Med hånden på hjertet, Jens

Jens er sur på Manuela. Og med god grunn. Hun har løyet for ham. Hun har løyet for sjefen sin. Hun har holdt tilbake informasjon om sin egen inhabilitet i en viktig ansettelsesprosess som han til syvende og sist har ansvaret for. Hun er ikke til å stole på. Men Manuela kan ikke bare sparkes. Hun må gå spissrot. Hun skal medielynsjes med Jens' drahjelp. Han passer på å være synlig irritert. Moralen er som seg hør og bør i et lite, anonymt og gjennomregulert land hvor ingen ting av virkelig betydning skjer.

Jeg lurer på hva som farer gjennom hodet til den gode Jens i disse dager? Hvorfor er han så indignert, sur og (ekstra) stiv i blikket? Fordi han selv ikke har blitt tatt i å lyve?

Kan en durkdreven politiker som Jens med hånden på hjertet si at han i løpet av sin karriere som politiker og statsminister aldri selv har sneiet innom inhabilitets-spøkelset, aldri selv har løyet, eller løyet ved å holde tilbake viktig informasjon, eller kommet med halvsannheter og manipulerte sannheter overfor sin sjef, det norske folk og dets representanter?

Skal vi spørre opposisjonen, dere?

Technorati Tags: Politikk