Jeg har lest Kongen av Europa

Jan Kjærstads siste roman, altså. Jeg har sansen for Kjærstad. På meg virker det som om han har et prosjekt. Det er det ikke så mange av forfatterkollegaene hans som har. (Uten at det nødvendigvis behøver å bety så mye. Det viktigste er tross alt at historien er godt fortalt.) Kjærstads prosjekt er å beskrive mennesket i informasjonsalderen. Trur eg.



Kongen av Europa er en roman som (i stor grad, men ikke bare) høstet lunkne, norske anmeldelser. Jeg tror det er fordi mange ønsket seg en bok de ikke fikk. "Et livløst kaleidoskop", har den blant annet blitt kalt. Javel.

Romanen handler om Alf I. Veber. Når vi møter ham, er han eks-internettgründeren som solgte alle aksjene sine før IT-krakket, men som siden ga bort alle gryna for å komme i kontakt med seg selv som boms i London. Her livnærer han seg som sanger i undergrunnen, forelsker seg i en ung studine som også synger der, og filosoferer over det mønsteret som danner fortiden hans.

Og kanskje skjuler det en fremtid? Jeg håper det kommer en oppfølger.

Alf, i web er.

I sin akademiske fortid skrev Alf en bok som het Den nye barokken, en bok om den nye tidsånden. (På den tiden ble det faktisk skrevet en bok om den nye barokken, men den trengte ikke inn i det intellektuelle miljøet i Norge i særlig stor grad. Jeg har den foran meg, her på skrivebordet mitt. L'Etá Neobarroca fra 1987, skrevet av italieneren Omar Calabrese. Daniel brukte den i studiene sine. Men så studerte heller ikke Daniel i Oslo, men i Lisboa.) Alfs bok blir vranglest og stort sett glemt. (Ja, det er nesten som om Kjærstad i sin beskrivelse av mottakelsen av Den nye barokken, foregrep en del mottakelser av Kongen av Europa. Som om Kjærstad visste at denne boka er det mange som kommer til å avfeie som ordgyteri.)

Kongen av Europa er et slags speil av Den nye barokken, for øvrig et ganske obskurt verk for leseren. Kjærstads roman er, om ikke en barokkroman, så en barokk roman. Å lese Kongen av Europa er som å gjenfinne en tapt lesekunst, en annen og assosiativ lesekunst som ikke handler om å gjennompsykologisere menneskene man møter, men om å la seg henrykke av detaljrikdommen, tankesprangene, de språklige arabeskene og avgrunnene som åpnes. Den er et Cinema Paradiso uten film, men om opplysning, litteratur, informasjon og sammenhenger. Den er som et ekko fra de lange og omstendelige romanene fra opplysningstiden.

På meg ble den en av de romanene som man nesten tror er en metafor på ens eget liv. Gode bøker har den effekten på meg.

Technorati Tags: Litteratur

Har ni lesat Wittgenstein?

Det var det året Out of Africa ble sluppet over jorden. Og etter filmen, helt fra løse luften, kom spørsmålet susende mot meg, fra en finsk amasone på Avenyn i Göteborg.

Jeg studerte litteraturvitenskap og tok et sommerkurs i svensk mellomkrigslitteratur ved universitetet i Göteborg. Kunne det få blitt smalere? Nei.

Deltakere fra hele Norden. Mange hyggelige mennesker. Og noen svært pretensiøse skapninger som jeg husker stirret på meg og andre litt for lenge, før de åpnet munnen for å la noen velvalgte ord om Litteraturen og Filosofien hoppe over tennenes gjerde. Slike kurs er som fluepapir på enkelte mennesker. Selv om jeg hadde en fin og lærerik sommer, var det også en sommer hvor jeg skjønte hvor mye det betyr for noens selvfølelse at andre føler seg dumme. Helst hele tiden.

Vel. En gjeng på atte-ti stykker fra kurset gikk en kveld og bivånet Out of Africa på en kino på Avenyn. En av deltakerne, Elsemarie fra København, hadde skrevet en avhandling om Karen Blixens Mitt Afrika, romanen (eller dokumentarromanen, kanskje) som handlingen i filmen er hentet fra. Vår danske venninne var veldig spent. Det var hun som dro oss med.

Da vi etter filmen sjanglet oss lettere movie dazed ut i den svenske sommerkvelden, skravlet Elsemarie og jeg i vei. Hun hatet filmen. Jeg elsket den. Hallo. Jeg følte meg helt og aldeles Meryl i khaki (selv om jeg dengang ikke var moden nok til å innrømme akkurat dét). Og det er da, etter min begeistrede raptus, en av de så langt tause finske amasonene (det var to av dem), iført en hvit svevekjole som hentet fra André Bjerkes De dødes tjern, vender seg mot meg, ser på meg med et både fjernt og dypsindig blikk, och talar på mörk och langsam finlandssvenska: "Har ni lesat Wittgenstein?"

Det hadde jeg ikke.

Så snudde hun seg vekk for å aldri mer si noe til meg.

Følte jeg meg lur, eller? Elsemarie erklærte straks at heller ikke hun hadde lest Wittgenstein. Heldigvis. Hun var den eldste i gjengen og var litt Samantha. Det reddet meg.

Det er slikt man kan skrike av latter av nå, men jeg gjorde det ikke da.

Jeg kom til å tenke på denne episoden, etter å ha lest en artikkel om løgn og litterært åndssnobberi i Guardian Unlimited. For dette spørsmålet ble jo ikke stilt fordi hun var interessert i å vite om jeg faktisk hadde lest Wittgenstein.

Technorati Tags: Göteborg, Litteratur

Aveiro

Denne helgen har Daniel og jeg tilbragt i en by som heter Aveiro. Det er en vakker by som ligger ved atlanterhavskysten, mellom universitetsbyen Coimbra og Porto. Togturen fra Lisboa tar ca. tre timer.

Det var så isende kaldt i Aveiro at jeg etter en times hyling og flokeslåing så meg nødt til å kjøpe meg en varmere jakke der.

Aveiro er mest kjent for de typiske båtene sine (på bildet øverst). Moliceiros, kalles de, og det er fordi de brukes til å hente opp en tang som heter molico. Molico er det vi på norsk kaller "skråme". Skråmen bruker de til å gjødsle markene med.

Skråmestø er, i tilfelle du lurer, en stø (et sted man drar båtene opp på land) dekket med skråme (noe som gjør det enklere å trekke dem). Så det var klart jeg måtte til Aveiro for å se os moliceiros.

Byen er også en art deco-by. Ekstremt forfallen art deco, får jeg legge til. Det finnes noen få (og flott oppussede) art nouveau-bygninger i byen, og de anbefaler man turistene å se. På turistkontoret har de derfor fått laget et kart med en "art nouveau-løype". Art deco har i menigmanns øyne ennå ikke blitt begunstiget med den samme statusen som art nouveau, og det er synd for Aveiros del. Det kunne ha løftet byen ytterligere.

Som de fleste andre portugisiske byer, er Aveiro også kjent for kakene sine. Her lager de ovos moles (myke egg) og pão de ló. Førstnevnte er en mystisk egg-og-sukker-blanding servert i en liten "tønne" av tre. Den andre kaken er en slags eggestand laget og servert i en liten terrakottapotte. (Jeg tror 90 prosent av alle de typiske portugisiske kakene er en slags egg-og-sukker-sammenvisping.) Vi proppet oss selvsagt kontinuerlig med disse kakene, de tre dagene vi var der. Jeg har vondt i tennene ennå. Nå må vi ta 100 sit ups hver morgen i én uke, minst, for å bli kvitt kulemagen.

I Aveiro har de også andre typiske retter som Daniel ikke ville prøve, men som jeg, den menneskelige utslagsvask, uhemmet kastet i meg. En av dem er frityrstekt ål. Ok. Det var ikke særlig godt. Jeg har smakt bedre mat, for å si det litt diplomatisk og av respekt for a tradição de Aveiro. Men heldigvis hadde jeg en god hvitvin til, som jeg etterhvert ga min fulle oppmerksomhet.

Technorati Tags: Portugal

Ute av fokus

Jeg må for øvrig også legge til, i forlengelse av posten jeg skrev i går, at jeg tror trusselbrevene til Valla også rammer Yssen.

For det første tror jeg Yssen ikke føler seg særlig lur, nå. Kanskje hun føler at hun har en viss skyld i dette? Det har hun jo ikke. Det må være lov å si i fra. Men så rasjonelt er det ikke alltid så lett å tenke. Hadde jeg vært Yssen, ville jeg tenkt: "Hva er det jeg har utløst?"

Og kanskje Yssen med sorg konstaterer at fokuset blir tatt bort fra det som det egentlig handler om. Da konstaterer hun nok riktig. Fokuset er et helt annet, nå. Mediene bryr seg ikke om menneskene, bare om konfliktene.

Ny konflikt. Den gamle er lagt død. R.I.P.

De trusselbrevene har forsimplet hele saken.

Hvis brevene har vært ment som en slags (syk) støtte til Yssen, er de helt feilslåtte. Brevene løfter faktisk Valla opp av den emo-grøfta hun har befunnet seg i den siste uka.

Hva forteller Valla politiet?

Vel. Kanskje leser vi det snart i avisene.

Drapstruslene mot Gerd-Liv Valla har gitt saken mot henne en ny og dramatisk vending. Nå handler det bare om drapstruslene. Null om Valla vs. Yssen. Fra å være et monster er Valla i ferd med å bli et offer. Det taper Yssen på. Og på et sykt vis: Det vinner Valla på. (I opinionens øyne, that is. Og de øynene skal ikke en LO-sjef kimse av.) Selv om LO-sjefen nok selvsagt ikke føler det slik selv, akkurat nå. Akkurat nå tror jeg Valla har det helt og aldeles urjævlig. Jeg tror faktisk at hun opplever sitt livs verste dager.

Det kunne liksom ikke bli verre, og så ble det det.

Jeg sitter her i mitt lønnkammer, fryser på beina selv i raggsokker, drikker rødvin og lurer på hva Valla snakker med politiet om. I tastende stund passer de visst på henne og pumper henne for informasjon. For kanskje, tatt "nærheten" og detaljrikdommen i brevet i betraktning, er det noen hun har hatt med å gjøre som har kommet med disse truslene. (For øvrig forbauser det meg litt at Aftenposten gjør et nummer av at brevet er skrevet på tilnærmet feilfritt norsk. Ville det liksom vært mer naturlig av en potensiell morder å ikke beherske norsk? At han eller hun var en utlending, kanskje? Innvandrer? Ikke blant de aftenpostensk ranke og riksmålske rene?)

Og der, i samtale med politiet, lurer jeg altså på hva som farer gjennom hodet til Valla.

Kanskje følgende: "Ka farsken! Jeg må fortelle politiet alle jeg har vært skikkelig jævlig mot. Legge kortene på bordet. Våge å tape ansikt. For det kan faktisk stå om livet mitt."

Eller kanskje dette: "Journalistene har informanter i politiet. Oslopolitiet lekker som en sil. Hva om jeg gir politiet en remse langt som et vondt år med alle menneskene som jeg har tynt, pint, herset med, hundset, plaget, brutt ned og selv truet (med mektige vænna, blant annet), og så leser jeg om det i avisene i morgen?"

Nytt Valla-sjokk!

Politiet med hemmelig liste på over 1345 mennesker som Valla tror kan ville henne vondt. Nesten alle langtidssykemeldte byråkrater og Ap-politikere.

"Selv har jeg det kjempefint, så dette vil jeg ikke kommentere," sier en fremdeles ordknapp Stoltenberg i en kommentar.

Jeg må innrømme at jeg selv er er offer for Brevet. Før de drapstruslene heiet jeg bare på Yssen. Nå heier jeg også på Valla. Ikke i kampen Valla vs. Yssen, selvsagt, men i kampen Valla vs. Hun Som Vil Henne Vondt.

For brevskriveren er visst en kvinne, skal vi tro "ekspertene". Brevskriveren er opptatt av de nære ting og omtaler en mann som "kjekk". Ergo er det en kvinne. Slik er de, kvinnene. Det gir seg selv.

Slik konkluderer man fremdeles. I 2007. Hallo. Det er som om jeg ikke tror mine egne øyne.

Hvis brevskriveren er en skikkelig manipulativ jævel, noe man ikke skal se bort fra at en som truer andre på livet kan være, så kan man også "konstruere" et inntrykk av avsenderen, nettopp for å ha det "morsomt" med politiet, journalistene og mediekåte "eksperter".

Så: Dette kan være en mann som gir seg ut for å være kvinne. Eller det kan være en kvinne som gir seg ut for å være en mann som gir seg ut for å være en kvinne. Eller det kan være en kvinne, men en kvinne som gjennom brevet skaper et bilde av en annen kvinne.

Er det ingen i det ganske land som har hørt om fiksjon? Som har lest en roman?

Og måten dette brevet er sendt på (til Aftenposten, LO og Valla privat) gjør at det trygler om å bli gjennomanalysert. Dette er et brev som ikke bare handler om Valla. Brevet handler også om seg selv.

Brevet kan være...

(1) ...det som det gir seg ut for å være: En drapstrussel.

(2) ...en desperat avledningsmanøver. Brevet er så perfekt timet at man nærmest kan få mistanke om at brevet er skrevet av noen som vil Valla vel.

(3) ...en psykologisk demning som brister. "Jeg har hatt det vondt. Jeg vil at en som påfører andre lidelse, også skal lide."

(4) ...ren ondskap. (Selv om det ikke er så populært i vår gjennompsykologiske tidsalder å ikke unnskylde ondskapen med noe bakenforliggende. Etter Freud døde liksom den rene ondskapen.)

(5) ... en kombinasjon av 1, 2, 3 og 4.

Det tas også DNA-prøver av brevet, leser jeg. DNA er agent Scully og ugjendrivelig. Finner de DNAet ditt er det avgjørende bevis og rett i buret. Vi får da håpe at brevskriveren ikke drysset en cocktail av stjålet flass fra jakkeslagene til Stoltenberg, dronning Sonja og idol-Kurt ned i konvoluttene som brevene ble lagt i. Det hadde gjort seg, det. Da hadde vi glemt både Valla og Yssen.

This is everything but elementary, my dear Watson.

Livet på landet

I går besøkte vi våre venner Rodrigo og Thelma som giftet seg i fjor og som nå har kjøpt seg et skjønt hus på landet, bare tre kvarter med bil fra Lisboa. De har bosatt seg i et område som heter Alenquer og som er kjent for sine mange gode vingårder. Pancas er regnet som en av de bedre. (En god rødvin fra Pancas fås for under hundrelappen på Vinmonopolet. Den er komponert av Cabernet Sauvignon og de tre portugisiske druene Touriga Nacional, Tinta Roriz og Castelão.)



Fra Rodrigo og Thelmas terrasse besukket vi utsikten mot Quinta de Pancas' vinmarker og bygningene (ved de to store palmene) som huser gårdens adega (vinkjeller) og lagar (vinpresse). Legg også merke til eselet i forgrunnen til høyre. Veldig pittoresk. Vi gikk tur rundt mellom vinrankene, drakk litt vin og nibblet oliven og ost. Jeg traff til og med en liten geit som jeg klappet. Livet på landet, dere.

Dekningen av Valla-saken oser av kvinneforakt

Vrange sjefsjenter er i vinden. Gerd-Liv-effekten brer seg med tankens hastighet til arbeidsplasser over det ganske land. Alle som har en kvinnelig sjef de er misfornøyde med, kan nå kaste seg over VG eller Dagbladets hotlines og bli møtt med verbal konfetti av journalistene.

Neste kvinne ut er Elle-sjef Signy Fardal. VG kan i dag fornøyd fortelle at hun er autoritær, humørsyk og dominerende, og at folk slutter fordi de ikke orker å jobbe med henne. I en kommentar klarer dessverre ikke Fardal å holde seg, og deklamerer: "Jeg kan si så pass at det har sine utfordringer å lede en jentearbeidsplass."

Javel. Hva mener hun med det?

At kvinner har større problemer med å skikke seg på jobb, enn menn? Noe som igjen betyr at arbeidsgivere helst bør ansette menn, hvis de vil ha jobben gjort? Og at jentene egentlig burde holde seg hjemme? Det er faktisk det inntrykket jeg sitter igjen med, etter Fardals kommentar.

Selv om jeg ikke skal mene så altfor mye om Gerd-Liv Vallas framtreden, vil jeg allikevel henlede oppmerksomheten din mot denne undersøkelsen, hvor det har kommet fram at mennesker med makt har en tendens til å gi blaffen i hva andre tenker.

Vel. Nok digresjoner.

Det som først og fremst slår meg, er den skjulte kvinneforakten som dekningen av Valla-saken preges av. Hadde den empatiløse LO-lederen vært en mann, ville dekningen vært en annen. Ikke fullt så sår. Empatiløse mannlige sjefer er det tross alt så mange av. Landet er fullt av dem. Det er derfor ikke så spennende. Hallo. Vi har da alle hatt en teit, mannlig sjef. Så hvor er nyheten, liksom?

Og aller viktigst: Man har ikke et eget navn på empatiløse menn. Det har man på kvinner. Kjerringer, kalles de. Journalistene vokter seg vel for å bruke det, men det ligger der og gløder mellom linjene i mye av dekningen i Valla-saken.

Dessuten: Når kvinner slåss mot hverandre, tenker vi catfight. Mann mot mann er det derimot noe edelt og konstruktivt over, tross alt.

Det er derfor Yssen vs. Valla ikke først og fremst handler om et håpløst LO-system som ironisk nok ikke klarer å verne sine egne ansatte, noe det ville ha gjort hvis det hadde vært den gode Yngve Hågensen som hadde spidda en av sine underordnede. (Hvis det i det hele tatt hadde blitt en sak for mediene.) Nei, denne dekningen er en orgie i gråtmilde kvinneportretter av Yssen som med tørre lepper og rødkantede øyne "snakker ut", og litt uklare, biske og bleke jeg-har-sløyet-fisk-gjennom-et langt-liv-men-ennå-ikke-lagt-fra-meg-kniven snapshots av Valla som fåmælt retter blikket mot det produktive fisket på Havet i stedet for sitt indre.

Jeg nekter å tro at Yssen og Valla er så stereotype som det de framstilles som. På meg virker det som om alle bildene av dem velges med kvinnediskriminerende omhu. Når det handler om kvinner, er det ikke rom for så mye mer enn klør og sjele-flerr.

For alle oss som står på sidelinjen og betrakter dramaet som nå nesten går i oppløsning i retningsløst fjas, er dette Alexis vs. Krystle. Ikke noe annet.

Det er synd for alle involverte.

Technorati Tags: Medier

Ristede kastanjer

Her selges de på Praça da Figueira i Lisboa. De selges i disse dager over alt i byen. Ristede kastanjer er vinterens kosemat her i Portugal.

Technorati Tags: Lisboa

Avenida da Liberdade

Tåken lå tykk over Lisboa i dag tidlig, da jeg var på vei til svømmebassenget for å ta tirsdagsdukkerten.

Technorati Tags: Lisboa

Egentlig er det deilig med klimaendringene

Ja, er det ikke det, når det midtvinters er ti plussgrader og spirende planter, ute?

Jeg begynner å lure på om folk egentlig synes det er helt ok med klimaendringene, når de kjenner sånn ekstra etter og ikke konkurrerer i å være den mest politisk korrekte i jobbkantina.

I dag tidlig fikk jeg en e-post fra et voksent (vel) menneske, hvor det blant annet sto: "Her er det ti plussgrader, plantene spirer og det er veldig lite som minner om at det er midtvinters. Deilig!"

Javel.

Og fra en utlending som bor i Oslo, mottok jeg forleden følgende: "There is sunshine and warmth in Oslo. All this global warming has some use, after all."

Ikke helt oppegående, og dessverre heller ikke ironi, noe av dette. Dette er to sjeler som står opp om morgenen, på hver sin kant av landet, ser ut på det ødelagte været og tenker "deilig".

Heldigvis er ikke alle jeg kjenner så korka. I en e-post fra en kamerat sto det: "Det er litt stusslig med snø her i landet. Klimaendringene har virkelig blitt synlige. Skremmende, spør du meg. Jeg har meldt meg inn i Fremtiden i våre hender."

Men han er et unntak. Jeg tror FrPs Siv Jensen tar folket på pulsen, jeg, når hun fremdeles tar seg råd til å gå rundt og "gruble mye" og fremdeles tvile på om klimaendringene nødvendigvis er menneskeskapte.

Mellom linjene sier hun det som bermen tenker: Det er ikke så farlig. Ja, egentlig "deilig". For eksempel å slippe å spa ut bensinmonsteret av en bil hver morgen.

Technorati Tags: Klimaendringene

Opptil 47 prosent rabatt på leiligheter

Boligkrakk er bare forbokstaven.

Ja, jeg har skrevet om boligkrakket før, men jeg gjør det igjen fordi min samboer Daniel og jeg nylig har hatt en raptus hvor vi har vært og sett på leiligheter i Lisboa. I uken som var fant vi en skikkelig snasen en. To etasjer. Flere hundre, nydelig oppussede kvadratmetre. Patio med stort palmetre og fontene. En lekkerbisken. Prisen i annonsen er 410 000 euro. Det er mye. Men vi behøvde ikke engang lee på øyenbryna før megleren hvisket til oss at bød vi 335 000, så fikk vi den.

Kanskje vi byr 260 000 euro.

Skambud? Både ja og nei. Her er det ikke som i Norge. Her er det ikke åpent hus og hysteriske budrunder. Man får en egen, privat visning, kommer med et sinnsykt lavt bud, og krangler seg så til enighet om en pris et sted på midten.

Denne leiligheten har ligget ute for salg i over et år. Sammen med tusenvis av andre, skal jeg legge til.

Bedre blir ikke situasjonen av at Remax (som for øvrig er denne leilighetens megler) har smokket opp boards over hele Lisboa hvor det står: "Salg! Over 3000 leiligheter. Opptil 47 prosent rabatt."

Jeg vet ikke helt hva de ønsker å oppnå. At folk kommer stormende? Kanskje kommer noen stormende, de som ennå ikke er i markedet. Men det hjelper ikke med stormende kjøpere, hvis selgeren ikke vil selge leiligheten sin til halve prisen.

Prisene på leiligheter har vært i fritt fall her i Lisboa i over et år nå. Daniel kjøpte sin leilighet på midten av 90-tallet. Da ga han 50 000 euro for den. Det var grusomt mye, syntes alle da. For et par år siden ble han av en snekker som pusset den opp, tilbudt 250 000 euro for den. Daniel burde jo ha slått til, og bodd i telt et par år, for det er leiligheten nok ikke verdt i dag.

Vi har to venner som kjøpte seg leilighet for ikke så lenge siden. Den kostet 350 000 euro. Fullt lån. De har begge gode jobber med god lønn. Den ene er ironisk nok professor i økonomi. Men selv med den laveste, flytende renten, er det såvidt de klarer å klore seg fram til neste lønning. Og lånet har de på 40 års nedbetalingstid. Det eneste de har råd til er å se på TV. De satser på at lånerenten kommer til å befinne seg på et historisk lavpunkt i 40 år. Helt til de er gamle menn. Akk.

Allerede nå har renten begynt å stige her i Portugal og våre venner er urolige. Jeg ser ikke bort fra at de blir nødt til å selge, og kanskje oppleve det som mange i Norge så tragisk opplevde på begynnelsen av 90-tallet: Å sitte med boliglån, men uten bolig. (Men dette forteller jeg ikke vennene våre. Det er for grusomt.)

Denne tragedien er det mange som har "glemt" i dag. Den kollektive afasien har vært en viktig forutsetning for den voldsomme prisoppgangen.

Våre to venner er ikke alene. Da har jeg ikke bare folk her i Portugal i tankene, men også i Norge. Det er en hel generasjon som nå har satt seg i en utidig, økonomisk klemme, takket være et kynisk boligmarked, dårlig journalistisk dekning av det, og en sosialt ansvarsløs politisk ledelse som ikke har maktet (eller giddet makte) å gripe inn.

Norge er et land som alltid kommer etter resten. Dette krakket, som begynte i USA og som nå feier over Europa, kommer også til Norge. Hadde det bare vært med krakket, ville det ikke gjort så mye. Problemet er at krakket er knyttet til en rekke andre faktorer: Som for eksempel at renta går opp. Den norske renta kommer til å gå opp flere ganger i 2007. Det er allerede varslet. Hva gjør man da, hvis man er et par som har kjøpt seg leilighet til tre millioner og om et par år skal betjene en lånerente på 15 prosent? For så høy har den faktisk vært tidligere, og tro ikke at den ikke kan bli det igjen.

Technorati Tags: Boligmarkedet, Portugal

Hvem videreformidler usanne rykter?

Bortsett fra Marie-Antionette selv, og hoffet hennes?

I forbindelse med at Sofia Coppolas film om Marie-Antoinette nå har hatt norgespremiere, fylles avisene med stæsj om filmen og tiden. Også Dagbladet, som i tillegg til å ha gitt den lunken kritikk i dag skriver at filmen har blitt kritisert for å videreformidle usanne rykter om Marie-Antoniette. Som at hun har sagt at det sultende folket heller kunne spise kake, da det var brødmangel i Frankrike.

Til det vil jeg si at det er Dagbladet som videreformidler usanne rykter. I filmen reageres det nettopp på disse usanne ryktene. Dette har aldri vært en kritikk av filmen. (Bortsett fra i Dagbladet, da.) Filmen har blitt rost blant annet fordi den avliver en del myter. Som kake-myten. Akk.



For øvrig hadde denne filmen premiere i Lisboa i høst. Jeg så den da, og her har jeg skrevet om den. I motsetning til Dagbladets anmelder, likte jeg den veldig godt.

I Portugal fikk den strålende anmeldelser. Jeg tror problemet blant mange norske anmeldere, er at man går og ønsker seg en slags oppbyggelig, fellesskapskapende og gammelmodig inderlighet. Og når man ikke får den, blir man skuffet.

Det er litt som med Jan Kjærstads romaner som jevnt over får mye bedre anmeldelser i danske aviser enn i norske. Jeg leser nå hans Kongen av Europa. Det er en fabelaktig roman. Ny-barokk og sær. Den tar tidens puls på en frisk og annerledes måte, synes jeg. Øynene mine åpnes. Men den har ikke blitt fart pent med av norske anmeldere.

I går fikk jeg forresten siste Blikk på døra. Og der reklamerer P3s programleder Mina Hadjian for bladet og samholdet, på sin måte: "La oss kollektivt gi alle innsnevra, fundamentalistiske apekatter en tenkt skalle og kjempe videre for et samfunn uten punghuer og fittetryner."

(Dette sitatet har ingen forbindelse med det jeg skriver over, må jeg få legge til. Så hardt går ikke Dagbladet-slurvet inn på meg.)

Jeg har nå fnist i 24 timer. Frøken Hadjian kan få sagt det, hun, selv om hun i blant går over streken.

Fra lavbyen i Lisboa

Eller Baixa, som bydelen jo heter.

Sikle

Jeg er glad i duppedingser. Da jeg hadde fast jobb, skaffet jeg meg bare dem. Det kan jeg forsåvidt nå også, selv som skriveslask, men bør helst sikle lenge og tenke meg godt om først. Jeg er nok mer i kontakt med den økonomiske virkeligheten, nå.

Det ferskeste objektet for mitt begjær er iPhone fra Apple. Den er så über-snacksen at det nesten ikke er til å holde ut. Det er heller ikke til å holde ut at Dingsenes Dings sannsynligvis ikke kommer i europesiske butikker før i fjerde kvartal en gang. Det er så man vurderer å ta seg en New York-tur, snart.

iPhone kommer til å skape like store rystelser som iPod. Etter dette er synes jeg ikke "smartphones" virker særlig smarte, lenger.

Apple-sjef Steve Jobs lanserte "telefonen" for ikke så mange timer siden, og Apples nettsider går i tastende stund svært trengt. Nettsiden formelig knirker. Hele kloden logger seg på.

Jeg håper min rosa Motorola klarer å holde fortet til iPhone er her. Jeg orker ikke tanken på å måtte kjøpe en ny, "vanlig" mobiltelefon.

Det eneste er batteritiden. Batteritiden på denne høyteknologiske nyskapningen er foreløpig fem timer. Fem timer, dere. Jeg går ut fra at det er "taletid" (eller brukstid) og ikke standby-tid. Med andre ord: Kjøper jeg iPhone i New York og hører musikk eller ser film på den på flyturen tilbake, går den tom for strøm før vi har landet. Hm.

Det er rart at batteriteknologien ikke har klart å holde tritt med den teknologien som den skal støtte.

Ground Control to Major Tom

I dag fyller Desperasjonens Dandy og Hulkets Helt, David Bowie, 60 år. Jeg vil benytte anledningen til å gratulere ham med dagen. Han har helt sikkert grunnfag i norsk og leser bloggen min.



I et fire år gammelt intervju (forkledd av Dagbladet som et jubileumsintervju), betror han oss at han ikke lenger er 20, hva han nå egentlig måtte mene med det. Føler Vår Helt seg sliten? Føler han seg moden? Føler han seg begge deler? Mener han noe annet? Hvor var journalisten hen?

Vel.

Jeg føler meg heldigvis ikke som om jeg er 20 når jeg hører på Bowie. I 1984 ble jeg 20. Da hadde Bowie sluppet Tonight. Det var begynnelsen på slutten for nyskaperen Bowie. En skikkelig nedtur. Det var ikke bare et dårlig Bowie-album. Det var et dårlig album. Og aldeles uutholdelig smertefullt med tanke på kunstverkene mannen hadde skapt i årene før. Ikke minst de tre Berlin-LPene han gjorde med Brian Eno: Lodger (1979), Low (1977) og Heroes (1977). Her ga han ordet desperasjon en ny dimensjon. Ingen kan hyle så desperat som Bowie. Jeg blir helt gåen av begeistring, bare jeg tenker på det.

Men altså. På 80-tallet gikk det i bratt utforbakke. Mens Bowie på 70-tallet mistet kontrollen over privatlivet og dop-bruken, mistet han aldri kontrollen over den kunsteriske kraften. Han var helt konge. Utover på 80-tallet var det omvendt. Da virket det som om han heldigvis fikk skikk på livet sitt. Solbrun, veltrent, striper i håret, gul dress, skulderputer. I det hele tatt. Og tiåret begynte også bra for kunstneren Bowie, med Scary Monsters (1980) og Let's Dance (1983).

Men så var det noe som gikk fryktelig, fryktelig galt.



Ikke blant høydepunktene, dette. I "Muppet"-filmen Labyrinth fra 1986 spilte han den onde dverkongen Jareth. Grøss. Men på den helt feile måten. Stakkars Bowie. Jeg synes faktisk synd på ham, når jeg ser dette bildet hvor han så ufrivillig ironisk skuer inn i krystallkula.

Bowie-favoritten min er Low. Plata høres fersk ut den dag i dag, i året hvor den feirer sitt 30-årsjubileum. Sound and vision. Visjonær lyd. Ikke ironi. Alvor. Kun alvor. Selv om plata heter Low er det slett ikke ordet på følelsen jeg får når jeg hører på den. Jeg blir fylt med alvor og minnene om tilstedeværelsen i mitt eget livs voksne og løfterike begynnelse.

Min første Bowie-plate var Scary Monsters. I 1980 begynt jeg på U. Pihls videregående skole i Bergen. Jeg feiret første skoledag med å gå i platebutikken Apollon, som lå i nærheten av skolen. Der kjøpte jeg Scary Monsters. Jeg husker at jeg pleide å etterligne håndskriften på inni-omslaget som sangtekstene var skrevet på. For var dette selveste Bowies håndskrift? Da måtte jo jeg også skrive slik.

Mitt første Bowie-opplevelse hadde jeg som tiåring. Alladin Sane hadde kommet ut. En klassekamerat hadde den. Jeg tror han hadde fått den av en onkel. Det var glamorøst og sinnsykt. A lad insane.



Mens de andre hørte på Smokie og Nazareth, smøg dette seg inn i øregangene våre:

Time
He's waiting in the wings
He speaks of senseless things
His script is you and me
Boys

Vi skjønte jo ikke bæret. Selv ikke med ordbok. Men det gjorde ingen ting. Jeg er ikke så sikker på om Bowie heller skjønte alt han sang om.

Mitt største Bowie-opplevelse hadde jeg for noen år siden i den franske byen Nîmes. Bowie holdt utendørskonsert i et 2000 år gammelt romersk amfiteater. Nyskaperen Bowie har nok falmet - selv om det finnes unntak, Outside fra 1996, for eksempel - men artisten har det ikke. Med mistralvind i håret (som ga ham påskudd til å fikse på sveisen hele tiden) ga han oss gåsehud non stop. Vår Helt behøvde bare bøye seg forsiktig over mikrofonen og mumle-croone litt, og publikum ble øyeblikkelig virvlet inn i massehysteriet. Jeg husker at han på nettet i forkant hadde bedt fansen om å sende inn forslag til hvilke sanger han skulle fylle turnékonsertene med. En slags humoristisk "folkebevegelse" grep om seg. Nesten på topp kom 60-tallssangen "The laughing gnome". Det er noe av det verste født av Bowies ånd. Sangen er så ille at Bowie knapt orker vedkjenne seg den. Og han framførte den i hvertfall ikke i Nîmes, der marihuana-dampen lå tykk og forhåpningsfull over publikummet som han ikke skuffet, men filleristet, stort sett med killers fra Berlin-tiden, og "berlinifiserte" versjoner av resten (som "Let's dance", i en langsom, sexy-seig rufseversjon, nesten ugjenkjennelig). Noen steder kom han ut av teksten. Med et flir skyldte han på alt dopet han hadde tatt på 70-tallet.

Visste du for øvrig at hans "Space Oddity" ble spilt i sin helhet da BBC i sin tid dekket månelandingen? Dette og 14 andre ting du (kanskje) ikke visste om Bowie, kan du lese om i en morsom sak i dagens Bergens Tidende.

Jeg vil gjøre med deg, det våren gjør med kirsebærtrærne

Står det så løfterikt på denne veggen som vi nylig passerte i bydelen Alfama her i Lisboa.



Chileneren Pablo Neruda kunne få sagt det, han.

Og jeg tror faktisk ikke det kan være så altfor lenge til i det minste våren begynner å gjøre Det Du Vet, for i går ettermiddag ble det målt 19 grader her i Lisboa.

Den jeg aldri var

Av og til hender det at jeg presenterer bøker for medlemmene i Den norske bokklubben. Det er alltid svært hyggelige oppdrag å få. Blant annet fordi jeg av og til oppdager nye forfatterskap.

Har du hørt om Majgull Axelsson?

Det hadde ikke jeg heller, før jeg leste hennes Nordisk Råds litteraturpris-nominerte Den jeg aldri var. Ok. Kanskje jeg er urettferdig både mot både henne og deg, nå. For Axelsson er faktisk ganske kjent. Verdensberømt i Sverige og oversatt til 23 språk. Okke som. Jeg har lyst til å lese mer av henne. Og jeg skal i dag ikke taste på meg gnagsår, da presentasjonen min av denne underlige og spennende romanen om skyld og soning, nylig ble lagt ut her.

Wilhelmina, vi bøyer oss i støvet

Og hvem er Arnbjørg Tørstveld?

Ugly Betty slår godt an hos norske seere, og spesielt blant kvinnene, melder Dagbladet. Men også blant homsene, vil jeg tro. Måler man virkelig ikke homsetilfredshet? Så rart. For årsaken til min panegyrikk er ikke bare øgli.

Ta-dah.



Jeg tipper klodens homser i svært nær framtid kommer til å gå rundt og kalle hverandre Wilhelmina, slik man gikk rundt på midten av 90-tallet og kalte hverandre Patsy. I går ved lønsjtider fikk jeg en tekstmelding fra min kamerat Paulo, og den begynner slik: "Darling Wilhelmina, vision of beauty..." Det tolker jeg som et forvarsel om Tider som skal Komme.

Den gode (dvs. onde) Wilhelmina Slater (grøssgodt spilt av selveste Vanessa Williams, som jeg i min villfarelse trodde bare kunne synge og se tom-deilig ut) er en noe forbigått redaktør i fæsjenbladet Mode. Hun lever primært for makt og Botox. Frokosten hennes består av en martini og en valium. Skjønner?

For øvrig bør dere bite dere merke i to andre skikkelser: Salma Hayek. Hun er seriens produsent og dukker opp i hver episode, i en eller annen hylende morsom utgave. Og Arnbjørg Tørstveld fra Bodø, Bettys norske brevvenninne og oppgitt som referanse i Bettys CV som ligger ute på nettet. Til og med med et telefonnummer. Jeg har ikke turt å ringe denne bodøværingen, men kanskje tør du?

Mobiltelefonromanen

Ja, hvorfor ikke?

Det er så mye som blir big in Japan. Med alle de kjøpesterke, teknologisk avanserte menneskene, skulle det vel bare mangle. Akkurat nå er det romaner knottet inn på mobiltelefonen og lastet ned som tekstmeldinger som lager vei i historieforteller-vellinga. Veldig spennende. Her kan du blant annet lese om Chaco som har solgt hele én million "eksemplarer" (hvis man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen) av mobiltelefonromanen Hva englene ga meg.

Hva de ga henne? Først og fremst et helt spesielt talent, tipper jeg.

Krakket som ikke kom fordi det ble avvist

Daniel og jeg ble så redde for at boligprisene skulle skyte enda mer i været, at vi like godt slo til og spretta Nordea-sparekontoen vår da dette beskjedne jaktslottet i en Sognefjorden-arm ble lagt ut for salg.

Flere medier melder i dag at eiendomsmeglerne forventer at prisstigningen på boliger fortsetter i 2007. Til og med at prisstigningen kan bli like høy som i 2006.

Hallo.

Slike spådommer er mest troverdige når de som ikke har noen egeninteresse i dem, spår.

Slik fungerer det: Eiendomsmeglerne spår atter en prisoppgang, og fordi disse evige "spådommene" skaper panikk og kjøpe-røre blant folk, går det troll i ord. Prisene går faktisk opp. Eiendomsmeglerne har alt å vinne på å spå en prisoppgang og alt å tape på å spå en prisnedgang. Prisnedgang betyr at folk ikke lenger vil selge. Ingen vil selge med tap. Og når folk slutter selge, dør markedet. Da blir det krakk. Eiendomsmeglere har derfor alltid spådd prisoppgang.

Elementært, min kjære Watson.

For å gni det skikkelig inn avviser Torbjørn Ek, nestleder i Eiendomsmeglerforetakenes forening (EEF) at vi får et boligkrakk.

Unnskyld meg... Avviser? Hvordan er det mulig å avvise et krakk? Fordi Ek har avvist boligkrakket så kommer det ikke?

Krakket kan komme det, enten du avviser det eller ei, Ek. Krakk har ikke latt seg avvise før, og kommer ikke til å la seg avvise i framtiden. Ikke av meg og ikke av deg. Det er nemlig akkurat det som er så fortærende med krakk. Man kan avvise mye i denne verden, men aldri økonomiske krakk.

Og krakk skyldes ene og alene at prisene er skrudd kunstig i været. Blant annet av folk som avviser krakk.

Hvor ble det av journalistikken midt oppi det hele?

Det er synd at eiendomsmeglere får pleie sine egeninteresser så fritt i avisspaltene som de gjør, og at de aldri møter en journalist de kan få bryne seg på. Jeg tror det faktisk kan skyldes at de fleste journalistene i dag eier sin egen bolig, og har (som meglerne) alt å tjene på at prisene går opp. Jeg tror kanskje ikke at journalistene er seg så bevisste dette som de mer kalkulerende meglerne. Men det er jo så hyggelig å få vite at man har blitt enda rikere, samt fortelle leserne sine at de også har blitt enda rikere, at man helt og aldeles kan glemme å gjøre jobben sin skikkelig.

Slikt blir det ikke god økonomijournalistikk av. Da blir økonomien et resultat av "journalistikken" (slik det er nå), og ikke omvendt. To varianter av dette kalles på fagspråket propaganda og reklame.