Norgesvenner er ikke som andre venner

Hvorfor tar det aldri slutt? Hvorfor må norske journalister alltid slå fast at alle mer eller mindre berømte utlendinger som kommer til Norge, er "norgesvenner"? Hvorfor er det så viktig for journalistene å spørre kjendisene hva de synes om Norge og nordmenn? (Lærer de det på Journalisthøgskolen?) Og hvilket svar forventer de seg ærlig talt å få?

At Norge og nordmenn egentlig interesserer dem midt på ryggen? At de trodde de skulle til Sveriges nest største by? Men så, omigod... Ja, wow? At det faktisk er ganske mye annet i denne verden å interessere seg for, så om de er norgesvenner eller ei har de ikke skjenket en tanke, men at de okke som er i Norge for å la seg intervjue/drive reklame for noe som de ønsker å tjene penger på?

Nei. Ikke det svaret, plis.

Et ærlig svar er ikke hva norske journalister ønsker seg. Journalistene vil smigre seg selv og leserne sine (nordmenn). Det er det det handler om. Vi vet at vi er et relativt ubetydelig folk i den store sammenhengen. Og vi vet at det er mikroskopisk lite Look to Norway i dagens internasjonale samfunn. Og det som er norsk, blir fort svensk eller dansk for de teite utlendingene...

For den med mindreverdighetskompleks blir det norske avispapiret derfor som sjelelig Kleenex å regne, når man leser at man blir sett av medievirkelighetens adel. Selv om man innerst inne vet at det kanskje er løgn.

For: Smigre vil selvsagt intervjuobjektet. Den som vil selge noe, framstår alltid som venn. Vi kjøper ikke av uvenner. Et elementært markedstriks som man ikke behøver å gå på BI for å lære. Spør en prostituert. Så journalisten kjenner alltid svaret. Det blir nesten unødvendig å spørre. Men de spør.

Her er et ferskt, mediespredt og superpinlig utvalg, hvis du orker: Fra dagens VG, fra et to dager gammelt intervju i Varingen og fra P4 for en uke siden.

Technorati Tags: Journalistikk, Norge

Dalens åtselfugl

På det første bildet svever en grifo på varme luftstrømmer i den portugisiske Douro-dalen. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Svær, staselig og utrydningstruet, er den. Jeg trodde først det var ørn.

Og leter du etter en grifo på det siste bildet, leter du forgjeves. Ikke fordi arten plutselig ble utryddet, men fordi klippen (som jeg klatret ned fra, etter å ha begått mitt ringe, lett ufokuserte grifo-fotografi) var så vakker med den gule lavstripen.

Technorati Tags: Fugl, Portugal, Reise

Med Tullebølle Taxi til Sædballe

Det skulle en danske til for å gjøre Sissel Kyrkjebø til kvinne. Danmark er fremdeles en kolonimakt. Det er Danmark som har eid Norge, ikke omvendt. Danske borgermestere blir ikke oppdaget når de bedriver skattesnusk. Og: Den danske kongefamilien ser ikke enger.

'Bøgballenes' organ Politiken maner til hvem-er-best- og ordkamp mot 'fjeldaberne'. For Politikens journalist kan ikke fatte og begripe hvorfor nordmenn gjør seg så lystige "...over gode danske stednavne som Sædballe og Tarm og gode danske virksomheder som Tullebølle Taxi, Balle Sten & Grus og Klittens VVS."

Knis.

Fotball og kamel-sikkel

Fra restaurant O Lagar i byen Torre de Moncorvo.

En typisk nord-portugisisk restaurant med enkel og mektig mat. Jeg spiste husets bacalhau og drakk denne til. Jada. Jeg drikker rødvin til alt. Både til klippfisk, TV-nyhetene, skumringstimen og samtlige sjelelige tilstander. Men det gjør også mange portugisere. Bortsett fra samboeren min Daniel, da. Han skal bare ha vann. Uten kullsyre. Kullsyre blir for spennende.

Det kan se ut som om alle gjestene på O Lagar er menn, men det er bare en optisk illusjon. Bak meg hang en stor flatskjerm som viste en fotballkamp. Og da rigger menna seg til så de får sett både på damene sine og fotballen. Damer, fotball og mat. (Tre ting på én gang? Det er mulig!) Det blir ikke bedre enn det.

PS. For øvrig betyr O Lagar i denne sammenhengen "olivenpressen". Og desserten jeg spiste, den portugisiske klassikeren Baba de camelo, har en enda mer appetittvekkende betydning: "Kamel-sikkel"... Mmm.

Technorati Tags: Mat, Portugal

Mor Teresas tvil

Siden jeg nå sitter her i mitt lønnkammer i Sør-Europa og taster disse mine setninger, får jeg åpne med noen ord av den spanske forfatteren og filosofen Miguel de Unamuno (1864 - 1936):

"Tro uten tvil er en død tro."

For jeg er enig med søster Valborg som mener at Mor Teresas tvil "...gjør henne enda større".

Her i det tung-katolske Portugal har jeg ikke lest en eneste sak om Mor Teresas mangeårige tvil. Jeg har ikke lett så intenst heller, la nå bare det være sagt, men sakene har ikke akkurat skreket mot meg slik de gjør på nettsidene til et par norske aviser. Kanskje har det sin forklaring i at Mor Teresa er langt større her enn i Norge, at folk over (stort sett) hele fjøla er svært religiøse av seg (inkludert journalister) og at det rett og slett blir for tungt å svelge at en katolsk og ikke minst saligkåret nonne har kommet med bomber som dette:

"Slik en dyp lengsel etter Gud, og frastøtt - tom - ingen tro - ingen kjærlighet - ingen iver. [Å redde] sjeler tiltrekker ikke - Himmelen betyr ingenting - be for meg, vær så snill, så jeg fortsetter å smile til Ham på tross av alt."

Jeg tror Mor Teresa var et grunnleggende godt menneske, elsket av den Gud som hun ikke så, nettopp fordi hun ikke så ham men elsket ham så sterkt allikevel. Dessuten var hun modig. Hun våget ta en skikkelig kikk ut i det Mørket som finnes i oss alle.

Jeg tror Gud liker mot.

Det er så rart, men paradokset er at jo nærmere Gud og Lyset mennesker påberoper seg å være, desto eklere, ondere og mørkere enn Mørket, opplever jeg dem som. Det er min triste erfaring.

Technorati Tags: Gud, Mor Teresa, Religion

Varsel om en god dag

Når to barn og et fullpakket esel er det første blikket faller på om morgenen, etter å ha slått opp vinduslemmene, blir dagen god.



Og her forteller Sérgio Godinho og Caetano Veloso oss hvordan praktfulle Lisboa ter seg når hun våkner om morgenen.

Technorati Tags: Musikk, Portugal

Kirkehunden i Guarda og Elvis

På den solvarme trappen utenfor Sé-katedralen i den nordportugisiske byen Guarda, lå den og slumret. Hunden så ut som en naturlig del av omgivelsene. Pelsen og steinen matcher på et vis.

Og når jeg nå befinner meg i hundehjørnet, og for å demme litt opp for den intense kattebloggingen som peprer surfernes netthinner, kan jeg like godt poste et bilde av smellsjarmerende Elvis som tilhører min venninne Carla. Carla fant Elvis som forlatt og vettskremt valp i et veikryss utenfor byen Mafra.



Smelt.

Technorati Tags: Hund, Portugal

Enda en smellvakker borgby i nord-Portugal

Castelo Rodrigo er enda en smellvakker borgby i borgby-teppebombede og vakre nord-Portugal. Byen ligger i regionen Beira Interior Norte som grenser mot Spania. I Castelo Rodrigo fylte vi bagasjerommet med lokal vin og honning.







Hvis du ser godt etter på det første bildet, kan du faktisk skimte en skogbrann i bakgrunnen. Det er ikke bare i Hellas brannene herjer, akkurat nå.

Technorati Tags: Portugal, Reise

Østrogen-pop de la moi, del 2

Også remikset av meg.

Et klipp fra originalversjonen av Nine Inch Nail-låta, finner du her.

Technorati Tags: Musikk

Østrogen-pop de la moi, del 1

Remikset av meg. Altså moi.

Originalversjonen av The Guys from The Caravan-låta kan øre-inntas i sin helhet her.

Technorati Tags: Musikk

Min venns film prisbelønnet i Dublin

Den faste leser av denne min lyriske blogg, husker kanskje at jeg har fortalt om min venn Rahman Milani (aka Mimi) og hans spillefilmdebut Seahorses. Rahman har både skrevet manus til filmen og regissert den. Han spiller også i den. Filmen har blitt vist i Oslo og New York og mottatt hederlig omtale i bibelstatus-bransjebladet Variety.

Og nå har den gurimeg vunnet en staselig pris i Dublin!

"Seahorses was chosen for the award for it's innovation and integrity in telling the story of gay parenting from several different points of view, including that of the daughter of a gay male couple."



Les mer her.

"Få den filmen smokket opp på norske kinoer," sier nå jeg og folder mine hender i intens bønn.

PS. Her kan du lese et relativt ferskt intervju med Rahman.

Technorati Tags: Film, Homo

Hønseblodet rant i Casa de Santa Cruz

Vel. Ned svelget mitt rant det, i form av cabidela.

Skulle du nå forville deg til nord-Portugal, kan jeg varmt anbefale deg å rigge deg til i glamorøse Casa de Santa Cruz i i landsbyen Felgar i Torre de Moncorvo-området i fylket Trás-os-Montes.





Felgar er ikke verdens navle, men fredelig, vakker og praktisk nær noen av nord-Portugals mange herligheter.

Og beibi: Husk også å spise middagsmåltidene i Casa de Santa Cruz. Det er ikke uten grunn at dette gjestgiveriet er anbefalt i Michelin-guiden for 2007. Blant annet spiste jeg en episk cabidela der. Cabidela (også kalt Arroz de cabidela) er absolutt ikke for den mat-pirkne utstyrt med sterke assosiative evner. Det er en risrett laget med blodtappet høns og mye hønseblod. Mye. Risen, hønsehjerter og andre biter, svømmer liksom i blodet, om du (fremdeles) er med meg. Blod i et assortert utvalg småklumper. Til tross for at dette høres ut som en psykologisk prøvelse og snacks for grev Dracula, er det sublimt godt. Og über-mektig. Magen min stod som en sperrballong. Etterpå måtte jeg legge meg nedpå på rommet vårt og puste forsiktig og skjelvent ut, samt drikke et glass beroligende rødvin, før jeg ble i stand til å pusse tennene hvite igjen, kaste på meg det meste av mitt medbragte glitter og vrikke meg ut på livet i Felgar. Ju-hu.

I landbyen var det Festa dos emigrantes. Nord-Portugal er en av Europas mer avsidesliggende regioner, og for mange ikke akkurat mulighetenes land. Derfor er det en del her som emigrerer til Frankrike, Tyskland og Sveits. Men om sommeren vender bortkomne hjem igjen for å besøke slekt og venner, og da arrangeres det en stor, tivoliaktig fest for dem.



PS. Kommer du til Lisboa og ønsker våge deg på cabidela, anbefaler jeg deg å spise den i restaurant Terreiro do Paço på Praça do Comércio. Sjefskokken der vant nylig en høythengende internasjonal pris for sin versjon av denne tradisjonsrike, portugisiske retten.

Technorati Tags: Mat, Portugal, Reise

Helleristningene i Foz Côa

I Trás-os-Montes-fylket i nord-Portugal besøkte vi det gispende enorme helleristningsområdet i den vakre Foz Côa-dalen. Det står på UNESCOs verdensarvliste, for her finner man "...the most outstanding example of early human artistic activity in this form anywhere in the world."

Oppdagelsen av helleristningene er relativt ny. Planen var at dalen skulle legges under vann på grunn av et monumentalt energiprosjekt. En megademning skulle bygges. Men så var det en demning som brast et sted i sjelen til et samvittighetsfullt menneske blant kapitalfolket, og den sensasjonelle oppdagelsen ble lekket ut til myndigheter og presse. Det ble et ramaskrik som bredte seg over hele den kultiverte delen av kloden. I det portugisiske parlamentet kranglet man ikke om annet i flere år.

Dalen ble berget, men det er fremdeles bitre mennesker i Foz Côa som heller kunne ha tenkt seg demningen og alt som den ville ha medført av hardt tiltrengt næringsliv. Et av kronargumentene for demningen, var at den ville legge helleristningene under vann og beskytte dem mot vandaler...

Helleristningene nedenfor er 20 000 år gamle (dvs. paleolittiske, fra eldre steinalder).

På første bilde ser du to hester gni mulene sine mot hverandre.



Den var langt fra den finest utførte jeg så, men ble allikevel min favoritt-helleristning. For jeg blir faktisk ganske beveget av å tenke på at steinaldermenneskene observerte den ømhetsgesten hester imellom, og at de fant det verdt å forevige den. Det streifer for øvrig fremdeles villhester omkring i de forrevne og utilgjengelige Trás-os-Montes-fjellene.



På vei til helleristningene passerte vi en gjeter og hunden og sauene hans.



Foz Côa-dalen var i hin forne tider også bebodd av romere. (Lisboa var en romersk provinsby for 2000 år siden.) Det er gjort mange arkeologiske funn fra romertiden her. Folk holdt kontakt med omverdenen ved hjelp av elven Côa (som du kan se himmelen speile seg i, midt på bildet under). Foz Côa har et såkalt mikroklima som holder dalen grøderik og mild året rundt. Alt gror og vokser her. Luften er stinn av dufter. Det er et paradis på jord.



Blant helleristningene ved en strand ved elvebredden ble vi gjort oppmerksomme på en enkel menneskefigur. Den var ikke fra steinalderen, fortalte guiden vår oss. Den lignet mistenkelig på figurene som barn risset inn på veggene i det gamle Rom. Ekspertene regner med at det er en tagge-trengt romerunge som har vært på ferde... Alt ble med ett så levende. Jeg formelig så for meg barna leke på den stranden, for 2000 år siden.

Jeg var dum som ikke tok et bilde av den figuren. Men et bilde av guiden vår hadde jeg heldigvis vett til å knipse. Hun var både flink og søt. Og ikke minst satt hun de ennå vevre språkkunnskapene mine på knallhard prøve, da hun snakket på et så svimlende bredt nord-portugisisk at samboeren min Daniel (som er "søring") av og til måtte trekke på smilebåndet (av både henne og det flakkende blikket mitt).

Technorati Tags: Portugal

Duehuset i olivenlunden

I nord-Portugal er det en gammel tradisjon å reise duehus i oliven- og mandellundene. Duene spiser insektene som angriper olivenene og mandlene, og skitten fra fuglene fungerer som gjødsel. Denne både praktiske og vakre duetradisjonen har mange steder forsvunnet, men i kommunen Foz Côa i fylket Trás-os-Montes er det nå igangsatt et større prosjekt hvor den gjeninnføres.



I Foz Côa arbeider 40 prosent av befolkningen på jordene.

PS. De lysegrønne trærne på dette mitt ringe fotografi er mandeltrær. De mørkegrønne, oliventrær.

Technorati Tags: Portugal

Plukkeklare

Nektarinene er nå klare for innhøsting. I tilfelle det er dét du sitter der og lurer på.

Technorati Tags: Portugal

Middelalderperle i granitt

800 meter over havet, midt i mylderet av ville og solsvidde fjell i det nord-portugisiske fylket Trás-os-Montes, vagler Sortelha seg, den skjønneste juvél av en middelalderlandsby. Små hus, borg og borgmurer i dramatisk og fantasiforløsende granitt.

Det er som å bli hensatt til en annen og mer svusjen tid, her. Moi, prinsessa, venter liksom bare på at en lammende kjekk og villfaren korsfarer skal materialisere seg. Jeg er bare så helt og aldeles klar til å fire mitt særdeles lange og lysfagre hår ned borgtårnet, slik at han kan klatre opp og befri meg fra min jomfrudom, akk, like tyngende som stedets sten.

Bortsett fra en prins (siden min samboer Daniel ikke akter å slå seg ned her), har Sortelha ellers alt som en prinsesse som meg trenger.

Et tårn.




Et sted å drekka.




Pulserende byliv.




Ruglete sten til å fjerne døde hudceller med.




En jobb.




Og en beskyttende helgen.

Technorati Tags: Portugal

Sommertid er branntid

I hvert fall her i Portugal. Dette bildet tok jeg i går fra Castelo Rodrigos borgmurer i Trás-os-Montes i nord.



Et skrekkelig syn.

Det brenner, og lukter brent, over hele landet. De knusktørre portugisiske skogene og slettene er eldoradoer for pyromaner.

Like ved byen Santarém, ikke langt fra Lisboa her jeg nå sitter i heten og taster og drikker is-te, brenner det også. På vei hjem fra Trás-os-Montes kjørte vi forbi området. Vi hadde radionyhetene på. Over 300 brannmenn kjempet i Santarém-skogene, fortalte reporteren.

Selv om vi bor midt i über-urbane Lisboa, og skogs- og slettebranner egentlig bare er for fjerne sukk å regne, finner jeg nesten hver dag spor av aske i leiligheten.

Technorati Tags: Portugal

Skrekkens hus

Ikke rent sjelden hender det at bildene jeg tar blir temmelig dårlige. Og noen ganger så dårlige at de liksom tipper over i en annen dimensjon og forvandles til noe annet. Jeg får meg bare ikke til å slette dem.



Dette er et hylende mislykket forsøk på å forevige en kirke i landsbyen Felgar i det nord-portugisiske fylket Trás-os-Montes. Lyrisk? Skrik. I denne kirken ville du ha vrikket deg inn, ikke sant?

Mest sannsynlig er det at dette mitt tafatt-gone-fab-bilde er knyttet til det hyggelige faktum at min samboer Daniel har skjenket meg et nytt digitalkamera som jeg ennå ikke behersker helt. Spesielt når jeg skal være kunstner og slår av "auto".

Technorati Tags: Portugal

Kontinentale politikerholdninger inntar Oslo

Oslos ordfører er i hardt vær, observerer jeg over bollen med de marinerte olivenene, her i mitt portugisiske sensommereksil.

Dette er en alvorlig sak i Norge. Det er egentlig en alvorlig sak uansett hvor i verden man befinner seg, men her i Portugal tar mange det (dessverre) nærmest som en selvfølge at alle med makt har hemmelige konti i Sveits.

Men her tar mange det også som en selvfølge at mennesker som søker politisk makt, ene og alene gjør det for egen vinnings skyld. Politiske embeter er her omsluttet av en helt annen aura enn i Norge. Mennesker med makt kommer nesten utelukkende fra rike familier og framstår gjerne som opphevet ny-adel, de er arrogante, usympatiske og svarer aldri på det de blir spurt om. De snakker om akkurat det som passer dem. Gjerne været. Og når de trekker seg tilbake har de på forunderlig vis blitt både rikere og glattere i huden, og enda surere. Mediekursenes æra har ennå ikke ankommet og temmet den politiske faunaen i Portugal.

Nå vil jeg ikke tillegge Oslos ordfører alle disse ovenfor nevnte egenskapene, men det virker allikevel som om han tar det som en selvfølge at en eller flere skatteunndragende konti i Sveits ikke er noe man behøver nedlate seg til å slite snakkeapparatet på, enten det er overfor skattemyndighetene, velgerne sine og menneskene han representerer.

"Nei du, altså... Dette gidder jeg ikke fortelle deg noe om."

Det virker som om det er essensen av alt han sier i media nå.

Kanskje kontinentale politikerholdninger er i ferd med å innta Norge?

Det forundrer meg at ordføreren ikke bare asap legger alle kortene på bordet. Det forundrer meg at han ikke viser forståelse for at de pengene han tjener faktisk kommer fra borgerne som ikke har konti i Sveits, men som heller velger å følge loven (som ordføreren er med på å forvalte) og derfor betaler sin skatt.

Før eller siden havner kortene på bordet okke som, og med billedsiden opp, enten ordføreren vil det eller ei. Så pass godt burde en godt moden politiker kjenne dagens medievirkelighet. Nå tar det bare lenger tid, mannen mister styringen over surret og tilsøler ettermælet.

Technorati Tags: Politikk

Den romerske muren

Vi bor i en hjertemasserende sjokkpittoresk turistgate, like ved foten av São Jorge-kastellet. De mer eventyrlystne og godt skodde turistene, eller de som anføres av en turguide eller GPS, våger seg på de snirklete trappegatene opp til kastellet, en labyrint som gata vår er en del av. De fleste turistene trasker seg derimot opp den noe større, trappefri og slake gaten Costa do Castelo. Fin, den også.

I dag tidlig ble jeg, gjesp und skrik, vekket av den skjærende stemmen til en italiensk guide som, av alle steder, hadde samlet troppene under balkongen vår.



Sikkert for å legge ut om de halvdøde, gulbrune plantene mine, som etter å ha blitt vannet for lite av min venn Paulo mens Daniel og jeg gjorde Kroatia, ser ut som om de kommer fra en gold og fremmed planet.



Spøk til side. Hva snakket han om? Gata vår huser bare en neve boliger, en sirkusskole og et offentlig kontor for EU-rettslige prosesser (den grønne døra på bildet).

Men jeg kan tippe. Jeg tipper den olivenhudede søtnosen snakket om den 2000 år gamle romerske muren. Den gikk faktisk her i gata, den gang Lisboa var en romersk provins. Og en fremdeles bestående del av muren går, tro det eller ei, gjennom vårt ringe casa! Det er derfor byantikvaren har strenge retningslinjer for hva vi kan foreta oss av oppussingsarbeider i leiligheten. Eller rettere sagt: Hva vi ikke kan foreta oss. Daniel og jeg har hatt besøk av Offentlige Inspisenter Med Papirer.

Jada, det høres grusomt glamorøst ut med romersk mur i heimen, men er det ikke. Den er fuktig og full av insekter.

Kanskje vi skal åpne dørene og ta inngangspenger?

Og her kan du høre en snutt fra Mads Larsens nye roman Lesbisk nigger. Rått og lovende. Jeg gleder meg til å lese boka.

Technorati Tags: Lisboa

Tastedop

Hvis du liksom ikke har annet å gjøre i dag og i kveld (det er jo bare fredag, hallo), kan du slåss mot inntrengere fra det ytre rom. Spillklassikeren Space Invaders er akkompagnert av enerverende fab musikk: Tre grovteknologiske toner.



Jeg holdt stand mot svermen fra universet i ti minutter og greide 9500 poeng før jorden ble invadert, og syntes den poengsummen virket innmari høy. Helt til jeg så toopscore-lista. Skrik! Halvannen million poeng? Det må være mennesker som henger over skjermen og spiller dette tastedopet i dagevis, non stop.

For øvrig tror jeg at Space Invaders er utviklet av japanske vitenskapsmenn for å få ned produktiviteten på amerikanske og europeiske arbeidsplasser.

Doplanger: BT.

Madonna fyller 49 i dag

Og her finner du noen av homseikonets krem-øyeblikk.

Vet de ikke hva det er snakk om?

Jeg tror kanskje det heller er Dagbladets journalist som ikke vet hva hun snakker om, når hun påstår at en hel generasjon unge ikke aner "...hva det er snakk om". Det hun sikter til er at det i USA fra midten av september av, skal pumpes ut en ny stor serie i eteren, kalt Cane. Dagbladets journalist tror derfor at "såpeoperaen lanseres på nytt".

Jeg tror generasjonen etter meg, som til tross for at den verken har et forhold til Dynastiet, Dallas eller Falcon Crest, godt vet hva det her er snakk om.

Har hun ikke hørt om Hotel Cæsar?

Og serier som Sex og singelliv og Seks for under, var såper de også; "endeløse", uten klar retning, med surrete konflikter i fleng, fjetrende persongalleri og med nye episoder hver uke. For ikke å snakke om Sopranos, Entourage, Lost, Heroes og Brothers and sisters. De er bare mer påkostede og har fått en så kamuflerende glossy look at vi lures til å ikke tenke på dem som såper. Men såper er de lell. Nesten alt som ikke er nyhetssendinger på TV, er i dag såper. Vel, nyhetssendingene også, når jeg tenker meg om.

Jeg tror for eksempel at det vil være lite mer enn settingen, drikkevarene og hudfargen som kommer til å skille Cane fra Brothers and sisters. I den ene serien er det Miami, sukkerrørssprit ("cane") og cubanere. I den andre California og hvite mennesker med rødvinsblå tenner. Resten av det deilige, avhengighetsskapende surret vil være skåret over samme lest.

Alle som ser på TV, "vet hva det er snakk om". Jeg tror at den yngre generasjonen faktisk vet enda bedre enn min generasjon hva TV-såpe er. Å ha blitt eksponerte for Dynastiet, gjør verken Dagbladets journalist eller moi til såpe-orakler.

Portugisiske TV-kanaler har en stor egenproduksjon av såper, i tillegg til en spesiell forkjærlighet for brasilianske. Enkelte kvelder går det portugisiske og brasilianske telenovelas på alle de fire riksdekkende kanalene, samtidig! Den største portugisiske såpen for ungdommen heter Morangos com açucar (Jordbær med sukker), og den største for oss litt eldre heter Vingança (Hevn).

Jada, jeg er ikke verre enn at jeg legger fra meg min Dickens, klamrer meg til tekoppen og hysjer på Daniel.

PS. Visste du forresten at Dickens publiserte mange av romanene sine som episoder i magasinet Household Words? Historiene kunne gå over flere år. Han publiserte dem også episodevis i små hefter. Det var datidens "såpe". De små heftene kostet én penny og ble kalt "penny dreadfuls". "Såpen" hadde med andre ord ikke et bedre rykte på seg på midten av 1800-tallet enn nå... Men ting forandrer seg jo med årene. Det er få som i dag vil kalle en Dickens-roman "dreadful".

Technorati Tags: TV

Lisboa, nå

Technorati Tags: Lisboa

Båt-fnis

Tihi er det fnisne navnet på en båt i Dubrovnik i Kroatia. (Beklager den dårlige billedkvaliteten, darlings. Tatt med det grusomme mobilkameraet mitt.)

Specktone

I hjemmedramaet Det Ene Tar Det Andre har vi i dag gått til innkjøp av Specktone. Lyden kunne kanskje ha vært en anelse bedre. Lyden er ikke akkurat feit, for å si det slik. (Lite spekk i tonen der, ja.) Men spilleren ser da i det minste fab ut.

Et aber er også at det bare Daniels iPod som kan brukes sammen med den. Ikke min. Min er for gammel. Så da må jeg kanskje gå til innkjøp av en ny iPod, også. Ju-hu.

Hvem ville ha blitt brent, sa du?

Jeg er ikke så sikker på om prinsesse Märtha Louise har rett, når hun sier at hun ville ha blitt brent på bålet, hadde hun kommet med englegreiene sine for 200 år siden. Jeg tror heller at kongefamilien ville ha klint til og fått de andre brent på bålet, de som våget seg på en aldri så liten protest eller latterliggjøring.

Det var makta som rådde, den gang som nå. Det var ikke prinsessene som ble brent.

I dag stiller saken seg selvsagt annerledes. I dag brenner alt annet enn avispapiret.

Fargekoordinert litteratur

Egentlig er det et salig rot i bokhyllene våre. Det ser bare ikke slik ut.

Jeg har aldri hatt system i hyllene. Jeg er neat freak på en del områder, men ikke når det gjelder bøker. Men Daniel skal ha system. Ikke alfabetisk system. Ikke system etter forfattere, titler og sjangre. Nei, fargesystem, dere. Kanskje fordi han er grafisk designer. Hva vet jeg.

Så skal man finne en bok i hyllene her i vårt ringe men overfylte casa, er det alfa og omega å huske hvilken farge eller fargetone det er på omslaget.

De fleste bøkene har vi i hyllene leilighetens loftsetasje, som vi har gjort om til en slags chill out zone. Der står også TVn. TVn står ikke i stua. I stua har vi musikkanlegget, og i hyllene, CDene.

Men i går var det slutt på en æra: CD-æraen. Vi har forsonet oss med det faktum at vi ikke kjøper CDer lenger. Musikken vår kjøper vi på iTunes, og når vi ikke kobler iPoden til skallen, kobler vi den til stereoen. Så vi sjauet CD-samlingen opp på loftet og en del bøker ned i stua. Og så satt Daniel bøkene på plass.

De hvite for seg.



De gule og sepiafargede for seg.



De blå bøkene.



De røde.



Og svarte.



Osv.

Technorati Tags: Litteratur

Drita i turbanen

I kveld, vrikkende over brosteinen på vei hjem fra svømminga, falt mitt klor-røde blikk på to indiske menn i staselige turbaner og fløffi helskjegg som støttet hverandre på det underligste vis der framme på fortauet. Da jeg passerte dem, skjønte jeg at de var så fulle at det var såvidt de klarte å holde seg på beina.

Men det så ut som om de hadde det innmari fint. Og turbanene satt som limte, de. Ikke det minste på snei.

For meg er det noe staselig, nesten kongelig behersket, over menn i turban. Så for et klisjéhjernevasket gudsord som moi sender turban og fyll ut veldig motstridende signaler. Jeg ble helt forvirra. Men jeg smeltet litt også.

Og når jeg nå befinner meg i et ulendt terreng som med aktiv vrangvilje kan tolket som rasisme, vil jeg bare legge til (uten egentlig sammenheng med turban-vaset mitt over), at jeg tror Anne Holts observasjon av saken Sofienbergparken 2007 både er presis og skremmende.

Verden er full av tomflasker og bergensere

"Verden er full av tomflasker og bergensere," sa en full nordlending til meg på en fest her i Lisboa i går. La meg legge til at jeg verken var full eller er fra Bergen, for den som bryr seg om slike detaljer. (Jeg hadde drukket to glass vin fra Douro og er fra Askøy.)

Min erfaring er at bergenserne som sådan ikke er særlig drikkfeldige av seg. Bergen er kanskje den eneste større norske byen hvor man kan oppleve kontinentale drikkevaner. Jeg vil faktisk hevde at bergenserne er det minst drikkfeldige folkeslaget i Norge. Men på seg selv tror man at man kjenner andre, så det var vel kanskje ikke tilfeldig at dette kom fra en nordlending.

Han hadde rett i en ting, dog: Verden er full av bergensere. Heimføinger har bergenserne aldri vært kjente for å være.

Hvor i all verden kommer dette meningsløse og uvennlige uttrykket fra?

To homser og deres kropper

For et par måneder siden begynte jeg å trene igjen, etter nesten ett års opphold. Fram til bråstoppen i fjor hadde jeg trent sammenhengende i nesten ti år. Men jeg var ingen gymhomse, dere. La bare det være sagt. Ingen bulende muskler her i gården. Men jeg var (og er) i god form. Det er fint å være i god form. Dessuten gjør treningen meg lys til sinns. Det var bare det at jeg for ett år siden gikk så besvimende, sanseløst og grassalt lei treningsstudioer.

Samboeren min Daniel har aldri trent, og han begynner å trenge det. Den lille kulemagen hans må bort og arm-fiskebollene trenger en muskelmetamorfose. Daniel greier én push-up før han ligger der som en strandet hval. Så jeg bestemte meg for å ta meg sammen og studiotrene igjen, for å gjøre det lettere for Daniel å begynne. Men nå gidder jeg ikke... (Og jeg som av alle ting har betalt årsavgiften i Gymnásio Pombalino, som studioet her nede i lavbyen heter.)

Men jeg har fått Daniel til å dyrt og hellig love meg å fortsette å trene, mens jeg svømmer i stedet.

I går var han og trente alene. Det gikk visst helt greit. Men fyren i resepsjonen lurte på hvor George ble av. George, dere. Børge blir fort George, i portugisiske ører og munner.

Jeg har svømt en del tidligere ved siden av treninga, men nå trapper jeg opp. Har nå (i går) betalt for et halvt år i hotellbassenget ved Avenida da Liberdade der jeg nå og da har pleid å gå, og skal prøve å få klemt inn en svømmeøkt om dagen (de dagene jeg er i Lisboa). Svømmekropp får jeg nok ikke. Svømmekropper er svømmekropper fordi svømmerne også frekventerer treningsstudioer. Får ikke svømmekropp bare av å svømme, det må plusses på med vekter og crunches. Men for meg er det viktig å ha det fint, også.

Ok. Jeg ser ikke bort fra at den sterke svømmebassengtrangen også kan henge sammen med at det er 40 grader i skyggen nå.

Fyrer ranet fyr

Men hva hadde 115 000 kroner på Lindesnes fyr å gjøre?

Det ene tar det andre

Og så har man viklet seg inn i noe som ingen ende har.

I heimen har vi to brasilianske snekkere i action. Vel, ikke akkurat i heimen, men i oppgangen. Dene ene er sur, den andre blid, og begge river ned gamle vegger, bygger nye, maler, bygger helt ny trapp, legger fliser nederst, installerer et nytt, elektrisk system med lys som slår seg automatisk på når det er bevegelse, maler inngangsdøra og monterer nye postkasser.

Det blir så fint, atte.

Men det sto raskt klart for oss at man med ny oppgang trenger nytt trekk til Habitat-sofaen i stua. Kan ikke ha ny oppgang uten nytt sofatrekk, så det har vi nå fått en sydame her i Lisboa til å tråkle sammen. (Trekket skulle egentlig vært ferdig for en uke siden, men-men. Dette er Portugal. Det får også være så sin sak at de nye, håndsydde trekkene nesten koster like mye som det en ny sofa ville ha gjort, men vi greide ikke å ta det billige stoffet. "O, vik fra meg!" skrek jeg til det.)

Så kom vi til å kikke opp i taket i stua, dere, på spottene. De var veldig 1998, og siden det nye sofatrekket ikke lenger er minimalsime-hvitt, men maksimalisme-dypgrønt, fant vi ut at vi trengte nye, litt mer svulstige taklamper i stua, om dere er med meg. Så de power-vrikket vi oss ut og kjøpte vi i går og monterte etterpå. De er halvrunde, i hvitt, matt glass, og beånder oss med litt sånn myk og riktig 70-tallsfølelse.

Men når døra fra soverommet står åpen, kan vi selvsagt se ut i stua på de lampene, konstaterte vi da vi ramlet utmattede i seng. Og da ble soveromsveggene helt kårni.

"Er ikke veggene det, Daniel? Kårni?"

"Joda, Børge... Godnatt."

De trengte å freshes opp med ny maling! Så de har jeg nå malt. Puh. Jeg har vondt i rulle-armen. Men det ble fint.

Og nå har øynene våre (ok, mest mine) falt på den svære veggen ved trappen opp til andre etasje i leiligheten. Den ser så overveldende umalt ut, sammenlignet med de skarpe soveromsveggene...

Vi er i ferd med å bli oppussingshomser. Det er en egen art i den homofile faunaen.

Brudesalong for homser

Det måtte bare komme, og har endelig gjort det i Barcelona. Spanske menn kan nå få profesjonell hjelp til å velge slep.

La det være sagt at det i Spania er likhet for loven. Myndighetene har gjort ekteskapsloven felles for både heterofile og homofile.

Gaysir har historien.

Technorati Tags: Homo

Jeg tok 15-trikken til Betlehem

Eller til Belém, som jo er portugisisk for Betlehem. Trikketuren tar en halv time fra Lisboa sentrum. Det hender jeg drar dit på tirsdager om formiddagen, når vår ukrainske hushjelp Maria dukker opp for å shine kåken. Som oftest sitter jeg og leser i Jardim Tropical, som i dag.

Belém ligger vakkert til, helt nede ved elven Tejo. Alle portugisiske skolebarn vet hvor dette er. De fleste av dem drar også hit på klassetur. Det var fra Belém Vasco da Gama la ut da han oppdaget sjøveien til India. Stedet regnes som arnestedet for portugisernes verdensherredømme på havet.

Jeg tok fotoapparatet med.

Technorati Tags: Lisboa

Litterært føleri

En særdeles god grunn til å lese bøker, synes jeg, er at mange av dem er så vakre å se, ta og lukte på.

I går kom samboeren min Daniel over D.H. Lawrences Lady Chatterley's Lover på fnac her i Lisboa. Den er nyutgitt av Penguin i en Deluxe-utgave (sans Deluxe-pris) hvor kjente kunstnere lager omslag, i dette tilfellet Chester Brown. Papiret er dessuten tykt og deilig ujevnt. (Så å lese er også å gi etter for den sanselige gleden det er å bla.)

Romanen har blitt sensuell i alle betydninger av ordet.

Dette er bok som Daniel normalt verken ville ha kjøpt eller lest. Fyren er helt oppslukt. Glemmer helt moi.

"It is only shallow people who do not judge by appearances."
Oscar Wilde.

Technorati Tags: Design, Litteratur

Det er gøy med språk

Spesielt i Øst-Europa. Dette er fra et supermarked i Dubrovnik i Kroatia.

Et lite stykke Norge i München