Arigato for det gamle

Nå skal jeg ta meg en liten pause fra hektiske nyttårsfestforberedelser (sjampanjesmaking og skjortestryking) og hvirvle oss inn i språkets både evige mørke og glitrende galakser.

Japanske arigato betyr takk. Portugiserne var de første europeerne som kom til Japan og på portugisisk heter takk obrigado (eller obrigada, hvis man er kvinne eller stiller i pumps). Fordi de utakknemlige japanerne liksom ikke hadde noe ord for takk før portugiserne kom og fylte det verbale tomrommet, måtte de ta i bruk en japanskifisering av obrigado for å komme den Nye Tiden og all takkingen som der var påkrevd, i møte. Arigato.

Omtrent slik lyder språklegenden.

Jeg (med flere mennesker av langt mer kompetent kaliber) tviler på at dette nødvendigvis er sant. Noen mener at arigato er en eldgammel sammensmeltning (og japanskifisering) av et par vendinger på mandarin. Men. Skulle. Det. Nå. Være. Tilfelle: At obrigado ble metamorfost til arigato. Det behøver da ikke bety at japanerne ikke var i besittelse av ord for takk før portgiserne gjorde sin ankomst. Nei. Det høres da helt kårni ut. Det høres ut som gammel-vestlig fjas om tause, dype orientalere. Hvorfor i Herrens navn skulle ikke japanerne takke hverandre? Hva sa man i Osaka når man ble servert sin kopp med grønn te? Lyn-tass deg vekk på de små føttene dine og hent den Hob Noben du glemte? Tror ikke det. I hvertfall ikke bare.

Så: Skulle arigato ha syntakse blodsbånd med obrigado, kan det skyldes at ordet snek seg inn i det japanske ordforrådet fordi de masete portugiserne gikk rundt og sa obrigado dagen lang. Dette var handelsmenn, må vite. Og handelsmenn takker gjerne for handelen. I hvertfall utenfor Norges grenser. Jeg synes jeg ser dem. Portugisere som etter måneder på havet går rundt og peprer de fjetrede japanerne med endeløst ornamenterte obrigadoer. Og høflige som japanerne er, fant de nok ut at de kunne gjøre det samme selv. Kanskje også som en kjærkommen avveksling fra all den slitsomme bukkingen. Dessuten: Det var jo ikke hverdagskost med portugisiske delegasjoner i Japan i det 16. århundre. Det må ha vært megaspennende. Og siden obrigado er noe av det første (og enkleste) man kan lære seg på portugisisk, gjorde derfor alle oppegående japanere nettopp dét. Lærte seg å takke på Utenlandsk. Og så ballet det bare på seg. M-m. Slik gikk det helt sikkert for seg.



Dette snapshotet viser for øvrig en portugisisk skute klumse seg inn i nagasakiske farvann i det 17. århundre. Du kan lese mer om portugisere og andre utlendinger i Japan, her.

Språkene vrimler av obrigadoer som ble til arigatoer. I Portugal har man de siste årene begynt å si tchau når man tar farvel. Slik skrives det også, tro det eller ei. Selv om lidenskapelige portugisere har særdeles vanskelig for å ta farvel med andre mennesker, har de jo andre vendinger for det i språket. Adeus, for eksempel. Adeuzinho. Men nå går alle rundt og klemter tchau til farvel, etter den italienske velkomsthilsenen ciao. Tchauzinho, har jeg også hørt. Forstå logikken den som kan, men det ganske unødvendige tchau har tatt helt av.

Navnet Japan er for øvrig en portugisifisering (nei, ikke portugisi-fisering, hvis du har sittet og lurt en stund, nå) av den kinesiske uttalen av de to tegnene som utgjør landets egentlige navn Nippon, "solens opphav". De portugisiske handelsmennene anstrengte nok sine orale remmer og tøyler alt det de kunne tåle, men ut kom Japão.

Grunnen til denne min romjulske, lingvi-tematiske blogg-løpestreng, er at jeg i går våget meg ut på brosteinen for å innta en kaffe (en abatanado, som det svarte brygget som jeg på kalde dager klamrer meg til her heter, og bare i Lisboa, og hvis navn jeg mistenker har røtter i portugisisk kelner-slang for americano, altså en stor kopp kaffe, slik amerikanerne, og mange nordmenn, får jeg legge til, helst vil ha den) mens vår ukrainske hushjelp Maria skrubbet kåken fri for pinnekjøttfett og villfaren kålrabistappe. (Puh, kan moi skrive krokete setninger, holde en tanke og drikke sjampis. Kålrabi uttales kuriøst nok "kålrabi" på ukrainsk, kunne Maria berette.) Vel. Gatene myldrer av japanere som iført europeisk prêt-à-porter med lommer uskjønt bulende av euro, gjør Lisboa i romjulen. (Nesten alle japanske tenåringsgutter har Limahl-hår, biter jeg meg for øvrig merke i.) Japanerne strødde om seg med arigatoer så til og med jeg hørte det.

Jeg tipper at den portugisiske handelsstanden på tampen av 2006, før de sier obrigado for det gamle, svarer japanerne tilbake med et smilende arigato.

Og slik vendte ordet tilbake, 500 år senere.

Arigato for det gamle, dere.

Technorati Tags: Japan, Jul, Portugal, Språk

Feliz natal

Jeg ønsker alle mine blogglesere en riktig god jul!

Technorati Tags: Jul

Julemoro: Slå en homo i Farsund uten å bli straffet

Inviter ham gjerne hjem til deg til en smak på julepølsa di og bank ham opp der. Spesielt hvis han ikke vil smake.

I Farsund er ikke loven lik for alle.

Jeg vet ikke hvor gode korttidsminnene deres er, men VG innledet den stille adventstid med en skikkelig tabloid-rysare om høyrepolitikeren Thales Torkildsen i Farsund som hadde angrepet et homsepar i badstua si. Det var en sak med de fleste ingrediensene en tabloidjournalist kan ønske seg. Og plenty av det en tabloidleser som meg kan ønske seg, skal jeg ærlig innrømme.

Konservativ lokalpolitiker i bibeltynget område, naken med homser i badstua etter julebordet, og med kone som sov i samme hus.

Skrik.

Dessuten: Alt dette innhyllet i Mysterienes Tanketriggende Tåke, her i form av saunadamp.

For enten skjer dette, i det tette, varme rommet med tre nakne og svettende menn: Homsene vil ha sex med hverandre, den gode Torkildsen får dosa og bokser til dem. Homsing skal vi ikke ha noe av i mitt hjem.

Eller så skjer dette: Homsene har ikke sex med hverandre, men sitter i badstua til en fyr som sliter med Ulevde Fantasier. Og da homsene ikke vil (for alle homser vil ikke ha sex hele tiden, som mange misunnelige heteroer tror) blir Torkildsen stressa og tyr til knyttneven. Kanskje i et heterofilt forsøk på å fortelle at han heller egentlig ikke ville. (Det er litt mandig å slå.)

Eller... Kanskje fordi mannen så at Et Stort Øyeblikk endelig var i ferd med å materialisere seg også for ham, men derfor ble fylt av from angst og beven fordi Farsund (som jo er settingen for dette ikke-dickenske førjulsmelodramaet) er et kristelighetens arnested for de små øyeblikkene, de øyeblikkene som den konservative politikeren naturlig nok skal konservere. Og så slo han. (Det er mange tilfeller av berettiget vold i Bibelen, så han får nok tilgivelse i det hinsidige.)

Hva vet jeg?

Men man tar seg jo i å lure på hvorfor en gift mann som etter julebordet treffer to homser på byen om natten, inviterer dem hjem til badstua si.

Dessuten vil jeg si til Høyres kanskje ikke skarpeste kniv i sør, at han ikke er alene. Uten å insinuere noe: Det er svært mange heterofile, nysgjerrige, norske menn som gjør ting etter julebordet som kona nok ikke setter helt pris på. Det er det mange homser som kan skrive under på.

Men hvorfor, og hva som skjedde på det seksuelle området i Fryktens Badstue, er egentlig uinteressant og burde egentlig vært en privatsak (hadde ikke Torkildsen valgt å dele dette med alle oss fjetrede andre). Det jeg har fablet om over, er helt og holdent fri fantasti uten noen tilknytning til virkeligheten.

Saken handler i bunn og grunn om vold. Og her overlates ingen ting til fantastien.

"Jeg innrømmer at jeg brukte knyttneven litt. Det er riktig at jeg slo," har Torkildsen sagt til VG. Trolig for å understreke for nasjonen hvor heterofil han er. Heteroer skal som sagt bruke knyttneven mot homoer som prøver seg. (Jeg tenker i denne sammenhengen ikke på fisting, i tilfelle du lurer.)

Har dere hørt om homoer som har brukt knyttneven mot heteroer som prøver seg?

Vel. Homsene går til naturligvis til anmeldelse. For selv om voldsbruk ikke er forbudt i Bibelen, er det forbudt i Norge. Og den som bryter loven, skal straffes. Slik er det. Og ikke bare i Norge utenfor Farsund.

For hold dere fast.

I dag leser jeg til min forbauselse på Gaysir at saken henlegges på grunn av bevisets stilling. Bevisets stilling? Mannen har i flere medier sagt at han har brukt knyttneven. Og vi snakker ikke her om tilståelse under tortur. Jeg vil heller karakterisere dette som en glad-tilståelse. Endelig. Der fikk de seg en på tygga, homsene.

Hadde saken blitt henlagt hvis Torkildsen hadde slått ned en hetero og etterpå skrytt av dåden til nasjonen? Tror ikke det. Han hadde blitt straffet og fratatt ledervervet sitt i Høyre.

Jeg ønsker herr og fru Torkildsen en riktig god jul. Jeg håper de får masse tid til å bruke badstua si. Og så tror jeg at det er en politimester i Farsund som trenger å bli befridd fra den voldsomme belastningen det må være å håndheve loven.

Daniels bilder i bokform

Det bor en kunstner i kjæresten min. I tillegg til å være grafisk designer lager han også bilder. En digital blanding av fotografier og malerier. Nå kommer han med en katalog over 40 av bildene som de siste årene har strømmet ut av hans kreative sjel.



Det som er så fint med kunst, er at den i enkelte tilfeller kan ha legende effekt på en del mennesker. Så jeg ser for eksempel ikke bort fra at Daniels bilder kan være Lyset som hjelper en og annen imam og pinsepastor ut av det vonde Mørket.

Men: Nå finnes det også de som besvimer foran Mona Lisa i Louvre. Så er du blant dem som har det med å besvime i møte med Kunsten, kan det være et forebyggende tips å puste rolig ut og inn før du klikker her.

Technorati Tags: Daniel J. Skråmestø, Homo, Kunst, Litteratur

Nyviktoriansk julelektyre

Har du fått nok av dickensk jul?



Jeg har nettopp avsluttet to mursteiner på nesten 1000 sider hver. Puh. Nesten umulige å lese på senga. De er så tunge at håndleddene mine nesten har gått av de svake leddene de har igjen. Edmund Whites biografi om den franske, halvkriminelle skandaleforfatteren og vagabonden Jean Genet, og Michael Fabers "viktorianske" roman-pastisj Rosenrød og liljehvit, eller The Crimson Petal and The White, som den noe mer svusjent heter på originalspråket.

Selv om White er en av mine favorittforfattere, skal jeg i dag betaste noen ord om Fabers bok.



Rosenrød og liljehvit er en bredt anlagt roman lagt til viktoriatidens London. Rundt 1870-tallet. Tilsynelatende kan det virke som om den er skrevet som en viktoriansk roman. Omfangsrik og arabesk. En episk gongong. Men den er bare utenpå-viktoriansk. Eller nyviktoriansk, som jeg har lest at dette kalles. (John Fowles' Den franske løytnants kvinne skal være en annen nyviktoriansk roman.) Hovedpersonene er tenåringen Sugar og parfymegiganten William. Den ene hore, den andre horekunde. Gjett hvem. Prostitusjonen i viktoriatidens London var ufattelig omfattende. Romanen er en merkelig blanding av det dannede, avklarte språket som preger de gamle romanene. Ironien og den lune humoren er også med. Men Faber tar også i bruk pornografiske virkemidler. Jada. Den handler om livet fra rennesteinen til de kondisjonerte salonger, uten så mye sensur. Hvem vet? Kanskje gir Fabers roman et sannere bilde av den tiden enn det Dickens, Thakeray og Eliots romaner gjør? Faber har ikke vært underlagt anstendighetens lover på samme måte som hans eldre, litterære forbilder.

"Hvis du kjeder deg hinsides det uutholdelige, kan jeg bare gi deg mitt løfte om at det ganske snart blir knulling, for ikke å nevne galskap, bortførelse og voldsom død," lover Faber oss, på en ganske tidlig side.

Det ville Dickens aldri ha lovet oss. I hvert fall ikke det første.

Boka er en underlig og schizofren leseopplevese.

Og ingen "viktoriansk" fortelling uten at julen er med. Her serveres et grøssende fabelaktig juleintermezzo som jeg ikke ser bort fra får Dickens til å rotere i sin grav.

I tilfelle du får lyst til å lese noe som det er stor sjanse for ikke kommer til å ligge under julebuska di i år, liksom.

Technorati Tags: Charles Dickens, Edmund White, Homo, Jul, Litteratur, Michael Faber, Viktoriatiden

Vill ni se en stjärna

Og vi tenker ei, med tanke på denne lyriske førjulstid, på stjernen som ledet de tre vise menn til basusjernet. Ei heller på Zarah, for dere som er litt mer innmeldte i dette mitt univers.



Nei.

Vi har vært på stormende, smekkfullt og konfettibedrysset førjulsparty hos våre venner Pedro og Paulo som er glitterhomser med en stor og glamorøs leilighet av det kontinentale slaget, ikke langt fra oss, i en kondisjonert bydel som heter Chiado.

Det som ikke er fullt så glamorøst, men absolutt moro, er at Paulo er svak for SingStar på sin PlayStation.

Til dere som ikke vet hva SingStar er: Det er avansert karaoke.

Jeg trengte et par glass med rødvin fra Alentejo før jeg våget krølle fingrene rundt mikrofonen.

Men da... Grøss.

SingStar fungerer slik at man kan konkurrere med hverandre. To mikrofoner, én sang. Og så klemmer man til. Den som er flinkest (best klarer å holde tonen) vinner. På skjermen blir du hele tiden fortalt hvordan du ligger an og detalj-informert om innsatsen. Awful. Cool. I den leia. For mitt vedkommende var det stort sett bare awful å høste. Take on meee... Sprekk. Awful. Jeg tapte hele tiden. Alle var bedre til dette enn meg.

Helt til vi kom til Madonnas Material Girl.

Jeg kjenner nå skamrødmen bre seg over ansiktet mitt, her jeg sitter i mitt lønnkammer og taster stille.

Med den sangen brast det liksom noe i meg. Kanskje også i Paulos PlayStation. For plutselig vant jeg. Tre ganger på rad. Moi, La Material Girl. Jeg var uslåelig. Jeg danset selvsagt også til, sammen med Madonna der på videoen foran meg.



Meg. Inni hodet mitt.

Daniel var flau henimot det paralyserte. Stakkaren sto med stivt blikk i en krok og klamret seg til juiceglasset. Sober som han var, burde han heller ha revet mikrofonen ut av hendene mine. Hva er det man ellers har kjærester til?

Du vet. En av disse festene der man våkner klokken ett neste dag og tenker, langt der inne i skallebankens mørke et sted, å guri, nei...

Technorati Tags: Fest, Madonna, Musikk, PlayStation, Jul, Zarah Leander

Ibsen vs. Ungdommen

Det trenger seg på. Jeg skal i dag slå et slag for Ibsens ripsbusker og andre buskevekster.



Jeg registrerer at noen i dette vårt gloriøse Ibsen-år til alles nedtur har funnet ut av ungdom ikke er interessert i dramatikeren. Saken jeg sikter til sto i Dagbladet for en stund siden, men har måttet slure litt i mitt mentale fordøyelsessystem før jeg ble i stand til å bre fingrene mine over tastaturet og mene noe om dette.

I mediene har resultatene fra denne prisbelønte ungdomsundersøkelsen nærmest blitt framstilt som en sjokkerende nyhet. Ungene tvinges liksom til å lære noe de ikke er interesserte i å lære. Og tvang er selvsagt galt. Det vet vi alle. Slik er logikken.

Hallo.

Hadde ungdom bare fått opplæring i det de interesserte seg for, hadde de ikke lært noe. Det blir som å spørre barn hva de vil ha til middag. Små barn vil bare ha snop. Litt større barn (ungdom) vil bare ha pizza. Og det går jo ikke. Det kan de ikke bare få. Da blir de syke. Veldig syke. Kanskje så syke at det får fatale konsekvenser. Voksne skal noen ganger vite bedre. Hvis barn og ungdom fikk lage sin egen timeplan, hadde de aldri lært seg noe av verdi. Hvis jeg hadde fått bestemme da jeg var 14 år, ville jeg for eksempel sluppet matte og heller hatt timer i akvariefisk-stell med fokus på slørhaleguppyer. Men jeg er jo glad for den matematiske tvangsforingen nå. At jeg ikke slapp, mener jeg. Som voksen lever jeg derfor ikke i et matematisk mørke. Bare halvmørke. (Men det er fordi jeg er homo. Homogenet og anti-mattegenet opererer i tett samspill.) Å kunne litt matte berører alt fra lønn til huslån. For det er jo greit å vite hva utgiftene kan bli etter at Gjerdrum Har Talt.

Det er litt det samme med Ibsen. Det er bare vanskeligere å forklare. Tallenes tale er tydelig. Det er ikke litteraturens.

Har unge skoleungdom generelt noensinne vært interesserte i Ibsen? Skrev Ibsen for skoleungdommen? Jeg tror ikke det. Ibsens stykker blir i beste fotformsko-ånd framstilt (i en del medier) som noe som ble laget for skoleungdommen. Det ble de ikke. De ble laget for et voksent, borgerlig, mer eller mindre dannet, nord-europeisk teaterpublikum. Det at han skrev om viktige ting betyr ikke at han skrev for ungdommen. Men. Det at skrev om viktige ting, betyr at ungdom bør ha kjennskap til stykkene.

Jeg var heller ikke interessert i Ibsen. Hverken da jeg var 10, 14 eller 18 år. Han interesserte meg midt på ryggen. Men jeg har blitt det nå. Ikke først og fremst fordi han legger viktige temaer under lupa. Jeg mener: Gjesp. Er det derfor man går på teater? For å bevitne kvinnefrigjøring lagt under lupa? Nei. Jeg liker Ibsen fordi det er spennende. Jeg liker utroskap, sleazy hemmeligheter og ladede pistoler. I det hele tatt, melodrama. Det liker jeg. På scenen. Det andre, det som (kanskje) var viktig for Ibsen å få fortalt, sniker seg inn ad omveier og ligger i bakhodet som et lite frø som vokser seg større og større. Kanskje med årene, i ungdommens tilfelle.

Ibsen er Norges største forfatter gjennom tidene. Det er ikke noe som noen kjedelige mennesker med mange kaffepauser og for lite å tenke på i et departement har funnet på. Det er fordi Ibsen spilles på teaterscener over hele verden. Hver dag, året rundt. Og grunnen til det, er fordi stykkene hans fremdeles trekker publikum. Tro ikke at noen gidder å sette stykker av ham opp, ellers. Med andre ord: Det er noe der. Noe som barn og unge kanskje ikke sånn uten videre ser, men som de er tjent med å få et forhold til slik at de ikke går inn i de voksnes rekker helt og aldeles kulturløse, uten et godt redskap til å knekke mylderet av de ibsenskapte og -bearbeidede kulturkodene som vi omgir oss med på alle kommunikative nivåer.

En del av problemet i Ibsen vs. Ungdommen tror jeg er lærerne. Det påpekes også av de som har utført undersøkelsen som denne min bloggpost henter næring fra.

"Hovedgrunnene til dette tror vi kan være undervisningsmetodene, dårlige læremidler og kanskje lærernes manglende engasjement."

Ibsen er kjedelig fordi lærerne er det. I skolen lider salig Ibsen en forferdelig og ufortjent skjebne. I skolen blir Ibsen Norges kjedeligste forfatter gjennom tidene.

Selvsagt. Interessen øker straks man får lirket seg ned i plysjsetet på teateret. Men ikke så mye, tror jeg. Også der blir det fort litt javel. Ibsen gjøres slik Ibsen alltid har blitt gjort. Og er det eksperimentelt serveres vi liksom en scenografisk blanding av tysk film-ekspresjonisme og IKEA-minimalisme, og med pule-antydninger mellom replikkene. Det er ikke så veldig spennende. Bare for de som jobber på teateret.

Norske filmskapere burde i større grad gripe fatt i Ibsen og tenke utenfor rammene. Gjøre slik engelskmennene i flere tiår har gjort med sin nasjonaldramatiker, Shakespeare. (Gandalfs representant på jorden har for eksempel gjort en fabelaktig film-Shakespeare.) Hva med å lage en knallsterk film der Et Dukkehjem er et pakistansk hjem på Tøyen i Oslo? Hva med å gjenskape Gengangere i samisk setting? Vildanden i Longyearbyen-miljø? Brand i sørlandsk vekkelses-svime? Hedda Gabler som norsk bistandsarbeider-drama i et afrikansk land? Og: Røyksopp-musikk oppå. Mulighetene er enorme. De er ikke utforsket i det hele tatt.

Jeg ser ikke at dette nødvendigvis kommer til å gjøre unge mennesker umiddelbart tulleruske av Ibsen-entusiasme. Men allikevel tror jeg at det kan bidra til å gi stykkene hans en bredere, massekulturell appell som over tid kan få store, fundamentale ringvirkninger. Helt inn i klasserommene. Kanskje helt inn til soppens nattbord og lektyren der.

God litteratur er samfunnets lim. Ibsens stykker finnes over alt i vår måte å kommunisere med hverandre på. De er en slags felles dannelsesfaktor som gjør oss bedre i stand til å se oss selv og hverandre, og på den måten mestre tilværelsen og de utfordringene den krever. Å kunne sin Ibsen er å møte voksentilværelsen litt bedre rustet.

Guri. Dette ble litt Kongen Har Talt. Spesielt avslutningen. Men jeg er jo Børge King, ikke sant?

Technorati Tags: Henrik Ibsen, Litteratur, Teater, Ungdom

Jeans Team

MySpace er et fint sted å oppdage ny musikk. Her har jeg oppdaget berlinbandet Jeans Team. Navnet høres litt tyggis ut, men musikken er det ikke. Hør på Koenigin. Helt konge! Ups. Jeg mener dronning. (Skoletysken min har da ikke forlatt meg helt.)

Ellers leste jeg en sterk kronikk i Aftenposten i dag, om å være ung, homofil muslim i Norge. Det er ikke lett. Det virker faktisk helt umulig. Og jeg er enig med den unge kronikøren. Å prøve (som noen godhjerta, norske politikere har gjort) å få de biske middelalderimamene til å lede an i arbeidet for å skape et godt miljø for alle sognebarna sine, skeive som streite, blir helt feil. Imanene bryr seg bare om skjegget sitt. Så lenge det er i orden, er alt i orden.

Technorati Tags: Homo, Musikk, Muslim, MySpace

Midt-Østen er Europa anno 1938

Antisemittisme og krigshissing. Det er det det de tutler med i Iran, nå. Jeg tror vi med dagens situasjon i Midt-Østen bevitner en slags 2006-utgave av Europa anno 1938. Jeg har en sterk følelse av at Iran er i ferd med å "rettferdiggjøre" et snarlig angrep på Israel. Jeg klarer ikke å tolke de stadig akselererende hatutspillene fra iranske myndigheter annerledes.

Iran har et kjernefysisk program. De anriker uran. Iranske myndigheter hevder at det er et sivilt program, ikke militært. Javel. Hvordan skal man da tolke det faktum (skal vi tro vestlig etterretning) at Iran også er storkunde på verdens svarte atomvåpenmarked? Landet skal i dag være i besittelse av atomraketter som kan nå så langt som Roma og Wien. Altså: Hvis noen fingrer for mye med de rette (eller gale) atomknappene i Iran, kan Roma og Wien svis bort fra jordens overflate. For ikke å snakke om Israel. Jeg tror de israelske myndighetenes engstelse for hva Iran kan finne på, er svært berettiget.

Og hva kan man gjøre? Det blir litt som i 1938, da man egentlig ikke kunne få seg til å tro hva som foregikk i Tyskland og ikke tok affære før det var for sent og verden sto i flammer. Men. Man kan ihvertfall begynne med å ta Irans president Mahmoud Ahmadinejad alvorlig. Åpner han truten og sier, som han har gjort i dag, at Israel snart kommer "til å forsvinne", må vi forholde oss på et eller annet konstruktivt vis til at han faktisk hevder det. Ikke bare avfeie mannen som tufs. Tufs er han, men ingen nobody. Ahmadinejad er president i en aggressiv atommakt.

La det være sagt: Iran er ikke det eneste landet i verden med atomvåpen. Men da den kalde krigen mellom vest og øst var på sitt kaldeste, mener jeg å huske at en amerikansk politiker sa at han tross alt følte seg trygg på at russerne var like glade i barna sine som amerikanerne. (Et berømt utsagn som jeg tror inspirerte Sting til sin like berømte sang.) Jeg tror også at iranerne er glade i barna sine. Like glade i dem, som israelerne er i sine. Men vanlige iranere, må jeg få presisere. Og de har ikke stort de skulle ha sagt. Problemet er at Iran, i motsetning til andre atommakter, har fanatiske ayatollaer på toppen, med direkte, styrende adgang til landets politiske og militære maktapparat, et islamsk presteskap som ikke er i kontakt med grunnleggende menneskelige behov (i vår forstand av ordet) og som forherliger martyrdøden.

Disse ayatollaene er ikke glade i noen. Bare i sitt eget skjegg.

Myndigheter som oppfordrer en desperat befolkning de egentlig er satt til å verne, til å bli martyrer, og som attpåtil markedsfører sin martyrvillige befolkning overfor resten av verden, har jeg ingen respekt for. Jeg fylles bare med redsel og gru (som av mange som ikke vet bedre, dessverre tolkes som respekt). Det føles nesten som om den egentlige grunnen til at ayatollaene og Mahmoud Ahmadinejad hisser til konflikt, primært ikke er for å få bukt med staten Israel, men for å selv dø på den (for dem) mest gloriøse måten.

Så. Det betyr at det bare er å trykke på knappene og avfyre atomraketter mot Europa og Israel. En gjengjeldelse mot Iran forsterker liksom bare den hinsidige herligheten for de skjeggete prestedottene. Den ferske, mulige "forsnakkelsen" til Israels statsminister Ehud Olmert om at Israel har atomvåpen, kan kanskje være et forsøk på å advare og stagge Iran, men jeg tror at det bare gjør ayatollaene enda hissigere. Enda en grunn for dem til å fyre løs mot jødestaten.

Det Iran trenger, er en ny, demokratisk og verdslig revolusjon. Nå. Og innenfra.

Kan man få psykiske problemer fordi man er bokanmelder?

Eller homo?



Skal man følge logikken til en av Dagbladets anmeldere, kan man forledes til å tro det.

I en anmeldelse av en "homoroman" i Dagbladet i dag, leste jeg følgende bevingede setning: "Rikmannssønnen Arne er en mammagutt med psykiske problemer som vel må skyldes legning."

Vel.

På grunn at dette innskutte og fremmedgjørende "vel" antar jeg at det er anmelderens egen skarpe observasjon at Arnes psykiske problemer skyldes legningen hans. Ikke Arnes opplevelser av andres holdninger til legningen, men altså legningen som sådan.

Kan man si: "Hun har psykiske problemer som vel må skyldes at hun er bokanmelder"?

Nei, jeg tror ikke det. Psykiske problemer ville hun i såfall kanskje fått hvis alle avisleserne over lang tid bare hater anmeldelsene hennes og lar henne på ymse vis få vite de nesten har sluttet å lese dem, til fordel for skarpere anmeldelser i andre aviser som vitner om større utsyn og evne til å leve med teksten.

Da kan det tenkes at det skjer noe i anmeldersjela, ja.

Homofili i seg selv utløser ingen psykiske problemer. Dessverre, kjære anmelder, men sant.

Det skal for øvrig legges til at boka som ble anmeldt, forunderlig nok ikke fikk dårlig anmeldelse. Forunderlig, fordi det i Dagbladet litteraturspalter har spredt seg en biskhet, en slags sur holdning til alle de bøkene anmelderne (spesielt én, hvis navn ikke skal få besudle denne min bloggpost) må orke seg gjennom.

Dagbladet har i stor grad (med hederlige unntak, må jeg legge til) sluttet å provosere fram reaksjoner som skaper intelligent debatt som så lenge har bidratt til å løfte avisa som en viktig meningsbærer i det offentlige kulturrom. Men det skal avisa ha: Den schizofrene kløften har blitt smalere. Avisa har blitt mer helhetlig. Kulturstoffet har blitt mer likt både kjendis- og nyhetsstoffet.

Og Dagbladet som er tjåka full av gode redaktører med den beste på toppen? Jeg fatter det ikke. Kanskje har den schizofrene kløften mellom redaktører og journalister beveget seg i motsatt retning og vokst seg større? Hva vet jeg? Jeg vet så lite.

Her i hjemmet har vi et positivt, genuint interessert, psykisk balansert og uschizofrent forhold til Litteraturen. Som da Daniel i går kveld tente det andre lyset og til min gråtmilde glede leste Inger Hagerups vers til. Siden han er portugiser, ble "håp og glede" i hans munn til "hopp og glede". Men det gjør ingen ting. Det er en glede å hoppe også.

De forbudte bokstavene w, x og q

I tastende stund mottar Orhan Pamuk nobelprisen i litteratur i Stockholm. Det synes jeg er fint. Selvsagt fint fordi det er en smekk til tyrkiske myndigheter, men først og fremst fordi Pamuk skriver knakende gode og underskjønne bøker. En god stund før noen av oss dødelige visste hvem som i år skulle tildeles prisen, skrev jeg en en meditativ post etter å ha lest Pamuks Snø.

Han har ikke hatt det lett, den god Pamuk. Blant annet holdt han på å risikere tre års fengsel for å ha bidratt til "offentlig nedvurdering av tyrkisk identitet". Pamuk har formulert egne meninger om det tyrkiske folkemordet på armenerne. Ikke bra. Så det var nok ikke uten grunn at han under en pressekonferanse i Stockholm truet med å reise seg og gå hvis han ble stilt spørsmål om politikk. Han skal tross alt hjem til Istanbul igjen, etter å ha mottatt prisen og gryna. Eller kanskje han har planer om å bosette seg i New York? Han har visst nå skaffet seg bolig, der. For ti millioner svenske priskroner burde man vel klare å fikse seg et krypinn der, selv om boligprisene på Manhattan er blant verdens høyeste.

Det er lite som forbløffer meg når det gjelder tyrkiske myndigheter. I følge en tyrkisk lov fra 1928 er bokstavene w, x og q forbudte fordi de ikke er med i det tyrkiske alfabetet. Bruk av dem kan få de forferdeligste konsekvenser. Tyrkiske kurdere (en contradiction in terms, for mange av Kemal Atatürks iherdigste tilbedere) bør for eksempel vokte seg vel for ikke å følge eksempelet til den tyrkiske borgemesteren som i fjor dristet seg til å sende en nyttårshilsen på kurdisk, hvor den forbudte bokstaven w krummeluret seg på papiret sammen med alle de andre bokstav-vennene sine. Borgermesteren blir stilt for retten i februar neste år for denne synden.

Happy x-mas og gowt nyqtår, sier nå jeg.

Hadde noen spurt Pamuk om han noensinne har vært fristet til å feste bokstavene w, x og q til papiret, siden han er forfatter og glad i bokstaver og slikt, hadde han reist seg og gått, da?

Jeg håper virkelig det ikke er noen i Tyrkia som går rundt og lurer på hvorfor EU ikke vil ha dem med i fellesskapet? Nobelprisen i litteratur har gått til en forfatter fra Europas mest unoble land.

Men. Jeg tror ikke tyrkere som sådan er så tullete. Jeg har da truffet noen. De har vært fine mennesker, alle sammen. Dessuten har jeg ennå til gode å oppleve Tyrkia på nært hold. Samboeren min Daniel og jeg begynner derfor med Istanbul til våren. Og da må jeg selvsagt lese Pamuks Istanbul. Er den like sen-lest som Pamuk-bøkene jeg så langt har inntatt (Snø og Svart bok) bør jeg nok begynne allerede nå. (Nb. Sen-leste bøker er ikke alltid det samme som dårlige bøker. Ikke i dette tilfellet.)

Og når vi først er inne på verdens urettferdighet, tipper jeg at det er noen som trekker et lettelsens sukk i Chile, selv om de (og vi) nok aldri fikk oppleve rettferdigheten skje helt fyllest. Bare delvis. Uansett tipper jeg at våre venner Mario og Beatriz skåler i litt chilensk rødvin denne søndagen.

Kamut, kom fram

Det har nå blitt mer historisk sus over det, her i vår ringe residens. Portugisiske bakerier er ikke så mye å skrive hjem om, så vi bestemte oss for å ta saken (dvs. brødet) i egne hender og investere i brødbakemaskin. Også fordi moren til Daniel ville gi oss en til jul. Det kunne vi ikke la henne gjøre sånn uten videre. Brødbakemaskiner er dyre og vi tar ikke til takke med hva som helst. Neihei. Men vi lot henne betale halvparten, slik at vi kunne kjøpe oss en skikkelig snasen en.

Vi har hatt maskinen i et par dager nå, og vi bare elsker den. Det dufter bare nybakt brød hjemme hos oss. Hele tiden. Dessuten har Vår Nye Hvitevare ledet oss til oppdagelsen av noe grusomt stilig, nemlig kornslaget kamut.

Aldri hørt om det, sa du?

I Egypt har man funnet så mangt og mystisk i pyramider og gravkamre. Mumier, gull, hieroglyfer og ... kamut.

I 1949 mottok en amerikansk flyver utstasjonert i Portugal 39 kamutkorn fra en venn som hadde funnet dem i et beger i en grav ved Dashare i Egypt. Kanskje han ville hjelpe sin venn som måtte ta til takke med de portugisiske brødene? Bakeriene her var sikkert ikke bedre dengang. Hva vet jeg? Men på den annen side: Hvor mye mel får man av 39 korn? Nok til å bake en liten rosinbolle med mange rosiner i? Så denne flyveren sendte like godt kornene i posten til faren sin i Montana. Faren var bonde og sådde dem.

Tror du ikke at de gurimeg spirte.

Resten er historie og en ny, spennende kornindustri. Kamut er forløperen til dagens hvete.

I dag inviterte vi venner til søndagsfrokost med rykende ferskt kamut-brød. Åh. Deilig. Søtlig, smøraktig og veldig næringsrikt.

Faraobrød, kaller Daniel det. Ok. Jeg innrømmer det. Jeg kom litt i kontakt med faraoen i meg, da jeg skjøv inn. Her er et snapshot av meg mens jeg hviler ut i stua vår, etter tre skiver faraobrød med tyttebærsyltetøy.

Hva om

I nitiden i går kveld, mens vi satt og spiste middag, fikk samboeren min Daniel et forferdelig trykk for brystet. Han holdt på å svime av. Han klarte nesten ikke å puste. Smertene var forferdelige. Marerittet fortsatte i hele natt. Daniel har sittet i sengen og klynket i åtte timer. Jeg har heller ikke sovet. Ikke et sekund. Når Daniel ikke sover, får heller ikke jeg sove. Jeg har engstet meg ihjel. Og alle slags forferdelige tanker farer gjennom hodet. Hva om-tanker. Hva om det verste skjer? Hva om alt tar en helt annen vending nå?

Heldigvis har vi en god, privat helseforsikring. Prinsipielt er jeg mot slikt. Alle skal ha lik rett til helseomsorg. Å kjøpe seg forbi køen strider mot mine rettferdighetsprinsipper. Men. I dag. Heldigvis. Ja, jeg vet. Jeg er dum og inkonsekvent. Det som å være ateist helt til man ser døden i hvitøyet. Så i dag tidlig kom legen sjokkende hjem til oss, sjekket Min Mann og svusjet ham (m/moi) avgårde til akutten i bydelen Martim Moniz hvor det ble ASAP ble tatt røntgen og gjort alle slags undersøkelser. Jeg satt på venteværelset og drakk cola, spilte Super Mario på min Nintendo DS og viklet meg inn i intrikate tanke-arabesker av engelse.

Venteværelset var for øvrig fullt av journalister, i tillegg til alle de bleke, klynkende menneske som enten ventet på noen av sine inne hos legen, eller selv ventet på tur. Avisjournalistene og TV-journalistene så til gjengjeld glade ut. I en bydel i Lisboa var det skuddrama i natt. Mange sårede. Stoffet som forsider er laget av. Kanskje ofrene lå og blødde og klamret seg til kulehullene sine mens Daniel ble sjekket, fordi de ikke hadde helseforsikring? Hvem vet. (Nei, nå er jeg morbid.)

Og når man har gjort seg ferdig meg alle hva om-tankene fordi Daniel har vært inne hos legen i (hyl) to timer (og fordi man ikke kan komme på flere hva om-tanker), begynner man på the magical thinking. Tankene man velger å innbille seg kan gjøre alt godt igjen.

Og herved setter jeg over til Fr. Martinsen, hvis dagens post, trigget meg til å skrive denne min egen post.

(Det var for øvrig en muskel som hadde knytt seg i Daniels bryst. Han fikk en sprøyte i stumpen som fikk muskelsystemet til å ta helg. Nå er han nesten fin igjen. Han sitter i min tastende stund foran TVen og ser en episode av Will & Grace. Jeg har åpnet en flaske prisvinnende rødvin fra Douro-dalen som står og lufter seg og som jeg skal helle i ham (og meg selv) i løpet av kvelden. Den er både muskel- og angstavslappende.)

Når tosomhet er ensomhet

Førjulsstemning på Rossio-plassen i Lisboa.

Mannen på søylen er av selveste Dom Pedro, den portugisiske kongen som i sin tid ga Brasil sin uavhengighet. Vel, egentlig er ikke statuen av Dom Pedro... Billedhuggeren fikk altfor dårlig tid på seg, og da han skjønte at han ikke kom til å greie deadline, tørket han like godt støvet av en ferdig statue som lå slengende i atelieret, av en meksikansk adelsmann. Men ingen merka noe. Alle så jo like ut på den tiden; strunk i smekrende uniform, med fast hake, høy panne, bølget hår og spisst skjegg. Man var da en Mann For Sin Tid.

Men det var ikke det jeg skulle fortelle.

Han pluss han er én. Han pluss hun er to. Dette heterovennlige, sosiale regnestykket lærte jeg meg forleden.

I forrige uke besøkte samboeren min Daniel og jeg et heterofilt vennepar. Litt perifert vennepar, kanskje, men de er veldig hyggelige og vi møtes et par ganger i året. Vi var invitert til lønsj hos dem. God, portugisisk rødvin drakk vi også. Jada. Paret har flyttet til et lekkert, fasilitet-spekket leilighetskompleks utenfor Lisboa. (Med svømmebasseng, blant annet.)

Da vi skulle gå, fant følgende, ikke-ibsenske replikkveksling sted.

Hun spør: "Hvor skal så dere feire jula?"

"Vi skal feire den her i Lisboa," svarer jeg blidt.

(Daniels øvrige familie bor i Algarve. Min i Norge.)

"Men... Skal dere feire jul...alene?" Hun lar blikket sitt gli oppriktig forferdet fra meg over til Daniel, og tilbake til meg igjen.

"Neinei. Vi skal feire den sammen. Daniel og jeg," sier jeg. Fremdeles like blid.

"Alene i julen! Hva med å komme til oss to? Det er bare oss her. Vi skal ikke feire den alene."

I et par sekunder var det som og logikk-senteret i hjernen min var i ferd med å kortslutte. Hæ? Que? Men så skjønte jeg. De er heterofile. Hallo. Hvis de to er sammen, er de selvsagt ikke alene. Men Daniel og jeg er homser. Er vi sammen, er vi alene. Det er slik fortryllende, Blenda-hvit hetero-hjernevask man kan finne et steinkatolsk land som Portugal.

Og hva sier man i en sådan stund? I vårt tilfelle: Ingen ting. Jeg var ikke blid lenger. Bare utenpå. Jeg var for sur til at avskjeden da hadde blitt noe hyggelig. Og Daniel er så vant til dette at han knapt leer på bryna. Bare litt. Bare så jeg ser det. Og vi hadde hatt en hyggelig lønsj. Vi hadde det. Det skal de ha. Så med portugisiske luftkyss på begge kinn, ønsket vi hverandre god jul.

Dette minnet meg om noe en venninne fra Blindern en gang fortalte meg. Det ligger i samme leia. Hun og en bønsj venninner satt på Frederikke og skravlet da en fyr kom bort til dem og sa: "Men sitter dere her helt alene, jenter?"

Guri.

Det var da endelig godt at han kom, da, slik at det svake kjønn slapp å lide mer i ensomhet.

Det er ennå et stykke å gå. Både homofobien og sjåvinismen ligger like under glasuren.