Rossio, sushi, Boine

I går åpnet Rossio jernbanestasjon etter å ha vært stengt i flere år på grunn av reparasjoner. Det betyr at man igjen kan ta i bruk verdens vakreste jernbanestasjon (vel, jeg har ikke sett alle jernbanestasjoner i verden, men du skjønner hva jeg mener) og atter ta toget fra Lisboa sentrum til byen Sintra. Daniel og jeg tok oss i går kveld en tur ned til stasjonen for å nyte den i all dens nyoppussede glans. Estação do Rossio er oppført i nymanuelstil og ble første gang åpnet i 1890.



Etterpå roet vi nervene med sushi. Men det er farlig når de kommer på løpende bånd. Man klarer liksom ikke å stanse i tide.



Og så møtte vi vår brasilianske venn Alberto, og vrikket oss avgårde til Maria Boine-konsert i Culturgest.





Konserten var fin. Jeg liker Mari Boine. Jeg liker stemmen og stillheten i sangene hennes. Hun burde vært oppført på UNESCOs verdensarvliste. Og hun har god sceneutstråling. Jeg tror hele salen smeltet. Spesielt da hun forsøkte å snakke portugisisk. (Alberto sa at hun snakket portugisisk akkurat som meg. Da ble jeg dødelig fornærmet, for Boine kan ikke portugisisk... Men han mente selvsagt aksenten, den som jeg aldri blir kvitt.)