Børgeking har sett film: Fritt vilt

Til jul fikk vi mange DVDer. En av dem var skrekkfilmen Fritt vilt. Den har vi nå sett. Alt er etter oppskriften, her. Alle skrekkelementene kommer som perler på en snor, akkurat når man forventer at de skal komme og akkurat på den måten man forventer at de skal komme. Det er vakkert regissert, vakkert fotografert, vakkert spilt, vakkert skrevet, vakkert stylet og vakkert etterarbeidet, ikke minst med filtrus norvegicus, det blåhvite filteret man nå skal legge over alle norske filmer og TV-serier. Blir ikke bra uten.

Litt over halvveis begynte Daniel å klage. Han ville bare slå av DVDen. Orket ikke mer. Ville lese. Pusse tennene. Legge seg. Jeg ba ham spise litt mer jordbærgelé og holde ut. Jeg kjente at jeg ble litt såret, helt inn i nasjonalfølelsen min.

Filmen minnet litt om det som en del norske popband på 80-tallet bedrev (med unntak av a-ha), popband som "alle" (les: tabloidene) trodde skulle gjøre det enormt i utlandet fordi de hadde tatt popelementene for seg, polert dem grundig og satt dem flinkt sammen på "vitenskapelig" vis. (Det var først på 90-tallet, da norsk popmusikk ble skakk og rar og ikke lignet på noe man hadde hørt før, at det virkelig tok av.)

Fritt vilt mangler egenart og sjel. Det oppsto ingen emosjonell bro mellom menneskene i filmen og meg. Fjellgjengen var for eplekjekk, og vi fikk ikke vite noe mer om dem enn hvordan de så ut og at de var venner og kjærester. Jeg ga liksom blaffen i om de døde eller levde. (Vel, i og for seg er jo akkurat dét ganske skremmende...) Og monsteret (aka fjellmannen) ble for fjernt. Hvorfor var han så grusom? På grunn av foreldre som ville ham vondt på grunn av fødselsmerket hans? Hallo. Men allikevel var dette grunne psyko-surret nok til at jeg heiet mest på monsteret på slutten. Og det tror jeg ikke var meningen.

Å sitte i sofaen og være konstant på kvepper'n er ikke det samme som å bli skremt.

Technorati Tags: Film