Det er bare å bøye seg i støvet

...og gratulere filmskaper Torill Kove med oscarstatuetten. Forrige gang en nordmann kunne legge labbene på den, var i 1952.

Men jeg får i rettferdighetens nedtur-navn legge til at det er en sannhet med modifikasjoner at det ble "Oscar til Norge", som Aftenposten så euforisk skriver på nettforsiden sin i dag. I kanadiske medier omtales Kove som kanadisk. Der er hun en kanadisk animatør, bosatt i Montreal. (Kove er født i Norge.)

Vel. Jeg har vært litt clairvoyant, dere. Jeg bare nevner det.

I bloggen min er det relativt fersktastedet poster om både Koves film (som jeg nå skjønner jeg er blant de få nordmenn som faktisk har sett, kanskje fordi jeg befinner meg i et land hvor ikke alt overdøves av amerikanske storproduksjoner) og om "dronning" Ilyena Vasilievna Mironov, som stakk av med statuetten for beste kvinnelige skuespiller.



NRK2 viser Koves film på torsdag. Det er bare å glede seg. Synes du det er for ulidelig lenge å vente i fire dager, kan du korte ned ventetiden med å se et klipp fra filmen her.

Technorati Tags: Film

Jeg har sett The Queen

Eller Dronningen, som kanskje filmen burde blitt kalt på norsk, hadde vi hatt et sunnere forhold til vårt eget språk. Ja, hvorfor i Herrens navn har ikke importøren kalt den Dronningen? Hva er galt med norsk? Hva er i ferd med å skje? "The queen" bærer ingen betydninger i seg som "dronningen" ikke gjør. Kanskje Språkrådet-direktør Sylfest Lomheim må be om flere språkbankmillioner, også for å få skikk på kino-Norge?



Jeg registrerer at The Queen er Oscar-nominert i kategorien for beste film. (Oscar-utdelingen går for øvrig av stabelen i natt.) Det synes jeg er rart. Som film er den selvsagt god, men allikevel ganske ordinær. Men filmens stjerne, staselige Helen Mirren (eller Ilyena Vasilievna Mironov, som hun ble døpt), er nominert i kategorien for beste, kvinnelige skuespiller. Og det kan jeg skjønne. Hun er ultrafab. En mester i antydningens kunst. Den dama kan film. Etter å ha sett The Queen, er det som om man føler man har blitt bedre kjent med den virkelige dronningen av Storbritannia.

Noe som bare behøver å være en illusjon, naturligvis.

Men... Jeg er nesten helt sikker på at dronning Elizabeth II og Tony Blair har hatt en finger med i spillet i utviklingen av filmen (men at filmskaperne og de medvirkende har måttet love å holde det hemmelig, eventuelt å ikke gjøre et for stort nummer av det). Noe annet kan jeg ikke tenke meg. For: Filmen handler om tiden rundt prinsesse Dianas død og hvor dårlig dronningen håndterte styret rundt tragedien. Dette er et svært ømtålig tema med mange involverte skjebner, og de virkelige menneskene i filmen (bortsett fra Diana og dronningmoren) lever i beste velgående i dag.

Med andre ord: Dette måtte gjøres skikkelig. Her måtte det trås varsomt, samtidig som man skulle lage en film med en viss brodd. Og alt dette er gjort, trådt og laget, bare så det er sagt.

Dette er verken et sympatisk eller usympatisk portrett av dronningen. Det er et menneskelig portrett av henne. Dronningen gjør det hun gjør, fordi hun tror det er det som er det riktige å gjøre. Men alle kan ta feil. Også en dronning. De stundene hvor det går opp for henne (i Mirrens skikkelse, naturligvis) at hun kanskje tar feil, og at hun rett og slett mister taket på situasjonen, er blant filmens ståpels-stunder. Bare det muskelspillet i Mirrens ansikt er stratosfærisk filmskuespillerkunst som selv ikke en Oscar vil være god nok belønning for.

Technorati Tags: Film

Det mystiske blå

Jeg har alltid hatt en dragning mot akvarier. Kanskje jeg var en fisk i mitt forrige liv? En akvariefisk? Jeg har stirret en del på dette bildet her. Nå er det din tur. Vil ikke du også bare svømme inn i det mystiske blå, helt til du møter glassveggen?

Bildet tok Daniel da vi nylig var på Expo og besøkte akvariet der.

Technorati Tags: Akvariet

Jeg tror kanskje ikke Wassmo liker meg

Men jeg liker henne. Og det kan ingen gjøre noe med.



Fr. Martinsen og jeg har tastet litt om Herbjørg Wassmo og hva som skjedde under lanseringen av hennes Lykkens sønn for 15 år siden. Det i kjølvannet av noe jeg skrev om Liv Ullmann. Men kommentarene våre begynte etter hvert å omhandle noe ganz anderes, og ble til noe som jeg synes fortjener sin egen bloggpost.

Jeg har alltid hatt veldig sansen for Wassmo. I hyllene mine står det meste hun har utgitt. Lest. Men fordi imaget hennes i hin hårde dager ble "pleiet" av den (bare den gang, håper jeg) vettløse og selvgode markedsavdelingen i Gyldendal, og fordi jeg var ung og uerfaren journalist i det som i kambrosilurtiden het Arbeiderbladet, og ikke forsto Spillet og hvor stor makt jeg faktisk hadde, fikk det ufortjent hard medfart. (Intermezzoet har for øvrig blitt udødeliggjort i artikkelen "Å melde dame" av Astrid de Vibe, for øvrig blant mine bedre forelesere fra litteraturvitenskaptiden på Blindern.)

Darlings, jeg har aldri hatt noe i mot kvinner som stæsjer seg opp, tar på seg hatt og utstråler Verdensvant Diva. Tvert imot: Jeg. Elsker. Dem. Hallo. Jeg er da homo. Og det var jeg også i 1992.

Så: Ta en kikk i kommentarfeltet til denne posten, så slipper du mer av all den forvirringen jeg nå har fylt deg til randen med.


Ellers...

...er det visst til Norge man bør rette blikket, for å finne ut hva som er "kulest i klasen", her i Portugal.

Technorati Tags: Litteratur

Jeg har sett Den danske dikteren

I morgen er det oscarutdeling, og det som ikke så altfor mange ser ut til å ha fått med seg, er at det lurker en norsk film blant de nominerte (for beste animerte kortfilm). Filmen heter "Den danske dikteren" og er laget av Torill Kove som også ble oscarnominert i 2000 for filmen "Min bestemor strøk kongens skjorter".



Jeg har hatt gleden av å se "Den danske dikteren". Samboeren min er designer for filmefstivalen IndieLisboa som skal vise "The Danish Poet" (som den heter på festival-internasjonalt) under årets festival til våren her i Lisboa. Jeg benyttet meg faktisk av sjansen til å forhånds-se filmen to ganger.

Filmen handler om den dansk poeten Jørgen som tar danskebåten til Norge for å søke inspirasjon. Han skal egentlig besøke Sigrid Undset som har invitert ham til å komme til Lillehammer, men strander på en annen gård. Her forelsker han seg i Ingeborg. Ingeborg forelsker seg også i Jørgen. Men fordi Ingeborg, som har lest Kristin Lavransdatter, vet hvor forferdelig, tragisk galt det kan gå hvis man ikke adlyder sin far, men i stedet følger hjertet, gifter hun seg ikke med Jørgen, men med ham som det allerede er blitt bestemt at hun skal gifte seg med.

Ingeborg vil ikke bli en Kristin-tragedie som gikk i Erlend-fella.

Filmen er hjertevarm, kose-rufsete, morsom og underfundig. Streken er veldig 70-talls og fortellerstemmen tilhører selveste Liv Ullmann, en av mine film-heltinner. Hun gjør (som alltid) en strålende jobb, og til tider er det skikkelig hylende morsomt da Kove har lagt inn referanser til Ullmanns filmatisering av Kristin Lavransdatter, og til myten om Liv Ullmann selv.

Ingen skal beskylde divaen for å mangle selvironi.

Technorati Tags: Film

Et gigantisk, interaktivt dukketeater

Jeg synes det er urstilig at NRK nå åpner distriktskontor i Second Life. Som første skandinaviske universitet, etablerer også Syddansk Universitet seg der. Reklamebyråer har etablert seg der. Nyhetsbyråer, også. Jeg har selv registrert meg der med en avatar.

Det er rart med det, men å være i Second Life gir meg en helt ny følelse av å være på nettet. Jeg er til stede her på en helt annen måte. Å se seg selv rusle rundt i gater, gå inn i butikker og barer, kjøre bil, snakke med folk... Guriland. Second Life er som et gigantisk dukketeater med millioner av dukker (eller altså avatarer, Second Life har så langt nesten fire millioner av dem). Det er som om man er sin egen Gud, eller sjel. Man svever over seg selv og styrer det lille mennesket sitt (avataren) der nede med taster og mus. Og man føler seg plutselig sårbar igjen. Ikke helt som i virkeligheten, naturligvis, men sårbar allikevel. I blant kjenner jeg den gode, gamle børgesjenansen krype inn i systemet, når jeg henvender meg til fremmede på gaten i Second Life.

I dag fikk jeg en hyggelig jente (eller hvem vet) til å lære meg hvordan jeg skaffer meg bil. Det er praktisk med bil i gatene, også i Second Life.

Jeg vet ennå ikke hva jeg skal gjøre i dette parallelluniverset. Kanskje jeg skal begynne å studere igjen? Kanskje ved Syddansk Universitet?

Jeg har en sterk følelse av at Second Life er begynnelsen på en ny internettrevolusjon.

Technorati Tags: Second Life

Drep og Flå på akvariet

Daniel og jeg har nylig hatt besøk, blant annet av et par av småniesene våre. Ripsa. Og da tok vi naturligvis t-banen til Expo og akvariet der. Akvariet i Lisboa er en sikker slager. Barna elsker det. Vi òg.

Klikk på illustrasjonen under.



Denne gangen var vi altså så heldige å se en kjekkas rengjøre et stort akvarium fra innsiden. (For sikkerhets skyld: Olha betyr se. Resten regner jeg med at jeg ikke behøver å oversette.)

Det hender at Daniel får ånden over seg og lager denne stripen. Drep og Flå, heter den. Stort sett handler den om to matvrak. Hm. Jeg lurer på hvem det er Daniel har i tankene?

Her er en annen i serien.

Technorati Tags: Akvariet, Drep og Flå, Tegneserie

Kongens ønskeliste

Jeg synes da ikke at kongens ønskeliste er så mye å ase seg opp over. Mannen må da få lov til å ønske seg hva han vil, akkurat som alle oss andre. Men selvsagt: Jeg sender jo ikke ønskelisten min som e-post til landets ordførere...

Det jeg derimot reagerer på, er hvor kjedelig og forutsigbar den ønskelisten er. Man skulle nesten tro at den var komponert av noen nyrikinger.

Forgylt empirespeil og urne i porselen? Hallo. Det oser nyrik "øgli" på lang vei.

Det er ikke mye "konge" over den ønskelisten, for å si det mildt.

Kunne han ikke ha ønsket seg Rowlings bøker innbundet i drageskinn, 500 liter fersk geitemelk levert hver dag til morgenbadet, litt hudpleiestæsj fra La Prairie, en krølltang, en av Apples få iPhone-prototyper pluss en opera til Mette-Marits ære?

Satt folket han er satt til å herske over, litt på prøve, liksom? Ja, tvunget oss til å vise ham hvor mye vi egentlig setter pris på Norge som kongedømme, bak alle de blanke ordene?

Alt dette ville jeg ha ønsket meg, hvis jeg hadde vært konge. Men det er jeg ikke. Jeg er bare King og dronning.

Gamle homoer som ingen vil vite av

Det har blitt framsatt forslag om egne aldershjem for homofile og lesbiske.

Det kontroversielle forslaget begrunnes med flere ting: At homofile mister vennenettverket og blir ensomme, også fordi de ikke har barn, og at undersøkelser viser at mange homofile som har levd åpent, skjuler legningen sin når de går inn i pensjonistenes rekker.

Jeg skjønner jo hva som menes, men allikevel...

Vil ikke dette være å gjøre eldre, heterofile mennesker til idioter som det ikke stilles noen mellommenneskelige krav til lenger? Og selv om det er hardt, er det ikke også å frata oss homofile litt av verdigheten på våre gamle dager? Gjøre oss til en pariakaste som skal stues bort fra de allerede bortstuede? Det er liksom greit at man er homo blant heteroene så lenge man er ung, men når man blir gammel, derimot...

Jeg synes det er uendelig mye bedre å bruke ressurser på å skape et raust og romslig miljø på aldershjemmene, både blant beboerne og de ansatte.

Men hey!



Hva med aldershjem for de som er spesielt glade i sjampis, kaviar (og da tenker jeg ikke på Mills' og Kalles) og gamle Marlene Dietrich-filmer? Det hadde kanskje vært noe?

Ellers...

er jeg helt enig med Språkrådets direktør Sylfest Lomheim; norsk står i fare for å ikke overleve som bruksspråk hvis vi ikke tar oss sammen og gjør noe med det.

blir Cohens "I'm your man" unektelig mer homo, når det er Elton John som synger den. Budskapet kan ligge vel så mye i avsenderen som i selve kunstverket.

Technorati Tags: Gamlehjem, Homo

Jeg har lest La den rette komme inn

Og det er intet mindre enn en vampyrroman fra Blackeberg, en av Stockholms forsteder.

Lurer du på om det er av angst eller latter du skal skrike? Prosjektet til forfatteren John Ajvide Lindqvist høres kanskje latterlig ut, men er det ikke. Det er faktisk gysla gyselig, på den knallbra måten.



"Dette er hyperrealisme og folkehem i angstklinsj med et ufattelig, avgrunnsdypt og hjerteskjærende grusomt mysterium," som jeg så adjektiv-voluminøst betastet det i min presentasjon for medlemmene i Den norske Bokklubben.

Innimellom vampyrroman-lesingen har jeg veltet meg i kjendissladder. Britney Spears' hår - eller mangel på hår - er træsj-maren som rir verden nå. Tilter hun? Frigjør hun seg? Det er veldig spennende. Og enda mer spennende er det at håret er fordelt i porsjoner som selges på eBay. Jeg har nå oppholdt meg en stund i et katolsk land. Kirkene her er fulle av relikvier fra hellige personer. Blant annet hår. Kanskje det er noen av de samme dyppsykologiske (eller grunnpsykologiske) mekanismene som er i sving her? For det er kanskje ikke så stor forskjell på fansen, enten det er Britney eller andre hellige personer man heier på.

Technorati Tags: Britney Spears, Litteratur, Relikvier, Vampyrer

Skjermen er ikke lenger svart

Tvert imot. Den er strålende klar og lys! Akkurat like klar og lys som det min sjel er (i dag).

Jeg har nå, etter en svett uke i pennen og papirets vold, endelig fått min MacBook med norsk tastatur i hus. I uken som har gått har jeg skrevet to bokpresentasjoner for De norske Bokklubbene. Med penn og papir. Det gikk seint, darlings. Man må liksom tenke seg ekstra godt om når man skriver, slik at tankene ikke skal bli seende like kaotiske og grisete ut på papiret som de er i hjernen min. Og så går det fryktelig sent. Det er nesten ufattelig å forestille seg at verden også gikk rundt i pennen og papirets glansdager.

Bildet ble tatt i går på ocenariet (akvariet) på Expo-området her i Lisboa.

Gringo

Det ordet har du kanskje hørt. Det er spanjolenes betegnelse på en utlending, som oftest turist.

Portugiserne har morsommere ord for turist. Et av dem er camone. Du gjetter aldri hvorfor... Det kommer av come on, som engelskpråklige camones jo gjerne sier til hverandre.

"Orker vi drekka mer?"

"Yeah! Come on!"

Et annet og enda mindre lyrisk ord for turist er bife. Biff, altså. Det er fordi utlendingeaktiviteten nr. 1 er å ligge oljeblank på stranda og steke seg, for å snu seg når det begynner å lukte svidd. (Biffing er en sjelden aktivitet blant innfødte portugisere.)

Svart skjerm

Og jeg snakker ikke om din skjerm, for du kan jo lese dette.

Kanskje har du lurt på hvorfor bloggpostene ikke akkurat har flommet ut fra mitt tastatur, den siste tiden. Forklaringen er enkel: Macen min har gått til helvete. Svart skjerm. Hyl. Jeg hører en slags suselyd, der inne fra maskindypet et sted. Det er altså liv i den. Men i dag ga jeg opp alle mine o-skjerm-kvikn-til-anstrengelser (nei, banking og dunking hjelper heller ikke), og stress-vrikket meg avgårde til Mac-helsesenteret her i Lisboa, ved shoppingsenteret Amoreiras. Der var det kø. Det er visst ikke bare jeg som har problemer med Macen min, så dette kan ta sin tid. I mellomtiden kommer jeg (kanskje) til å skrive poster fra maskinen som jeg sitter ved nå, Daniels. Problemet er at han har portugisisk tastatur, og da blir alt så veldig krøkkete. Jeg vil jo så gjerne uanstrengt strø om meg med æ-, ø- og å-konfetti, ikke sant? Man er da ikke norsk for ingen ting.

Jeg har lest Eremittkrepsene

Og det blir i hverfall en trilogi. Anne B. Ragde kan ikke la meg i stikken nå. Bokas slutt er dens største cliffhanger. Hyl. Men frykt ei en spoiler i denne min post. Jeg skal ikke ødelegge leseopplevelsen. For kanskje finnes det ennå noen Eremittkrepsene-jomfruer der ute.



Boka er oppfølgeren til Berlinerpoplene, en etter min mening hakket bedre bok - uten at det gjør så mye for den fersklestes del. Den er god så det holder. Den første hadde hemmeligheter, mysterier og tettere plot. Den andre er langt løsere i fisken, mer hverdagslig. (Ser man bort fra slutten, selvsagt. Hyl, igjen.) Men den gode Ragde har skjønt det, hun. Hun er veldig glad i karakterene sine. Elsker alle deres styrker og svakheter. Og da gjør leserne det, også. Menneskene i disse bøkene er mennesker man vil være sammen med. Mye. Man leser bøkene først og fremst for å få være sammen med dem. I hvertfall har det vært slik for mitt vedkommende.

Og som premiehomse må jeg jo si at Ragde beskriver forholdet mellom Erlend og Krumme godt, homser bosatte ved Gråbrødretorv i København, i en gedigen, påkostet toppleilighet, og barokt glade i sjampis, mat og de fleste former for pønt. Det hviler nok litt klisjé over dette par-portrettet, men klisjéer har tross alt blitt klisjéer fordi det er noe sant i dem. Jeg kjenner meg faktisk litt igjen i Ragdes beskrivelser av Erlend og Krumme. Mer original er man ikke.

Technorati Tags: Litteratur

Vårdepresjon light

Min samboer Daniel gikk for ikke så lenge siden ut for å ta seg en søndagstur. Ja, alene. Det er en skjønn vårsøndag her i Lisboa, men helt bortkastet på meg. Det er Anne B. Ragdes skyld. Jeg vil bare ligge i sofaen og lese Eremittkrepsene. Jeg klarer ikke å rive meg løs. Det må kirurgi til.

Det tok ikke lang til før Min Mann var hjemme igjen.

Livet kan komme tett innpå, i Lisboa.

Daniel hadde ikke gått så mange minuttene før han fikk øye på en gammel mann som lå på gaten og gråt som et lite barn. Han hadde falt og gjort i buksa. Han fikk hjelp av to kvinner. Det er ikke ofte man hører gamle mennesker gråte. I hvertfall ikke som små barn. Den gråten satt seg rett i systemet til Daniel.

Så gikk Min Mann videre, og inn i en sverm eldre, prostituerte kvinner med frognertante-ferniss, veldig rød leppestift på veldig harde munner, og triste, tomme blikk. De jobber hele tiden. Har aldri fri.

Og han hadde ikke før kommet seg ut av den svermen, før en fyr trykker seg opp mot ham og tilbyr kokain.

Da hjalp det lite at det var grønnsprett i luften. Daniel ble så deprimert av Virkeligheten at han strenet inn på første og beste supermarked, kjøpte en flaske rødvin og labbet hjem igjen.

Men jeg synes ikke synd på ham.

Technorati Tags: Lisboa, Portugal

Sheldon-vare

Forfatteren Sidney Sheldon er død. Han ble 89 år. Bortsett fra å bli teppebombet med navnet hans over alt i kioskene på flyplasser, trodde jeg ikke at jeg hadde noe forhold til ham. Men så leste jeg nekrologen i Guardian Unlimited.

Så feil kan man ta. Sheldon er nemlig mannen bak denne TV-serien.



Ka-lengt. Hart to Hart var noe jeg definitivt hadde et forhold til.

Stefanie Powers og Robert Wagner var TV-ekteparet som sammen løste mysterier. Herr og fru Hart. Serien herjet TV-skjermer verden over på begynnelsen av 80-tallet. Også norske. Jeg husker jeg syntes det var fryktelig glamorøst. Jeg kunne ikke få nok. Jeg husker også at Powers i intervjuer i ukebladene utrettelig snakket om hudpleieprogrammet sitt. Akk. Man kunne bli homo av mindre.

Alt dette bringer meg på forunderlig vis over til The Cassandra Report. Dette er en analyse av konsumenter i aldersgruppen 14 til 34 år. Og det som er spennende nå er at "cool" i stadig større grad er i ferd med å bli "digital cool". For eksempel at statusen din online, også blir statusen din offline. I den forbindelse listes det spennende yrker som vi trolig kommer til å få høre mer om i framtiden; som avatar-stylister, spilltrenere (på nettet) og "ghost writers" i blogger.

For etter å ha lest nekrologen i Guardian Unlimited, søkte jeg litt på nettet kom kom fram til bloggen til Stefanie Powers. Eller bloggen om Stefanie Powers, når man ser nærmere etter. Den er nok skrevet av en "ghost writer" som Powers har hyret for å holde flammen hennes levende. (Vel, skribenten er ikke mer "ghost" enn at hun kalles Mrs. Skeffington.)

I denne bloggen ligger det også en nekrolog over Sheldon, både personlig og velskrevet. Mye bedre enn den i Guardian Unlimited.

Powers-bloggen er fylt til randen med snask. Visste du for eksempel at Joan Collins og Linda Evans (aka Alexis og Krystle, rivalene i Dynastiet) nettopp har hatt premiere på et teaterstykke hvor de spiller sammen? Legends, heter det, og 80-tallslegendene turnerer nå med stykket i USA. Dessuten har Joans søster Jackie, nettopp satt punktum for enda en bok. Drop Dead Beautiful. Jada. Og Joans og Lindas kollega i Dynastiet, John Forsythe (aka Blake) har nådd den erværdige alder av 89 år og sliter med blodansamlinger i beina.

Veldig interessant. Slikt suger jeg til meg som en svamp. (Nei, ikke blodansamlinger.)

Technorati Tags: Litteratur, TV