30. september 2007

Bar Oslo i Lisboa



Svært så slitne Bar Oslo i bydelen Cais de Sodré (ved Lisboa-havna). Mer en kuriosietet enn noe som jeg vil anbefale. Jeg vil faktisk heller fraråde folk å gå dit. Jeg kan tenke meg at baren er fra 60- eller 70-tallet og opprinnelig ment å lokke til seg norske sjøfolk. I nærheten av Bar Oslo ligger også Bar Copenhagen og Bar Viking.

Cais de Sodré syder av prostitusjon og er dessuten en av Lisboas farligere bydeler å bevege seg i om kveldene. Mye overfall og ran. Like etter at jeg tok dette bildet, fant jeg ei lommebok på en brannhydrant. Lommeboka var tom for penger, selvsagt. Det som lå igjen i den var en nøkkel og et førerkort. Det tilhørte en mann fra Florida. Da jeg senere leverte lommeboka på politistasjonen ved rådhuset, takket politimannen i skranken meg så voldsomt at jeg tror innlevering av nesten tomme lommebøker ikke er hverdagskost. (Men jeg tipper at fyren fra Florida setter pris på å få tilbake førerkortet sitt.)

Til tross for sitt ugne rykte er denne bydelen allikevel en slags underlig, urban skjønnhet, synes jeg, hvis man evner å se det vakre i det vi har blitt fortalt skal være stygt.



Cais de Sodré er bydelen hvor lokaltoget til badebyene Estoril og Cascais går fra.

Technorati Tags:

29. september 2007

Dødelig sjarmsjokk



Au, det gjør vondt, ikke sant?



Muscatela en tre måneder gammel (og tissetrengt) shih tzu og har fått sitt navn fordi hun blir gul som muskatel-vin når hun blir skitten. Og selv om hun ble levert nyvasket og fløffi fordi vi skulle sitte barnevakt, er hun stort sett skitten fordi hun og eierne Rodrigo og Telma bor ved bølgende vinmarker på landet.

På det nederste bildet sjekker Daniel hvor flink Muscatela er til å bjeffe mot turistene. Tatt det unge og hjertesmeltende spinkle stemmeleiet i betraktning, var hun strålende.

Men det var ikke bjeffinga som gjorde susen. Da turistene løftet blikket for å se hvor alle de små og rare lydene kom fra, falt de alle som en døde om av sjarmsjokket.

Technorati Tags:

Heksedoktor-update! Butikkdame vil at Daniel skal fotografere fru Ond

Men jeg sier nei.

Min samboer Daniel og jeg har, som noen av dere kanskje husker, en forferdelig grusom nabokone som terroriserer en neve utvalgte i gata vår. Hun er gift og har en voksen datter. Mannen er full hele tiden. Når han ikke stabber seg til og fra leiligheten, henger han i vinduet med sneipen mellom leppene og psyko-stirrer med avsky på alle forbipasserende. Spesielt på moi, som er utlending og homo. Jeg tror ikke at han kan tenke seg noe verre. Datteren er som mora, men hun er her heldigvis ikke så ofte. Bare et par ganger i uka.

Nabokona har et bredt reportoire, og måten hun terroriserer oss på, er at hun dreper plantene som vi setter utenfor inngangsdøra vår. Enten røsker hun dem opp med bare nevene når hun dundrer forbi, eller så heller hun vaskebøttevann med klorin og annen gift i jorda, slik at de visner og dør i løpet av et par timer.

Da vi, os homosexuais, flyttet inn her, ønsket hun oss velkommen med å drepe en praktfull og gammel bougainvillea som strakte seg opp langs, og litt over, inngangsdøra vår. Planten var rød og vakker, med høy wow-faktor. Den gjorde liksom vår lille gatestubb. Men dagen etter at den onde datteren kvelden i forveien hadde stått nede på gata, under balongen vår, og skreket jævla hooomoer, tenkte nok moren at også hun fikk bidra med sitt og helte altså en bøtte sterkt klorvann over røttene til bougainvilleaen.

Samme ettermiddag var planten brun. Noe døde også inni meg, den ettermiddagen.

I årene som har gått har vi trodd at hun etterhvert kanskje ble trøtt av seg selv, og har nå og da plantet på nytt. Alt har blitt revet opp eller forgiftet. Noen ganger har vi også satt terrakottapotter ut. De har blitt knust.

Vi kan gjøre så lite. To homser kan liksom ikke vrikke seg til portugisisk politi og holde fram døde planter og potteskår i salong-velpleide hender. Vi har heller ikke så lyst til å ta igjen. For empirisk kunnskap skal man støtte seg til. Noen naboer har opp gjennom årene forsøkt seg. En fortvilet og gjennommobbet nabokone angrep til og med dette forferdelige mennesket for to tiår siden. Slo henne i hodet med en hammer! Kan dere tenke dere? Fru Ond måtte tilbringe én måned på sykehuset. Alle i gata følte at de hadde ferie. Det var grilling og sangria på brosteinen. Og hun som svingte hammeren ble ikke dømt, enda det ble rettssak. Men angrepet gjorde fru Ond bare verre da hun vendte tilbake. Og dama har en stor, aggressiv og truende familie. Alle som har prøvd å ta igjen har kort tid etter valgt å flytte herfra.

Jeg har hørt av portugisiske venner at det er ganske vanlig at mindre gater i arbeiderstrøkene i Lisboa sliter med et menneske som har bestemt seg for å "eie" gata. (Kanskje var det også slik i gatestubbene på Grünerløkka, Torshov, Grønland og Tøyen, for hundre år siden.)

Vår Nabo Fra Helvete er litt som en kollega jeg en gang hadde, den gang jeg jobbet i reklamebransjen. Denne kollegaen terroriserte hele avdelingen. Hun gikk langt, men aldri for langt. Passet hele tiden å stanse rett før det ble oppsigelsesgrunn. Hun gjorde terroren til en kunstform og fikk gjerne de hun tok midlertidig mobbepause fra, med seg i sitt noe uklare felttog. Det var veldig kompliserte saker. Jeg hadde aldri opplevd maken. Hun var lumsk, blid, faglig dyktig, undergravende og grunnleggende usympatisk. Det ble en daglig kamp å rett og slett få jobben sin gjort. Slik holdt hun på i flere år til alle hadde sluttet og byrået og avdelingen nedlagt. Hun var en av de siste som gikk. Da jeg sa opp (som en av de første), husker jeg at det var veldig vanskelig å forklare sjefen min akkurat hvorfor jeg ville ut. (Og det har jeg fremdeles vanskeligheter med å forklare.)

Men nå kan det hende at vår onde nabokone faktisk har gått for langt.

I gata vår har vi en butikk. Rettere sagt: Hadde. Det var en liten souvenirbutikk med "autentisk" keramikkstæsj som man må være ganske så lisboahypnotisert turist for å kjøpe. Men butikkdama var det ingen ting i veien med.

En dag kuttet fru Ond av strømmen til butikken. Strømmen ble kuttet av innenfor en dør som bare fru Ond har nøkler til. Uten strøm, ingen butikk. Butikken måtte stenge. Det ble rettssak. Det hører også med til historien at hele familien Ond (ond kone, full mann med avsky i blikket og ond datter med enda ondere kjæreste) lenge har trakassert denne butikkdama. Daniel og en annen nabo ble kalt inn som vitner under rettssaken. De vitnet selvsagt mot fru Ond.

Den andre naboen som vitnet, følte seg tvunget til å flytte et par måneder etter rettssaken.

Og en kveld Daniel var på vei ut, ble han slått ned bakfra i en trang og mørk gate ikke langt hjemmefra. Da han lå på fortauet og snudde seg, så han rett inn i det bollete og hudorm-spettede ansiket til den onde kjæresten til den onde datteren. Daniel ropte på hjelp og da det kom folk til, stakk fyren.

Så det venter en ny rettssak, for Daniel gikk selvsagt til politiet i stedet for å flytte. Han ble også sendt videre til politilegen for å få blåmerkene og sårene fotografisk dokumentert. Men selv om dette skjedde for over ett år siden, har lite skjedd. Rettssystemet arbeider svært langsomt i Portugal. Det eneste gode (vel) som har kommet ut av dette, er at vi ikke har sett snurten av den onde kjæresten. Bra. (Vi tipper det er politiet som har advart ham mot å vise seg.)

I går ettermiddag fikk Daniel en telefon fra dama som drev butikken. (Og det var egentlig den telefonen som fikk det til å klø i bloggefingrene mine.) Det er nå fire år siden butikkdama mistet strømmen og butikken ble stengt. Hun er skikkelig desperat. Hun vil ha butikken sin tilbake.

Rettssaken (den som Daniel vitnet i) vant butikkdama selvsagt, men...

Fru Ond ble dømt til å betale 8000 euro. Det er mye for en portugiser som kanskje ikke tjener mer enn 500 euro i måneden. Dommen ble selvsagt anket. Og fordi jus-kverna maler langsomt i et land der alle kommer på jobb klokken ti, spiser lunch i tre timer og råkjører gjespende hjem igjen klokka fem, vet ingen når dette får en skikkelig ende.

Derfor ringte butikkdama til Daniel. Butikken har blitt holdt i et slags gissel i fire år. Uten en endelig dom, tør hun ikke komme tilbake til gata og butikken sin, av redsel for å bli angrepet. Så hun spør om Daniel kan ta et bilde av fru Ond. (Butikkdama har selv lusket rundt her i noen dager for å prøve å få tatt et bilde, men har gitt opp. Nå vil hun at Daniel skal gjøre det for henne.)

Bilde?

Til heksedoktor-bruk, dumma.

Ja, bare le, du. Fortalte jeg at det av og til (og i skrivende stund, faktisk) ligger litt fjær og knuter foran inngangsdøra vår? Greiene er det selvsagt fru Ond som har lagt der, akkompagnert av besvergelser fra afrikanske eks-kolonier. Akkurat det med svartekunstene synes vi tross alt er veldig morsomt. Og fordi jeg ikke er portugiser, synes jeg dessuten at det er eksotisk og dramatisk på en svusjen måte som hører hjemme i min uskrevne, biografiske roman Mitt Liv.

Butikkdama har nemlig kontaktet en afrikansk heksedoktor som har tilbudt seg å nøytralisere forhekselsen som hun er redd har rammet henne! Og til det trenger hun naturligvis et bilde av fru Ond.

Jeg har frarådet Daniel å ta det bildet. Hva om fru Ond ser ham ta det? Hvilket nytt drama er det da som starter? Jeg orker ikke mer.

Technorati Tags:

28. september 2007

Vår nye nabo



Vår nye nabo bor bak en gatelykt på veggen på den andre siden av gata, vis-à-vis stuevinduene våre. Om natten kommer den ut og spiser insekter som blir tiltrukket av lyset fra gatelykta. Det er en slags firfisle som på portugisisk heter osga.

Disse firfislene finnes overalt i Portugal og er svært stedbundne. Vi har også en (stor en) som bor under en varm og deilig takhelle ved luftebalkongen på loftet.

De er veldig fine, så lenge de ikke kommer inn i huset.

De er også veldig raske og nesten umulige å fange.

En kveld måtte jeg rive meg løs fra Noddy på TV, fordi Daniel skrek så fælt og løp ut av huset.

Osga! Osga! skrek han.

Min mann hadde selvsagt blitt eksponert for en bitteliten og vettskremt osga på badet. Og selvsagt måtte moi til pers. Men ved hjelp av vestlandske besvergelser og sindig tupperware-stabling greide jeg å fange den levende og fikk den transportert ut - og Daniel inn igjen.

Styrke til hva?

"Når vi står sammen, mangedobler vi uten tvil styrken vår," mælte Irans landeplage Mahmoud Ahmadinejad i Caracas, da han møtte Venezuelas (om ikke fullt så ille) landeplage Hugo Chavez, melder VG. (I VG tituleres de feilaktig som sine respektive lands presidenter.)

Styrke? spør jeg meg selv. Styrke til hva? Grøss.

Technorati Tags: ,

27. september 2007

Kanskje jerngrepet endelig løsner i Burma?

Uansett kommer ingen ting rekende på ei fjøl, og vi kan alle gjøre vårt, om aldri så tilsynelatende lite, for det hardt prøvde burmesiske folket. Blant annet ved å delta i en underskriftskampanje for å markere støtte til opprørerne og fortelle makthaverne at også du finner undertrykkelsene i Burma uakseptable.

Skrive under gjør du her. På nettsiden kan du også donere kronasje.

Takk til Mihoe og Vampus som i dag gjorde meg oppmerksom på kampanjen.

Daniel henger i homsestrippebule

Som dere kanskje vet, har jeg en talentfull kjæreste. I tillegg til alt det andre fyren gjør, maler han også. I går åpnet en utstilling med 18 av bildene hans i homsestrippebaren O bico i bydelen Santa Catarina her i Lisboa.

O bico betyr for øvrig "nebbet", men baren bærer nok ikke dette navnet fordi den er full av nebbete homser. Heller fordi o bico er slang for en seksualakt jeg ikke skal besudle denne min rene blogg med å forklare på norsk.

Her er noen av Daniels glossy-fjetrende bilder som nå henger der.



Og selvsagt skjer alt samtidig, for da Daniel sto opp i dag tidlig ventet en e-post i innboksen hans fra Prémio de Pintura Ariane de Rotschild. Daniel har blitt utvalgt til å delta i Rotschild-baronessens nasjonale og prestisjetunge kunstkonkurranse med sitt bilde Sunset (under).



Dette er etter min mening Daniels beste bilde. Jeg har fått ham til å love at vi aldri må selge det.

Oppdatering: Nå har Daniel lest bloggposten over. Han forteller meg lattermildt at premien, hallo, er å få bildet solgt. (For et beløp i Rotschild-klassen, dog.) Jaja.

Technorati Tags: , ,

26. september 2007

"Norsk" portvin


I går, da jeg sjokket rundt i bydelen Cais de Sodré her i Lisboa, passerte jeg denne gamle og nydelige veggflisereklamen for portvin. Navnene Wiese og Krohn lyder ikke akkurat portugisisk, ikke sant? Slik vi har "norsk" konjakk, har vi også "norsk" portvin. I 1865 grunnla de to unge og eventyrlystne vestlendingene Theodor Wiese og Dankert Krohn dette legendariske portvinshuset.

Huset lever fremdeles i beste velgående og bakgrunnshistorien kan du lese på dråpenes nye nettsider. Og reiser du til Porto, kan du krysse broen over til Gaia og besøke portvinshuset der - og bli servert smaksprøver fra den sterkt oppegående produksjonen!

PS. Klarer du ikke å vente med å smake på dette gane-sublime ekkoet av norsk eventyrlyst, synes jeg at du sporenstreks skal vrikke deg avgårde til Vinmonopolet og veksle dine kroner inn i den "sterkere" valutaen Krohn.

Technorati Tags:

25. september 2007

Det homofrie paradiset Iran

Jeg noterer meg at Irans landeplage Mahmoud Ahmadinejad har ankommet Vesten med gode nyheter: De har ikke homoseksualitet i Iran. Enten er han veldig dum eller så er han forferdelig ond. Vel, jeg tror han er det aller verste: En blanding av begge deler.

Jeg liker spesielt det feite, stive gliset hans.

Man vet jo ikke om man skal le eller gråte. Kanskje de ikke har homoseksualitet i Iran fordi min venn Rahman ikke bor der lenger? Og hvis Rahman flytter tilbake, har de homoseksualitet i Iran, da?

Tror ikke det.

Er det noe jeg er sikker på, er det at Ahmadinejad kjenner til denne plagsomme nettsiden for Irans homofile. (Den har han sikkert studert inngående, i ensomhet i sitt lønnkammer.) Og den nettsiden er det ikke risikofritt å logge seg inn på (hvis man er bosatt i Iran, vel å merke). Det er derfor velkomstsiden er ustyrt med følgende advarsel: "Please beware of possible internet surveillance and entrapment."

For ikke så lenge siden ble to tenåringer i Iran hengt fordi de var homofile (obs, sterke bilder i lenken), så han er kanskje ikke helt på jordet, logikeren Ahmadinejad. Dreper man homoene tar de selvsagt homoseksualiteten sin med seg i graven. Det er elementært.

Kanskje de to tenåringene var de to siste i sitt slag? Og nå, voilà, et homofritt Iran?

Technorati Tags: , ,

23. september 2007

Mest søndags-Graça

En håndfull ferske lisboabilder fra hjerte til hjerte, i tilfelle du, som Ibsens Osvald, nå toneløst ber om å få se solen.

Vi handlet mat i nabobydelen Graça i dag, og de fleste bildene er derfor tatt der.















Technorati Tags:

22. september 2007

Statsstøttet antisemittisme i Portugal

Kan dere forestille dere NRKs londonkorrespondent Kari-Grethe Alstad i beste sendetid fortelle det norske folk at hun sitter på opplysninger som gir henne grunn til å tro at det er jødene som står bak José Mourinhos avgang som Chelseas manager?

Hun hadde mistet jobben med øyeblikkelig virkning.

Hvorfor den olivenhudede og mykleppede kjekkasen fra vår olivenlund i sør tar hatten sin og går, er ennå litt uklart. Antakeligvis er det uoverenstemmelser med den engelske fotballklubbens russiske eier, ultramilliardær Roman Abramovitsj. Mourinho og Abramovitsj skal visstnok begge være sterke personligheter, leser jeg i VG, og som vi alle vet blir sterke personligheter aldri enige om noe som helst. Enighet er forbeholdt svake personligheter.

Allikevel spekuleres det vilt. Store TV-sendeflater i Portugal ryddes nå til endeløst tørrprat. Og reporterne blir så desperate etter å ha noe snasent å si, at man av og til knapt tror sine egne ører.

Som i går kveld på statskanalen RTP, da londonkorrespondenten, lønnet av portugisiske skattebetalere, presterer å si at han har grunn til å tro at Mourinhos avgang enten kan være knyttet til konflikter med den russiske mafiaen eller til...hold dere fast...jødene.

Det ble ikke en gang utdypet. Så: Jødene som sådanne, altså.

Men hallo, hva vet jeg? Kanskje bare det å mæle jødene er utdypelse, aha-oppklarende og redselsskrik-fremkallende nok for de fleste portugisere? Portugal har en særdeles antisemittisk forhistorie. Det er bare å lese José Saramagos Klosterkrønike, det, så kjenner man den svidde kjøttlukta av stake-brente jøder sive ut mellom boksidene. Så dette er kanskje bare slik det skal være. Kanskje er bare jeg, dumma, som først begynner å ferske hvordan virkeligheten er.

Oppvask i RTP? Jeg tviler sterkt på det. Jeg tviler på at jeg kommer til å se, høre eller lese noe som helst om dette TV-journalistiske lavmålet.

PS. Min teori er at det er homsene som står bak Mourinhos avgang. Chelsea-spillerne var ikke søte nok for ham.

Technorati Tags:

21. september 2007

Brita koster tross alt bare 20 euro

Og det er ikke så mye, for rent vann.

Rent vann og tilgang på rent vann, er noe som nordmenn tar som en selvfølge. Det er ingen selvfølge her i Portugal. I fjor sommer måtte Lisboa kommune legge provisoriske vannledninger i sentrumsgatene for at befolkningen skulle få nok vann. Og vannet kan drikkes direkte fra springen. Man skal i teorien ikke bli syk av det. Men det smaker ikke særlig godt. Det smaker faktisk som noe man kan bli ganske syk av.

Så i går kjøpte samboerskapet endelig en Brita. Jeg tok metroen til shoppingsenteret El Cortes Inglês. Det er der de har det beste utvalget. Det er en vannmugge med et filter. Man fyller mugga i springen og filteret renser vannet. Mugga vår rommer litt over to liter, er slank og kjøleskapdørvennlig. Filteret må skiftes én gang i måneden. Mugga har en indikator på lokket som varsler når det er på tide med et nytt filter.



Brita, nederst i midten.

I tastende stund sitter jeg her og nyter Brita-renset vann. Deilig. Jeg føler meg mye sunnere allerede.

Portugal har den høyeste per capita-andelen av magekrefttilfeller i EU. Mange mener at det skyldes den dårlige kvaliteten på drikkevannet. La det også være nevnt at den dårlige vannkvaliteten ikke bare skyldes vannet i seg selv, men de gamle rørene det går gjennom før det ankommer folks hjem og kropp.

Jeg har ikke særlig lyst på magekreft.

PS. Vann er viktig. Ikke bare som drikk, men også som en økonomisk faktor. Min venn Juan-Pedro, som er professor i økonomi ved et universitet i Madrid, forteller meg at en god investering, hvis man har penger å investere, er vann. Det er nå smartere enn noensinne å investere i aksjer og fond som er knyttet til vanntilførsel og vannets infrastruktur i urbane strøk.

20. september 2007

Drap uten vold

Når sluttet drap å være vold?

I en voldelig verden som vår, mister kanskje begrepet "vold" litt av sin brede betydning. Det slutter for eksempel å omfatte alt som har med skytevåpen å gjøre. Skyting er skyting og vold er vold. Så hvis politiet ikke leter etter noe våpen, har moren til lille Qian altså blitt drept med vold, konkluderes det med i dagens VG.

Pirkete? Moi?

Beskytt hvert kyss


Technorati Tags: , ,

19. september 2007

Videoblogg fra Patsy?

Vel, nesten.

I 2002 gjorde den britiske skuespillerinnen Joanna Lumley, for mange bedre kjent som Patsy Stone fra Absolutely Fabulous, en liten og snerten TV-serie som heter Up in Town. Vi kjøpte den for et år siden på DVD fra BBCs online-butikk og elsket den! Episodene er korte monologer på rundt ti minutter. I formen kan de nesten minne om videoblogger. Lumleys rollefigur heter Madison Blakelock. Den enslige og ensomme kvinnen sitter foran speilet (stort sett) og ser pludrende tilbake på livet sitt. Absolutt fabelaktig, Up in town også.

Episodene ligger nå ute på YouTube, og under finner du den første.

Kleb hodetelefonene til ørevoksen, steng alt annet ute og nyt en stor skuespillerinne i action.



PS. Up in town er skrevet, regissert og produsert av Hugo Blick. Jeg tror han er svært glad i Lumley. Og vice versa. I Amazon-pakken med Battlestar Galactica som ankom vår ringe residens forrige fredag, lå også BBC-dramaet Sensitive Skin (2005). Også skrevet av Blick og med kostelige Lumley i hovedrollen. Én episode gjenstår for samboerskapets netthinner. Serien er så fabelaktig at den med tid og stunder skal få sin en egen bloggpost her på Børgeking.

Technorati Tags:

Battlestar Galactica, mennesket mot maskinen

Her i heimen er vi for tiden hekta på science fiction-serien Battlestar Galactica. Ja, til og med jeg som egentlig ikke har særlig sansen for science fiction. Kanskje fordi serien er så mye mer og sprenger de tradisjonelle rammene. (Og det er kanskje fordi den er så "mye mer" at den tapte seerkampen mot Stargate Atlantis og i større grad lever et liv på DVD enn på verdens TV-kanaler.) Nye Battlestar Galactica er uglossy, kammerdramaaktig, organisk, eksistensiell, klaustrofobisk og samfunnskritisk. Det er mange paralleller mellom handlingen i serien og dagens globale terrorsituasjon.

Serien kan også skilte med andre stjerner enn de på stjernehimmelen. Som fabelaktige, sterk-følsomme Mary McDonnell som menneskehetens president Laura Roslin. (McDonnell er hun som spiller Jake Gyllenhaals mor i Donnie Darko, filmen som skulle bli Gyllenhaals store gjennombrudd, men som allikevel ikke ble det fordi den har et flystyrt i handlingens fokus og kom samtidig som 9/11.)

Battlestar Galactica er en nyversjon av TV-serien med samme navn fra 70-tallet. Jeg har ikke noe forhold til den gamle serien fordi den ikke ble vist på NRK. Den ble derimot vist på den portugisiske statskanalen på begynnelsen av 80-tallet og Daniel ble en stor tilhenger.

Samboerskapet befinner seg nå i episodedypet av tredje sesong av nyversjonen. Sist fredag kom den susende i posten fra Amazon. Så hver kveld benker vi oss foran vår tids alter, TVen, for å slå oss sammen med de forhutlede menneskene langt der ute i rommet. Tre-fire episoder går hver kveld unna. Klokka kryper gjerne mot ett når vi endelig, med rødsprengte blikk, trykker på av-knappen for å krype til køys.

Handlingen? Vel, handlig og setting er to sider av samme sak, her. Menneskeheten lever i et romskipsamfunn (bestående av flere romskip) langt borte fra jorden, i en tid vi ikke kjenner. Deres største fiender er cylons. Cylons er roboter som har gjort opprør mot de som har skapt dem og brukt dem som slaver; menneskene. Det er altså mennesket mot maskinen. Konflikten kunne vært enkel og løsningen pistol (laserpistol), men er det ikke fordi den også handler om menneskenes lengsel mot udødeligheten (som robotene besitter) og robotenes lengsel mot å besitte det menneskelige følelsesregisteret (først og fremst Kjærligheten). En del av robotene ser dessuten ut som perfekte mennesker. (Kanskje er de det også?) Disse infiltrerer det menneskelige samfunnet. Mennesker føder også robotenes barn.

Kan et menneske elske en maskin slik det kan elske et annet menneske? Kan en maskin bli like perfekt som et menneske? Er et menneske perfekt?

Battlestar Galactica setter både universet og hjernen i kok.



Technorati Tags:

18. september 2007

Sensommerlig parkestetikk i Lisboa













Technorati Tags: ,

17. september 2007

Lisboa, nå









Technorati Tags: ,

16. september 2007

Nymalt gatedør



Gatedøra vår males. (Bildet er tatt fra balkongen.) Og her ligger det første strøket og tørker i ettermiddagssola. Snekkerne som skulle fikse trappene, male oppgangen og gatedøra, skulle bruke to uker på jobben. Sa de, da de begynte i juli... Og fremdeles er det litt som gjenstår. Jeg vil skrike.

Hvorfor er det alltid slik med snekkere? Hvorfor kan de aldri si hvor lang tid jobben faktisk tar?

For ti år siden, da Daniel flyttet til Oslo og meg, fikk han et snekkerfirma til å pusse opp leiligheten sin her i Lisboa slik at den skulle bli et hyggeligere sted å oppholde seg i for TAP-flyvertinnen som leide den. Snekkerne skulle bruke fire måneder. De brukte over tre år.

15. september 2007

Helgens lydspor



I diskoeste laget, synes du? Vel, jeg er ikke homo for ingen ting.

Besøk spemillenniets diskoyppersteprestinne Roisin Murphys hjemmeside og bli frelst, du også.

Technorati Tags:

Brasiliansk åpning

I går kveld vrikket Daniel og jeg meg opp Avenida da Liberdade, til São Jorge-kinoen og åpningen av årlige homofilmfestivalen her i Lisboa.



Åpningsfilmen var den brasilianske A Casa de Alice (2007). Handlingen er lagt til et arbeiderstrøk i São Paulo. Og i "hjemmet til Alice" (som tittelen betyr) bor altså Alice, den utro mannen hennes, hennes tre store sønner og Alices gamle og svaksynte mor/husslave.

Filmen handler om en familie som slites i stykker av ensomhet, kåtskap, ubesvarte følelser, følelsen av å være fanget og av egoisme. Den er kanskje litt retningsløs, men holdes oppe av en utrolig bevegende melankolsk stemning. Og skuespillerne er alle supre, spesielt Carla Ribas som Alice. Hun glitrer. Ansiktet hennes close up på det store lerretet er ståpelsfremkallende filmmagi i ren tapning.

Men særlig homo er A Casa de Alice ikke. Den er kjemisk fri for lesbing. Homsing? Den ene sønnen er kanskje prostituert. Kanskje. Men det er en så mikroskopisk liten del av dette såre familieflettverket at det ikke en gang sorterer under sideplot. (Og homse behøver jo ikke en mannlig prostituert nødvendigvis være, selv om han selger kroppen sin til menn.)

Et merkelig valg av åpningsfilm på en homofilmfestival, synes nå jeg. Men som sagt: Filmen var fin. Alle (jeg snakket med) likte den. Og her kan du la deg bevege av traileren.



Technorati Tags: ,

14. september 2007

Hva skjedde med Megan?


Vi har Lars Saabye Christensen på besøk

Han er i Lisboa, altså.

Lars Saabye Christensens roman Halvbroren har nå kommet ut på portugisisk, oversatt av en 80 år gammel dame i badebyen Cascais utenfor Lisboa. Boka er utgitt av forlaget Cavalo de Ferro (som betyr "jernhesten"). Forlaget er av de mindre, men regnes som et svært godt et. Cavalo de Ferro har også tidligere fått oversatt og utgitt Beatles og Herman.



Lanseringen/pressekonferansen fant sted i bokhandelen øverst i shoppingsenteret Saldanha Atrium. Jeg var invitert av den søte naboen vår Kristin, som selv om hun er svensk, jobber i den norske ambassaden her i byen.

Forfatteren himself skulle være til stede, et sterkt insentiv for å kaste på seg litt glitter og troppe opp. Jeg tok med meg min portugisiske venninne Nina som fikk Meio-irmão i fødselsdagspresang av meg.

Saabye Christensen er veldig søt og sjenert og flakker mye med blikket. Smelt. Han må ha gjort dette PR-støntet tusenvis av ganger før, men det ser allikevel ikke ut som om han er komfortabel med situasjonen. Og engelsken hans er så dårlig at den er fin. I hans munn blir novel (roman) "nåuel".

Han kunne glede de frammøtte (hovedsakelig en merkelig blanding av garvede journalister og blonde, norske studiner) med å fortelle at han hadde brukt 25 år på å skrive Halvbroren. Han skrev i noen år, la den så fra seg i ti år for deretter å bruke åtte-ni år på å fullføre den! Puh.

"Denne boka er summen av alle mine talenter, hvis jeg da kan påberope meg å ha noen," sa han til allmenn nei-du-er-så-flink-atte-protestfnising. "Poesi, historiefortelling og filmmanus... Min litterære identitet ligger i denne boka."

Intet mindre, dere.

Han fortalte også at han betrakter seg selv som en heimstaddikter. "Handlingen er lagt til gatene hvor jeg selv vokste opp. Det er mulig å være mer enn lokal, når man er så lokal som mulig."

Det ble også lest fra bokas første side. "Språket er mitt viktigste arbeidsredskap og derfor kan det være fint for dere å høre rytmen i det på norsk." Det var forfattaren sjølv som las. Saabye Christensen er en god leser.

Merkevaren LSC var ikke det eneste norske som det ble budt på i Saldanha. Det ble også servert norsk sjømat.
Over maten (og noen glass vin, hallo) snakket jeg med forlagets grunnlegger Hugo Xavier, en ung, superhyggelig og kraftig kar med ekstremt tykke brilleglass. Han kunne blant annet betro meg at at han elsker norsk litteratur og skulle så gjerne ha utgitt mer, men at det så og si ikke finnes oversettere fra norsk til portugisisk.

(Visste dere at Josten Gaarders Sofies verden ble oversatt til portugisisk fra dansk? Det går ikke an. Men den ble ikke utgitt på Hugos forlag, la bare det være sagt. Der skal det gå skikkelig for seg.)

Halvbroren ble oversatt med økonomisk støtte fra NORLA. "Ellers hadde vi ikke fått det til å gå rundt," fortalte Hugo.

For selv om Saabye Christensen er en bestselgende superstjerne i Norge, er han det ikke i Portugal. Enn så lenge. Beatles og Herman har til nå bare solgt i 1000 eksemplarer hver.

Technorati Tags: ,

13. september 2007

Jeg har lest Saman er ein mindre aleine

"Anna Gavaldas pariserkvartett er en varm og stor fortelling og spiller på dype, menneskelige strenger om synlighet og samhørighet. Saman er ein mindre aleine handler om å gi for å få, om å våge å tape for å vinne. Gavaldas flettverk av mennesker som trekkes sammen av en betydningsfull, uforklarlig skjebne, er ikke helt ulikt det vi finner hos Anne B. Ragde."

Hele presentasjonen min av boka, kan du lese på Bokklubbens nettsider. Der har jeg også skrevet en kort presentasjon av forfatteren.

Saman er ein mindre aleine, som så langt har solgt i to millioner eksemplarer og som foreligger på 36 språk, har også blitt film med ingen ringere enn Audrey Tautou i hovedrollen (som romanens anorektiske kunstner Camille). Jeg har bare sett traileren (under), men bare den tyder på at filmen er like deilig som boka.



PS. Hvis du lar være å lese boka fordi den er på nynorsk, får du bank.

Technorati Tags:

Jeg har lest Anne Holts 1222

En helt fersk Hanne Wilhelmsen-roman, that is.

"Men dette er ingen politiroman, skulle du nå tro det. Det bare virker slik. Selv om det er erfaringene som tidligere politikvinne Hanne i stor grad trekker på, tar forfatterskapet til Anne Holt med denne boka en stilmessig spennende vending. Dette er en roman som med sin avgrensede setting, sterkt stedbundne og deduktive detektiv (hun sitter til og med i rullestol), vell av snubletråder som ledetråder, samt eksotiske morbiditet, gir assosiasjoner til stramme klassikere som Agatha Christie, John Dickson Carr og Roald Dahl. Blant annet har romanen et lysende Poirot-øyeblikk som vil gi alle krimelskere ståpels av både takknemlighet og bevegelse."

Presentasjonen min av boka kan du lese i sin helhet på Bokklubbens nettsider.

PS. Boka heter 1222 fordi handlingen utspiller seg 1222 meter over havet, på høyst virkelige hotell Finse 1222.

Technorati Tags:

12. september 2007

Ikke kødd med Britney


11. september 2007

Perfekt anvendelse av pretérito imperfeito do indicativo, er nå det så viktig?

I dag brukte jeg tre timer i langbukser i solsteiken på å finne en språkskole som drives av jesuitter. Jeg fikk den anbefalt av Jacob, en nederlandsk venn som har tatt et par kurs der og som anbefaler jesuittene sine på det varmeste. Jeg har vært i Lisboa lenger enn Jacob og allikevel er portugisisken hans bedre. Det går ikke an.

Så i dag, utstyrt med kopi av de to første sidene i passet mitt, to passfotografier der huden min ser perfekt ut, og anstendige, jesuittvennlige langbukser (i stedet for sexy shorts), tok jeg undergrunnen, gul linje, til Lumiar. I Lumiar virret jeg rundt i halvannen time og spurte alle jeg turte å spørre, om hjelp. Alle pekte i forskjellige retninger. Det fine med portugisere er at de alltid hjelper deg, selv om de ikke aner hva det er du spør om. Det morsomste (vel) var da jeg spurte to skapninger i et busstopp. De pekte i hver sin retning. Samtidig.

Men endelig fant jeg en gammel og blid dame som sa at jeg skulle ta metroen Ameixoeira.

- Ame... Å?

- Ja.

- Ikke Lumiar?

- Nei.

Og i Ameixoeira ta buss nr. 777 fem stopp. Forklaringen hennes var så ualminnelig ornamentert og manende at jeg satset på at hun visste hva snakket om.

moi vrikket seg ned i undergrunnen igjen, tok metroen til Ameixoeira og deretter buss nr. 777. Fem stopp. (Et ameixoeira er forresten et "plommetre". Jeg går ut fra at det er mange av dem der, selv om jeg ikke så et eneste ett. Bare støvete gangstier og brunsvidde plener. Jesuittene og plommetrærne. Det høres nesten ut som tittelen på et kitch-maleri.)

Men da jeg endelig, klokken fem på tolv, støvete, svett og utmattet (med Jesus-i-ørkenen-look, vil jeg tro) kom frem til mine venner i futurum, jesuittene, hadde damen i skranken, den eneste av jesuittene som forbarmer seg over de språkhungrige, gått til lunch. Skrik. Og ville ikke være tilbake før klokken to. Guri.

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Det er den portugisiske lunchen som lammer nasjonen og som gjør at Portugal er det eneste landet i EU som hvert år ligger under unionens minstegrense for produktivitet. Portugiserne spiser ikke frokost, så før lunch sitter de svimle over skrivebordet , tygger på blyanten, klager over at det er så vanskelig å få ting gjort fordi alle andre er så dumme, og gleder seg bare til lunch. Og etter lunchen, som gjerne kan vare i tre timer og som er tyngre enn en norsk julemiddag, og med en øl eller vin attåt, kan man selvsagt heller ikke jobbe. Da vil man bare hjem for å legge seg nedpå før man går ut for å spise mer.

Børge ble rammet av la grande fatigue og dro hjem. Perfekt anvendelse av pretérito imperfeito do indicativo, er nå det så viktig?

Technorati Tags:

10. september 2007

Marlene på sten



Denne vakre sjablonggrafittien (eller stensilgrafittien) møtte meg på fortauet vis-à-vis Sé-katedralen her i Lisboa. Endelig et gudshus med en guddom i nærheten.

Noen filmscener er fylte med denne elektriske blandingen av glamour og eksistensialitet som lager dype, evige søkk på den fellesmenneskelige netthinnen. Og har du ikke blitt eksponert for denne grafittiens utspring, kan du nyte Marlene Dietrichs ikoniske scene fra Shanghai Express (1932) her (helt til sist i klippet).



Technorati Tags: , ,

The dingo took my baby

Er det noen som husker denne?



A cry in the dark fra 1988, med Meryl Streep som Lindy Chamberlain og Sam Neill som ektemannen. Basert på en sann historie. Ekteparet Chamberlain mistet barnet sitt på en utflukt til Ayers Rock i Australia i 1980. Plutselig lå det bare ikke i sengen sin.

Lindy Chamberlain ble etter hvert mistenkt for å ha selv tatt livet av barnet. Selv mente hun at det kunne ha vært en dingo som tok det. Det ble rettsak. Menigmann og jury var sterkt påvirket av at Lindy aldri viste følelser foran pressen og TV-kameraene.

Jeg kom til å tenke på denne historien da jeg i kveld så kveldsnyhetene på den portugisiske statskanalen RTP2. Der hadde en reporter intervjuet engelskmenn i Storbritannia i forbindelse med at McCann-familien nå har vendt tilbake til hjemlandet. En opprørt dame mente bestemt at Kate McCann hadde tatt livet av datteren. Fordi Kate alltid så så kald ut og ikke viste følelser på TV...

Jeg har søkt litt i min egen bloggsfære, og finner også her mennesker som mener at mangel på offentlig hysteri og TV-tårer kan indikere skyld.

Som her:

"Like many other parents, I cant quite get my head round the cool level-headedness of the two McCanns. Maybe its living in denial, I dunno. But if that was my bairn, and if I had to then face accusations of being a suspect when it was false, I think I'd be swinging wildly between total despair and uncontrollable rage and there would be at least one Portugese policeman pressing charges for attempted assault. How could you react in any other way?"

PS. I kommentarfeltet til overfor linkede post, gjøres det av en leser en mer detaljert (enn min) sammenligning med den australske Chamberlain-saken.

9. september 2007

På en smågrå dag

Min samboer og jeg har avlagt militærmuséet her i Lisboa et besøk. Egentlig er militæret som konsept noe som interesserer meg midt på ryggen. Kjekke, høyst levende offiserer med uniform? (Helst uten?) Ja. Krigsrelikvier? Nei.

Men fordi det var så grusomt båkete i oppgangen vår (snekkere i sving med motorsaga, ny trapp og gatedør i kjømda), fordi Museu Militar bare ligger ett kvarters lett gange unna (ved Santa Apolónia-togstasjonen) og fordi moren til Daniel synes muséet er så innmari fabelaktig og ikke kan fatte og begripe at vi ikke allerede har vært der, stakk jeg føttene i mine nye sandaler (kjøpt i går, og som jeg ennå ikke kan gå så altfor langt i uten å få gnagsår) og rev Daniel løs fra enerverende helgejobbing på macen.

Muséet var faktisk mer interessant enn jeg trodde. Blant annet er det i besittelse av to store, fjetrende vakre og gripende malerier av Portugals kanskje største maler gjennom tidene, Columbano Bordalo Pinheiro. Og disse maleriene er slett ikke ubetydelige biprodukter, men blant Columbanos mest kjente. Dessuten var rommene med bilder, kart, uniformer, medaljer, våpen og annet stæsj fra første verdenskrig (1914-18) også sterke saker for uvitende moi. Jeg tror mange nordmenn besitter særdeles få kunnskaper om den krigen. Den angikk oss liksom ikke helt. Men den rystet Portugal i grunnvollene.

Mellom vår residens og militærmuséet ligger bydelen Alfama, Lisboas kanskje mest berømte og myteomspunne. Så da vi vrikket oss hjem igjen, svuppet jeg kameraet opp av skulderveska og tok disse bildene.

















Ja, det har vært en smågrå dag. Det er fremdeles varmt, men lyset er annerledes. Høstlys. Jeg tror høsten er på vei.

Technorati Tags:

8. september 2007

De usynlige i Lisboa

gervasiolobato1

Og hva er det som har skjedd her? Hvor er luktesaltet? Har jeg vunnet i Lotto? Har jeg gått tom for hudkremen fra Clinique? Har jeg sett en edderkopp i badekaret? Har jeg forlest meg på Anne B. Ragde?

Nei, dette er ikke et hverdagslig snapshot fra livet i vår ringe residens her i Lisboa, selv om det til forveksling kan ligne. Derfor kan jeg overraske dere med å fortelle at det heller ikke er min samboer Daniel dere ser på kne til høyre, påkallende alle påkallelige katolske helgener.

I dag kom jeg over bindene Os invisiveis de Lisboa i dypet av vår flerkulturelle boksamling. Trykket i 1886 i det portugisiske forlaget Corazzis "filial no Brazil" i Rio de Janeiro og trolig ment for datidens mange hundre millioner portugisiskkyndige (siden Portugal den gang var en betydelig kolonimakt, og befolkningen i samtlige kolonier ble regnet som portugisere). Det gjennomillustrerte eposet er begått av de herrer Gervasio Lobato og Jayme Victor. På norsk blir tittelen De usynlige i Lisboa. Med min kjennskap til datidens lødige litteratur tipper jeg at "de usynlige" er representanter for Lisboas underverden. Og skal jeg tro den emosjonelle styrken i illustrasjonene, begått av Manuel de Maceiro, står "de usynlige" bak langt flere enn den overfor forevigede besvimelse og påfølgende helgenpåkallelse.

Jeg har ikke lest boka. Kanskje gjør jeg det når jeg en vakker dag blir flinkere i portugisisk. For denne sannhetsberetningen er full av arkaiske og fremmede (for meg) vendinger, ser jeg.

Jeg tenkte jeg bare skulle poste denne illustrasjonen som et edrueliggjørende apropos til dagens debatt om høyverdig lesning versus folkelesning.

Technorati Tags: , ,

7. september 2007

Hurlumhei for massene?

I dag fikk Kate McCann, moren til den forsvunne Madeleine, status som mistenkt. Det føles kvalmende absurd å lese om dette. Hva mistenker de henne egentlig for å ha gjort? Det første som slår meg er at dette er kirsebæret på kaka av umenneskelige påkjenninger for den stakkars moren, og at det portugisiske politiet ikke vet hva de gjør.

Så er det noe annet som slår meg...

Det er fem måneder siden fireåringen Madeleine forsvant fra ferieleiligheten i Algarve her i Portugal. Jeg kan godt tenke meg at både politi og foreldre begynner å bli desperate. Skikkelig desperate. Vi gis inntrykk av at de ikke har noen skikkelige spor å gå etter. At de famler i mørket. Blod på rommet? Blod i leiebilen? Er det Madeleines? Og det innebærer altså...? Hm.

Hva forteller denne siste kanskje-var-det-butleren/moren-vendingen? Jo: Hvis selveste moren mistenkes, står politiet virkelig helt uten spor. Nada. Det får du og jeg følelsen av. Og det får også den eller de som faktisk står bak udåden, følelsen av. De får følelsen av at de greide det. At de er trygge. At de kan senke skuldrene.

Og kanskje er akkurat dét meningen.

Kanskje dette er en desperat greie som politiet og foreldrene er sammen om. Et forsøk på et sjakktrekk. En velregissert hurlumhei for massene. Jeg ser ikke bort fra det. Hvis den eller de som har bortført Madeleine får følelsen av at politiet endelig har tapt og at etterforskningen fisler ut i absurd surr, kan det hende at de nå begynner å slappe så pass av at de i et uoppmerksomt øyeblikk legger fra seg sporet som til slutt avslører og feller dem.

Juhu, det er fredag!



Mer sauemoro finner du her.

6. september 2007

O skrekk



Blod? Nei, "blod".

Dette er en "dekorasjon" på et av herretoalettene i São Jorge-kinoen i Lisboa i forbindelse med den internasjonale skrekkfilmfestivalen Motel X.

Som vi altså vrikket oss avgårde til i går kveld. Åpning. Vi fikk invitasjoner av våre noe mer skrekkfilminteresserte venner Nuno og Margarida.

Filmene vises i den ærverdige São Jorge-kinoen i Avenida da Liberdade, en av hin forne tiders kino-dinosaurer. Bare det var god nok grunn til å troppe opp. Dette er en kino som både får filmene og publikum til å skinne ekstra.

Åpningsfilmen var The American Nightmare, en dokumentar om den spesielle, amerikanske skrekkfilmbølgen som strakk seg fra 1968 til 1978. Filmen var god, om noe langtrukken. Uansett får den folk til å se skrekkfilmer med friske øyne, noe som jeg antar var meningen med å vise den. En klok åpningsfilm.

Technorati Tags: