Min venns film omtalt i Variety

For ikke så lenge siden tastet jeg noen vevre ord om min skjønne venn Rahman Milani (aka Mimi eller Liv, etter Ullmann) som har hatt sin debut som spillefilmregissør. Filmen hans, Seahorses, har blant annet blitt vist under årets Skeive Filmer-festival i Oslo.

Men den har også blitt vist i verdensmetropolen New York, og i dag fikk jeg e-post fra min venn, regissøren himself. Han er på randen av gråtmildt gledeshysteri. Filmen har blitt omtalt i intet ringere enn (skrik!) Variety, filmkunstens internasjonale bransjeblad, bibel og kritiske episenter.

"...Rahman Milani's delightful debut feature..."

"Felicitously blending ethnic and gay tropes in serene disharmony, Milani's beautifully observed film never hits a false note in its interlocking web of evolving familial relationships."



Rahman (til høyre) spiller for øvrig selv i filmen (som bildet er hentet fra, og postet med Rahmans tillatelse). Seahorses er innspilt i Berlin, hvor Rahman nå bor. (Han bodde i Oslo før.)

Jeg er stolt og glad på Rahmans vegne. Han er både talentfull og hardtarbeidende (i tillegg til å være lammende skjønn), så dette har han fortjent. Nå fortjener han å tjene penger på filmen, masse penger, slik at han får råd til å lage mer.

Technorati Tags: Film, Glamour, Homo

Ferietegninger fra Norge

Våre venner Telmo og César fra Porto, er nyss hjemkomne etter tidlig sommerferie i Norge. (Normalt tar portugiserne sommerferien sin i august.) Bergen, fjord, daler og Oslo. Feriebildene til Telmo og César er ferietegninger (av Telmo), og noen av dem kan du nyte i homsene blogg. (Homser, ja. Telmo er et guttenavn.)

Technorati Tags: Norge

Jeg har lest Døren

Det er ikke ofte man (eller jeg, kanskje) leser ungarsk litteratur, men for ikke så lenge siden stiftet jeg bekjentskap med det litterære Ungarns grande dame Magda Szabó og hennes roman Døren; om forholdet mellom en forfatter i Budapest og den myndige hushjelpen hennes Emerenc. Jeg har skrevet om leseopplevelsen her.

Og her er en detalj fra en annen dør, i Berlin.

Technorati Tags: Litteratur

Pølsespisende jøder og mjøsbadende afghanere

Portugal har lenge vært et matland hvor man defineres på bakgrunn av hva man dytter i seg. Så mens inkvisisjonen herjet som verst, komponerte smarte jøder i Nord-Portugal en pølse som heter farinheira. Det er en ultrafeit sak som blant annet er laget av kylling, men ser ut og smaker (kanskje) som om den er laget av svinekjøtt. Altså: Jødene svelget unna "svinepølse" og lot som om de var gode kristne for å ikke bli brent på bålet.

I dagens Norge har en bønsj afghanere svelget stoltheten og hoppet i 15 grader kalde Mjøsa for å "...møte Jesus, og liv, glede og fred".

Grøss.

Disse mørke ord tilhører naturligvis ikke en av de desperate afghanerne, men en blid pastor i Josva-kirken på Gjøvik som legger til, som en liten morsomhet, at en av dem tok seg en "...lang svømmetur etterpå for å feire".

Ja, la oss håpe at det var derfor.

Jeg nekter å tro at det er plutselig, lynnedslagende tro som har drevet hele 100 stk. afghanere til dette. Jeg tror det forholder seg slik: Vi risikerer å bli drept for denne Jesus-greia i Afghanistan, men fordi Norge er et humant land sendes vi ikke tilbake nå. Jeg tror egentlig at alle tror at det forholder seg slik, men at det er for politisk ukorrekt å si det høyt i de gamle og stive mediekanalene. Og jeg tror at afghanerne godt vet hva alle andre tenker om dette, men gir klokelig blaffen og kjører løpet, godt hjulpet av smørblide pastorer. For dette handler om liv og død. Jeg hadde kanskje gjort det samme, hadde jeg flyktet fra Afghanistan og følt at jeg ikke hadde noe mer å tape.

Og det kan hende at jeg tar feil, men jeg har en uggen følelse av at det er en del kristne miljøer i Norge som skor seg på andres ulykke. Det ville ikke Jesus ha gjort. Men man må selvsagt ha møtt ham for å skjønne det.

Technorati Tags: Kristendom, Politikk

Angrende synder?

I Larvik har en gjeng ungdommer blitt dømt for overgrep mot en 15 år gammel jente. Jenta ble bundet, skamklippet, svidd med sigarett og slått med paraply og feiebrett. Hun ble også tvunget til å utføre seksuelle handlinger med seg selv. Og som om ikke dette var eye popping nok: Overgriperne filmet seansen! Den hovedtiltalte, en 18 år gammel jente, fikk to års fengsel, hvorav seks måneder gjøres betinget. Til Aftenposten sier hun: "Jeg angrer på det som har skjedd, og skulle gjerne ha kunnet spole tiden tilbake for å gjøre ting på nytt."

På nytt? Javel. Nå ble jeg beroliget.

Og når jeg først befinner meg i det juridiske hjørnet, er det en annen rettssak som jeg har et stykke framme i bakhodet. Husker du kvinnen som skulle overføre en halv million kroner til datterens konto, og tastet et nummer for mye i kontonummerfeltet, slik at beløpet havnet hos en 42 år gammel mann som sporenstreks vrikket seg avgårde for å bruke opp nesten alt sammen før feilen ble oppdaget? Vel, nå havner balubaet i retten. Kvinnen får hjelp av Forbrukerrådet til å få pengene sine tilbake. Fra banken.

Jeg mener at man i prinsippet selv bør ta ansvaret for sin egen sløvtasting, men når bankene tvinger kundene til å bli gratisarbeidende bankfunksjonærer på nettet, bør det være et minimumskrav at bankene også sørger for at forholdene legges til rette for at ting ikke går galt. Andre banker hadde da implementert en tekninsk løsning hvor det ekstra sifferet ville ha utløst et varsel. Hvorfor? Det er vel den mest sannsynlige feilen en kunde som gjøres til gratisarbeidende bankfunksjonær kan tenkes å gjøre. Men den angjeldende banken, Sparebanken Nord-Norge, syntes ikke det var så mye å mase med.

Nå har de ordnet opp. Men skaden måtte skje og media måtte skrive om den, først.

Jeg håper Sparebanken Nord-Norges fortvilte bankfunksjonær (aka Kunden) vinner over arbeidsgiveren sin (aka Tjenestetilbyderen, særlig). Og vinner hun, så håper jeg at hun setter pengene inn i en annen bank og ikke glemmer at det måtte en rettssak til.

Byens lys

Technorati Tags: Lisboa

Rosmarin på taket

Jeg har utsatt og utsatt det, men i dag mannet jeg meg, til turistenes glede (siden vi bor i en turistgate, og det aldri er fred å få) opp og klatret opp på taket for å spraye mosegift på taksteinen. Det trengs, skal den ikke bli helt ødelagt. Rød takstein er i ferd med å bli svart, om du skjønner. Og der, blant taksteinen, fant jeg en rosmarinplante som hadde slått rot! Det gikk da opp for meg at jeg bor i Syden.

Det er også for lite katteblogging i Børge King. Hva er vel en blogg uten katter? Så for å utligne litt poster jeg derfor et bilde jeg tok i ettermiddag, på min (nesten) daglige spasertur i São Jorge-kastellet. En kattinne som residerer blant prydbuskene der, har nylig nedkommet. Dette er et av nurkene. (Jeg våget meg ikke nærmere, for å ikke stresse alenemoren.) O hjerte, smelt.

Madrid

Lurer du på hva som har skjedd, eller rettere sagt ikke har skjedd, siden det har vært så dørgende stille i bloggen min de siste dagene? Samboeren min og jeg har besøkt våre venner Juan-Pedro og Gabriel i Madrid. De har kjøpt seg ny og deilig leilighet i en bydel like ved homobydelen Chueca, og den (og homoene i Chueca) var vi invitert til å inspisere. Dessuten er det Europride i den spanske hovedstaden nå. Jeg kunne ha blogget, men det er litt deilig å være offline iblant. (De eneste gangene jeg var online, var da jeg slo på min Nintendo DS og spilte Mario Kart DS, som man kan spille over trådløst nettverk mot andre spillere over hele verden. Jeg tipper at de fleste motspillerne mine var åtte år gamle japanske skolejenter. (Det dukket mange japanske tegn og rosa illustrasjoner opp på skjermen min.) De var rå. Vant hele tiden.)

Madrid er ikke en fullt så fotogen by som Lisboa, så fingeren satt ikke så løst på avtrekkeren, men noen bilder tok jeg.











På bilde número dois ser du det nydelig gamle og flisebelagte gulvet i leiligheten til våre venner.

Sjøhester i Oslo på fredag førstkommende

Min venn Rahman Milani (aka Mimi) er filmskaper. Han bodde i Oslo da jeg også gjorde det, men residerer nå i Berlin. Rahman har laget flere kortfilmer, men det siste opuset, som heter Seahorses, er hans debut som spillefilmregissør! Han spiller også selv i filmen.

Jeg har ennå ikke fått sett den, og skal derfor avholde meg fra å si stort mer enn at den må være fin fordi Rahman er fin. Det er bare sånn det er. Og litt mer saklig: Den ble vist under årets skeive filmfestival NewFest i New York for ikke så mange ukene siden, og det er jo ikke bare-bare.

Seahorses skal også vises i Oslo under den aktuelle Skeive filmer-festivalen, blant annet på åpningsdagen den 22. juni (førstkommende fredag). Der vises den klokken 20 i Lillebil-salen i Filmens hus. Vår helt himself, Rahman, vil være til stede for å fjetre alle og kaste stråleglans over begivenheten.

Jeg fikk en e-post fra ham i går der han uttrykker sorg og fortvilelse over at jeg ikke kan gjøre entré sammen med ham, slik at vi i fellesskap kan få vist fram våre nyinnkjøpte Gucci- (Mimi) og Prada-rober (moi). Men på fredag vrikker jeg meg rundt i Madrids homobydel Chueca. Europride braker da løs i Spanias hovedstad.

Men bor du i Oslo, leser dette og får ubendig trang til å ta deg en tur for å se filmen (og Rahman), så synes jeg at du sporensstreks skal svuppe bunanden ut av plasttrekket og henge den til lufting, pusse sølja og troppe opp! Og klarer du å brøyte deg vei i det skrikende paparazzi-hysteriet, så hils Rahman fra meg, moi, aka Marlene.

Med Rahmans tillatelse poster jeg også noen bilder fra filmen. (Den melankolske skjønningen til høyre på bilde nummer to, er Rahman. Og på det siste bildet kan du nyte synet av meg, til sengs for anledningen.)

Technorati Tags: Film, Glamour, Homo

Mitt kongerike for en hest

Det gjør meg glad å lese om all ekstra heder og ære som blir forfatteren Per Petterson til del. Ut og stjæle hester har vunnet hjertene til både kritikere og lesere helt siden den ble utgitt for første gang i 2003. Den uspekulative, nedpå og særdeles lite flashy romanen vant også mitt hjerte. Prispengene er heller ikke til å kimse av. Gurimalla. Og kanskje får han dem i form av den østerrikske € 100 000-mynten?

I tilfelle Petterson nå lurer på hva han skal bruke gryna til, har jeg et knallgodt forslag: Han kan kjøpe seg sin egen hest, slik at han kan slutte med å gå ut og stjæle (sic) dem. Hos Eurodressage Equimarket kan Petterson levere inn premiemynten sin i bytte mot en hest.

Jeg vil for øvrig gjøre oppmerksom på at Petterson har skrevet flere bøker. I tillegg til Ut og stjæle hester kan jeg anbefale Til Sibir (1996), som han ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for. Jeg leste den i sin tid for De norske Bokklubbene, og presentasjonen min kan du innta her. I samme slengen intervjuet jeg også den gode Petterson.

Technorati Tags: Litteratur

Overraskelse

I dag kom samboeren min Daniel oppstemt hjem med en kjempeoverraskelse til meg. Han har tatovert ryggen sin.



Hikk. Nå ble jeg glad.

Flash-animasjon er en annen morsom Internett-greie. I de fleste tilfeller brukes denne typen animasjon i mer eller mindre masete annonser på nettet, men kan i Estetikkens Navn selvsagt også brukes som ren, ukommersiell ståpelsfremkaller. Her er noe som min samboer fikk tilsendt av en venn i dag.

Technorati Tags: Internett

Rua de Santiago

Noe av det fine med å befinne seg i Lisboa er at man ikke behøver å konse så innmari for å bli tilstrekkelig utstyrt til å skjenke Verden en vakker bloggpost. Man trenger bare å ta fotoapparatet på en luftetur i nabolaget.

Technorati Tags: Lisboa

Gratis?

Jeg har merket meg en illevarslende økning i tekstreklamejournalistikken i Norge. Kanskje øker den fordi nettavisene krever av journalistene at de må produsere mer og raskere, og at de derfor stresser seg tanketomme og ukritisk videreformidler alt av pressemeldinger som legger seg i e-postkassen?

Pressemeldinger fra Telenor, for eksempel?

Dagens lavmål er å finne i Aftenpostens forbruker.no, hvor man kan lese om Telenors nye USB-dings som skal gi trådløst Internett over heile Norigs land. Her skriver journalisten (eller skriver av):

"Fri Internett kveld og helg, som det nye abonnement heter, koster 249,- kroner pr. måned, og da kan du surfe helt gratis på kveldene, om natten og i helgene."

Ikke bare gratis, dere, men helt gratis.

Unnskyld meg, men man kan faktisk ikke surfe "helt gratis på kveldene, om natten og i helgene." Telenor sikrer seg ved å ta kr. 249,- i måneden for tjenesten. Nesten kr. 3000,- i året. For hvis du vil ha rimeligste tilbud, noe som jeg har en mistanke om er den eneste prisen man opererer med i avisartikkelen/reklameteksten, må man selvsagt binde seg i 12 måneder og punge ut deretter.

Kr. 3000 er ikke gratis. Kr. 0,- er gratis. Telenor har aldri gitt bort noe gratis. Hallo.

Forbrukerjournalistikkens viktigste mål er å skrelle bort svadaen og produsentenes kreativt tildekkende vendinger, slik at produktene ikke framstår som noe som de faktisk ikke er. Gratis, for eksempel. Det mest latterlige er at månedsavgiften på kr. 249,- ikke er særlig billig, engang.

Kunne ikke journalisten avbrutt Telenors representant i strømmen av det sedvanlige skrytet og spurt ham hvorfor produktet er så overpriset?

Dette er forbrukerjournalistikk som graver sin egen grav. Forbrukerjournalistikk skal ikke skrive for Telenor, men hjelpe forbrukeren. Det trodde jeg man skjønte i Aftenposten.

Et lite stykke Norge i Lisboa

Men bare på det første bildet, altså.

Technorati Tags: Lisboa

Den offisielle Michael Tolliver-dagen

Den 12. juni er (fra i går av) den offisielle Michael Tolliver-dagen i San Francisco. Det er byens ordfører som kommer med denne nydelige nyheten som nesten gjør moi, fjolla, gråtmild, her jeg sitter. Og for deg som ikke aner hva jeg snakker om: Michael Tolliver er en av hovedpersonene i Armistead Maupins deilige romanserie Tales of The City som ble påbegynt på midten av 70-tallet. Romanserien har bidratt enormt til mytologiseringen av det moderne, skeive San Francisco.

I forbindelse med denne spesielle dagen, ble det også lansert en ny Tales of The City-roman! Boka heter Michael Tolliver Lives. Det har gått 18 år siden sist vi kunne stifte bekjentskap med Michael. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke trodde det kom mer.

Du kan lese mer om boka (og serien, forfatteren og i det hele tatt), på forfatterens hjemmeside.

Deler av serien har også blitt filmatisert, med blant andre (en ung) Laura Linney som Mary Ann Singleton, det elskelige gudsordet fra Cleveland som ankommer storbyen, og Olympia Dukakis som Mrs. Madrigal, den mystiske og marihuanadyrkende husverten i 28 Barbary Lane. Jeg fisker jevnlig ut DVDene fra de glossy, Amazon-kjøpte serieeskene og ser den omatt og omatt. En skikkelig, hjertemasserende feelgood-sak fra en svunnen tid.

I dette videoklippet møtes Mary Ann og Michael for første gang.

Technorati Tags: Film, Homo, Litteratur, San Francisco, TV

Lisboa, bougainvilleaenes by

De forskjønner hele byen, og i de fleste varianter, bougainvilleaene. En rosa og ganske gigantisk en kunne også ha prydet husveggen vår, hadde ikke nabokjerringa i et anfall av akutt ondskapsfullhet helt en bøtte klorin i jorda.

Mord avler mord, sier nå jeg.

Technorati Tags: Lisboa

Sjablonger til veggs, del 2

Jeg synes sjablonggrafitti (eller stensilgrafitti) kan være riktig så vakkert. (Jeg har viet denne grafittitypen en tidligere post.) Dette er bilder jeg tok i dag, på vei hjem fra supermarkedet.

Technorati Tags: Grafitti, Lisboa

Der Tårnfred vinner, taper Tårnfrid

Det skjuler seg nok en del tragisk mufs i denne Tårnfrid-saken som offentligheten ikke behøver å få mer kjennskap til, for å beskytte den forsømte sønnen og moren som har "mistet" ham til et fosterhjem fordi hun har prioritert karrieren. Men saken er uansett ikke uproblematisk å forholde seg til. Hvor mange fedre har blitt fradømt foreldrerettigheten fordi de har prioritert karrieren foran barna?

Homobombe, ingen bombe

En gren av det amerikanske luftforsvaret jobbet på begynnelsen av 90-tallet med å utvikle en "homobombe", leser jeg i Bergens Tidende. Jeg er ikke overrasket. Det kommer ikke som en bombe på meg.

"Homobomben" skulle gjøre fiendtlige soldater til homoer.

Akkurat hvordan kommer det ikke fram av artikkelen. Kanskje den skulle være en slags lydbombe med Judy Garland som trommehinnesprengende hyler Somewhere over the rainbow over vettskremte muslimer? Man må jo bli homo da.

Jeg må også innrømme at jeg ikke helt skjønner tanken som ligger til grunn for denne "homobomben". Er oppfattelsen at hvis fienden blir homoer alle som en, så blir de lettere å beseire? Vel, da er jeg redd man kan komme til å få seg en grusom overraskelse.

PS. Oppdatering. Hyl. Jeg ser at BT har hentet historien fra danske Politiken, og der kommer det fra at "homobomben" skulle slippe et homofilerende kjemikalie over fienden.

Hit, men ikke lenger

Jeg har fundert litt på hvorfor det i disse tider er så viktig med littærere kanoner. Viktigere enn noen gang tidligere, så langt i mitt voksne liv.

Dessuten kommer jo ikke slike kanoner rekende på ei fjøl alene. For eksempel tror jeg ikke at det er et tilfeldig sammentreff at et prestisjeverk som Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen nettopp har blitt lansert.

For kanoner og litteraturhistorier sier ikke bare noe om bøkene. Først og fremst sier de noe om mennesker, makt og den tiden vi lever i.

Det merkes på flere måter. Kanoniseringer og verdenslitteraturhistorier inneholder i dag langt flere bøker skrevet av kvinner. Selvsagt. I dag har også kvinner fått status som fullverdige mennesker som er i stand til å skrive gode bøker. Ikke minst litteraturhistorier.

Men man merker også vår tid på et annet og dypere plan, nemlig i behovet for kanon og litteraturhistorier som sådan.

Å skrive kanon og litteraturhistorier handler om å bevare tradisjonen. Dette behovet blir viktig i kulturer som utsettes for press og forandring. Behovet for å bevare oppstår når noe oppleves som truet.

For et par år siden kreket varianter over navnet Mohammad seg opp på en andreplass over de mest populære guttenavnene i Oslo. Det skulle bare mangle. En god muslim putter gjerne Mohammad inn i navnerekken til guttebarnet sitt. Og la det bare være nevnt at Statistisk sentralbyrå har kikket i krystallkulen og ser om ca. 50 år for seg en innvandrerbefolkning som kan komme til å utgjøre omkring 1/4 av den totale, norske befolkningen.

Da lager vi kanoner.

Jeg tror ikke det er bevisst, men jeg tror det er en underliggende årsak til det ferske kanonmaset og litteraturhistorieskrivingen. For på den måten forteller den litterære eliten (som ennå ikke har en Mohammad i sine rekker) at dette er den gode litteraturen i Norge og dette den gode litteraturen i Vesten. Slik skal vi ha det her. Og lite er bedre egnet til kollektivt hjernevask enn litteratur. For nå vet norsklæreren på Tøyen hva Mohammad skal få i lekse.

Jeg tror vi i tiden framover kommer til å se flere underlige varianter over denne innstrammende tradisjonaliseringen, og det vil ikke bare handle om litteratur. Ogå partipolitisk tror jeg vi vil få et tradisjonsfokus som ikke bare vil være initiert av Fremskrittspartiet.

Vil vi ha en film?

Det lages kanskje film av Sex og singelliv, leser jeg. Carries representant på jorden, Sarah Jessica Parker, betror oss vanlige mennesker på den andre siden av TV-skjermen at alle jentene er interesserte, men at det er mange brikker som skal falle på plass. Blant annet er det ikke skrevet noe manus... Og det er jo en viktig brikke, selv om det kanskje ikke er den aller viktigste i Sex og singelliv-sammenheng.

Men jeg er usikker på om denne nyheten virkelig skal få meg til å sprette champagnen i tullerusk begeistring. Orker jeg en...film? Det fine med TV-serier er at de gir en illusjon av å aldri ta slutt. Det fine med Sex og singelliv var at jeg kunne følge med i trygg forvissing om at det neste uke kom en ny episode.

Tenk å endelig få et etterlengtet gjensyn med jentene og så er det slutt etter to timer?

Tanken er nesten ikke til å holde ut, selv om moi, masokistisk og lett å lede ut i fristelse, naturligvis kommer til å rigge meg til i kinomørket.

Min samboer Daniel og jeg har kjøpt hele serien på DVD, og ser den om og om igjen. Når vi har kommet til siste episode på siste DVD later vi som om vi har glemt alt og begynnelsen liksom bare er fortsettelsen på slutten. Det går så fint, så. Å få TV-ruten sin fylt med livene til Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda, er som å få besøk av gode venner.

SAS og dannelse

Ingen som har bred reiseerfaring med SAS burde la seg overraske det minste over at en kabinansatt i all sin deprimerte tristresse føler trang til å la misnøyen sin gå ut over den som i bunn og grunn betaler lønna hans: Passasjeren. (Dette til og med på et fly som er to timer forsinket, slik at passasjeren, som i vårt tilfelle er arbeidsledig og har dårlig råd, ikke rekker det som har drevet ham til å kjøpe den dyre flybilletten; nemlig tvillingbrødrenes konfirmasjonsmiddag.)

For ordens skyld: Forsinkelsen har den kabinansatte nok ikke skylden for. Slikt er det heldigvis andre som kan ta seg av, slik at SAS kan tilby En Komplett Pakke Håpløshet fra ytterst til innerst.

"En elitistisk handling. En måte å demonstrere klasseskille på," sier den kuede passasjeren til Dagbladet.

Det er trist at SAS klarer å få passasjerene sine til å se slik på det.

Kabinpersonalet er passasjerenes tjenerskap. Pilotene er sjåfører. De representerer på ingen måte noen elite. De er så uglamorøse som det kan få blitt. En ufiks uniform (med særdeles ufikse, terylenaktige bukser, ta bare en kikk på dem neste gang du flyr med SAS, og kommenter dem gjerne, hvis det blir noen neste gang) har de også fått utdelt, slik at passasjerene tydelig skal kunne se hvem billettpengene går til, og hvem de derfor skal forvente seg intet mindre enn 100 prosent service av.

Det er passasjerene som er flyturens overklasse.

Denne passasjeren, og SASs kabinpersonale, er ofre for den norske definisjonen av dannelse: Du utøver dannelse når du får andre til å føle seg udannet. (Dette er spesielt pop blant homser som kompenserer for manglende adelsskap ved å være Sur Tante. Det skulle ikke forundre meg det minste om den SAS-ansatte er en Sur Tante. Guri. Nå er jeg visst i ferd med å bli Sur Tante selv.)

Men. Dette er bare dannelse i Norge. Hele Norge ligger under for denne heimføingforståelsen av hva det vil si å være Elevert og Beleven. Det er derfor påfallende mange nordmenn forståelig nok er antiautoritære og heller vil være folkelige. Oslo 2 er området i Norge med den høyeste konsentrasjonen av udannede mennesker. De bare vet det ikke selv.

Her i det særdeles klassedelte Portugal er ikke det særlig dannet å påpeke hvor udannede andre er. Heller ikke i den nord-europeiske dannelsens høyborg England. For en del år siden spiste dronning Elizabeth II middag med et afrikansk statsoverhode. Altså: Det var mange mennesker til bords. Fallhøyden var stor. Ved siden av tallerknene sto små boller med vann. Disse bollene er det meningen at man skal dyppe fingrene sine i, mellom rettene. Det afrikanske statsoverhodet løftet derimot bollen sin og drakk av den... Uten å fortrekke en mine gjorde den engelske dronningen det samme. Det er dannelse.

Jeg tror ikke det er håp for SAS. Alt i min grønne ungdom for flere tiår siden, husker jeg at de voksne i familien min humret over at SAS måtte sende sine ansatte på smilekurs. Det var er problem for dem å presse fram et smil, dere. Det kurset hjalp ikke. Jeg tror ikke noe hjelper med SAS. Jeg har reist en god del med SAS og det flyselskapet skiller seg klart ut fra alle andre. Min følelse er at den massive surheten som siver ut hver pore av de kabinansatte har gått seg til som en del av bedriftskulturen. Å tre inn i en SAS-maskin er som å bli omsluttet av et dryppende surt mørke. De ansatte er som solskadet hud: Beyond repair. Ingen psykologisk krem hjelper. Verken iherdige innsmurninger med kurs eller irettesettelser. Jeg reiser som privatperson kun med SAS når jeg ikke øyner annen mulighet.

Husk at svært lite av den taffate, uprofesjonelle oppførselen til SASs kabinpersonale siver ut i media. (Det var heller ikke denne passasjeren som selv kontaktet Dagbladet, men en opprørt medpassasjer som overhørte sjikanen.) Denne bukseepisoden er kanskje bare én av 10 000 tilfeller av uholdbar oppførsel fra verdens mest udannede og uprofesjonelle stab av kabinansatte.

PS. Jeg harver veldig generelt (og ganske så udannet) over flyselskapet, her. Det finnes unntak, men ikke nok til at det utgjør noen forskjell.

Bydelen innenfor kastellets murer

Siden vi bor like ved São Jorge-kastellet her i sentrum av Lisboa, stikker jeg titt og ofte tærne i Jesus-sandalene og vrikker meg dit. Kastellet er stort og krinkelkrokete. Det er derfor lett å finne seg en fredet plett hvor man kan lese, skrive eller bare blafre med øyenvippene mot lyset og besukke den hjertemasserende skjønnheten. Fra kastellet har man utsikt over elven Tejo og flere bydeler med vektig, historisk sus.

Innenfor kastellets murer ligger en gammel bydel som bærer det overraskende navnet Castelo. (Bydelen har også gitt navn til bydelen som ligger i umiddelbar nærhet av kastellet, og som vi bor i.) I går ettermiddag tok jeg meg en spasertur i dette indre boligområdet. (Egentlig skulle jeg i motsatt retning, til supermarkedet Pingo Doce i lavbyen Baixa for å kjøpe kylling til nudlene. Jeg ombestemte meg. "Det er godt med vegetar-nudler, også," sa jeg til samboeren min Daniel da jeg vendte tomhendt hjem.) Bebyggelsen i indre-Castelo er vakker, gammel og relativt velholdt. Noen deilige, små vinbarer og spisesteder finnes det også der. Castelo er nå et patrimônio og beskyttet mot menneskelig ødeleggelsestrang.











Som dere kan se på noen av bildene, forbereder man seg på festen natt til 13. juni, en heidundrandes gatefest til ære for Santo Antônio. Santo Antônio er Lisboas skytshelgen (og kan i sin plastgirlanderomkransede herlighet beundres på det nest siste bildet). Santo Antônio-festen er lisboernes 17. mai, bortsett fra at den (nesten) aldri tar aldri slutt. I hvertfall ikke her i nabolaget. Gatene er elver av euforiske mennesker til den lyse morgen. Så bor man her, legger man håret og klemmer enten selv til med en kjempefest med åpent hus, pumpende marchas på stereoen (en egen musikksjanger kun ment for denne festen, slik man har 17. maisanger) samt sangria og sardingrilling ute på brosteinen ved gatedøra, eller...man rømmer byen.

Å lukke døra og tro at du får sove, blir helt feil. Feste- og/eller tissetrengte venner med dobbeltsyn kommer og ringer på hele natten. Dessuten vi naboenes ville marchas og sangriabesjelede allsang holde deg våken.

Hvert år (bortsett fra vårt første, hvor Santo Antônio-festen også var innflytningsfest) har vi vurdert om vi skal stikke av til moren til Daniel i Faro for å vekselsvis ligge og duppe i svømmebassenget og hjelpe til med å få høstet de øverste fruktene fra hagens nêspera-trær. Og hvert år har vi blitt i Lisboa og hevet oss uti det. Men i år... Jeg vet ikke, jeg. Puh. Jeg blir liksom bare sliten i futurum av å tenke på det. Dessuten må vi ha en ny grill.

Technorati Tags: Lisboa

Politiet pågrep og halshugde

I disse tider med norsk politi som kveler og spansk politi som slår...



...kan jeg i min jordbundne utrettelighet legge til at to politimenn på midten av 90-tallet her i Lisboa, i sin eiegode iver etter å håndheve loven slumpet til å...ahem...halshugge en mann de hadde inne til forhør.

Ups.

Det finnes det ingen video av. Jeg har heller ikke klart å finne noe om hendelsen på nettet, og min samboer Daniel husker ikke detaljene - annet enn at a decapitação var den store politi-rysaren i Portugal på 90-tallet, og medførte at flere hoder rullet. Men da i overført betydning, selvsagt.

Technorati Tags: Portugal

Pøls me sprøstekt løk

Så sublimt og lyrisk inderlig at det nesten tar knekken på meg.

Technorati Tags: Musikk

Strutterne i kastellet

Det er flere grunner til å avlegge Castelo de São Jorge her i Lisboa et besøk, men min favorittgrunn er å nyte synet av påfuglene som strutter fritt omkring.

Technorati Tags: Lisboa

Lite kanon kanon

As cervejarias (ølstuene) her i Lisboa har gode tider i vente. Det blir varmere og varmere, og portugisernes øl er like kanon som vinen. Be om en Sagres, neste gang du kommer på besøk.

Jeg observerer at man I Norge etterlyser damene i den nye litterære kanon. Til det kan jeg bare si at man etterlyser damene i de fleste litterære kanoner, ikke bare i Norge. Og det tror jeg ikke skyldes at damene ikke får være med på å bestemme. Neida. Jeg har skjønt at kjønnsfordelingen i fagjuryen nedsatt av Litteraturfestivalen på Lillehammer, var politisk korrekt fifty-fifty. Så problemet ligger selvsagt ikke der.

Problemet ligger i kriteriene for hva som er god litteratur. De er fra kambro-silurtiden og bestemt av menn, og de kriteriene godtar moderne kvinner og menn fordi det er så lett å la seg hjernevaske av dem, staselige og kanoniserte som de selv er.

For å si det litt enkelt: Menn skriver universelt mens kvinner har en lei tendens til å fortape seg i detaljer. Menn tenker stort, kvinner smått. Menn forteller, kvinner sludrer. Og fordi menn skriver universelt, betyr selvsagt det at de skriver om ting som angår oss alle på et Vesentlig, Essensielt og Sant plan. Det blir allmengyldig.

I følge denne måten å tenke på, finnes ikke universet i et sankorn.

Det også et tankekors (og til å trekke på smilebåndet av) at bøker som kanoniseres ofte er tykke bøker. More is...more.

Å reagere mot denne snevre måten å definere god litteratur på, har i flere tiår vært en del av den feministiske litteraturkritikken. (Definisjonen er også svært innholdsstyrt og overser det faktum at litteratur også er form.)

Før man lager en ny litterær kanon, mener jeg at man først må sette seg ned og lage en ny litteraturkritisk kanon slik at man har et bedre verktøy å rutte med i fremtiden. Ellers mister litteraturkanoner sin verdi. Ja, da faller hele poenget med å lage litteraturkanoner bort. Kanonene blir til nettopp for å være limet i vår felles kulturelle bevissthet.

Nei, nå skal jeg gi meg. Vil dere lese noe bedre enn det vaset som jeg har tastet ned i denne posten, finner dere et fint intervju i The Guardian Unlimited med Orhan Pamuk. Forfatteren er glad for at Nobelprisen i litteratur har forandret fokuset på forfatterskapet hans. "Alt" i bøkene hans handler ikke lenger bare om politikk. Bøkene har blitt universelle. Han er vel nå kanonisert, vil jeg tro.

Technorati Tags: Lisboa, Litteratur