Montserrat

Daniel og jeg har nylig vendt tilbake fra Barcelona. Vi leide en leilighet bare 100 meter fra Placa Catalunya. En uke. Da vi ankom, ble vi møtt av et dødt monster av en kakkerlakk på dørmatten. På rygg, med beina i været. Det lovet ikke bra. Men det ble med den kakkerlakken. Etter det kunne det bare bli bedre. Og det ble det.

Blant annet var Montserrat et sant og estetisk hyl. Stedet ligger en kort togtur fra Barcelona. Dette er det Montserrat som den tyske dikteren Goethe så i en drøm, som Wagner lor Parsifal besøke i sin søken etter Den Hellige Gral og som spanske idrettsutøvere drar på pilegrimsferd til når de seirer stort.

Montserrat skal også ha en av klodens mest gloriøse soloppganger. Den opplevde naturligvis ikke vi. Hallo. Med en delt flaske riojavin i kroppens sirkulærsystem (fra kvelden i forveien), går ikke denslags.

Det er i klosteret her i Montserrat at Den Svarte Madonnaen med Barnet oppbevares, Katalonias skytshelgen, bragt hit av selveste Sankt Lukas. Hun kan de besøkende både beundre og eventuelt begråte. Og det sto vi i kø for å gjøre.



Det var tåke, regn og torden, den dagen vi var der. Det var som om vi befant oss i et dramatisk operatablå fra romantikken.



Og nei, dette er ikke fra Montserrat. Godt observert. Men jeg måtte bare dele det med dere. Dette er fra Mies van der Rohe-paviljongen i Barcelona. Og der holder verdens mest selskapssyke katt til.

Jeg har sett Marie-Antoinette

Sofia Coppolas film, altså. Ikke spøkelset av den giljotinerte dama. Filmen ble ikke så godt mottatt under Cannes-festivalen. (Men har blitt desto bedre mottatt i moteverdenen.) Den har blant annet blitt beskyldt for å være overfladisk. Det synes ikke jeg den er. Den bare virker overfladisk. Jeg likte filmen godt. Veldig godt, faktisk. Den lever i meg ennå, flere dager etter at jeg så den.



Filmen handler om den østerrikske prinsessen som gifter seg med den franske arveprisen for å styrke forholdet mellom de to landene. Et politisk ekteskap, med andre ord. Vi følger Marie-Antoinette fra hun reiser fra slottet Schönbrunn utenfor Wien, til slottet Versailles, utenfor Paris. Fra hun gifter seg med prinsen, til hun, prinsen og deres to barn karetes bort fra slottet for å giljotineres av de revolusjonære opprørerne som har fått dosa av en adel som velter seg i luksus mens folket sulter.



Marie-Antoinette er ikke et kostymedrama i tradisjonell, "historisk" forstand. Man ser med én gang at filmen er veldig "nå". Post-pønke-estetikken er der allerede fra første filmrute. (For eksempel settes filmtittelen i samme skrifttyper som de bandet Sex Pistols brukte på midten av 70-tallet.) Filmen er en underlig blanding av rufse-pønk og pastellfarget strigle-rokokko. Musikken som akkompagnerer handlingen er ofte alternativ rock. Og små, finurlige verfremdungs-effekter legges hist og her inn i bildene. Coppola kan sin Brecht. Man får for eksempel plutselig øye på et par All Star-sneakers blant "1700-talls-pømpsa" (som stort sett er snekret av Sex og singelliv-jentenes våte skodrøm, Manolo Blahnik).

Filmspråket er svært inspirert av musikkvideokunsten. Rart, skeivt, fragmentert og manende. Handlingen, det über-pompøse, historiske plottet, presenteres (takk, Gud) mer som et emosjonelt sug, små detaljer innhyllet i en spesiell stemning, enn som en oppramsing av hendelser.

Men det som slår meg aller mest er tilforlateligheten i filmen. (Takk for det ordet, o elskede, norske språk.) Alt gjøres som om det er den naturligste ting i verden for den bepudrede prinsessa vår. Kirsten Dunst framstiller henne verken som en sentimental eller kald person. Litt avventende, kanskje. Marie-Antoinette bare skrider til verket som dette er noe hun skal gjennom, fordi alt i hennes verden er forutbestemt: Giftermålet, pliktene, festene, sladringen, barnelagingen- og fødingen. Selvsagt fyller Dunst karakteren med et følelsesliv. Dunst har et fabelaktig close up-ansikt, overstrødd med antydningenes-kunst-muskelbevegelser som nok ikke står tilbake for de som noen annen filmstjerne kunne ha produsert. Men følelseslivet er ikke filmens røde tråd. Følelsene (de tunge) stiger for alvor opp til overflaten når det ene barnet hennes dør. Eller (de glade) når hun får bygget seg en liten bondegård hvor hun kan leke bondepike, drikke frisk melk og ligge i gresset og lese Rosseau.

Jeg tror at denne pønke-rokokkoen og tilforlateligheten av mange kan oppleves som overfladisk. Men meg satte dette i en slags meditativ trance. A la Sofia Coppolas celluloid-hypnose før denne; Lost in Translation. Der var det også mye stil og tilforlatelighet. Mange vil nok være uenige med meg, men jeg synes disse to filmene ligner ganske mye på hverandre. Begge gir deg hva du gir dem. Men. Det er kanskje lettere å forholde seg på dette viset til en film med handling lagt til nåtiden, hvor hjernen er så vant til klærne, møblene, stilen og omgangstonen, at dette ikke får stå i veien for Det Uutsigbare Andre.

Hong Kong Editiong

I dag fikk endelig Daniel og jeg pakken med DVDer som vi har kjøpt på E-bay. Helt fra Hong Kong, kom den. Og i pakken lå blant annet denne spesialutgaven av Sex og singelliv. Nå vet vi jo fra før at kineserne har problemer med "r"-lyden. Kanskje det samme gjelder ord som slutter med "on" - at de alltid må ha en "g"-lyd etter seg, liksom? Hong Kong. Ping pong. Editiong? Vi satser på at det ikke venter oss flere overraskelser når vi nå snart begynner å stirre oss gjennom DVDene.

Uredigerte naturdramaer

I St. James-parken i London har en pelikan spist en due foran sønderknuste tilskuere.

Det minner meg om en episode for et par år siden i Oslo. Vi hadde besøk av et amerikansk par. Vi spaserte med dem langs Akerselva, mellom Grünerløkka og Sagene. Det var en strålende dag. Idyllisk og vakker. Amerikanerne oooh'et og aaah'et slik bare amerikanere kan, over all denne lyriske og landlige urbaniteten som kom oslofolket til del.

Det nærmet seg Disneyland-tilstander da selveste andemor herself, med en stripe fløffi andunger etter seg, kom svømmende.

De var så søte at de nesten var til å spise opp. Og det var kanskje det kråka også tenkte.

For plutselig, som lyn fra klar himmel kom hun stupende, grafset til seg en andunge og fløy den over til elvebredden på motsatt side. Og der hakket hun andungen i stykker og gaflet trevlene i seg - akkompagnert av psyko-hysteriske vræl, shu-shu's og omigawd's fra amerikanerne.



Nam.



Jeg er sikker på at dette uredigerte naturdramaet satte uutslettelige sår mine venners sjeler og netthinner. Oslo før og etter, liksom.

Sperrefrist på bøker, hva slags tull er det?

Jeg tror noen i Herbjørg Wassmos forlag har aset seg opp fordi Dagbladet anmeldte den nye boka hennes fem dager før den såkalte "sperrefristen". Noen annen forklaring finner jeg ikke på Hege Duckerts artikkel i Dagbladet i dag.

Sperrefrist er en dato som forlaget setter for anmeldelse av en bok. Boka må liksom ikke anmeldes før denne dagen. Det blir gjort av markedshensyn. Forlaget vil ha full trøkk på boka denne ene dagen, den såkalte "lanseringsdagen". Ikke smådrypp her og der.

Problemet, som Duckert påpeker, er at bøkene ofte ligger i bokhandelen i flere uker før sperrefristen. I hauger og stabler. Og da er det underlig at folk ikke kan lese anmeldelser av dem i avisene. Men problemet, som Duckert ikke påpeker, er også forlagenes kunnskapsløshet når det gjelder journalistikk. Markedsfolkene i forlagene kan for sine bare liv ikke fatte og begripe at journalister ikke vil lage reklame for de fine bøkene de har, og gjøre det på den måten forlaget vil. Det forfattere lenge har visst, er at når de er ferdige med boka, er den ikke lenger deres. Da er den lesernes. Og det forlag bør lære seg, er at når bøker ligger i bokhandelen, tilhører den de som kjøper den og som vil mene noe om den. For eksempel journalister og anmeldere.

Dette var også et sant surr for 10-15 år siden. I første halvdel av 90-tallet jobbet jeg som journalist i dagspressen i Oslo. Jeg skrev mye om bøker. Da var det også mye baluba med sperrefristene, nettopp fordi kollegaene mine og jeg dreit i dem. Hallo. Fant vi boka i bokhandelen, skrev vi om den okke som. Naturligvis. Forlagsfolkene ble sure. Guriland. Jeg husker til og med en pottesur markedsfyr i Gyldendal som en gang sa - etter at jeg hadde vært på Tanum og skrevet om det jeg hadde plukket med meg fra en stabel - at jeg forbrøt meg på Gyldendals eiendom ved å skrive om boka før sperrefristen. Stakkars mann.

Journalister står selvsagt fritt til å skrive om akkurat det de kan og vil skrive om. For eksempel om bøker som de finner i bokhandelen. For meg er dette så opplagt at det nesten føles absurd å sitte her og skrive om det.

Min erfaring er at markedsfolkene i forlagene ikke vet bedre. De har et slags kommunikativt tunnelsyn. De skjønner ikke at sperrefristen faktisk er et brudd på ytringsfriheten og at redaksjonelle spalter ikke er spalter for gratisannonser. De folkene (ok, litt for mange, men ikke alle) er litt beyond repair, der.

Men journalistene bør også vite bedre. Spesielt kulturjournalistene. (Mange journalister setter sin ære i å holde sperrefristene. Det er også påfallende mange av disse som har de peneste omtalene av bøkene. Og dette er de aller, aller flinkeste journalistene, synes forlagsfolkene.) Faderullan. Hvorfor skal kulturjournalister være så mer ydmyke enn for eksempel politiske journalister? Tror du en politisk journalist ville forholdt seg til noe så dustete som en sperrefrist for å tekkes en politiker, hvis han eller hun hadde noe for hånden og kjente en Sak trenge seg på? Hva slags journalistikk ville det vært? Akkurat. Dvaskt, tannløst, verdiløst, uinteressant og reklameaktig spaltefyll som dessverre altfor mye av den norske kulturjournalistikken er.

Mitt tips til forlagene er som følger: Lag bøkene, kjør dem ut til bokhandlerne og feir lanseringen med å skrive en feiende flott pressemelding om at boka har kommet. Kutt for Guds skyld ut den sperrefristen i pressemeldingen. Det er så komisk og stusselig. Og i stedet for å kaste armene i været og irritere dere grønne over alle journalistene som faktisk gjør jobben sin (dvs. ikke lar seg styre av markedsavdelinger), kan dere heller kanalisere all energien over i andre spennende markedstiltak. Dere lærte vel annet på BI enn å lage sperrefrister og klage?

Opplysningens apokalypse

Jeg tenkte at jeg i disse gufsete, neo-kreasjonistiske tider skulle slå et varmt slag for naturforskeren Charles Darwin (1809-82).



Alle mannens publiserte verker, såvel som mange av hans håndskrevne manuskripter, ble for et par dager siden tilgjengelige i en søkbar database. 50 000 tekstsider, 40 000 bilder. Og det handler så definitivt om mer enn finkenebb på Galapagos.

Hva kreasjonisme er? Oh boy... Tankeretningen (særlig) er basert på idéen om at mennesket ble modellert fiks ferdige av Gud i Paradiset for sånn omtrent 6000 år siden. Alt ble skapt i sin endelige form. Det finnes ingen evolusjon.

I den siste tiden har det poppet opp noe som heter "intelligent design". Det er kreasjonisme i ny forkledning. Her handler det ikke om Gud, men om en slags mystisk megagluping som står bak både menneskets og alle øvrige tings form. Neo-kreasjonistene er forsiktige med å blande Gud inn i dette, nettopp fordi de så inderlig gjerne vil ha faget inn i naturfagtimene i skolen. "Intelligent design" høres unektelig også mer vitenskapelig ut.

Er du nysgjerrig på å lese en mindre fordomsfull innføring i "intelligent design" enn den jeg orker å gi deg, kan du gjøre det her.

I mange miljøer i USA står "intelligent design" sterkt. I skoledistriktet Dover i delstaten Pennsylvania ble naturfaglærerne beordret til å lese opp en erklæring for elevene sine hvor det ble satt spørsmålstegn ved utviklingslæren, og hvor det ble tatt høyde for at alt som er skapt i naturen, kan være skapt av en "intelligens". Men heldigvis: Noen foreldre reagerte mot sammenblandingen av religion og naturfag og gikk til rettsak for å få uvesenet stanset. Og vant. Men jeg ser ikke bort fra at oppegående foreldre og elever kan komme til å tape når noe lignenede skjer igjen, i en nær, mer religionsfanatisk framtid.

Det vil være en katastrofe for vitenskapen.

Alt vi ikke kan forklare behøver vi liksom ikke anstrenge oss for å forklare lenger. Det var Gud som gjorde det. Ferdig. Kom og tørk. Hvil hjernen. Stans framskrittet. Kanskje vi nå aner konturene av avslutningen på den ikke-kirkelige opplysningstiden som begynte på 1700-tallet?

Kanskje er dette en menneskelig reaksjon fordi vi føler at vitenskapen har kommet til kort. Verden har jo ikke blitt et bedre sted å være. Slett ikke. Og jo mer vi finner ut, desto mer oppdager vi at vi ikke vet.

Det er et tankekors at de største tilhengerne av "intelligent design" finnes i religiøse miljøer, til tross for at denne "intelligensen" altså ikke får kalles Gud.

For ikke så lenge siden var en av de fremste talsmennene for "intelligent design", amerikaneren Paul A. Nelson, i Oslo. Her ble han invitert til å holde et foredrag ved universitetet. Det skjedde ikke uten reaksjoner.

Det er faktisk så ille at 68 vitenskapsakademier over hele verden tidligere i år så seg nødt til å sende ut en felles, internasjonal kunngjøring for å slå et slag for den vitenskapelige prøvbarheten og for at barn skal lære naturfagene på en skikkelig måte. Dette for at de bedre skal kunne forstå menneskets behov og stå bedre rustet i beskyttelsen av planeten. Erklæringen kan du lese her.

Derfor: La oss slå et slag for Darwin! Etter ham var verden ikke lenger den samme. Arbeidet hans forandret synet vi har på oss selv. Plutselig var mennesket ikke lenger verdens sentrum, men en liten del av den enorme og foranderlige livsveven på jorden.

Darwins Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg regnes blant tidenes mest innflytelsesrike bøker.

Madonnaen og barnet

Jeg synes synd på Madonna og jeg synes synd på adoptivbarnets biologiske far. Ingen ting av dette hadde skjedd, hvis Madonna hadde vært ukjent. For det første hadde hun nok ikke fått adoptere. Strenge, malawiske regler for adopsjon har blitt omgått. (Eller hva vet jeg? Kanskje de ofte omgås, men at det blir gjort et nummer av det i dette tilfelle fordi det er mye morsommere å skrive om Madonna enn en ukjent adoptivmor?) Og så synes jeg synd på faren. Det er ikke sikkert at han hadde misforstått det hele så grassalt som det han nå gir uttrykk for, men hva skal vel en stakkar si når han plutselig får hele verdenspressen på visitt? At han ikke vil ha ungen sin? At han er en dårlig far? Særlig. Det er noe å ha hengende ved seg, det, resten av livet. Jeg tror at det kan vært litt av grunnen til at han nå går ut og ikke vil at Madonna skal få adoptere sønnen.

Jeg vet ikke.

Jeg har en uggen følelse av at alle kan bli tapere i denne saken. Også det angjeldende barnet.

Jula har kommet

I hvertfall til Lisboa. En kveld for to dager siden, på vei hjem fra svømmingen, gikk jeg forbi noen karer i bydelen Baixa. De holdt på å henge opp julebelysningen i gatene. I dag er hele den portugisiske hovedstaden bedinglet med jul. Dessuten regner det. Det høljer ned. Den portugisiske vinteren er kort. Ikke er det særlig med snø, heller. Bare litt i fjellene. (Selv om det skal sies at det snødde i Lisboa sist vinter. I 15 minutter. Men da var det 55 år siden forrige gang.) Vinteren varer i tre måneder. Tre regnfulle måneder. Det er lite som kan få Daniel mer i julestemning enn et realt regnskyll. Så dere kan jo tenke dere all den julestemningen han konstant fylles med når han er i Norge.

Men dette er vel tidlig. Julegatepyntingen, altså. Er det så tidlig i Norge? Men så tenker jeg: Gjør det egentlig så mye? Jula varer jo ikke helt til påske. Det er en myte. Jula er for kort. Man har ikke før fått treet reist og glitteret hevet, før det skal høstes. Så i år har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal vente helt til lille julaften med å få det opp. Det skal opp før. Lenge før. 14 dager før. Det tror jeg egentlig ikke Jesus har noe i mot, selv om det er hans høytid. Han godkjente heller ikke juletreet, såvidt jeg vet. Og han sier vel i fra, hvis det er noe her nede på jorden han ikke liker.

Når jeg nå er inne på jul, henledes tankene også lekende lett mot nestekjærlighet. Og med det mener jeg ikke (bare) at man skal vise kjærlighet til sin neste ved å kjøpe julegaver til ham eller henne. Hva jeg mener, finner du ut hvis du klikker her.

Ari Behns sjokkroman

Også moi har lest Behns sjokkroman Entusiasme og raseri. Og hva jeg mener om den, kan du lese her.

For øvrig synes jeg det er flott at Orhan Pamuk blir tildelt nobelprisen i litteratur. For ikke så altfor lenge siden gjorde jeg meg noen betraktninger etter å ha lest hans politiske tankevekker Snø.

Ingen bryllupsstemning i salen

Min venninne Nina, la chanteuse, deltok i en oppsetning av Figaros bryllup her i Lisboa, og da hadde jeg ikke annet valg enn å rulle meg i glitter, pusse safari-kikkerten og booke en losje med plass til Daniel, meg selv og en medsmuglet flaske Krug.

Jeg er ingen flittig operagjenger, selv om jeg er homo. Men det er påfallende mange homoer som går i operaen, dere. Operahomsen. Det er ingen vits å late som om han ikke finnes. Noen ganger er det faktisk en grunn til at stereotypier har blitt stereotypier.

Dette snapshotet viser Daniel og moi i losjen til høyre.



Fra losjer har man god utsikt. Spesielt satt vi pris på utsikten til hornblåserseksjonen i orkestergraven. Gurimalla. De var grusomt kjekke, de hornblåserne. Faktisk så kjekke at jeg i blant mistet tråden i de uendelig mange innfløkte intrigene som utspilte seg på scenen. I Figaros bryllup er de virkelig innfløkte. Jeg måtte flere ganger hente meg inn igjen ved å la blikket vandre. Homser så langt øyet (kikkerten) rakk. Pluss hustruer med nypermanentert nepe (av typen "sukkerspinn", gjerne) og med sovende husbonder ved sin side. Og overvektige forretningsmenn i dobbeltspenter dresser med tynne, unge og rastløse elskerinner.

Daniel kjedet vettet av seg. Det er for øvrig han som sitter med ryggen til i losjen. Bare for å demonstere, selvsagt. Jeg kjedet meg sånn passe. Mennesker i våre dager er ikke laget for å konsentrere seg i fire timer i strekk. Men så tenkte jeg: Er det virkelig meningen at vi skal sitte her og konsentrere oss? Plottet er jo helt idiotisk. Det er ingen ting å få med seg. Grevinne Almaviva meg her og Marcellina meg der. Operaen ble urfremført i 1786. De første forestillingene kunne vare i opptil åtte timer! Ikke fordi det dro i langdrag, men fordi publikum ble så hysteriske av all Mozart-øremassasjen at sangerne måtte dra glansnumrene flere ganger etter hverandre. Jeg er sikker på at det musestille, stive publikumet, er en moderne, borgerlig oppfinnelse for å markere avstand til den bråkete og lealause bermen. Borgerskapet bruker dannelsen som avstandsvåpen, men adelen behøvde jo ikke det. De var høyt hevet over alle oss andre kun gjennom sitt blod. Jeg er sikker på at de fleste dødelige på Mozarts tid fulgte adelens forbilledlige eksempel og både hoiet, sang, spiste, prompet og kysset (og kanskje elsket) under forestillingene. Figaros bryllup var et hedundrandes party. Rene bryllusfesten, også i salen.

For Mozarts opera er den rene popkonserten från början till slutet. Slagere i fleng. Man får lyst til å finne sin indre katt og remje med. Med den musikken er det en større anstrengelse å holde maska enn å hyle ut sin begeistring.



Dette var min andre Mozart-opera i året hvor vi feirer 250-årsdagens for geniets fødsel.