så da måtte jeg gå på super'n og handle på gefühlen. Jeg liker egentlig ikke å gjøre det. Jeg kommer bare hjem med ting som vi ikke trenger. Svensk Dajm-kake, for eksempel. Nei, det var et dårlig eksempel. Er det noe man virkelig trenger, er det kompakt Dajm-kake. Og fløffi blogg-poster.

TV-serien Roma, pompøs, tom og litt stiv

Jeg ser at HBO-serien Roma skal vises på norske TV-skjermer fra mandag av. Verdens dyreste TV-serie, leser jeg i norske aviser. Javel. Det sto det ikke noe om i avisene i Portugal, da serien ble sendt her. Men så sier samboeren min at vi nordmenn har et sykelig, tragikomisk og konstant pengefokus, selv i de merkeligste situasjoner. Han viste til et intervju med en norsk kjendis i et ferskt magasin som vi forleden fikk tilsendt. Her forteller kjendisen så norsk-glamorøst at han ikke drikker vin til under 100 kroner.

"Men hvorfor gjør han nå ikke det?" ville Daniel vite.

Da måtte jeg forklare at kjendisen nok mener at han ikke drikker dårlig vin.

Heller ikke det, skjønte Daniel helt. Han skjønner at det kan være en forbindelse mellom kvalitet og pris, hallo, men han skjønner ikke hvorfor denne kjendisen ikke bare kan si at han ikke drikker dårlig vin. Hvis han virkelig er mer glad i vin enn det faktum at han har råd til å bare drikke vin som koster mer enn 100 kroner flaska.

Nok om det. Nå tastet jeg meg litt bort. For det er ikke det jeg i dag skal bruke mine taste-sugne fingre på. Jeg skal fortelle om Roma, som jeg altså har sett første sesong av. Det er ingen dårlig TV-serie, dere, men den er heller ikke god. Serieskaperne har gjort et ærlig forsøk på å fange de små, menneskelige historiene i Den Store Historien om livet til folk og fiff i Julius Cæsars Roma. Men de lykkes ikke helt. Roma har blitt slik voldsomt påkostede, historiske serier ofte blir: Pompøs, tom og litt stiv. Det er rett og slett vanskelig å føle empati for personene. Mot slutten brydde jeg meg ikke om hvordan det gikk med noen av dem, selv om nesten alt er ladet med tragedie. Ikke bra. Det står ikke på skuespillerne. De er knallgode. Men det er som om de stivner i togaene sine. Som om de er fanget i en klisjé (kanskje skapt av Hollywood på 50- og 60-tallet) av hvordan romerne var. De går ikke, de skrider. Det der ganglaget ble jeg etterhvert mektig lei av.

Men, som jeg sa: Det er ingen dårlig TV-serie, og noe skal man jo se på. Den har flere lyspunkter. Blant annet en ond og intrigant kvinne, Atia of the Julii, som går Alexis i Dynastiet en høy gang. Pluss noen altfor kjekke hvile-øya-på-menn.



Skjønner? James Purefoy som Mark Anthony, for eksempel. O hjerte.

Da Roma gikk i Portugal, skrev jeg litt om serien her. (Posten inneholder en liten spoiler, så vil du stille med blanke ark på mandag, anbefaler jeg deg å ikke lese den.)

Redd meg, den 11. september

På denne spesielle dag vil jeg anbefale TV-serien Rescue me. Den handler om brannmenn i NYFD.



Mange av dem ble hentet ut av ruinene den 11. september for fem år siden. Noen overlevde, andre døde. Serien handler om de som overlevde og spøkelsene til de som døde. Tankevekkende, uten å bli nitrist. Hovedpersonen Tommy, som mistet bestekameraten sin da tvillingtårnene raste, skal skilles og har det ikke greit. Spøkelser, ser han også. Han er rett og slett i ferd med å tilte. Slikt kan det bli spennende TV av. Og det blir det her.

TV-serier er den store greia for tiden her i heimen. Guri. Daniel og jeg har blitt skikkelige TV-slaver. Nå lager vi kun middag som kan spises foran TVn. Pizza, risotto og gelé til dessert. Ju-hu. Stort sett kjøper vi DVDene på Amazon.

Dagbladet hadde forleden en artikkel om det beste som noensinne er vist på amerikansk TV, Baltimore-politiserien The Wire. Jeg har sett de to første sesongene. Kjøpt på fnac i Lisboa. A Escuta, heter den her. Rar og rå. Vanskelig å følge med på. Mange personer. Fabelaktig. Men det beste? Noensinne? Vi opplever nå en TV-renessanse med utrolig mye rart, kult og forskjelligartet. Så jeg kan ikke skjønne at man kan slå det så bombastisk fast (hvis man har sett litt TV, vel og merke).

For tiden parallell-stirrer vi oss gjennom Deadwood og Boston Legal. Deadwood er en westernserie i sepia og med grisete, shakespeareaktige dialoger (og monologer, til tider). Jeg har aldri hørt vakrere engelsk-amerikansk bli framsagt på TV. Og aldri styggere... Deadwood handler om så mye, men overordnet handler den kanskje mest om kapitalismens fødsel og framvekst i USA. Boston Legal, derimot, er en advokat-serie fra en tid (nå) hvor det er helt "ut" å lage advokatserier. Bare det gjorde oss nysgjerrige. Comeback for Candice Bergen (eks-Murphy Brown). Nå er hun en eldre dame, men fremdeles svimeslående vakker og TV-magnetisk som partner i et stort advokatfirma i Boston.



Og i dag, hyl, kom en ny pakke fra Amazon, med blant annet Battlestar Galactica, andre sesong. Remake av en gammel sci fi-serie, men med et nytt, eksistensielt og milleniums-trendy trøkk (som kanskje bidro til til at den tapte seerkampen i USA, mot Stargate Atlantis, men som, etter min mening, til gjengjeld gjør den bedre).

Redselen for middelmådighet skaper middelmådighet

I går så vi the director's cut av Amadeus, Milos Formans biografiske film om geniet Wolfgang Amadeus Mozart.



Jeg har aldri vært stor Mozart-fan. Det blir for krummelurisk og pastellfarget for meg. Men etter å ha besøkt Salzburg og Wien tidligere i år ble jeg nysgjerrig på filmen som jeg altså ikke hadde fått sett, men som Daniel, som har vært en mye mer flittig kinogjenger enn meg opp gjennom årene, kunne anbefale på det varmeste. Vi kjøpte den og så den i går.

Filmen handler om perioden av Mozarts liv da han befinner seg ved hoffet i Wien og kniver med hoffkomponisten Salieri om fiffens gunst. Mozart er geniet, Salieri er middelmådigheten. Og det er filmens budskap: At selv om middelmådigheten tilsynelatende seirer, så gjør den det allikevel ikke. Det er oss (seerne) og Mozart, de gode som verdsetter det geniale, mot Salieri og Wien-fiffen, de onde som ikke bryr seg om skjønnhet og kunst, de som lever i en verden hvor alt sammen bare koker ned til politikk, intriger og selvhevdelse.

Særlig. Det var nok slik det var.

For å hamre det skikkelig inn, framstiller filmen det dessuten som om det er en misunnelig Salieri som tar livet av Mozart. Noe som selvsagt er en ganske frisk tolkning av de historiske fakta.

Amadeus er på mange vis fabelaktig. Til tider er den så ekstatisk at den er til å miste pusten av. Hårene reiser seg på armen, liksom. Men jeg synes også at den er ufrivillig ironisk. For den er selv ganske middelmådig i sin svart-hvite behandling av Mozart-Salieri-konflikten. En slik film bidrar til at Salieris musikk ikke oppføres lenger. For hvem er det vel som tør oppføre en opera av Salieri dag, nå som han har blit "udødeliggjort" som middelmådig? Og er det virkelig slik at alt denne mannen gjorde var middelmådig? Kanskje. Kanskje ikke. Jeg kommer kanskje aldri til å få vite det. Slike svart-hvite portretter skaper selvsagt liv og røre på film, men er med på å utarme kulturen. Wienerklassisimen slik vi i dag kjenner den domineres nesten totalt av Mozart. Resten av den tidens enorme mangfold forblir et lukket mysterium for oss. (Bortsett fra Beethoven og Haydn, men det er helt en annen greie.) Redselen for middelmådigheten har skapt et middelmådig tilfang av kulturintrykk fra den tiden. Vår forblindelse gjør at mye spennende nå ligger i det evige mørke.

Men hva vet jeg? Anbefalinger av gode salieriinspillinger tas imot med takk.

Det er ok å være homo, men ikke her

I går kveld ble samboeren min Daniel slått ned i en mørk gate, ikke langt fra her vi bor. Han ble slått ned av en nabo som ikke liker homoer og som flere ganger (sammen med andre naboer) har kommet med trusler. Både på gata og på telefonen. Trolig har han sett at Daniel har gått ut, fulgt etter og lusket seg innpå. Daniel ble slått ned bakfra, men besvimte ikke, fikk snudd seg og så opp på det småfeite, stygge krypet av en nabogris som gjorde seg klar til nyrespark. Heldigvis hadde Daniel vett til å rope om hjelp, så folk fra en restaurant i nærheten kom løpende ut. Da stakk naboen.

Det blir anmeldelse og rettsak og i det hele tatt. I morgen skal Daniel til politilegen for å få blåmerkene sine fotografert.

Daniel har blitt slått ned av naboer før, som ikke liker homoer. Det skjedde i fjor, utenfor gatedøra vår. Da ble det også rettsak. Men dette er Portugal, så ingen straffes.

Et par minutter etter at Daniel hadde gått ut hørte jeg noen rope om hjelp i det fjerne. Men jeg skjønte jo ikke at det var Daniel, før senere... Jeg har ligget våken i hele natt og har nå bare lyst å dra hjem igjen til Norge.

Jeg trøster meg med at det er mer ok to be gay her.

Praça do Comercio og V for Vendetta

Just nu. Og varmen slipper ikke taket. I dag er det tirsdag, og på tirsdager kommer hushjelpen vår Maria for å shine i reiret. Hun kommer klokken ni og er her i fire timer. Da går vi ut for å gjøre ærender. Klokken halv ti befant vi oss nede på Restauradores, som er plassen der Avenida da Liberdade går inn i bydelen Baixa. Og på Restauradores har de en temperaturmåler. Den målte i dag tidlig, klokken 09.30, 38 grader i skyggen. Det er vanskelig å forklare hvor varmt det egentlig er, men det er som å være inne i en ovn, helt omsluttet av varme. Jeg tror Daniel kunne ha stekt et speilegg på panna mi. Det ble varmere utpå dagen. Hvor varmt, vet jeg ikke. Vi vrikket oss ikke lenger i retning Restauradores. Jeg tipper 45 grader. 45 grader er ikke deilig. Man kan ikke gjøre noe som helst. Å ligge på stranda er helt utelukket. Når det er som det nå er, går jeg innom så mange butikker som mulig. De har ar conditionar.

I går så vi en film som jeg ikke hadde de største forhåpninger til (alle jeg kjenner som har sett den , likte den ikke), men som overrasket meg stort: V for Vendetta.



Manuset er skrevet av Wachowski-brødrene. De samme brødrene som sto bak The Matrix-filmene. Filmene har litt av den samme kvaliteten; man føler at verden ikke lenger er den samme, etter at filmen er sett.

Star Wars-prinsesse Natalie Portman og Ringenes Herre-alv og Matrix-skurk Hugo Weaving spiller hovedrollene. Alle skuespillerne i denne filmen er gode. Stjernene står i kø. Man føler seg til tider som en skikkelig star spotter. (John Hurt og Stephen Fry er to andre med sentrale roller.) Filmen ble aldri den helt store suksessen. Jeg skjønner det litt. Den fyller deg til brystvortene med politisk ukorrekte tanker.

Det lett 1984-aktige eposet er lagt til en nær framtid, men er veldig nå. Hvor mye er egentlig en bygning verdt? Hvem er de egentlige terroristene? Er virkeligheten i filmen egentlig så forskjellig fra den politisk korrekte virkeligheten i Vesten i dag? Har vi egentlig ytringsfrihet, hvis vi virkelig mener noe annet enn makthaverne mener? Jeg er ganske påvirkelig, altså. Bare le. Jeg ble både småparanoid og usikker på hele det fiendebildet som rir Vesten i dag. Og det er jeg helt sikker på også var meningen fra Wachowski-brødrenes side.

Det er forøvrig en filmhistorisk ironi at han som spiller helten i 1984, John Hurt, spiller skurken i V for Vendetta. Kanskje ligger det også en dypere ironi bak. Hva vet jeg. Den har også sterke homofile understrømninger med både et lesbe- og et homse-subplot.

Her kan du lese hva V for Vendetta handler om. Filmen, vel og merke. Den er egentlig basert på en tegneserie.

Postmoderne vannmelon-daiquiris

Jeg har lært meg noe nytt. Det er fint å lære seg nye ting. Og det siste jeg har lært meg, er å lage vannmelon-daiquiris. Etter det har jeg ikke vært i stand til å lære meg mer. Det er også derfor jeg ikke har skrevet i bloggen min på en stund. Det er ikke så lett å blogge når man tester daiquiris.

Vannmelon-daiquiris er supre på knallvarme dager som de vi har i Lisboa nå, med nesten 40 grader i skyggen. Samboeren min og jeg vaser lykkelige rundt med drink og dobbeltsyn. Vel, kanskje ikke Daniel lenger, som i dag sprengte kredittkortet da han kjøpte seg nye briller. I går, i daiquiri-rus, så han dobbelt og tråkket på de gamle.

Oppskriften har jeg funnet i en av Nigella Lawsons fabelaktige bøker. Hun kaller den en "postmoderne" cocktail. Hun forklarer ikke hvorfor, men jeg tror ikke det er så teoretisk ment. Frisk, deilig og rar. Fabelaktig gønki farge.

Her kommer oppskriften, bittelitt egenjustert men grundig uttestet:

* Ca. ti frosne vannmelon-terninger (på størrelse med en halv tommeltott). Uten steinene, naturligvis.

* Den nypressede saften fra én stor lime.

* Ca. 1 dl. rom. (Bacardi. Kanskje Bacardi Lemon, hvis du er i det riktig trashy hjørnet. Som jeg.)

* En dash cocktail-sirup. Eller hvis du ikke har det: En toppet teskje melis.

Fres alt sammen et par sekunder i en blender.

Helles i to margaritaglass.

Voilá.