Men jeg sier nei.
Min samboer Daniel og jeg har, som noen av dere kanskje husker, en forferdelig grusom nabokone som terroriserer en neve utvalgte i gata vår. Hun er gift og har en voksen datter. Mannen er full hele tiden. Når han ikke stabber seg til og fra leiligheten, henger han i vinduet med sneipen mellom leppene og psyko-stirrer med avsky på alle forbipasserende. Spesielt på moi, som er utlending og homo. Jeg tror ikke at han kan tenke seg noe verre. Datteren er som mora, men hun er her heldigvis ikke så ofte. Bare et par ganger i uka.
Nabokona har et bredt reportoire, og måten hun terroriserer oss på, er at hun dreper plantene som vi setter utenfor inngangsdøra vår. Enten røsker hun dem opp med bare nevene når hun dundrer forbi, eller så heller hun vaskebøttevann med klorin og annen gift i jorda, slik at de visner og dør i løpet av et par timer.
Da vi, os homosexuais, flyttet inn her, ønsket hun oss velkommen med å drepe en praktfull og gammel bougainvillea som strakte seg opp langs, og litt over, inngangsdøra vår. Planten var rød og vakker, med høy wow-faktor. Den gjorde liksom vår lille gatestubb. Men dagen etter at den onde datteren kvelden i forveien hadde stått nede på gata, under balongen vår, og skreket jævla hooomoer, tenkte nok moren at også hun fikk bidra med sitt og helte altså en bøtte sterkt klorvann over røttene til bougainvilleaen.
Samme ettermiddag var planten brun. Noe døde også inni meg, den ettermiddagen.
I årene som har gått har vi trodd at hun etterhvert kanskje ble trøtt av seg selv, og har nå og da plantet på nytt. Alt har blitt revet opp eller forgiftet. Noen ganger har vi også satt terrakottapotter ut. De har blitt knust.
Vi kan gjøre så lite. To homser kan liksom ikke vrikke seg til portugisisk politi og holde fram døde planter og potteskår i salong-velpleide hender. Vi har heller ikke så lyst til å ta igjen. For empirisk kunnskap skal man støtte seg til. Noen naboer har opp gjennom årene forsøkt seg. En fortvilet og gjennommobbet nabokone angrep til og med dette forferdelige mennesket for to tiår siden. Slo henne i hodet med en hammer! Kan dere tenke dere? Fru Ond måtte tilbringe én måned på sykehuset. Alle i gata følte at de hadde ferie. Det var grilling og sangria på brosteinen. Og hun som svingte hammeren ble ikke dømt, enda det ble rettssak. Men angrepet gjorde fru Ond bare verre da hun vendte tilbake. Og dama har en stor, aggressiv og truende familie. Alle som har prøvd å ta igjen har kort tid etter valgt å flytte herfra.
Jeg har hørt av portugisiske venner at det er ganske vanlig at mindre gater i arbeiderstrøkene i Lisboa sliter med et menneske som har bestemt seg for å "eie" gata. (Kanskje var det også slik i gatestubbene på Grünerløkka, Torshov, Grønland og Tøyen, for hundre år siden.)
Vår Nabo Fra Helvete er litt som en kollega jeg en gang hadde, den gang jeg jobbet i reklamebransjen. Denne kollegaen terroriserte hele avdelingen. Hun gikk langt, men aldri for langt. Passet hele tiden å stanse rett før det ble oppsigelsesgrunn. Hun gjorde terroren til en kunstform og fikk gjerne de hun tok midlertidig mobbepause fra, med seg i sitt noe uklare felttog. Det var veldig kompliserte saker. Jeg hadde aldri opplevd maken. Hun var lumsk, blid, faglig dyktig, undergravende og grunnleggende usympatisk. Det ble en daglig kamp å rett og slett få jobben sin gjort. Slik holdt hun på i flere år til alle hadde sluttet og byrået og avdelingen nedlagt. Hun var en av de siste som gikk. Da jeg sa opp (som en av de første), husker jeg at det var veldig vanskelig å forklare sjefen min akkurat hvorfor jeg ville ut. (Og det har jeg fremdeles vanskeligheter med å forklare.)
Men nå kan det hende at vår onde nabokone faktisk har gått for langt.
I gata vår har vi en butikk. Rettere sagt: Hadde. Det var en liten souvenirbutikk med "autentisk" keramikkstæsj som man må være ganske så lisboahypnotisert turist for å kjøpe. Men butikkdama var det ingen ting i veien med.
En dag kuttet fru Ond av strømmen til butikken. Strømmen ble kuttet av innenfor en dør som bare fru Ond har nøkler til. Uten strøm, ingen butikk. Butikken måtte stenge. Det ble rettssak. Det hører også med til historien at hele familien Ond (ond kone, full mann med avsky i blikket og ond datter med enda ondere kjæreste) lenge har trakassert denne butikkdama. Daniel og en annen nabo ble kalt inn som vitner under rettssaken. De vitnet selvsagt mot fru Ond.
Den andre naboen som vitnet, følte seg tvunget til å flytte et par måneder etter rettssaken.
Og en kveld Daniel var på vei ut, ble han slått ned bakfra i en trang og mørk gate ikke langt hjemmefra. Da han lå på fortauet og snudde seg, så han rett inn i det bollete og hudorm-spettede ansiket til den onde kjæresten til den onde datteren. Daniel ropte på hjelp og da det kom folk til, stakk fyren.
Så det venter en ny rettssak, for Daniel gikk selvsagt til politiet i stedet for å flytte. Han ble også sendt videre til politilegen for å få blåmerkene og sårene fotografisk dokumentert. Men selv om dette skjedde for over ett år siden, har lite skjedd. Rettssystemet arbeider svært langsomt i Portugal. Det eneste gode (vel) som har kommet ut av dette, er at vi ikke har sett snurten av den onde kjæresten. Bra. (Vi tipper det er politiet som har advart ham mot å vise seg.)
I går ettermiddag fikk Daniel en telefon fra dama som drev butikken. (Og det var egentlig den telefonen som fikk det til å klø i bloggefingrene mine.) Det er nå fire år siden butikkdama mistet strømmen og butikken ble stengt. Hun er skikkelig desperat. Hun vil ha butikken sin tilbake.
Rettssaken (den som Daniel vitnet i) vant butikkdama selvsagt, men...
Fru Ond ble dømt til å betale 8000 euro. Det er mye for en portugiser som kanskje ikke tjener mer enn 500 euro i måneden. Dommen ble selvsagt anket. Og fordi jus-kverna maler langsomt i et land der alle kommer på jobb klokken ti, spiser lunch i tre timer og råkjører gjespende hjem igjen klokka fem, vet ingen når dette får en skikkelig ende.
Derfor ringte butikkdama til Daniel. Butikken har blitt holdt i et slags gissel i fire år. Uten en endelig dom, tør hun ikke komme tilbake til gata og butikken sin, av redsel for å bli angrepet. Så hun spør om Daniel kan ta et bilde av fru Ond. (Butikkdama har selv lusket rundt her i noen dager for å prøve å få tatt et bilde, men har gitt opp. Nå vil hun at Daniel skal gjøre det for henne.)
Bilde?
Til heksedoktor-bruk, dumma.
Ja, bare le, du. Fortalte jeg at det av og til (og i skrivende stund, faktisk) ligger litt fjær og knuter foran inngangsdøra vår? Greiene er det selvsagt fru Ond som har lagt der, akkompagnert av besvergelser fra afrikanske eks-kolonier. Akkurat det med svartekunstene synes vi tross alt er veldig morsomt. Og fordi jeg ikke er portugiser, synes jeg dessuten at det er eksotisk og dramatisk på en svusjen måte som hører hjemme i min uskrevne, biografiske roman Mitt Liv.
Butikkdama har nemlig kontaktet en afrikansk heksedoktor som har tilbudt seg å nøytralisere forhekselsen som hun er redd har rammet henne! Og til det trenger hun naturligvis et bilde av fru Ond.
Jeg har frarådet Daniel å ta det bildet. Hva om fru Ond ser ham ta det? Hvilket nytt drama er det da som starter? Jeg orker ikke mer.
Technorati Tags: Lisboa
