München

Vi dro til og fra Dubrovnik via München, og la inn i ferien vår et par urbane dager i byen som magasinet Monocle nylig har kåret til verdens beste å bo i. München er en deilig by, selv for den som bare besøker den. Og man får lyst til å bo der. ("Her vil jeg bo. Nei, der vil jeg bo, Daniel. Guri, for en skjønn bygård!") Klimaet er godt, maten er deilig, butikkene er supre og muséene likeså. Prisnivået er også behagelig (for en nordmann, i hvertfall). På restaurant La Bouche i Glockenbach (som vi mistenker er Münchens homobydel), spiste jeg de nusseligste vaktler fylte med aprokoser. Mmm.

Technorati Tags: München, Tyskland

Dubrovnik

Her har det vært børgend... unnskyld, jeg mener dørgende stille i de siste ukene, men det skyldes ikke annet enn at min samboer og jeg pakket badeshortsene og tok oss en aldri så liten sommerferie. Også fra våre respektive macer. Vi rigget oss til på første fly og lot oss sende til Kroatia, nærmere bestemt Dubrovnik, Adriaterhavets hardt prøvde perle, yacht-fiffens fresheste pilegrimsmål og fiskegrillens episenter.



Bildet over er tatt fra øya Lokrum, som ligger like utenfor.



Dobrovnik er så stemningsfull vakker at tulla moi ble helt og kontinuerlig gråtmild. Og i kattebloggingens tegn får jeg vel nevne at de også hadde mange fine pusedyr der.



Og nordmenn. Mange nordmenn.



Jeg har aldri vært på et sted med så mange norske turister. Jeg tror nesten annenhver turist var norsk. Men utsultet som jeg er på å høre verdens vakreste språk, syntes jeg ikke at det gjorde så mye.

Daniel og jeg benyttet også muligheten til å besøke flere elafitiske øyer, som grønnsværet Mljet (som er et eneste stort naturreservat) og grøssvakre Lopud, hvor vi badet der hvor Middelhavets er på sitt aller reneste og klareste.



Kroatia ligger farlig nær sjø-dödaren Albania, men strømmene fører heldigvis (for kroaterne og turistindustriens del) albaniasølet i motsatt retning.

I Dubrovnik bodde vi i Vesnas hytte. Det er en sval hytte som ligger i den store hagen til Vesna og familien hennes.





Vesnas hytte kan absolutt anbefales, selv om standarden er langt mer beskjeden enn det som den superdesignede Terence Conran-inspirerte nettsiden vil ha deg til å tro. I hagen vokser tomater, auberginer og bambus. Et nêspera-tre kastet kjølende skygge over patioen. Og Vesna er behjelpeligheten selv (i motsetning til de fleste andre ubehjelpelig grusomme servicekroatere vi ble utsatte for). Hun er den personifiserte turistinformasjon og tilbyr seg dessuten å kjøre deg rundt. Det eneste som plaget meg inn i nesten-deliriet var alle myggstikkene. Den kroatiske myggen er like glad i leggene mine som det jeg innbiller meg at Daniel er.



Ja, bare hyl i vei, du. Jeg tenkte jeg skulle avslutte denne posten med et pangbilde. Selv uten myggstikk, nekter jeg å tro at dette er bloggsfærens mest sexy bein.

Technorati Tags: Dubrovnik, Kroatia

Mafra

Samboeren min og moi har i helgen besøkt våre venner Mário og Carla som bor i Mafra, 40 minutters kjøretur fra Lisboa sentrum. Mafra er byen hvor klosteret i José Saramagos roman Klosterkrønike ligger. (Denne romanen er for øvrig min favorittsaramagobok og anbefales på det varmeste.)



Nei, dumma. Dette er ikke klosteret, men en vannpost.



Mmm. Hvilken mystisk ostelukt er dette?



Fiken i tjømda.



Og sitroner.



Og druer.



For et par år siden herjet marerittaktige branner i skogene og markene rundt Mafra. Brannene var så altødeleggende at de også nådde norske nyhetsmedier. Disse brente vinrankene begynner nå langsomt å komme til hektene igjen.

Technorati Tags: Portugal

Kos

Det er for lite katteblogging i bloggen min.

Du blir ikke lurt

Da samboeren min og jeg fremdeles residerte i Oslo, kom to norske (og for øvrig svært hyggelige) venner av oss tilbake fra sin første langhelg i Lisboa. De hadde hatt det fint, men... De var helt fra seg fordi de "ble lurt i alle restauranter".

- Alle?

- Alle.



Våre venner var blitt helt satt ut av alle lurendreierne, aka kelnerne. For hver gang regningen kom susende, sto det liksom oppført masse rart som de ikke hadde bedt om. Det dreide seg ikke om de store beløpene. Et par euro hver gang. Det var ikke det. Men man liker uansett ikke å bli lurt, ikke sant?

Vel.

Når du setter deg ved bordet i en restaurant i Portugal, vil kelneren dandere en rekke yummy ting på bordet foran deg. Det vanlige er en kurv med brød, litt smør, en bolle med oliven, en tallerken med assorterte oster samt en tallerken med forskjellige typer spekekjøtt og -pølser.

Det er opp til deg om du vil spise dette. Ingen andre. (Med mindre svigermor er med og maser fordi Daniel og jeg er så tynne.)

Dette nibbleriet er ikke på huset. Rører du det ikke, betaler du ingen ting. Men stikker du labben i olivenbollen og forsyner deg med en oliven, betaler du for alle olivenene. Det samme gjelder for osten og resten. (Altså: Begynner du å nibble, kan du like godt hive innpå.)

Det at noe lignende ville vært "på huset" hvis det hadde blitt klasket på bordet foran ditt vettskremte jeg på en restaurant i Norge, betyr ikke at vi er så morske men tross alt sjenerøse i Norge, og at den portugisiske, vennlige overflaten kun er der for at du lettere skal bli lurt. Et restaurantbesøk i Portugal kan koste en tiendedel av det et lignende restaurantbesøk i Norge kan gjøre. Så å tro at dette nibbleriet er gratis i Norge, er en illusjon. Og siden det ikke er en del av den mellommenneskelige kulturen å flå hverandre i Portugal, betaler restaurantgjestene heller en anstendig pris for det de faktisk dytter i seg.

Er det et land hvor man blir lurt på restaurant, er det Norge. Men vi er så vant til det at vi ikke merker det. (Og merker vi det litt, så later vi som om vi ikke gjør det fordi vi er så proviniselt redde for å ikke være kontinentale nok.)

Det er derfor Portugal har en restaurantkultur og Norge ikke har det.

Vi har venner her i Lisboa som spiser nesten alle måltidene sine, lunch som middag, på restaurant. Det koster bare et par euro mer enn det det ville ha kostet å lage maten selv, hjemme på kjøkkenet.

Technorati Tags: Lisboa, Mat, Portugal

Estufa fria

Estufa fria er et "kjølig drivhus" som ligger i Parque Eduardo VII her i Lisboa sentrum. Hit vrikker jeg meg hen når jeg vil ut, men ikke bli levende stekt. Som i dag. Her kan man rigge seg i ro og fred til på en benk for å tenke lyriske tanker og la fingrene fare over tastaturet. Blant annet er denne bloggposten skrevet her.



Estufa fria er en fin hvilepost når jeg får det for meg at jeg får altfor lite mosjon og bør gå (hallo) til supermarkedet i El Cortes Inglês for å handle. Jeg power walker da den ene veien og tar t-banen tilbake. Ruten: Opp Avenida da Liberdade og gjennom Parque Eduardo VII. (Varehuset ligger på den andre siden av parken.) Vrikketuren non stop tar ca. 45 minutter. Men som oftest tar jeg meg en halvtimes hvil i Estufa fria.

Dette "drivhuset" ble bygget på 30-tallet og er dekket av et tak av bambus. Det har et sus av forgangne tider og rekreasjon-for-forne-tiders-fiff over seg. Dette er ingen turistattraksjon. Det er få turister som finner veien hit. (Man reiser ikke til Lisboa for å vandre i Estufa fria.) Men det er en opplevelse. Estufa fria er et fyrverkeri av grønnsvær og eksotiske planter! Dyktige hageplanleggere har også kreert trapper, gangstier, tunneller, vannfall og de skjønneste små dammer. I dammene svømmer ender og karper. Jeg kjenner roen og en slags Kosmisk Mening fylle meg, her.

Inngangbilletten koster € 1,58. Det er en pris man også blir rolig av.







Vegg-i-vegg med Estufa fria ligger Estufa quente. Det er det "varme drivhuset". Og der er det varmt, dere... Der står blant annet kaktusene. Men ikke jeg.

Technorati Tags: Lisboa

José drar til Azorene

I går fikk jeg en oppglødd tekstmelding fra min skjønne venn José: "Eu ficei com o emprego!" ("Jeg fikk jobben!")

José hadde ikke før fått skviset seg ut av den alentejanske småbyen Beija (som også er min samboers fødeby), til hovedstaden Lisboas mange herligheter, før han nå får seg jobb på Azorene. (Det er litt som å bo i Norge og få jobb på Svalbard, bortsett fra at Azorene er langt mer sivilisert, samt grønnere og varmere.) Josélito er nyutdannet psykolog og skal jobbe med ungdomskriminelle. (De har ungdomskriminalitet på Azorene, ja.) Denne blomsten av en ung, olivenhudet portugiser skal bo i Ponta Delgada, Azorenes "hovedstad" på øygruppens største øy, São Miguel (hvor bildet under ble tatt).



Samboeren min og jeg har inspisert Azorene. Vi måtte ta oss kraftig sammen for å ikke skrike hele tiden. Det er så svimevakkert der! (Men man kan jo ikke gå rundt og skrike, ikke sant?) Vi besøkte to øyer: São Miguel og Flores. Vi oppholdt oss mest på Flores. Den er en av de minste øyene i øygruppen og ligger midt i Atlanterhavet, mellom det europeiske og amerikanske kontinentet. Vi residerte på gjestehuset Argonauta, som drives av en hyggelig italiener. Deler av Argonauta er bygget av treverk fra en norsk skute som grunnstøtte utenfor øya på 1800-tallet. Intet mindre.

Dette var det romantiske rommet vårt der.



Flores føles mer som en uvirkelig tilstand enn et faktisk sted. Luften er nifst krystallklar, hval velter seg i havet og alt gror i den rike, vulkanske jorden. Bananer, ananas, fiken, you name it. (Daniel og jeg gikk på fikenslang.) Og noen av strendene er svarte, fordi de består av vulkansk sand.

Stilig, ikke sant?



Det eneste aberet er haiene. Å bade på Flores er en risikosport. Rundt Flores ligger et evig og levende belte av sulten hai. Vår smellvakre venninne, azorinnen Luisa fra Ponta Delgada, som var med oss til Flores (og som i ettertid har flyttet dit, fordi hun og Argonautas italienske innehaver ble kjærester, smelt) turte ikke bade utenfor denne stranden.

Når jeg handler på supermarkedene her i Lisboa, ser jeg alltid etter produkter fra Azorene. Har de melk og ost fra Azorene, går det rett i handlekurven. Melkeproduktene smaker liksom mer, om du er med meg. Man kan nærmest kjenne den grønne smaken av de friske engene, og den salte pusten fra det store, rene havet. Mmm.



Med José stasjonert i Ponta Delgada har vi et godt påskudd for å snarlig dra tilbake.

Technorati Tags: Portugal

Også hvit

Noen av mine portugisiske favorittviner kommer fra denne vingården i Alentejo, drevet av en danske og hans amerikanske frue. Og min desiderte favoritt herfra er faktisk en av gårdens rimeligere viner: Chaminé. (Chaminé betyr "skorstein", i tilfelle du lurer.) Den kan du trygt bestille når du er på restaurant i Lisboa. En øyeoppsperrende smaksbombe (mmm, skrik!) og sikker slager i godt lag.

I utgangspunktet var Chaminé fram til ganske nylig bare rødvin. Men jeg tror den vinen må være en av gårdens bestselgere (mye på grunn av mine innkjøp, vil jeg tro). For nå har gården lansert Chaminé branco, som altså er rødvinens hvite søster.

Rødvinen koster ca. seks og en halv euro på supermarkedet, hvitvinen ca. fem og en halv. Slett ikke avskrekkende. Og begge er komponerte av de skjønneste portugisiske druer. Jeg foretrekker rødvinen (sannsynligvis av den enkle grunn at jeg foretrekker rødvin som sådan), men kjøpte hvitvinen til gårsdagens nudler. Den var god, darlings... Daniel elsket den! (Han tar lett av når det gjelder kulinariteter.) Vi skal besøke våre venner Carla og Mário i Mafra til helgen. Vi skal da teste noen duggende flasker Chaminé branco på dem. Våre venners villa er utstyrt med en nydelig patio med utsikt over en grønn dal med olivenlunder og en lyrisk elv. Det perfekte sted å teste ut ny hvitvin, ikke sant?

Disse vinene er dessverre ikke å få kjøpt på Vinmonopolet, men ingen kunder ville blitt skremt om et Chaminé-parti eller to fant veien til Den Norske Levra. Chaminé-vinene (og de andre vinene fra vingården Cortes de Cima), går langt utenpå mye annet fra Portugal som polet så gladelig pusher.

Technorati Tags: Vin

Drep og Flå

- Hva skjer?

- Jeg er forelsket.

- Hadde det ikke vært for at jeg vet at dette skyldes chiles chipotlene, ville det blitt sjalusidrama!

- Denne lett krydrede og røkte smaken... Jeg eier ikke ord!

Technorati Tags: Mat, Tegneserie

Byens sovende hjerte

Som et apropos til forrige post, får jeg legge til at jernbanestasjonen som ligger "midt i det hele" og som ifølge poeten Fernando Pessoa "aldri sover", faktisk har sovet ganske lenge nå.



Det er selvsagt den svimepraktfulle, neo-manuelinske Rossio-stasjonen (som jeg fotograferte en detalj av i dag) som Pessoa har i tankene. Og den har holdt stengt i flere år på grunn av etterpåklokt veiarbeide ved Marquês de Pombal-plassen.

Togene fra Rossio går (gikk) gjennom en rekke forsteder, helt til byen Sintra. Og i sentrum av Lisboa gikk togene under jorden. Men på grunn av et hastverksarbeide i veibanen, og en slumsete utført underjordisk tunnell for tungtrafikken som ble lagt over togtunnellen ved Marquês de Pombal, oppsto akutt fare for lokal apokalypse.

Så for å komme seg til det skjønne Sintra, må man nå ta t-banen til zoologisk hage (blå linje til Jardim Zoológico) og derfra ta lokaltoget. Det er ikke bare synd fordi det er krøkkete. Det er også synd fordi Rossio-stasjonen ikke bare er et visuelt landemerke, mens også er (var) byens pulserende knutepunkt; "et hjerte som må slå i våken og sovende tilstand", som Pessoa så vakkert sier det.

Det har lenge gått iltre nå-er-det-like-før-Rossio-åpner-rykter, men lite ser ut til å faktisk skje.

Technorati Tags: Lisboa

Den friskhet som strømmer gjennom det hele

Nå våkner Lisboa som den siste av våre byer,
Nå våkner Rua do Ouro,
Nå våkner Rossio, kafédørene,
Nå våkner man.
Og midt i det hele ligger jernbanestasjonen, som aldri sover,
Som et hjerte som må slå i våken og sovende tilstand.

Hver eneste morgen som demrer, demrer alltid på samme sted,
det er ikke morgener i byer eller morgener på landet;
i det øyeblikk dagen demrer, når lyset skjelvende stiger opp over
horisonten
er alle steder det samme sted, er alle land det samme land,
og evig og hjemmehørende overalt er den friskhet som strømmer
gjennom det hele.

Fernando Pessoa (1888 - 1935)

Dikteren og lisboeren Pessoas gåsehudfremkallende vakre linjer er hentet fra Karsten Alnæs' supre bok Lisboa, dikternes, kunstnernes og fadoens by (2001). (Alnæs har en fyldig litteraturliste bakerst i boka, men fra akkurat hvilken bok med norske gjendiktninger han har hentet dette fra, makter moi ikke få klarhet i.)

Mitt ringe fotografis fine stensilgrafitti (eller sjablong) av Pessoa møtte meg i går på en vegg i bydelen Chiado, på min vrikkende vei til en nuddelrestaurant hvor en tête-à-tête over spisepinnene med min kamerat Paulo ventet.

Technorati Tags: Grafitti, Lisboa, Litteratur

En bønn om å ta til...fornuften?

Homoenes beste venn, medmenneskelighetens fanebærer, toleransens trompet og Guds høyre hånd i Norge, teolog Øivind Benestad, skal i sommer, godt hjulpet av 30.000 "informasjonshefter" og DVDer, dra på norgesturné for å mobilisere kristenfolket til bønn for å opprettholde det juridiske apartheidsystemet hvor den norske loven ikke er lik for alle.

I billedteksten til Aftenpostens dekning av saken, står det at Benestad skal be for at "...politikerne må ta til fornuft i spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov."

Fornuft?

Velvillig innstilt som jeg alltid er, tipper jeg at det ordet ikke stammer fra Benestads munn og hjerte, men fra Aftenpostens lett ufokuserte journalist. Men skulle jeg nå ta feil, vil jeg fraråde Benestad på det sterkeste om å appellere til kristenfolkets fornuft. (Hvis han vil vinne sin sak, vel og merke).

Hadde fornuften styrt, ville vi hatt en kjønnsnøytral ekteskapslov i Norge for lenge siden. Hadde fornuften styrt, ville verden vært et godt sted å være, hvor det ikke var krig, hvor ingen sultet, hvor ingen ble undertrykket og hvor ingen var ofre for religiøs intoleranse. Hadde fornuften styrt, ville Benestad & co. heller brukt kreftene på å reise landet rundt for å be om fred på jord, mat til alle, rettferdighet, toleranse og likhet for loven.

I stedet velger de å bruke kreftene på å be om at undertykkelsen av den eneste minoriteten som det fremdeles går an å ustraffet undertrykke i stor skala, homofile, skal fortsette. Har Benestad & co. hørt om Jesus? Å be om noe slikt tror jeg bare Gud opplever som utidig mas. (Og å tro at Gud ikke er større enn et par velredigerte og ond-fortolkede bibelord, er blasfemi. Men her vet jeg av erfaring at jeg taler for døve ører.)

Fornuften styrer ikke.

Jeg tror Benestads verste mareritt er at kristenfolket faktisk tar til fornuften.

Technorati Tags: Ekteskap, Homo, Kristendom, Menneskerettigheter, Politikk

Sommerbusiness i Lisboa

Technorati Tags: Lisboa

Det skyldtes regnet

To portugisere har opplevd Bergen og fjorder.

Våre venner fra Porto, Telmo og César, hadde en super norgestur med sjokkerende strålende vær. Bortsett fra i Oslo. Der regnet det så mye at homsingen ble begrenset til ett homosted.

Fred over ditt minne

"Count Gottfried von Bismarck, who was found dead on Monday aged 44, was a louche German aristocrat with a multi-faceted history as a pleasure-seeking heroin addict, hell-raising alcoholic, flamboyant waster and a reckless and extravagant host of homosexual orgies."

Slik begynner det jeg tror må føye seg inn i rekken av tidenes nekrologer. Dette er verken kødd eller useriøst ment, og kan leses i sin hårreisende glamorøse helhet i The Daily Telegraph.

Man har ikke ødslet sitt liv når ens Livets Bok får et så slagkraftig etterord. Jeg elsket nekrologen! Og jeg har en mistanke om at den gode Gottfried gjør det samme, fra sin sky der oppe.

Hentet fra Bryanboy.

Det er varmen

I dag så jeg to unge menn passere en eldre prostituert her i Lisboa sentrum. Den ene mannen spiste fra en pose potetgull. Idet han passerte den prostituerte, kastet han et potetgull i ansiktet hennes. De to spankulerende mennene flirte fornøyd til hverandre. Dette var gøy. Ansiktet til den prostituerte forvandlet seg til noe av det tristeste jeg har sett.

Ellers må jeg si at jeg beundrer eldre mennesker som orker å gå på supermarkedet. Allerede nå, i en alder av 42 år, begynner jeg å få problemer når jeg skal betale og legge sakene mine i posen. Jeg er ikke rask nok! 20-åringene sukker, stønner og ruller med øynene.

Litt negativ i dag? Moi? Det er varmen.

Technorati Tags: Lisboa

Diskomonumentalisme

Roisin Murphy er ute med et nytt stykke totalitær disko; singelen Overpowered.

La Murphy er vokalisten i Moloko, og den gruppa har jo, som dere alle vet, blankpusset og bragt diskoen trygt inn i et nytt årtusen. Men den gode Murphy tar den litt lenger. Min sexysyntetiske og arty heltinne gir meg alltid følelsen av å høre noe nytt. (Og den følelsen er det sjeldnere og sjednere jeg får.)

Jeg har et latterlig uironisk kjærlighetsforhold til disko. Jeg elsker disko. Men så er jeg heller ikke homo for ingenting.

Darling, plugg hodetelefonen til maskinen og skru opp volumet!

Technorati Tags: Musikk

Lisboa har fått et nytt museum med moderne kunst

Museu Berardo heter det, og består av kunstsamlingen til et steinrikt portugisisk menneske med sosial samvittighet.

Museet ligger i det gedigne kultursenteret i bydelen Belém (CCB). Det tar en halv time å skrangle seg dit med trikken fra Praça da Figueira i Lisboa sentrum. Joe Berardos samling med moderne kunst holdt tidligere til på et litt krøkkete tilgjengelig sted, i den ellers så skjønne byen Sintra. Portugiseren min og jeg var inviterte til å stråle (og bli bestrålte) på den glamorøse cocktail-åpningen i Belém, men ble angjeldende kveld (og natt, festen varte i beste portugisiske ånd til klokken ni neste morgen) rammet av akutt latskap (vi åpnet en flaske vin) og kom oss ikke ut dit før i går.

Daniel og jeg har latt oss fjetre av deler av samlingen før, i Sintra, men i Belém kommer snasket bedre til sin rett. Rommene er større og henger bedre sammen. Mer kan vises. Det virker ikke så fragmentarisk. Jeg tror det nye muséet må være minst fem ganger større enn det gamle! Og kunsten befinner seg definitivt ikke i dilletantismens lumre liga: Picasso, Rauschenberg, Lichtenstein, Man Ray, Mondrian, Duchamp, Bacon, Dali, Warhol og portugisernes fabelaktige Paula Rego! (For å nevne noen.)

"Names! Names! Names!" som Edina ville ha ropt.

Her er noen bilder jeg tok av kultursenteret.

Technorati Tags: Kunst, Lisboa

Enda et stykke Norge i Lisboa

I Rua da Prata, i lavbyen Baixa. Den logoen der er verneverdig.

Her finner du et annet stykke Norge i Lisboa.

Technorati Tags: Lisboa

Søndag

Technorati Tags: Lisboa

Tolv kroner på supermarkedet, 80 kroner på polet

På et vis er jeg tilhenger av Vinmonopolet. De som jobber der er flinke og utvalget holder et bredt og høyt nivå. Min erfaring er at det bare er folk som aldri har besøkt vinbutikker i andre land som klager over polservicen og -varene. Å finne for eksempel new zealandsk eller chilensk vin (som jeg elsker) her i Lisboa, er helt umulig. Det er ofte slik at alkoholnasjonalismen rår i vinland.

Men en annen ting er polprisene... Guriland & herrejul. Her er det god grunn til å klage sin nød.

På Facebook forteller en bloggvenninne fra Nord-Norge meg at hun sitter i sommervarmen og nikoser seg med en flaske Via Latina. Via Latina er en vinho verde. Vinho verde betyr "grønn vin" og lages kun i Portugal, i en bestemt region (nordvest i landet) og av bestemte, ikke helt modnede, druer. Det er en vin som skal drikkes innen ett år etter at den er fanget i flaske. Det er en slags perlende, fersk hvitvin. Lav alkoholprosent. Fin i varmen. Flere steder i Lisboa selges den fra tappekraner. Akkurat som øl.

På Vinmonopolet koster en Via Latina 80 kroner. For den lykkelig uvitende er det i seg selv ikke så mye å okke og bære seg over. Til Vinonompolet å være er dette en rimelig vin.

Nå er ikke jeg verdens største hvitvinstilhenger og drikker vinho verde stort sett når det er innmari varmt. (Det hviteste alkoholsterke som jeg uforbeholdent tyller i meg, er champagne.) Men i tastende stund er det 40 grader i Lisboa. Det er innmari varmt. Så inspirert av min nord-norske, vinho verde-pattende venninne, vrikket jeg meg hen til supermarkedet El Cortes Inglês her i Lisboa og rasket med meg en flaske Via Latina (sammen med en del annet som to homser trenger for å komme seg velberget gjennom helgen). På El Cortes Inglês, som er blant de dyrere supermarkedene her i den portugisiske hovedstaden, koster en flaske Via Latina ca. halvannen euro. Tolv kroner.

Altså: Tolv kroner i Portugal. 80 kroner i Norge. Ahem.

Glem ei heller at at El Cortes Inglês faktisk tjener penger på å selge flasken for halvannen euro. Så hva kjøper da Vinmonopolet flasken for i Portugal? To kroner? Kjøper den for to og selger den for åtti, liksom?

Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at prisingen av denne vinen ikke bare handler om norske skatter og avgifter. Prisingen handler selvsagt også om norsk, tradisjonsrik og provinsiell tatt-ut-av-alle-proporsjoner-over-disken-grådighet. Blant annet fordi man vet at kundene ikke vet bedre.

La meg også legge til at Via Latina slett ikke er en utsøkt vinho verde. Den er verken god eller dårlig. Fin i varmen. De fleste andre vinho verde'er er bedre. Her i Portugal regnes Via Latina som en litt "kjønnsløs" billigvin, farlig nær "alkoholikerhylla", der én-euro-vinen for den ukresne alkoholikeren, forvirrede turisten, den ikke så veldig kulinariske matlagingen og sangriaen, står.

Jeg sitter her i min utlendighet og maner fram lyriske bilder i mitt lett berusede indre av alt det vederkvegende som kommer til å vederfares den norske konsumenten den dagen Vinmonopolet får konkurranse.



Jada, darlings. Vi maktet å tømme flaska. Ingen sak. Det fine med (nesten) all vin, er at den smaker bedre jo flere glass man drikker.

Technorati Tags: Business, Vin, Vinmonopolet