Det er visst bare jeg som synes at denne reklamen for det portugisiske ølet Sagres er litt smakløs. Denne henger over hele Lisboa, akkurat nå.
Hva er det med portugiserne og ølreklamene deres?
Jeg ønsker alle bloggleserne mine (og det er ganske mange av dere, selv om 99,9 prosent ikke legger igjen kommentarer) um bom ano novo!
Vi bor i bydelen Castelo her i Lisboa. Det er fjellsiden som går fra lavbyen Baixa og opp til kastellet São Jorge. En venn av en venn sa en gang at hele poenget med å bo her måtte da være å ha utsikt over byen og elven Tejo. Det stemmer at det er en del her som har svimeslående vakker utsikt fra vinduene og balkongene sine, men mange har det ikke, og vi hører med blant dem. Allikevel er ikke "utsikten" vår så verst. Bildet er tatt fra det ene stuevinduet vårt. Jeg er overbevist om at vi bor i et av Europas vakreste urbane områder. Den bugnende balkongen til venstre tilhører oss.
Husrekken vår ble bygget i 1756, året etter det store jordskjelvet. Den består i dag av syv store og små leiligheter samt en butikk. Bygningen til høyre (den med det portugisiske flagget og EU-flagget) huser i dag et offentlig juridisk kontor og sirkusskolen. Den ble bygget på 1600-tallet av den irske St. Patrick's-ordenen og var kloster og utdannelsesinstitusjon. På den tiden slo irske katolske munker seg ned i en rekke europeiske byer for å demme opp for den ekspanderende protestantismen.
Det er tåke, kaldt og rått i Lisboa i dag. Du kan ane tåka over sitrontreet i hagen nederst på bildet. Vi har Daniels søster og barna hennes på besøk denne nyttårshelgen. Datteren har nå kommet i den alderen da hun, til morens store fortvilelse, vil vise navlen sin til hele verden hele tiden, uansett hvor kaldt det er.
I dag har jeg besøkt en flunkende ny bokhandel i Lisboa, og det til tross for at den ligger i Amoreiras, en aldeles for bråkete bydel på en av høydene som man i teorien tar buss for å komme seg til og fra. Dvs. taxi i praksis. Siden jeg helst opplever byen til fots eller ved hjelp av metroen, er moi vrikkende gatelangs i Amoreiras et vært sjeldent syn. Det hender jeg drar dit for å kjøpe Kalles kaviar og Abbas sursild. Et supermarked der fører dette. Apple-butikken ligger også i Amoreiras. Samt byens lekreste vinhandel med de snilleste (og søteste, klamre) ekspeditørene som tenkes kan. Sist gang jeg var der, et par uker før jul, forærte en av dem meg en flaske portvin som takk for handelen.*
Dessuten hender det at sjokoladesuget bringer meg til Amoreiras.
Men nok om det. Det jeg skulle skrive om i dag var den nye bokhandelen, som til tross for en særdeles usjarmerende nettside som man bare redselsskrikende vil surfe seg ut av, sekundet etter at den har fylt netteleseren, slett ikke er så verst.
Byblos er nå Portugals største bokhandel og strekker seg over 3300 kvadratmeter, fordelt på to etasjer. Ved hjelp av kreativ hyllebruk, flere sittegrupper og smakfull innredning har de har allikevel unngått lagerhall-looken. Det var faktisk ganske koselig der. Kaféen anbefales. Daniel stiftet bekjentskap med Byblos like før jul for å begå en av (hold deg fast) julegavene til meg. I tillegg til bøker i alle tenkelige sjangre, fører Byblos også magasiner, filmer, musikk og dataspill.
Til Amoreiras og Byblos kommer du deg med buss nummer 711. Eller taxi. Bussen går blant annet fra Terreiro do paço her nede i sentrum.
* Jeg kan med andre ord ikke gå ut med hvor mye jeg handlet, da jeg er redd noen av dere vil sette i gang en underskriftskampanje for å få meg tvangsinnlagt på Betty Ford.
Julen behøver ikke bare handle om inntak av mat. Også av kunst. (Åh, den var lite lam.)
Det har åpnet en nytt og mye omtalt kunstsenter i Lisboa. CAMB, heter det, og er en forkortelse for Centro de Arte Manuel de Brito. Det er litt for stort til å kalles galleri og litt for lite til å kalles museum. Manuel de Brito (1928 - 2005) var en av Portugals fremste gallerister. Vår venn José, ferskt innfløyet fra Azorene, min samboer og moi tok museet i øyesyn i går ettermiddag. Det var nesten ingen mennesker der, så vi kunne helt uforstyrret nyte kunsten, kremen av nyere portugisisk kunst og samtidskunst. Folk flest brukte nok heller dagen til å sprengkjøpe julegaver, tenker jeg. Ikke minst satt vi pris på den retrospektive utstillingen med de rare, vakre og tankevekkende bildene til Eduardo Luiz (1932 - 1988).
Kunsten smykker veggene i Palácio Anjos.
Kunstsenteret byr også på en deilig hage med en like deilig utekafé. Der satt vi og sukket mot solen mens vi drakk te og spiste riskaker, bolos de arroz. Temperaturen midt på dagen i Lisboa i går lå på rundt 20 grader. Det er spesielt til og med her, da det tross alt er midt på vinteren også i Portugal.
CAMB ligger i bydelen Algés. Dit kommer man seg med trikk nummer 15 fra Praça do Comércio (40 minutter) eller med lokaltoget fra Cais do Sodré (10 minutter).
Lisboas julegave til seg selv er i år to flunkende nye metrostasjoner på den blå metrolinjen, linha azul. Dette er to svært etterlengtede stasjoner som lisboerne har ventet på i årevis. Det har vært her, litt slik det var rundt Nationaltheatret de 15 årene jeg bodde i Oslo. Evig anleggsarbeide. De ble aldri ferdige. Men så ble de plutselig det.
Den blå linjens nye endestasjon heter nå Santa Apolónia. Veldig praktisk, da Santa Apolónia også er en av millionbyens flere jernbanestasjoner og et viktig knutepunkt. Dessuten ligger Santa Apolónia like ved Alfama. Det betyr at turister og andre nå lettere kommer til og fra denne gamle og legendariske bydelen med alle fadorestaurantene.
Den andre stasjonen er Terreiro do paço, stoppet før Santa Apolónia. En av inngangene/utgangene til Terreiro do paço-stasjonen ligger på Praça do Comércio. (Terreiro do paço er også det gamle navnet på Praça do Comércio.) Denne plassen er også et knutepunkt, med buss, trikk og ferger over til forstedene på den andre siden av elven Tejo. For samboeren min og meg personlig er også denne metrostasjonen super, fordi den nå er vår nærmeste. Det tar oss bare et par minutter å gå dit fra vår ringe residens.
Jeg anbefaler alle turister å starte oppholdet i Lisboa med å ta metroen til Terreiro do paço og møte byen ved denne stasjonsutgangen. Synet som åpenbarer seg hører virkelig med blant de gåsehudfremkallende urban-storslåtte. Dette er hjertet av Lisboa. Disse bildene tok jeg i går ettermiddag fra samme ståsted ved stasjonsutgangen.
Det beste man kan si om denne sjokkrosa matkiosken i Faro i Portugal, er at man får øye på den. Den går liksom ikke upåaktet hen.
Mestre Silva jr. spesialiserer seg på markensbakst og grillmat.
PS. Det hvite berget du ser i bakgrunnen er salt. Bildet er tatt i Faro, hvor det er stor produksjon av havsalt.
Da jeg skulle rydde opp i skapet på badet, kom jeg over denne flaska med solkrem, kjøpt i Dubrovnik i Kroatia i sommer. Tenk at jeg har smurt med inn med noe som er vodoodporno?
Kroatia bød for øvrig på flere språksjokk.
Technorati Tags: Språk
Noen styggere?
I utlendighet blir man gjerne mer norsk enn det man er i Norge, og jeg som aldri har laget pepperkakehus i voksen alder fant manisk ut at det var bare det som manglet for at jeg skulle komme i sårt savnet julestemning. Jeg gjorde det også for å gi våre venner Ricardo og Claudia et kulinarisk og estetisk innblikk i skandinaviske juletradisjoner. Pepperkaker er ingen greie her i Lisboa. Det nærmeste man kommer er pepperkakemannen i Shrek.
For at de skulle få den holistiske opplevelsen av hva et pepperkakehus er, ble det bestemt at det skulle lages hjemme hos Ricardo etter middag. Jeg skulle besørge det vi trengte.
Det var lettere sagt enn gjort. Jeg dro til IKEA. Jeg tenkte at de kanskje hadde kjevleklar pepperkakedeig der. Det har de jo på IKEA i Oslo. Men det hadde de naturligvis ikke. Det er ingen vits å ta inn noe som ingen kjøper fordi de ikke vet hva de skal gjøre med det. Så jeg måtte lage deigen fra grunnen av. Det tok meg nesten en hel dag å finne ingrediensene som skulle til for at oppskriften i Ingrid Espelids Den rutete kokeboken skulle kunne skje fyldest. Det vanskeligste var ingefærkrydderet, kanskje den viktigste ingrediensen. Fersk ingefær, ja. I pulver? Que? Men til slutt fant samboeren min det i en liten butikk i innvandrerbydelen Martim Moniz.
Vi laget pepperkakehuset i fellesskap og det ble verdens styggeste. Før huset ble laget, hadde jeg vist Ricardo og Claudia på Google hvordan de ser ut. De estetiske forventningene var derfor skyhøye. Men Ricardo trøstet meg etterpå og sa at skrekkens hus i det minste hadde tilknytning til virkeligheten da det så ut som et autentisk portugisisk hus, falleferdig og skakt. Dessuten at leiligheten hans ble fylt med skandinavisk juleduft. Det ble den. Og at pepperkakene smakte godt. Det gjorde de.
NB! Veldig viktig oppdatering! Akkurat nå fikk jeg en e-post fra Ricardo som forteller at pepperkakehuset har falt sammen i løpet av natten. Han våknet opp til en ruin, dvs. et enda mer autentisk portugisisk hus.
C. J. Sansoms spionthriller med handling lagt til 40-tallets Madrid, altså. Jeg lest den for Den norske Bokklubben.
Her er glamorøse ambassadefester med cocktails, spansk adelskap og svarte kniplinger, men først og fremst er romanen en melankolsk sang til det utarmede Madrid, hvor gatene er tomme for duer og katter, fordi sultende madrileños har drept og spist dem. Hvor kjøttet på tapasen er uhyggelig småbenet, hvor vinen er surere enn eddik. Romanen er fylt med lumske naboer, biske nonner, forlatte barn og desillusjonerte blikk. Den er fylt med gatelykter i snø, nakne avenyer uten trær, vaklevorne leiegårder, innrøkte kaféer og byens magi.
Hele presentasjonen min av Vinter i Madrid finner du her.
Technorati Tags: Litteratur, Madrid
Portugal var i hin forne tider en arabisk stat og Algarve dens siste bastion. Algarve kommer av det arabiske al-gharb som betyr "vesten". Nå vil historiens ironi det slik at Algarve er i ferd med å bli arabisk igjen. Vel, om ikke fullt og helt, så stykkevis og delt. Store landområder kjøpes opp av rike oljesjeiker som gjør dem om til high end turistmål, noe den sterkt vulgariserte algarvekysten slett ikke har vondt av. Samboeren min Daniel mener at dette er det eneste som nå kan redde algarvekysten fra den totale turistindustrivandalisme.
Jeg vet ikke om Quinta do Lago, ikke så langt fra Faro, er tuftet på tiltakstrengte sjeikers oljepenger og visjoner om det gode liv i Europa, men lekkert er det der lell.
Det du ser rage i midten på det siste bildet, er ikke et usannsynlig høyt tre men en antenne for mobiltelefondekning utformet som et tre, slik at den ikke skal bryte for mye med omgivelsene. Denne typen kunstig-tre-antenne er ganske vanlig i Algarve.
Technorati Tags: Algarve, Arabisk, Politikk, Quinta do Lago, Teknologi, Turisme
Det har vært stille her på Børgeking i noen dager, og det skyldes ikke noe mer alvorlig enn at jeg har vært med samboeren min og besøkt moren hans som bor i Faro. Faro ligger i fylket Algarve, og der har de en fin desemberskikk. Lokalbefolkningen lager julekrybber - persépios - i veikryssene, som de forbipasserende kan beundre og la seg befromme av. Og er julekrybba spesielt fin, stanser man, tar en nærmere kikk og legger litt penger på bøssa like ved. Pengene går til en god sak.
En folkesport er å i nattens mulm og mørke snike seg ut for å stjele julekrybbas esel. Det er visst ustyrtelig morsomt. Denne julekrybba hadde fremdeles sitt i behold.
Lisboa er en ganske kupert by, men det historiske sentrum, lavbyen Baixa, er helt flatt, så her kan politiet rulle seg rundt i det trafikkfrie gatenettet.
Technorati Tags: Lisboa
I går ettermiddag dro vi til vår venninne Carla i Cascais, en halv time med lokaltoget fra togstasjonen Cais de Sodré i Lisboa. Carla hadde innflytningsfest. Ny leilighet. Den var strålende og besto av de to øverste etasjene i et boligkompleks midt i denne fremdeles idylliske fiskerbyen turned jet set. Både den spanske kongefamilien og Madonna ferierer i Cascais. Og dette er utsikten fra Carlas soverom.
Carla er den samme Carla som har illustrert min samboer Daniels barnebok Cotãozinho e os seus irmãos (som kan oversettes med Lille Lo og søsknene hans).
Technorati Tags: Cascais
Dette er ikke et snapshot av innholdet i kjøleskapet vårt, skulle du nå av en eller annen grunn tro dét, men en flik av utvalget i ærverdige Pastelaria Suiça her i Lisboa.
Som et apropos til forrige kakepost kan jeg legge til at en egen og stolt kakesjanger i Portugal er fotballkaker! I midten til venstre ser du fotballklubben Sportings kake, og ved siden av, den til Benfica.* Dette er kaker man kjøper og dytter i seg når man skal yte ultimat støtte til favorittlaget sitt, som oftest fra soafdypet foran fjernsynet når det er fotballkamp. For det finnes vel ingen bedre kombinasjon enn øl og marsipankake? Ulp.
* Det er altså ingen kanarifugl som har landet på kaka og dødd av sukkersjokket, men en fingernem konditors gjengivelse av Benficas stolte logo-ørn. Et av Benficas tilnavn er As Águias, ørnene.
Jeg kan ikke tenke meg annet enn at alle lesere av Børgeking™ er kakemonser.
Jeg har oppdaget en ny og skjønn nettside, men som kanskje ikke er den aller beste nettsiden å oppdage hvis man vil dressere sideflesket. Fabrico Próprio heter nettleserens nye mekka og er viet de mest vanlige kakene som materialiserer seg i de portugisiske konditoriene. (Skiltet "fabrico próprio" forteller kundene at kakene lages på stedet. Kakene er med andre ord hjemmelagde.) De fleste kakene som er fotografert og omtalt i Fabrico Próprio er portugisiske klassikere, men du finner også noen utenlandske mirakler som et godt konditori ikke kan være bekjent av å ikke ha, som madalena og Bola de Berlim.
Så Portugal er også et kakeland. Manien for kaker, konfekt og søtsaker er knyttet til portugisernes arabiske røtter. Det høyner livskvaliteten betraktelig, spesielt nå i vintertåka, å kunne vrikke seg inn i et deilig konditori for å gi seg hen til sukkerbombene, gjerne med litt portugisisk te fra Europas eneste te-plantasjer attåt.
Dette er min favorittkake og dette er Daniels.
Og dette ble en bloggpost med litt for mange lenker...
I dag tidlig krysset jeg Praça do Comércio med stappfull ryggsekk og nedlesset av poser. Det var på tide å komme seg på postkontoret for å få sendt julegavene til Norge før det ble for sent. Luften var rå og tåka lå tykk over byen. En skoleklasse iført gule hatter var på ekskursjon. Læreren snakket om Lisboas historie.
Technorati Tags: Lisboa
En kjær førjulstradisjon her i hjemmet vårt, er å plyndre adventskalenderen den 1. desember! Vel, egentlig er det jo ikke meningen, men hvert år, når snopet er hengt opp blir vi så overveldet av det overjordisk vakre synet at godtesjuka kommer ut av kontroll. To alkoholikere innelåste på Polet kunne ikke ha oppført seg verre. Så slik ser adventskalenderen vår ut i dag, den 2. desember.
I dag er vi skamfulle. Og kvalme. Men hey; hva er vel ikke adventstiden om ikke tiden for å begå dødssynden fråtsing, eller gula (på portugisisk)? To av tingene som overlevde gårsdagens angrep er ansiktsmasker. Men de kan ikke spises. Og vi følte liksom ikke for å dytte i oss Magnum-sjokolade iført Anti Stress Hot Masque.
PS. Den fine kalenderen er brodert av den yngste søsteren min. Jeg fikk den da jeg flyttet til Oslo for 20 år siden.
Technorati Tags: Advent
Vi har nå blitt virvlet inn i selveste julemåneden, og jeg tenkte da å starte første post i denne skjønne adventstid med et bilde av en presépio, en julekrybbe. Denne er en miniatyr in extremis. Ja, den er faktisk så pekyrende liten at den får plass inne i en halv valnøtt. Samboeren min og jeg kjøpte den for et par år siden i Mexico, og selv om den egentlig hører julen til synes vi den er så fin at vi har den framme hele året.
I dag er det for øvrig helligdag i Portugal. Det er Restauração da Independência, dagen hvor huset av Bragança i 1640 grafset til seg den portugisiske tronen og erklærte landets uavhengighet. Den spansk-portugisiske unionen hadde da vart fra 1580.
Men til tross for dette, er jeg langt fra restaurert.
