Det er visst meg, det.
I forbindelse med den nye boka mi, Hva skjer? Verden bak overskriftene, har Dagsavisens Turid Larsen intervjuet meg. Det intervjuet står både i papirutgaven og nettutgaven i dag.
Hærli. Selv om jeg aldri helt venner meg til å se bilder av meg selv.
Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen på 70-tallet, hadde vi selvsagt ikke datamaskiner. Vi hadde papir, blyant og viskelær. Papiret var tynne, diskrete skrivehefter som var veldig anti-glor og som ikke gjorde så mye av seg. Et hefte kunne vare i flere måneder. Når jeg ba om et nytt, reiste frøken seg fra kateter-tronen, samlet ull-tunikaen om den omfangsrike kroppen sin, steg ned til meg, luktet godt, sjekket om skriveboka mi var helt og aldeles utskrevet, som jeg hadde hevdet, og duvet bort til skapet i kroken ved tavla hvor tok ærbødig ut ett nytt, friskt eksemplar.
"Nå må du huske å skrive pent og forsiktig, Børge."
(Det skulle vise seg å ligge en ufrivillig, profetisk og avgrunnsdyp ironi i akkurat dét.)
I bokhandelen fantes én type skrivebøker og én type brevpapir. Brevpapiret het Norgespost.
Da jeg studerte litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen på begynnelsen av 80-tallet, hadde jeg helgejobb i resepsjonen på hotell Neptun. Der hadde de akkurat anskaffet seg sin første datamaskin. Og den skulle brukes. Nervesammenbruddene kom på løpende bånd. Den sobre resepsjonen var plutselig omgjort til en papirjungel hvor ingen hadde oversikt. Alt ble borte i rotet, for alt måtte skrives ut. Informasjonen kunne ikke bare være der inne i maskinen og være ingenting, liksom. Utskriftene hang som lianer på veggene bak. Det var den gang utskriftene var perforerte sammen. Arkene var i odde størrelser og hadde driv-huller langs sidene i en marg som kunne rives av (for å bli slyngplanter blant alle lianene).
Dette var bare en forsmak.
Samboeren min Daniel er designer. Jeg skriver. Og det vi produserer, må sees og leses på papir for å skikkelig kunne sees og leses. Ikke bare når vi er ferdige, men også underveis i prosessen, slik at det bak hver arbeidsøkt ligger et knitrende kjølvann av papir i flak og baller. For jeg bare må lese på papir. I vår ringe residens er det papir på gulv, bord og hyller, under senga, i senga, i klesskapet og på badet. Der det er minst papir, er i papirkurven.
Hva er det med dataalderen og papir? Skulle vi ikke gå inn i det papirløse og mer regnskogvennlige samfunn? Jeg har aldri vært omgitt av så mye papir som nå.
Og for første gang i historien er bokhandelen i ferd med å ha flere bøker med blanke ark, enn bøker som noen allerede har fylt med innhold. Bok og papir? Papir og bok. Jeg har aldri tidligere sett et så stort utvalg av skrivemateriell. Deilig, forseggjort og dyrt. Et svimlende enormt utvalg av de mest berøringsvennlige skrivebøker under solen, svusjet inn fra alle verdenshjørner, utført i alle tenkelige bokutstyr-varianter, til enhver sinnsstemning, lommebok og penneførhet.
Jeg bare elsker det. Jeg innrømmer det glatt. Å la fingrene gli over godt papir. Åh. Lukten av ferskt papir. Åh. Lyden når jeg blar. Åh. Jeg kan bruke timer i bokhandelen, beføle papir og kjenne huden over hele kroppen nuppe seg. Papir er gammeldags i en tid da alt skal være nytt, og vekker assosiasjoner til den gode langsomheten i en tid da alt skal gå fort. Jeg elsker stillheten foran papiret. Jeg elsker også mac'en min, men det er ikke å komme fra at den er en underholdnings-jukeboks hvor det alltid er et Google-søk som kan tas, en låt som kan spilles, en e-post som kan tastes, en blogg som kan leses, en MySpace-snutt som kan sees.
Er dataalderens mennesker i ferd med å bli papirfetisjister? Det kan da ikke bare være jeg som kjøper alle de skrivebøkene?
Men det skal medgis at jeg kjøper lovlig mange. Forleden kjøpte jeg denne.
Jeg visste ikke at jeg har angrepet kjernefamilie-idealet, men i et tullete innlegg i Aftenposten hevdes det så.
Angrepet kjernefamilie-idealet har jeg aldri gjort. Hvis noen vil leve ut sin våte kjernefamilie-drøm, så må de gjerne gjøre det. Hvorfor skulle jeg bruke tid og energi på å nekte dem det? Hallo. Jeg har et liv. Ingen ting gjør meg så lykkelig som folk som lever ut drømmene sine. Jeg kjenner opptil flere mennesker som lever i kjernefamilier, jeg. De er som alle oss andre, de også, og har krav på vår respekt og kjærlighet. Det er vår kristenplikt.
Respekt, å følge sitt hjerte og leve sin drøm er noe budskapet i Håndbok i homsing, som liksom nevnes som kjernefamilie-rettet missil i Aftenposten-innlegget. Har han som har skrevet innlegget virkelig lest boka mi? Selvsagt har han ikke det. Kanskje er det bare bokas blotte tittel han opplever som kjernefamilie-ødeleggende? Stakkars mann.
Det eneste jeg angriper i den boka (og ellers, når jeg får sjansen), er den (for meg) underlige iveren noen levende døde legger for dagen for å forhindre at andre lever levende.
Mus i pizzaen er ikke bare en sak for Mattilsynet, men også for Gud.
En ting er musehalen som ble funnet på Stabburets Grandiosa-pizza, men hvor er resten av musa som trolig lurte seg inn i hakkemaskina? Fordelt utover 500 andre pizzaer? (Denne musehalen hadde for øvrig både hår og kjøtt, forsikrer Aftenposten oss.)
Mange sjelers ve og vel står nå på spill!
Prestene må nå kjenne sin besøkelsestid og som de Guds ambassadører de mener de er, komme på banen. Ikke bare Mattilsynet. Det hinsidige ligger utenfor Mattilsynets kompetanseområde. Prestene bør fordømme Stabburet og deres pizza-kunder. Advare dem mot Det Som Venter. Og det er ingen tid å miste! Tenk på de arme sjelene som i dag, på lørdag, den store Grandiosa-dagen, uforvarende får i seg mus? For det er syndig å spise mus. Ikke litt syndig, men veldig, veldig syndig.
I Jesaja 66:17, står det svart på hvitt (med andre ord er det ikke noe å diskutere) at de som spiser "...mus og annen styggedom, skal alle gå til grunne, slik lyder ordet fra Herren."
Jeg tror ikke det er en formildende omstendighet at musa ligger på en frossenpizza fra Stabburet. Men hva vet jeg? Et avklarende kirkemøte viet Kirkens offisielle syn på de har spist pizza med mus i, hadde for eksempel vært på sin plass nå. Kan synderne for eksempel få adoptere pizzaglade barn?
I vår tid er alt mulig.
For det første: Ringetoner fra Koranen. Jeg ante ikke at Koranen inneholdt ringetoner. Gjorde dere det? Men så er jeg heller ingen muslim, og det er derfor så mye jeg ikke vet. Blant annet så teknologisk framskredne muslimene allerede var på 600-tallet. De fylte Koranen med ringetoner.
For det andre: Bruker man feil, ringetone, altså any ringetone fra Koranen, bør man utestenges fra samfunnet. Intet mindre. En representant for myndighetene i Indias største provins Uttar Pradesh, serverer nyhetsbyrået AP følgende Pauli ord: "Koranvers er ikke ment å være underholdning. (...) Alle som fortsetter å bruke disse, burde bli utestengt fra samfunnet." (Sitert av Dagbladet).
I India har disse (for meg mystiske) ringetonene blitt voldsomt populære. Og det faller mange religiøse politikere særdeles tungt for brystet.
Det som slår meg er den kalde grusomheten i det sitatet. Jeg respekterer at en del mennesker med for lite å tenke på, i denne sammenhengen kan føle seg støtt. Jeg skjønner det ikke, men jeg respekterer det. Men jeg har ingen respekt for mennesker som slår et slag for samfunnsmessig utestengelse av andre mennesker. Hallo. Er dette en ny trend i kjølvannet av muhammetegningene? Er vi klar over at holdningene en del muslimske overhoder forfekter er som holdningene en del av den kristne kirke forfektet i middelalderen? Har ingen lært. Skal mennesker som gjør noe vi ikke liker, utstenges, steines og bombes av selvmordere?
Man ligger som man reder. De har det sikkert godt.
Er man politiker i India, må man jo praktisk talt være arbeidsledig. Jeg mener: Det sikkert ingen ting annet å ta tak i i det landet, enn valget av folks ringetoner. Den myndighetsperson som har så lite å gjøre at han henger seg opp i folks valg av ringetoner (hjelpe meg), bør heller fritas fra sine offentlige verv og plikter, og heller overlate plassen sin til noen som bryr seg mer om folks ve og vel enn deres ringetone og eventuelle samfunns-utestengelse.
Den alternative kultursfæres syngediva nr. 1, Diamanda Galás, har materialisert seg i Lisboa og avfødt en konsert med den talende tittelen Guilty Guilty Guilty. Temaet, i følge flyvebladet, var "amor homicida e de morte". Skrik. Og til storsalen i kultursenteret i bydelen Belém for å bivåne Dødens Chanteuse, vrikket også vi oss; Daniel, jeg og vår venninne Carla. Vi går aldri glipp av noe som har med fatal kjærlighet og død å gjøre.
Nå er ikke Danielcito & moi så alternative av oss, så vi følte oss noe fremmedgjorte i mengden av gothere og vampyrellaer. Homsene som var der, var av arten piercinghomser. (Slå opp min Håndbok i homsing, hvis du lurer på hva det er.) Diamanda er deres stor ikon. Mens jeg drikker rødvin og gråtmild tilber Marlene sitter piercinghomsene og piercer hverandre med Diamanda på full guffe i CD-spilleren, slik at Diamandas smerteskrik liksom kan blande seg med deres, når nåla går igjennom.
Det var tragediennen alene ved pianoet i går aften. Hun fortolket låter tidligere framført av blant andre Frank Sinatra, Edith Piaf og Johnny Cash.
For de av dere hvis ører Diamanda Galás' sang ennå ikke har frarøvet møydommen, er det vanskelig å forklare hva vi her har med å gjøre. Mot henne blir mine usle ord som en ørliten fis i verdensaltet mot Undergangens Basuner.
Sangene hun framførte var selvsagt forvandlet til det ugjenkjennelige. Jeg kjente dem igjen, fordi jeg med det etterhvert svært så knugede flyvebladet i hånda noenlunde visste hva hun skulle synge. Eller synge og synge, dere. Vi nærmer oss sakens kjerne. Diamanda hamret nådeløst løs på det portugisiske kultursenterets glamorøse, blankpolerte millionflygel (som normalt berøres av tandre, haydnsonatefrembringende gjestefingre fra østeuropeiske konservatorier) mens hun desperat vrælte ut sin smerte og vrede over denne verdens svik, falskhet og stinkende forråtnelse! Jada. Stemmen hennes skjærer seg diagonalt over remjende registre jeg hine grønne tider ikke ante en stemme hadde, øret kunne fange og sjelen romme. I det regntunge Lisboa i går var det som om vår ulende urheks satt på denne sivilisasjons siste, kulturelle søppeldynge og hysterisk prøvde å formidle en slags meningsfull essens av dens bruddstykker, før de råtnet helt bort under henne. Jeg følte det i blant som om skallen min skulle revne.
Og det var fabelaktig.
Salen satt som naglet. Av skrekk, selvsagt. Etter hver sang var det som om publikum først slapp et kollektivt puh og guri før applausen braket løs.
Diamanda an Sich er også et syn. Hun er tynn. Hun har ikke spist siden Isildurs tid. Og de øynene... Death glare. Der underhudsfettet burde ha befunnet seg, hadde hun, til salens estetiske fryd, tredd på seg et dunkelt glitterhylster av en kjole med bare skuldre. Håret hennes er så flatt og slimsete at det får Chers til å se ut som afro. Hun bar albue-lange, svarte hansker til å ha de pianospillende heksefingrene sine i. Føttene hadde hun tredd ned i røde stillettsko hel-besatte med funklende, blødrød strass. Der hun frenetisk trampet løs på flygelpedalene (heller ikke de ble spart), var det som om beina hennes plasket i blod.
Amen.
OLPC, eller One Laptop per Child, heter et gigantisk, internasjonalt og famøst prosjekt som skal utstyre fattige barn over hele verden med datamaskiner. FN-prosjektet styres av data-guruen Nicholas Negroponte, professor ved Massachusetts Institute of Technology. Prosjektet har fått massiv medieomtale verden over. I Norge også. De fleste er begeistrede. Moi inkludert.
De som ikke er begeistrede, er stort sett store dataprodusenter som ikke deltar i prosjektet. De bruker mistenkelig mye energi på å føyse av det. Stor sett går det på at disse spesiallagede maskinene ikke kan fylles med alle tenkelige, nye funksjonaliteter (da det skal koste ca. 100 dollar å produsere dem), og at ungene derfor ikke kommer til å ville ha dem.
Det de indirekte sier er at vi derfor børe fortsette som før: Kun lage dyre maskiner, forbeholdt de få, slik at gapet mellom fattig og rik kan få vokse seg skikkelig stort, også i informasjonsalderen.
Helt uforstående til disse skapningenes av-føysing stiller jeg meg ikke. De snakker nok av egen erfaring. Det gir jeg dem. Jeg er sikker på at de bortskjemte barna til disse steinrike data-menneskene slenger i veggen det de får, hvis det ikke er aller siste, teknologiske skrik. Men jeg tviler sterkt på at en tiåring i en utfattig familie i en favela i Rio de Janeiro kommer til å gjøre det samme.
Jeg tror faktisk at han eller hun kommer til å bli veldig, veldig glad for å få en slik PC. Til og med jeg hadde blitt det, selv om jeg ikke er et fattig barn.
Uansett. Jeg beveger meg nå litt på siden av det jeg egentlig skal fortelle dere.
For noen dager siden mottok samboeren min Daniel en e-post fra Maryland i USA. Der befinner det seg noen viktige mennesker som skal fylle denne laptop'en med spennende innhold.
For et par år siden utga Daniel og illustratøren Carla Pott en barnebok som heter Cotãozinho e os seus irmãos (eller Lille Lo og søsknene hans, på norsk). Den handler om en rosa navlelo som ikke er som de andre grå. Boka kom ut her i Portugal, på landets største forlag Dom Quijote.
I e-posten ber amerikanerne om tillatelse til å la en elektronisk versjon av Daniel og Carlas bok ligge i denne laptop'en... Skrik! Den tillatelsen har de selvsagt fått. Daniel og Carla er svært stolte og beærede.
De er ikke helt sikre på hvorfor akkurat deres bok ble valgt. Trolig er det fordi et stort antall av de første laptop'ene som skal shippes ut, skal til fattige barn i Brasil. Og i Brasil snakker man som kjent portugisisk (som jo er språket som boka er skrevet på).
Jeg er alltid stolt av samboeren min, men spesielt stolt nå.
Det hardeste med å være homo er all diskomusikken vi må høre på. Det nest hardeste, er den kontinuerlige divatilbedelsen vi forplikter oss til.
Jeg har en skjønn kamerat som jeg kaller Liv. Han kaller meg Marlene. Slik sørger vi for å holde våre divaers flammer levende selv i det hverdagslige. Men av og til må det tyngre skyts til.
Jeg har fått inluensa og må holde meg hjemme. I går skulle jeg egentlig vært med min samboer Daniel på teater her i Lisboa, for å bivåne en portugisisk musikal. Naboen vår Meredith deltar i oppsetningen, og hadde, som den gode nabo hun er, begunstiget oss med gratisbilletter. Men jeg var for syk til å bevege meg utendørs, så Daniel inviterte med seg vår venezuelanske og overarbeidede venn Ricardo som trenger mer musikk i livet sitt. Jeg holdt meg hjemme med en halv flaske av min alentejanske favorittrødvin Chaminé, benket meg foran vår Bang & Olufsen-TV og fisket fram en DVD kjøpt for lenge siden på Amazon, men inntil i går kveld usett fordi Daniel og jeg blir så fnisne hver gang vi forsøker å se den sammen. Etter et par minutter må vi bare kippe DVDen ut av spilleren og sette på noe annet.
Daniel er ikke like inderlig glad i Marlene Dietrich som meg. Han deler ikke min trang til å co-vrenge sjela når hun med trist har-sett-alt-blikk mumlesynger Allein In Einer Grossen Stadt. Han reagerer med å bli ironisk. Og da blir jeg også ironisk. Og da fniser vi og ødelegger hele illusjonen. DVDen jeg sikter til, og altså i min ensomhet bestirret i går kveld, er An Evening With Marlene Dietrich. Det er et legendarisk konsertopptak fra New London Theatre i England i 1972. Marlene var blitt gammel da. Over 70. Det synes, tross et mirakuløst velsparklet ansikt. Hun er fjern og rar. Av og til en klisje på seg selv. Spesielt i begynnelsen. Da er det lett å fli fnisen, ja. Men sitter man uforstyrret for seg selv og godtar at slik skal det bare være, er med på Marlenes illusjon av seg selv, blir man fort sugd inn i det.
Det viser seg at hun fort glemmer imaget sitt. Glemmer å tenke på at hun må gjøre seg vakker. Kanskje orker hun bare ikke. Og hun blir da en veldig, veldig gammel syngende og melankolsk dame som (nesten) har lagt karrieren sin på hylla. Hun glemmer å rette seg opp. Blir lut. Subber rundt på senen med krum rygg iført glitterkjolen sin. Av og til ser det ut som om hun holder på å ramle over ende. Om det er fordi hun er sliten og gammel, eller svært beruset, vites ikke. I følge datteren hennes Maria Riva (hvis syrlige biografi om Marlene jeg har lest), skyldes det (hvis jeg ikke husker feil) at moren var dritings i New London Theatre.
Marlene eier ikke stemme slik vi har blitt opplært til at man skal eie den. Hun er mer en slags mumlende, snøvlende historieforteller som laller over et svært begrenset toneregister. Men det sitter som et skudd. Rett i hjertet. Hjertemassasje. Det kan godt hende at Chaminé-skvetten hadde litt av skylda, men hårene reiste seg på hodet mitt. Av og til holdt jeg nesten på å briste i gråt over Denne Verdens Tyngde. Spesielt da mennesket tasset krokrygget inn på scenen, et sted midtveis i showet, trakk et tungt sukk, lot strykerne innhylle henne, stunden og fjetrede oss der ute i mørket, i lydglitter, og slapp sangen When the World Was Young over leppene.
Guri.
Oh, the apple trees
Sunlit memories
Where the hammock swung
On our backs we'd lie
Looking at the sky
Till the stars were strung
Only last July when the world was young
Jada. Egentlig grusomt sølete sentimentalt. Men fra Marlenes lepper rykker sangene liksom opp i en helt annen divisjon. For eksempel hennes versjon av Where have all the flowers gone, som jeg trodde ungdomsskolens musikktimer (som egentlig bare var en endeløs ørken av kjedelige sangtimer) hadde ødelagt for meg for evig og alltid. Jeg forsto jo hva sangen handlet om, men da Marlene dro den, forsto jeg, om du forstår meg.
Hemingway sa en gang om Dietrich: "If she had nothing more than her voice she could break your heart with it."
Det er jeg helt enig med ham i.
Det er ganske så morsomt med Google Book Search. Spesielt når man søker på Skråmestø og får min samboer Daniels 2003-homseroman Olhos de Cão (eller Hundeøyne, på norsk) opp. Den skrev han i Oslo under pseudonymet Daniel J. Skråmestø. (Den er selvsagt tilegnet meg. Moi. Av og til hender det at jeg sjokker innom bokhandlere her i Lisboa bare for å fiske boka ut av hyllene og besukke tilegnelsen. Smelt.) Vel. Poenget mitt var egentlig bare det at det er morsomt å konstatere at boka har funnet veien over Atlanteren. Jeg ser at den blant annet er å finne i Yale-universitets bibliotek og i Nasjonalbiblioteket i Québec.
Daniel er en produktiv mann og har for øvrig lansert en ny bok. Også under ovenfornevnte pseudonym.
Småhistorier om kjærlighet og sex, altså. Og den kan du kjøpe både elektronisk og innbundet, her.
I dag vrikket Daniel og jeg meg avgårde til en utstilling i Museu de História Natural her i Lisboa. Oljemalerier av portugiseren Barahona Possollo. Han maler i en stil som (for mitt ikke helt kunst-trente øye) er inspirert av renessansemestrene og romantikkens kitch. Tematikken kretser om om mytologi (gresk, romersk, jødisk og egyptisk) og sex (gurimeg, av og til på grensen til porno). Jeg er nok ikke armert med det beste kunstkritiske vokabularet, så jeg nøyer meg med å kalle bildene glamorøse. Og det glamorøse blir forsterket av at kunstneren ofte bruker antikke (og da mener jeg antikke og og ikke "antikke") rammer. Tunge og ornamenterte saker, gjerne lettere markspiste. (Hvilken ramme som er brukt, står sammen med tittelen på bildet.)
Noen rammer tror jeg også han må ha laget selv. Spesielt de til de "ikke-europeiske" (eller "egyptiske") bildene. De rammene virker det som om er en enda større del av selve bildet.
Vel. Det som slo meg, og som er den utløsende faktor for denne min bloggpost, var hvordan menneskekroppen ble presentert. Fordi disse bildene i form lignet så mye på andre (og eldre) bilder som jeg har sett, ble jeg oppmerksom på hvor mye akkurat kroppen har forandret seg. (Kanskje en tilsiktet ironi her, siden utstillingen er i Museu de História Natural. Eller kanskje ikke.) To malere jeg fikk assosiasjoner til, var Caravaggio og Ingres'. Disse malernes frukt, dyr, planter og trær, ligner fruktene, dyrene, plantene og trærne som Possollo maler. Men ikke menneskekroppene. Modellene til Possollo, kvinner som menn, har alle vært i et treningsstudio. (På et bilde så jeg for øvrig en piercing i en brystvorte.)
Jeg skulle ønske jeg hadde råd til å kjøpe et bilde. Nesten alle var solgt. Det som var igjen kostet 11 000 euro. Ahem og amen, liksom. (Selv om 11 000 euro blir peanuts sammenlignet med verdensrekord-i-grafiske-trykk-prisen som Munchs "To mennesker. De ensomme" hanket inn. Jeg tror tyveriet av Skrik og Madonna på sitt syke vis kan ha skapt mer blest om Munch, og bidratt til prishoppet.)
Dessverre er det mer som forandrer seg: Klimaet. Grønland er i ferd med å bli et grønnere land. Man skal selvsagt glede seg på vegne av de grønlandske bøndene som både får forlenget sesong og større avlinger (den globale oppvarmingen og nedsmeltingen av grønnlandsisen er jo ikke deres feil), men det er vanskelig. Flere poteter, men til hvilken kilopris.
Jeg lurer på om det er en sammenheng mellom avsløringen av Al-Qaidas planlagte terrorangrep i Europa i desember, hvor minst 30 av dem skal være rettet mot Storbritannia, og tilbudet som ett døgn etter at nyheten var ute, kom susende inn i e-postkassen min fra Air Berlin, et flyselskap vi ofte benytter oss av.
Air Berlin dumper plutselig prisene på flyvninger til og fra Storbritannia med 50 prosent i desember. Og Air Berlin er grisebillig fra før.
På velkomstsiden står det ikke eksplisitt at dette tilbudet kun dreier seg om flyvninger til og fra Storbritannia, men er noe man først oppdager ved nærmere ettersyn. Kanskje opplever Air Berlin massiv avbestilling til og fra det britiske øyriket? Kanskje frykter selskapet tomme fly over kanalen?
Jeg er redd. Jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg skulle ønske jeg kunne bestemme meg for å ikke være det. Men jeg er redd. Jeg tenker på terror når jeg befinner meg på flyplasser og ombord i fly, når jeg tar bussen i rushtiden i byen, eller t-banen, når menneskemengden blir for tett. Jeg bekymrer meg for hva som kan skje. Hvor neste bombe går av. Blir det en atombombe over Roma? Sprer de et virus som dreper alle innbyggerne i Paris? Sprenger de dikene slik at millioner av nederlendere drukner? Fantasien min har aldri tidligere tatt slike groteske krumspring. Jeg blir helt gåen av meg selv. Det kan ikke være særlig sunt. Og det betyr at jeg har latt terroristene vinne. Litt.
En viktig faktor i det Al-Qaida bedriver er å spre frykt og redsel. Terrorisme er ikke "bare" selve den fysiske ødeleggelsen, men også den lammende frykten for at noe forferdelig kan skje.
Til og med en urban estetikkbombe som Lisboa kan man bli så vant til at man av og til går litt blind. Men man våkner jo til tider. Som i går ettermiddag, på vei fra svømmingen, ned Escadinhas do Duque, altså "grevens småtrapper". Heldigvis hadde jeg kameraet med.
Jeg svømmer hver dag seksti lengder i bassenget. Dette for å bli kvitt kulemagen. Det er snart jul og jeg må liksom ha mer å gå på. Seksti lengder er ti lengder mer enn Robert Langdon daglig svømmer, og han forsikrer jo Dan Brown oss har en fin kropp. Så jeg venter i spenning på resultatet.
Jeg registrerer ellers at politikere i Mexico City i grevens tid har vedtatt en slags "partnerskapslov" som gir homser og lesber arverettigheter og en del andre rettigheter som normalt er forbeholdt heterofilt gifte.
Så det er håp, selv i et land hvor 90 prosent av befolkningen er romersk-katolsk.
Rettere sagt på kinolerreter der.
Jeg leser i Dagbladet i dag at homse-håndballaget Raballder liga-klatrer. Da kan jeg bare legge til at dokumentarfilmen om dem, også klatrer. Min talentfulle venn Kenneth Elvebakk regisserte TV-dokumentaren om dem, den som ble sendt på TV2 tidligere i år. Og Kenneth har også sydd sammen en timelang filmversjon av dokumentaren. I dag sendte han meg en e-post med denne linken.
Så til alle dere som har venner i Rio de Janeiro eller São Paulo: Send dem på filmfestivalen Mix Brasil.
Våre Rio-venner Celco og Carlinhos, samt Mauricio i São Paulo, skal naturligvis benke seg foran festival-lerretene for å beundre de norske hjerteknusernes ballkunster.
Dette har skjedd: Jeg har skrevet en ny bok. Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, heter det jo, så derfor har jeg ikke skrevet noe om denne boka tidligere. Jeg tror den skal ligge i bokhandelen nå.
En virkelysten portugiser uten redsel for gnagsår og Mammon og bosatt i badebyen Cascais, like utenfor Lisboa, har startet en interessant bisniss: Han sparer deg bryet med å foreta pilegrimsferden. Han tar den for deg.
Har du avlagt et løfte til Gud, eller i denne sammenhengen helst til jomfru Maria (siden denne bisnissen er av katolsk art), og ikke klarer å overholde din del av avtalen, kan du betale deg ut av det religiøse uføret ved å få Carlos (som han heter) til å ta beina fatt.
Et løfte i denne sammenhengen, kan for eksempel være: "Kjære jomfru Maria, jeg lover å gå i kirken hver søndag hvis du gjør George Clooney til homse. På forhånd takk. Amen."
Så holder Clooney neste dag en pressekonferanse hvor han kommer ut som homse, og hvorpå det i ukene etterpå viser seg at du rett og slett ikke kommer deg i kirken på søndagene, fordi du lørdagsnettene er på homsedeisa i håp (særlig) om å treffe den nyutsprungne Clooney over champagneglasset.
Men. Nå er det altså ingen grunn til eksistensiell engstelse. Pilegrims-gründeren ber deg taste inn kredittkortnummeret ditt på nett, trekker deg for ca. 25 000 kroner (pris per person), pakker to kilo gnagsårplaster og trasker fra Cascais til det katolske tivoliet og valfartstedet Fátima, hvor jomfru Maria åpenbarte seg for tre fattige gjeterbarn tidlig i forrige århundre, og hvor hun siden, av en eller annen merkelig grunn, ikke har vist seg.
På denne grå dag arvet jeg Daniels gamle digitalkamera (han er ikke død, han har kjøpt seg nytt), er det helligdag og byen oversvømmet av irske fotballfans (behørig unngått på disse mine bilder). Daniel og jeg spiser ristede kastanjer og drikker rødvin innimellom utbrudd av fornyet fotolyst.
