I går dro min samboer Daniel og jeg til vinmessen Vinhos e sabores ("viner og smaker") her i Lisboa. Invitasjonene fikk jeg fra en slags klubb som jeg er med i, knyttet til en vinprodusent i Alentejo, regionen som Daniel kommer fra.
Da vi ankom Junqueira, stedet hvor den enorme messehallen Centro de Congresso ligger, ble vi begge utstyrte med en liten bæreveske til å henge rundt halsen. I vesken lå et glass.
Dette glasset skulle vi smake vinene med.
I tillegg til glasset fikk vi en rekke brosjyrer og flyere. De burde vi nok ha studert der og da, for flere av dem var kuponger man kunne bruke for å hente med seg gratis flasker hjem. Hyl. En av brosjyrene inneholdt en bunke invitasjoner til temamiddager, hvor viner blir serverte sammen med forskjellige typer mat. Men nå har vi lært. Neste år leser vi brosjyrene mens vi er der, og ikke angrende og gråtmilde hjemme i godstolen.
Det du ser mellom standene på bildet under, er ikke en søppelbøtte, men en spyttebakk. Det skal legges til at det ikke var så mange som spyttet. Skal vinen smakes skikkelig, må den også svelges. De nydeligste ting skjer også i halsen og nesen, etter av vinen er svelget.
Og dette er et lite utvalg av vinene fra vinprodusenten som ga meg invitasjonene, Cortes de Cima.
Synes du at mannen på etiketten til venstre ligner mistenkelig på Hans Christian Andersen? Vel, denne portugisiske syrah-vinen bærer faktisk den danske eventyrforfatterens navn, og grunnen til dét er at Cortes de Cima eies og drives av den danske familien Jørgensen som på dette fine viset markerer at det er 200 år siden forfatteren ble født. (Andersen ble født i 1805 og vinens syrah-druer i 2005.) Vinen vil være i salg i portugisiske butikker i adventstiden. Behøver jeg si at den smakte...øh, eventyrlig?
Denne vingården er nesten Børges. Når jeg har gjester fra Norge, pleier jeg å ha viner herfra i huset. Jeg griper da en penn og gjør "o" om til "ø". Det synes alle er veldig festlig, ikke minst jeg. Hvis jeg blir grusomt rik skal jeg kjøpe gården og gjøre "o" om til "ø" i litt større skala.
Produsenten Adega Mayor er kjent for sin stilige vinkjeller, tegnet av den berømte portugisiske arkitekten Álvaro Siza.
Ramos Pinto har det mest glamorøse designet, synes jeg.
Dere med god, visuell hukommelse, vil kanskje kjenne motivet igjen fra TV-serien Friends. Det henger en Ramos Pinto-plakat på veggen i Rachels rom.
Noen stander hadde så smertefullt kjekke verter, at vi knapt fikk med oss hva det var vi smakte på.
Messen hadde også innslag at mat. Ost, for eksempel. I mitt neste liv vil jeg bli gjenfødt som ost. Her sto jeg lenge og prøvesmakte og utsatte meg helt frivillig for listeria.
Og her kjøpte jeg fikener og gresskarsyltetøy før vi sjanglet oss hjem. For det tar på å smake uten å spytte.
PS. Mens jeg er inne på vin, dere, får jeg legge til at jeg elsker vinbøker. Nylig fikk jeg tilsendt en skikkelig fin en (i alle betydninger av ordet) av mine venner på Nesodden, Lasse og Jytte. De har henholdsvis designet og produsert verket som heter Drømmer du nok? Jada, det høres ut som den reneste selvhjelp, og er det kanskje på et vis: Boka inspirerer deg til å drikke oftere, mindre og bedre. (I stedet for ganske ofte, mye og dårlig, velger jeg å tro).
Drømmer du nok? lærer leseren selvsagt en masse om vin, men det jeg likte best er at den er personlig. Forfatteren og vinimportøren Nicolas Mahé de Berdouaré, som har fransk far (fra Bordeaux) og norsk mor (fra Bergen), har ett ben i begge kulturer og evner å se vin i større sammenhenger. Så her lærer vi ikke bare om hvilke viner som passer best til torsk, reinsdyr, vaffler og cheddar, men også om vin og kultur i bred forstand - og selvsagt om Nicolas og den spennende bakgrunnen hans.
Drømmer du nok? har utkommet på Arneberg forlag.
Technorati Tags: Lisboa, Mat, Portugal, Vin
