Hasj? Hasj?
>> søndag, september 07, 2008
I Lisboa hørte jeg det hver dag. Jeg trodde ikke at det skulle bli slik i Oslo. Men slik har det blitt. Hver dag.
Hasj? Hasj?
Selv om iHus ville ha meg til å tro at den nye leiligheten vår ligger på Grünerløkka, er sannheten mer sammensatt. Jeg snakket med moren min på telefonen i går. "Men, men... Jeg har sett på kartet, og du bor jo på... Tøyen!" sa hun lettere redselsslagen. Så hvor bor jeg? Jeg bor nok et sted i grenselandet mellom Grünerløkka, Tøyen og Sofienberg. Her er det uansett fint å bo. Og i helgene får jeg sove fordi gatene er stille. I tillegg til å være generelt hakket kjekkere, ha byens beste matbutikker og på mange måter bidra til å gjøre Oslo til en interessant og spennende by, drikker muslimer mindre.
Jeg jobber i Oslo sentrum, på Youngstorget. Det betyr at jeg kan gå til og fra jobb. Gåturen tar ti minutter. Kanskje femten, hadde jeg stoppet opp for å kjøpe hasj. For det har jeg usedvanlig gode muligheter til. Tilbudet er enormt. Man kan få inntrykk av at grøntområdene rundt hovedstaden må være en eneste stor hasjplantasje. For hvor kommer all den hasjen fra? Enten jeg tar den ene eller den andre ruta hører jeg hasj? hasj?
Dene ene ruta, den om morgenen, går over Schous plass og over den lille brua til Elevebakken videregående skole. Det er (i teorien) en svært idyllisk tur. En perfekt start på dagen. Den andre tar jeg når jeg er ferdig for dagen. Den går over Vaterland, gjennom Grønland og Botanisk hage. Jeg tar den fordi jeg trenger å kjøpe mat (dvs. gode grønnsaker og frukt) og fordi jeg vil se litt trær og massivt grønnsvær. Det er bra for sjelen når man er sliten/hysterisk etter en masete arbeidsdag.
Men nå roter jeg meg bort... På disse rutene blir jeg altså tilbudt hasj. Hasj? Hasj? Jeg har ikke noe imot hasj. Jeg er ikke helt fremmed for hasj. Men det er ikke bra å være 16-17 år og selge hasj. For det er ikke voksne menn, men barn som prøver å selge den til meg. Og disse barna er barn av innvandrere, alle som en. Man får si det som det er.
Jeg registrerer at folk som bor på nedre Grünerløkka har nå en aksjon mot selgere og kjøpere av hasj gående. Store bannere forteller oss forbipasserende at de som kjøper og selger, blir sett. Hallo. Tror dere som bor der at de som kjøper og selger hasj ikke tror at de har blitt sett tidligere? Klart de blir sett. Og de vet det. Det er uhorvelig masse mennesker på nedre Grünerløkka, både natt og dag, på gatene, i kaféene, i vinduene og på balkongene.
Jeg skjønner at beboere på nedre Grünerløkka er frustrerte, men den aksjonen der er helt feilslått. Kanskje forsvinner selgerne for noen uker, fordi anti-hasj-stemningen der er så hysterisk akkurat nå. Men man blir fort sliten av å være hysterisk, så selgerne kommer tilbake. (Vel, de er egentlig ikke borte. Det ser bare slik ut. De som bor på nedre Grünerløkka kan bare ta seg en tur ut og spasere litt rundt, i stedet for å tro på den kulissen de har rett utenfor stuevinduet sitt .)
I byrået hvor jeg nå jobber, lager vi blant annet internmagasinet for de ansatte i NAV. Memu, heter det (en forkortelse for "mennesker og muligheter") og er en interessant trykksak. Der har jeg nå laget et portrettintervju med en nestor innen oppsøkende virksomhet på gata i Oslo, Njål Petter Svensson. Jeg skal ikke si så mye om det intervjuet, da det ennå ikke har kommet på trykk (selv om jeg tviler sterkt på at noen fra NAV leser denne min blogg). Men altså: Mannen etterlyser ressurssterke representanter fra minoritetsmiljøene. Det hjelper ikke med millioner av offentlige tiltaksmidler, hvis minoritetsmiljøene selv ikke stiller opp. Og det gjør de ikke i Oslo.
For hvor er foreldrene og øvrige familiemedlemmer til disse ungene som hver bidige dag i fire måneder nå har tilbudt meg hasj ved Akerselva eller under brua bak Oslo Plaza? Lurer ikke de på hva ungene deres holder på med? Lurer de ikke på hvor de får pengene fra? Tar de seg ikke en tur ut i Virkeligheten for å se etter hvor de vanker?
Når innvandrerfamilier intervjues av dagspressen er det hver jævla gang familiestolhet, respekt og ansvarsfølelse opp og ned i mente. Hva menes med det, egentlig?
4 kommentarer:
Hei.
Såvidt jeg forstår er ikke disse ungene barn av innvandrere men asylsøkere som venter på/har fått avslag på søknaden sin og som lever uten papirer i Oslo. Så foreldrene er kanskje i Somalia? Døde? Gitt disse forutsetningene har de ikke så mange valg, jobbe svart for Sultan, det er en mulighet, reise hjem.
(Og så vet jeg jo om flere ressurssterke innvandrerforeldre som jobber aktivt for sine og andres unger.)
Akkurat de vi-ser-dere-lappene syns jeg er merkeligst i "dumpa". Der er det en gård med vinduer høyt oppe med utsikt ned til gata, ingen utgang den veien. Og da tenker jeg: ja ja, såpass får man nok tåle i en by, å se noen fra dovinduet sitt hvis man strekker seg ut.
Nå høres det kanskje ut som jeg er en hasj-selger-jubler, langt i fra. Jeg syns godt politiet kunne stått oftere ved eventyrbroa/Jakob kirke om kvelden når det er mørkt.
Men jeg vet ikke, i begynnelsen da fenomenet kom gjorde de meg litt utrygge, nå er jeg vant til dem.
Kanskje noen integrerte somaliere da kan legge en slagplan og bidra?
De fleste av ungene som tilbyr meg hasj er norsk-pakistanere og -tyrkere.
Du bor helt sikkert ikke på Grünerløkka min gode mann, Gløkka går til Toftes gate, max. Hehe.
Tøyen derimot går til Trondheimsveien,eller i hvertfall til Sars gate. Hihi.
Jeg har kun denne musikalske kommentaren å bidra med.
Blir så kreativ når jeg røyker serru.
Det var en spinkel negergutt som hette Lille Hoa
Han kom ifra Somaliland, og langet ned ved broa.
Og når han kom rundt kvart på fem,
var lille Hoa alles venn.
Han tilbød både stort og smått
å få kjøpe litt hasj av en hottentott.
Men polti var rasister dem, det mente lille Hoa.
Han måtte løpe fort som faan, og ha på løpeskoa.
For polti ville sende han,
rett tilbake til Somaliland.
Og dette likt'n lite godt,
så han løp som en liten hottentott.
Den hasjen som han solgte, den var riktig feit og lekker.
Og pengene de strømmet inn, i elver og i bekker.
Og Hoa takket Norges land,
som gjorde han til en viktig mann.
For penger er jo veldig godt,
for en fattig og sulten hottentott.
Tilbake i Somaliland der vokser svære busker.
Og de har vokst der alltid, ja så lenge som man husker.
Å, den som kunne sende han, helt ifra Somaliland.
Den busken som han husker godt,
som har trøstet mang en hottentott.
Den busken gjør en løve tam, den gir deg gode drømmer.
Mens Nordmenn drikker alkohol, og spytter og fordømmer.
Og ikke skjønner Hoa han, hva som går av Norges land,
når de forbyr både khat og pot,
som er godt for en liten hottentott.
Så frø det fikk han sendt til seg, og plantet mange planter.
Men nabolaget det var fullt av, sure gamle tanter.
Og når det be'ynte lukte godt, da strømmet de ut av hus og slott.
De trasket rundt i en stor sint flokk.
og skrek at det luktet hottentott.
Hoa han ble ganske redd, han hadde glemt no viktig,
for skal du dyrke inne, så må dette gjøres riktig.
Så kom det en svær poltimann, med et helvetes digert hundespann.
Så nå må Hoa løpe godt,
de er trent til å jage hottentott.
Hjemme i Somaliland har de fått nok å gjøre.
At Nordmenn liker skikklig pot, det har de jo fått høre.
Og nede ved ælva kommer dem,
en rekke av tynne somali-menn.
Som tilbyr både stor og smått
å få kjøpe litt ekte "hottentott".
Legg inn en kommentar