Mens boligkrakket er er i sin spede begynnelse i Norge, er det en stund siden det ankom Portugal og Lisboa. Allerede for halvannet år siden begynte prisene å dale. Nå er det krise og "hele byen" er til salgs. (Det vil man kanskje med tid og stunder også oppleve i Oslo og andre norske byer.) For når det blir krakkstemning, slår en mystisk masse-psykologisk mekanisme inn: Alle må bare selge. Nå. Noe som selvsagt bare forverrer situasjonen.
Så ønsker du å kjøpe deg "hytte" i Lisboa skal du gjøre det nå. Du kan få en lekker to-roms i sentrum til 100 000 euro. Kanskje enda mindre.
Leilighetene annonseres ikke bare i aviser, magasiner og på Internett. Selgerne setter også skilt i vinduene. Hele fasader i her byen er spettet med salgsplakater. Og i noen tilfeller selges samme leilighet av flere forskjellige meglerfirmaer. Det skal man egentlig ikke gjøre, men slik det er nå driter de fleste selgerne i akkurat den detaljen.
Denne leiligheten ved t-banestasjonen Parque, som jeg vrikket meg forbi i går formiddag, selges gjennom fire forskjellige meglere.
Det var først etter at jeg kom hjem og fikk tatt en nærmere kikk på fotografiene mine, at jeg så hvilken historisk scene denne portugisiske flisemosaikken (som for øvrig smykker en del av fasaden på en kirke her i nabolaget, Igreja de Santa Lucia), illustrerer.
I flere hundre år var Portugal en araberstat, og den store borgen her i Lisboa sentrum, Castelo de São Jorge (som den i dag heter), tilhørte i sin tid araberne, eller maurerne, som man korrekt skal kalle dem.
I 1147 beleiret en kristen invasjonshær Lisboa, anført av han som skulle bli Portugals første konge, franskættede Afonso. De fikk også hjelp av en lurvete gjeng korsfarere. Maurerne hadde forskanset seg i borgen sin, men i et uoppmerksomt øyeblikk ble en dør stående åpen, og en av Afonsos soldater, Martim Moniz, så sitt snitt til å hive seg fram og klemme seg inn i åpningen slik at maurerne ikke klarte å lukke den. Og da lå borgen åpen for Afonso og hans menn, like blodtørstige som kristne.
Borgen, Lisboa og Portugal ble "befridd" fra de vantro og kristnet, og Afonso ble Afonso den første.
Men om den gode Martim ble klemt ihjel i dør-balubaet, døde han heltedøden. Og den skal ingen kimse av. Martim Moniz har i dag fått en bydel (med en metrostasjon) oppkalt etter seg i den portugisiske hovedstaden. Og den angjeldende døren inn til borgen (som ikke er den som turistene går gjennom) bærer naturligvis heltens navn: Porta de Martim Moniz, Martim Moniz' dør.
PS. Like ved borgen ligger en gammel og sliten bydel som heter Mouraria. Du hører den behørig besunget/behulket/behylt i fadoer (en musikkstil som har arabiske røtter). Etter flere hundre år var jo svært mange i landet arabere, og man kunne liksom ikke bare slakte folk og tømme det for arbeidskraft, kompetanse og kunnskap. Men bydeler ble skapt. Og Mouraria betyr, bokstavelig talt, stedet der maurerne bor. Det er også på grunn av den sterke, arabiske arven at flisekunsten (som på bildet over) står så sterkt i Portugal, og at det portugisiske språket myldrer av arabiske ord og vendinger.
PPS. En annen "maurisk" bydel her ved borgen, er den mer kjente Alfama. Har du vært i Lisboa, du nok ikke besøkt Mouraria (få turister våger seg inn dit), men nesten helt sikkert Alfama. Det er der de fleste og beste fadorestaurantene ligger. Og deler av bebyggelsen og gatenettet gir sterke assosiasjoner til nord-afrikanske casbahs. Alfama er et ord som kommer fra det arabiske al-hamma som betyr "fontener" eller "bad".
Sweetie, dette ble jo den rene forelesningen!
Og her kan du fräsha upp øregangene med en fado hvor Mouraria behyles. Fadoen er framført på autentisk vis, hvor sangeren kun er akkompagnert av to gitarer, den ene av dem en guitarra portuguesa (hvis forfar var en arabisk lutt). Fadoen heter "Det er fest i Mouraria", uten at det blir særlig lystigere av den grunn.
Her angriper bjørnen! skriver Dagbladet med dårlig skjult begeistring over videosnutten de har sikret seg.
I videoens innledning messer Dagbladets journalist med både stolthet og innlevelse (det skal han ha) at dagbladet.no i dag kan "...eksklusivt vise den skremmende filmen."
I går kveld sank min samboer Daniel og jeg ned på våre persiske puter foran vår Bang & Olufsen og inntok Pet Shop Boys-dokumentaren A Life in Pop sammen med litt rødvin fra Esporão. Og blant DVDens ekstraknask fant vi en håndfull musikkvideoer som vi ennå ikke hadde sett. Som den til den relativt ferske sangen "Miracles", som vi, til vår store glede, så var filmet her i det portugisiske imperiets sentrum, det skjønne Lisboa!
Lisboa er en mangefasettert by, selv om turistguidene kan få en til å tro at den portugisiske hovedstaden utelukkende består av historiske palasser, gamle og ærverdige kaféer, fadosang i pittoreske snirklegater og sardingrillende koner med rynker så dype at man kan dyrke karse i dem. Men Lisboa har selvsagt også bydeler som på alle måter er hypermoderne, og hvor man ber om botox like uanstrengt som vinho verde. Tar du for eksempel den røde metrolinjen til Oriente-stasjonen, vil du befinne deg i Parque das Nações, den lekre bydelen hvor verdensutstillingen (Expo) gikk av stabelen i 1998, og hvor altså popmirakelet "Miracles" er filmet.
Ja, til og med vannet i den musikkvideoen er fra fontenene der.
Men Pet Shop Boys er ikke de første internasjonale artistene som har reist til Portugal for å lage netthinneversjoner av sangene sine.
Roxette har gjort det - i 70-tallsferiekomplekset Tróia, ved byen Setúbal.
Depeche Mode har gjort det - i fylkene Alentejo (landskapet med korktrærne) og Algarve (klippene i sjøen). Men de store fjellene og snølandskapet mot slutten av videoen, finnes ikke Portugal.
Og The Christians har gjort det - her i Lisboa, og i stor grad ved Faculdade das Belas Artes hvor Daniel studerte.
PS. Når det gjelder Pet Shop Boys, kan man egentlig servere meg (nesten) hva som helst, og jeg vil bare elske det. Jeg er Pet Shop Boys-fan på min hals. Men jeg ble litt skuffet over A Life in Pop. Den bød ikke på de helt store overraskelsene. Det er liksom ingen ting der som de fleste ikke vet allerede. Dokumentaren er litt skjemmet av at den framstår mer som en skrytete promo for gruppa generelt og det siste albumet spesielt, enn et redaksjonelt produkt skapt av frittenkende mennesker som kan kunsten å være nysgjerrige og overraskende. Blant annet er det det siste albumets produsent (Trevor Horn) som får snakke mest (ved siden av skravlebøtta Neil Tennant, naturligvis). Og for eksempel trekkes det fram gjentatte ganger hvor viktig vennskapet mellom Neil Tennant og Chris Lowe er for den kreative synergien i gruppa. Men herregud... Hvordan, da? Hvordan arbeider de? Drar de bort? Sitter de på en pub og skriver? Og når de bare er kamerater, hva gjør de da? Ser på TV og lager sushi sammen? Fletter hverandres hår? Nei, se det fikk vi ikke vite.
F. W. Murnaus vampyrklassiker, og en av mine stumfilmfavoritter, Nosferatu fra 1922, foreligger nå skinnende nyrestaurert i en lekker og blodfersk DVD-utgave. Filmen serveres innsvøpt i den uhyggevakre originalmusikken.
Stjernen Max Schreck spilte/spiller vampyren. Maks skrekk med Max Schreck, altså. Men innholdet i DVD-boksen inviterer ikke bare til kjærkomne redselsskrik. Også gledesskrik! Sammen med filmen følger en 53 minutter lang the making of-dokumentar samt en bok med artikler knyttet til filmen og dens tid, vampyrer, filmrestaureringen og arkivbilder.
Hva gjør en lisboeta når han har en mountain bike men intet mountain å bike i? Jo, han finner seg noen passende trappegater.
Denne lille filmsnutten tok jeg fra det ene stuevinduet vårt sent i går kveld.
Og så, med noen søk hist og her, oppdaget jeg at fjellsykling i Lisboa faktisk er en greie. Under finner du en urlekker kortfilm (uendelig mye lekrere enn den grumsete videoen min) om denne urbaniserte sporten. Filmen gir også et godt bilde av nabolaget. Alt er filmet her i kvarteret vårt.
Den som vil diskriminere og trakassere, finner alltid årsaker og muligheter til å gjøre akkurat dét. Dårlige mennesker har aldri latt seg stanse av saklig informasjon eller appeller om medmenneskelighet og toleranse.
--
En stor studie kan kanskje gi svar på om det finnes et såkalt homogen, dvs. et gen som styrer seksuell legning. Over 1000 homofile brødrepar deltar i studien.
Julio Cabrera, en av mennene i studien sier i Aftenposten (Associated Press): "Hvis man finner bevis som sier at gener spiller en rolle, så vil kanskje homoseksualitet bli sett på på lik linje med andre genetisk kjennetegn som høyde og hårfarge."
Julio og broren håper at "...studien vil gi svar som kan stoppe munnen på dem som hevder at homoseksualitet er et umoralsk valg."
Guri, så søtt. Jeg blir nesten rørt her jeg sitter. Tenk å tro så godt om menneskeheten! Brødrene tror altså at hvis man klarer å påvise at homofili ikke er et valg, men noe medfødt, så vil det stanse munnen på røkla.
Å påvise homogenet vil nok ikke det, er jeg redd. Jeg ser ikke bort fra at det som kommer ut røklas munn, med kunnskapen om et påviselig homogen svevende over det hele, kan bli mer øgli enn noensinne.
--
Et gen er noe som helt konkret kan påvises. Mødre som bærer forstre med dette genet, kan derfor be om, eller få tilbud om, abort.
Dessuten vil det garantert bli gjort forsøk på å utvikle medisiner og behandlingsmetoder som skal styre og modifisere dette genet. Jeg ser for meg de forferdeligste, medisinske eksperimenter som vil få tidligere tiders "vitenskapelige forsøk" på homofile til å fortone seg som fis i verdensaltet.
Og er ikke det å være svart, medfødt? Eller jøde? Eller same og sigøyner? At noe er medfødt har da aldri satt en stopper for trakasseringen? Heller tvert imot. Overgriperne får da blod på tann og utstyrer genetiske egenskaper med menneskelige "egenskaper" (dvs. sine egne fordommer): Er du svart er du lat, men et dyr i senga. Er du jøde er du grådig, med en forkjærlighet for blodpenger. Er du same er du en skitten og drikkfeldig sosialklient. Og er du sigøyner er du en omvandrende tyv som ikke kan ta vare på barna dine og derfor bør steriliseres.
Og er du homo, er du selvsagt umoralsk. (I tillegg til å være glamorøs, naturligvis.)
Det er ikke uten grunn at de som mobbes mest i skolegården, er ungene med synlige "lyter".
I stedet for den etterlengtede avkreftelsen, kan homogenet faktisk bli det som bekrefter den såkalte umoralen.
Men når alt dette er sagt, mener jeg ikke at man ikke skal lete etter homogenet. Jeg er en stor tilhenger av kunnskap for kunnskapens skyld. Og all slags kunnskap kan åpne spennende dører. Men å tro at det er dette som er homokamp som skaper medmenneskelighet, toleranse og en mer moralsk homogen verden, er feil.
PS. Jeg lurer på hvorfor ikke lesbiske deltar i studien? De er jo homofile, de også. Dessuten har de gener. Eller handler dette om et homse-gen? Jeg forstår meg ikke på dette, dere, men Aftenpostens lønnede yrkesjournalist burde, synes jeg, i profesjonalitetens navn kanskje ha tatt en telefon og forstått seg på dette for avisas lesere, ikke sant? (Det er tross alt det som kalles journalistikk, og ikke bare oversettelse av noe som er kjempegøy fordi man kan skrive "homo" i tittelen.)
Men i noen tilfeller materialiserer de seg i reality, også, og kvitter seg med sitt virtual.
I går traff jeg for første gang, i virkeligheten og her i Lisboa, denne bloggeren. Hun studerte i Japan, søkte på "Aveiro" i Google (fordi hun skulle fortsette studiene i Nord-Portugal og ville vite mer), fikk opp en lenke til bloggen min (fordi samboeren min Daniel og jeg besøkte Aveiro i januar, hvorpå jeg la ut bilder) og tok kontakt. Og i går ettermiddag møttes vi og nikoste oss over mat og vinho verde på Noobai, og kvelds-caipirinhas i den tilstøtende bydelen Bairro Alto.
Om noen måneder er det en høiredame som står for tur. Og så er det en bloggvenninne som til sommeren kommer til Lisboa med sin utkårede for å intet mindre enn gifte seg på ambassaden her.
Kroppsliggjøringer fra Internett har jeg aldri hatt noe imot. For snart ti år siden traff jeg Daniel på nettet. Og noen måneder senere kroppsl... Ja, du skjønner hva jeg mener. Og the rest is history, som det jo heter på norsk.
En av avisas meningsbærende journalister mener at nobelkomitéens valg av Doris Lessing som årets mottaker av Nobelprisen i litteratur er "dørgende kjedelig".
"...fjorårets valg av den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk var kanskje det perfekte valget", slås det fast i Dagbladet. For Pamuk er "...ung nok til å kunne dra nytte av prisen og få arbeidsro".
Den satt.
Kan virkelig ikke prisen inspirere Lessing til å skrive mer, fordi hun ikke er "ung nok"? Mener journalisten/Dagbladet virkelig at et ungt menneske er pengepriser mer verdig enn et eldre? Kjenner Dagbladets ungdoms- og pengetilbedelse ingen grenser lenger? Ikke en gang anstendighetens, hjertets og fornuftens?
Jeg har aldri tidligere verken hørt eller lest at det har blitt brukt mot en Nobelprisvinner at han er for gammel for prisen. Det ville da vært helt absurd. Stort sett er det middelaldrende og gamle menn som mottar den prisen. Og kanskje er det der det ligger: Det måtte gå ti millioner svenske nobelpriskroner til ei gammal, skrukkete og feminist-tilbedt kjerring som Lessing, for å få grisen ut av skapet.
Og når alt dette er sagt: Når ble Nobelprisen i litteratur et skrivestipend? Mange vil vel heller si at det hviler en forbannelse over denne voldsomme prisen og at forfatterskapene går nedenom og hjem for de fleste forfatterne som mottar den. Det er bare å lese dem, det. Og spesielt hvis den prisbelønte forfatteren er (relativt) ung. Som Pamuk. (Selv om jeg håper at Pamuk blir unntaket fra regelen.)
Men kanskje vi nå kan vente oss ny, fabelaktig og sivilisasjons-tankevekkende litteratur fra la grande dame Lessing, som verken hun eller vi var forberedte på, i hennes livs solnedgang?
For hva er det vel den ene utstillingsdukken gjør med den andre? Hva skjer her?
Og ellers, på vei til supermarkedet, gikk det plutselig opp for moi, i dag altså den inkarnerte anstendighet, hvorfor jeg føler meg så tom for tiden: Jeg har ingen gul Vespa.
Skulle du nå gå forbi et portugisisk konditori som reklamerer med fabrico próprio, bør du sporenstreks ombestemme deg, glemme kulemagen og vekta og ikke gå forbi, men inn. For det betyr at konditoriet med (som oftest velbegrunnet) stolthet lager kakene sine selv, på stedet.
Men sjekk at døra er bred nok (som den på bildet under), slik at du kommer deg velberget ut igjen.
Og ellers er det indian summer i Lisboa, en på alle måter deilig by å møte dagen i.
PS. I går fylte samboeren min år og vi spiste på denne restauranten her i sentrum. En av Portugals mest berømte kjøkkensjefer jobber her, men vi tror ikke at han var på jobb i går... Maten var helt ok, men på ingen måte sublim (som det legges opp til). Men selvsagt; det vakre lokalet hjelper, samt beliggenheten ved staselige Praça do Comércio. Det største aberet med hypede restauranter som denne, er ikke nødvendigvis prisene (det ble en dyr affære) men klientellet. Ikke Daniel og moi, vi er selvsagt det perfekte klientell, men alle bedriftene som legger middagene sine der, fordi de som spiser ikke betaler av egen lomme. Vi hadde den tvilsomme gleden av å ha et konsulentfirma ved et bord i umiddelbar nærhet. Unge, dresskledde og skrålete verdensmestermenn som var fulle da de satt seg og som ga blaffen i maten.
Kanskje kokken også etterhvert gir opp, hvis dette er standardklientellet, kveld etter kveld?
En tiger for en engel, heter den oger fra 1990. Førsteboka fylt med alle temaene som Ragde vendte tilbake til i Neshov-trilogien: Kjærlighet, splittelse og familietilhørighet, gårdsdrift og nærhet til dyr og natur, verdighet og synlighet. Og ikke minst handler boka om sterk ansvarsfølelse, selv om hovedpersonen som føler den er et åtte år gammelt barn.
Jeg har lest boka for Den norske Bokklubben, og presentasjonen min finner du her.
Samboeren min er grafisk designer. Det han gjør mest er å designe bokomslag for store portugisiske forlag. Sakte men sikkert fylles hyllene i landets bokhandlere opp med bøker som Daniel har hatt det visuelle ansvaret for. I dag tok jeg meg en tur til gigantbokhandelen Fnac i bydelen Chiado. Der lyser "Daniels" nydelige bøker mot meg fra alle bauger og kanter.
Som Huxley-boka øverst og og de tre Steinbeck-bøkene.
Og denne Kafka-boka.
Slik melk ikke skal drikkes fra krus, men glass, smaker bøkene friskest når de leses fra godt bokutstyr.
Portugal er en mangslungen turistmagnet som opp gjennom tidene har befruktet mangt et kreativt journalistsinn. Men Aftenpostens reportasje om forfatternes vei til Portugals sjel synes jeg stiller i en positiv særklasse.
Jeg elsker roen her nede i Baixa i de sene sommerkveldene, og fremfor alt der det er mest liv og røre om dagen, for der blir roen enda mer ro når mørket faller på. Rua de Arsenal, Rua da Alfandega, disse lange, triste gatene som under andre navn strekker seg østover forbi rekken av stille kaier - alt dette gir meg en vemodig trøst når jeg slike kvelder vandrer omkring i deres ensomme organisme.
«84 ble drept. En 4 år gammel jente, hun ble kvalt av sin stepappa. Om du ikke sender denne kjeden til 10 personer innen 30 minutter kommer hun til å sitte på din sengekant og stirre på deg med hennes mørke øyne fulle av sorg. Den trettende natten kommer hun til å kvele deg langsomt til døde. Sov godt, send ikke tilbake til meg».
Slik lyder en e-post som har gjort tolv år gamle Sofie fra Askøy søvnløs. Moren har forklart datteren at e-posten bare er vrøvl, men til Bergens Tidende sier barnet: "Man lurer alltid litt på om det kan være sant. Det sto i meldingen at 84 var blitt drept allerede. Man hører jo om mange som dør."
Noe går selvsagt i stykker i alle voksne mennesker som leser dette.
Vel, ikke i alle voksne mennesker, når jeg tenker meg om. I det voksne mennesket som i utgangspunktet forfattet denne e-posten er alt sammen sikkert helt og fint.
Og her jeg sitter og leser dette, tenker jeg på alt det ungene ikke forteller foreldrene sine.
Hver dag oversvømmes innboksene mine av kjedemail og spam som kan få selv en herdet Håndbok i homsing-forfatter til å kjenne kjakevarmen. Jeg har noen venner som aldri har skrevet en skikkelig e-post men bare videresender hel- og halvpornografiske powerpoint-presentasjoner til alle i adresselisten sin. Jeg hater det. Men disse e-postene er ikke det verste. Spam er det verste. Spam kan ingen lenger beskytte seg mot. Spam kjenner verken landegrenser, aldersgrenser og anstendighetsgrenser.
Spamfiltre? Gode spammere ligger alltid ett skritt foran. Det er min sørgelige erfaring.
Hver dag plopper det inn ca. ti Viagra- og større-penis-e-poster. Gjerne med et bilde av en stor penis med tilbehør. Tilbehøret er som oftest en forbløffet kvinne. (Hvorfor ser hun så forbløffet ut?)
Her er et sammenrasket utvalg lyriske vendinger fra fem forskjellige spam-mailer nylig ankommet macen min, og som selv norske tolvåringer, jenter som gutter, skjønner:
A bigger penis means much more enjoyment!
Did you ever ask yourself is my penis big enough?
You know you want a bigger cock, don't waste anymore time.
"It looks huge and hard," she said.
Do women really care about penis size? The answer is yes.
Tenkt å være tolv år å få en slik e-post? Med bilder?
Og slike e-poster tror jeg det nesten er umulig å snakke med foreldrene sine om. Det er jo så flaut. Hinsides flaut.
Slik det er forskjell på voksne, er det også forskjell på unger. Noen er tøffere enn andre. Unger har alltid gjort mye rart som foreldrene ikke har vært klar over og som slett ikke er å tilrå. Men det har (som oftest) vært ting som ungene selv har aktivt gått inn for. Kikke på porno, for eksempel. Går en tolvåring aktivt inn for å sniklese pornoblader, eller besøke pornosider på nettet, kan han eller hun i det minste føle en viss kontroll. Men spam-mailene bare kommer, de, og brer seg ka-bang over netthinne og sjel.
Så i innboksen, mellom nyhetsbrevet fra Barbieklubben og e-posten fra bestemor i Sortland, ligger bildet av en kjempepenis sammen med teksten:
His penis wasn’t big enough to reach the most sensitive parts of my vagina.
(Også dette en "autentisk" setning fra en fersk spam.)
Ja, bare le du, men unger leser ikke dette på samme måte som voksne. De har ikke det filteret som livet gir. De suger det til seg som de informasjonshungrige svampene de er, tenker på det og bærer det med seg. Dette er informasjon som når the most sensitive parts av barnets indre liv. Hva gjør dette med synet på seksualitet, egen kropp, egenverdi og kjønnsroller?
Hvis noen lurer på hvordan portugisiske arbeidsdager ser ut, lur ei lenger men se her.
Å komme sent på jobb, gi blaffen i jobben sin, innta endeløse luncher med masse alkohol og dra tidlig hjem igjen, er han slett ikke alene om, eks-Maddie-etterforsker Gonçalo Amaral. De fleste portugisere er fullstendig klar over at det er akkurat dette som holder landet fastsugd i den økonomiske hengemyra det befinner seg i. Og de fleste portugisere klager over det. Og er akkurat slik selv. Men klarer liksom ikke å gjøre noe med det. Det får det være noen andre som tar seg av.
Irland er et land som på flere måter kan sammenlignes med Portugal. Begge er små og katolske, og begge var grusomt fattige. Med EU har Irland svingt seg noe voldsomt de siste årene. Irene fikk sjansen og grep den. For portugiserne ble EU enda en sovepute. Men de fikk mange fine EU-betalte veier som de kan fyllekjøre enda raskere på, og drepe hverandre enda mer effektivt på.
I tillegg til å være det eneste landet som hvert år ligger under EUs minstegrense for årlig produktivitet, topper Portugal to andre og langt tristere EU-statistikker: Dette er landet med flest dødsulykker på motorveiene, og dette er landet med flest alkoholikere per capita. De portugisiske myndighetene regner med at ca. ti prosent av befolkningen er alkoholikere.
PS. Den offisielle forklaringen på at Amaral ble tatt av etterforskningen, er ikke Sunday Mirrors beskrivelse av etterforskerens arbeidsdager, men at Amaral har kommet med noen uheldige uttalelser i media. Men jeg tror ikke det. Jeg tror at han fikk sparken på grunn av arbeidsdagen. Ikke på grunn av arbeidsdagen i seg selv. (De som sparket ham kommer sikkert selv sent på jobb for deretter å drikke seg full i tre timer. Og jeg ser ikke bort fra at det eneste jobbrealterte de har gjort de siste månedene, trolig var å sparke Amaral.) Men jeg tror han fikk sparken fordi det ydmykende faktum sto i en utenlandsk avis. Lite sårer og plager portugiserne mer enn når deres egen latskap blir vist til skue.
PPS. Snekkerne våre som har fikset trappa i oppgangen vår siden slutten av juli, og som i utgangspunktet skulle bruke to uker på jobben, ble ferdige i dag og leverte nøklene.
Portugals hovedstad er grå, regntung og turistglissen. Det begynner å bli godt med plass i restaurantene. Det er nesten vinter.
Det beste tegnet på at vinteren er på vei, er kastanjeselgerne. De triller ovn-vognene sine rundt omkring i byen og tilbyr ristede kastanjer. Man kjøper dem dusinvis (man kan også be om et halvt dusin) og får dem overrakt i kremmerhus av avis- eller telefonkatalogpapir. Over hele Lisboa sentrum kjenner man nå duften av ristede kastanjer. Regnet og kastanjene setter samboeren min i julestemning.
Det portugisiske ordet bacalhau betyr egentlig bare torsk, men fordi torsken i Portugal så og si utelukkende eksisterer som klippfisk, vil bacalhau for den jevne portugiser være ensbetydende med den tørkede og saltede versjonen (slik ordet bakalao (el. bacalao) også er det på norsk).
Men en klippfiskrett her i sør er langt mer enn klippfisk med poteter, løk, tomater og krydder i olje. En god portugisisk husmor skal kunne lage 365 forskjellige klippfiskretter, sies det. En for hver dag i året. Stakkar. De fleste portugisere spiser også klippfisk på julaften.
I Portugal er altså nasjonalretten variasjoner over en bearbeidet fisk som hentes opp fra havet et helt annet sted i Europa.
Det er litt rart, synes jeg, fordi portugiserne har svært god tilgang på uendelige mengder av fersk fisk i alle typer og varianter (om ikke torsk). Jeg er glad i bacalhau, men klippfisk kan aldri måle seg med godt tilberedt fersk fisk. Ikke minst fersk torsk. Synes nå jeg.
I løpet av min tid her i Lisboa har jeg aldri sett fersk torsk på menyen. Men på lørdag gjorde jeg det.
Bacalhau fresco, lyste det liksom mot meg, fra menyen.
Min samboer Daniel forsikret meg om at det virkelig var det jeg trodde det var.
Skrik! Jeg ble helt skjelven.
Og fersk torsk bød de på i restauranten i Chapitô, sirkusskolen, vår nærmeste nabo (bildet over).
Fisken var selvsagt ikke fersk i betydningen halt-over-ripa-tidligere-på-dagen. Torsken kom jo helt fra norskekysten. Så den smakte ikke av friskt hav. Og den var litt grå. Men den var god og gikk utenpå det meste av klippfisken jeg har blitt eksponert for. Portugiserne er dessuten flinke med tilbehøret. Er det noe de kan, er det stæsj. På torskebiffene lå det grillede, søte paprikaskiver. Og ved siden av; uthulte giganttomater fylte med tomatenes egen smaksbombe-innmat, blandet med pepper, hakket hvitløk, pinjenøtter, ost fra geit (men ikke norsk geitost, altså) og mynteblader.
PS. Meningen var at vi etterpå skulle vrikke oss ut på Livet i bydelen Bairro Alto. Men jeg glemte helt hvor søvnig jeg blir av torsk. Så jeg sjokket hjem og la meg. Men det var verdt det.
Vinlallende og tastaturhamrende husfar. Svimete i morgentimene. Vill om natta. Tar tran. Trenger botox. Lyrisk anlagt. Pen i tøyet. Glitrer på kommando. Nuzz.
