Tidligere i dag skrev jeg en bloggpost om Livraria Lello i Porto. La meg nå bare, i all hast på tampen av dagen, legge til at det finnes mange flere supre bokhandlere i denne nydelige, nord-portugisiske byen. Så liker du, som meg, bokfetisjisten, å frekventere bokhandlere, bør du ikke bare nøye deg med Lello.
Technorati Tags: Litteratur, Portugal, Reise, Shopping
En av de vakreste bokhandlerne i Portugal ligger i byen Porto. Livraria Lello e irmão heter den, og er for en institusjon å regne. ("Irmão" betyr "bror".) Vi var nylig i Porto, og da måtte jeg selvsagt vrikke meg dithen. Når jeg befinner i Porto, tar jeg meg alltid en tur innom Lello. Ikke nødvendigvis for å kjøpe bøker, men for å suge inn den deilige atmosfæren og for å nippe til noe beroligende i den lille kaféen i andre etasje.
Alt ved denne bokhandelen er vakkert, og det begynner med fasaden.
Bildet under er tatt fra kaféen i andre etasje, som man må bestige den divavennlige trappen for å få legemet anbragt i.
Glassmaleriet i taket gir rommet et helt spesielt lys.
Og bokutvalget er ganske så...ahem...eklektisk.
Technorati Tags: Kafé, Litteratur, Portugal, Reise, Shopping
Det har vært stille her i bloggen min i et par dager, og det er fordi jeg har hatt en gjeng mennesker fra De norske Bokklubbene på besøk. Som noen av dere kanskje har fått med dere, presenterer jeg bøker for boklubbenes medlemmer, noe jeg har gjort i en årrekke. (Jeg jobbet også i De norske Bokklubbene en gang i kambrosilurtiden.) Vel. Nå har en gjeng ansatte i bokklubbene altså vært her i Lisboa - fra torsdag til i dag, søndag - og forholdt seg til moi og Den Store Inspirasjonen. Jeg har med andre ord holdt intet mindre enn et seminar, dere Jeg har snakket om hva kreativitet er, om måter man kan vinkle en bok på, hvordan man bedre kan formidle den unike leseopplevelsen i en visuell tidsalder osv. Seminar har jeg aldri holdt før, og det var gøy. Kanskje også fordi folkene fra bokklubbene både er interesserte, hyggelige og drivende dyktige. Og veldig, veldig søte.
Jeg ser nå at bokklubbene har lagt ut presentasjonen min av Jane Austens Mansfield Park. (NB. Det siste avsnittet som begynner med "En kjærlighetshistorie tar form..." er ikke mitt og henger kanskje ikke helt sammen med den øvrige presentasjonen.)
Technorati Tags: Litteratur
Før han ble båret ut av leiligheten sin? Her har det gått unna. Har politi og ambulansepersonell virkelig ringt rundt til media straks de har fått ferten av dette, i håp om å tjene seg raske penger på tipset og den sjokkerende lik-utrullingen?
Ledgers død er forferdelig trist. Og jeg tør ikke tenke på hvor trist jeg nå kommer til å føle meg hvis jeg tar sjansen på å se Brokeback Mountain enda en gang.
Og der er det fint. Her er et bilde han tok.
Technorati Tags: Portugal
Men det er visst
At størst av alle er Jesus Krist,
Han skjønte null av økonomi
Og var for bøker lykkelig fri.
Fra Fernando Pessoas dikt "Frihet",
gjengitt i Karsten Alnæs' bok Lisboa (Oslo, 2001).
I går kveld inviterte vi amigos over på pizza og sangria, og etterpå vrikket vi oss avgårde til bydelen Cais de Sodré og konsertscenen Music Box. Og der, på slaget midnatt, klemte The guys from the caravan til med en slags popfolkrock som ikke helt er my cup of tea. Vel. Den egentlige årsaken til at allemann alle var der, er at det er samboeren min Daniel, selveste, som har utformet bandets grafiske profil. Han har gjort en svært god jobb, synes nå jeg. Det ser rart, annerledes, kult og rufse-lekkert ut. Her har Daniel en bloggpost med noen av bildene. (Klikk på dem for å se dem i større utgaver.)
Jeg ser ikke bort fra at The guys from the caravan kan bli kjempestore. Det er nynnbart, de synger (stort sett) på engelsk og de to frontfigurene er kjem.pe.søte (nesten ikke til å holde ut). Det kokte i salen. Mange halvinnrøkte unge berter i trang vrikkedans med svarte klær, betydningsfulle ansiktsuttrykk og langt hår som de hele tiden måtte slenge over på siden.
Skjønner dere nå hva slags musikk dette er?
Innledningen i denne Superfamily-musikkvideoen hører med blant de episke. Hysterisk morsom! Men kanskje Taxi Dancing er gammelt nytt for dere som befinner dere i Norge?
Uansett er det morsomt (for meg) å se bilder fra Oslo.
Technorati Tags: Musikk
Príncipe Real er en glamorøs bydel i Lisboa. Ikke den mest glamorøse, til det er den for sentrumsnær, men allikevel. Det er i Príncipe Real at Eça de Queiroz' overklasseheltinne i romanen O primo Basílio ("Fetter Basílio") i utraluksuriøse omgivelser kjeder seg inn i utroskapet.* Og i glamorøse bydeler bor glamorøse mennesker som trenger glamorøse steder å frekventere. Et av disse stedene er Fabrico infinito, som er en boutique med liten café.** Her selges de lekreste antikke lamper til de mest hårreisende priser (det er derfor glamorøse damer har så høyt hår). Og innerst i lokalet ligger kaféen. Den byr også på en deilig uteplass med utsikt. Men da vi monterte legemene våre i etablissementets blanke Philippe Starck-stoler, regnet det (som du kanskje ser av det våte treverket på patioen utenfor vinduet).
Daniel drakk myntete og spiste et stykke klippfiskpai. Jeg nøyde meg en abatanado (som er det nærmeste man kommer en "norsk" kopp kaffe)** og petits fours. Ikke så veldig glamorøst. Vi burde ha drukket champagne. Men serviset løftet naturligvis det hele en smule.
* José Maria Eça de Queiroz (1845 - 1900) regnes som Portugals Dickens, selv om han nok fokuserte mer på overklassen en det Dickens gjorde.
** Adresse: D. Pedro V, 74a.
*** Det er bare i Lisboa man kan be om en abatanado. Ellers i Portugal ber man om en café americano.
Technorati Tags: Glamour, Kafé, Lisboa, Litteratur, Mat, Portugal, Reise
Midt i nazi-Tyskland banker et skrekkslagent guttehjerte. Det tilhører Hans-Jürgen, gategutt i Hamburg, med en hvit alenemor som fikk barn med en svart student.
Hans-Jürgen Massaquois selvbiografi Svart i Hitler-Tyskland tegner et rikt og sammensatt portrett av et folk, en tid og en mentalitet. Den er full av hverdagslige og levende historier; om rasjonering, prøvelsene man må gjennom for å få endene til å møtes, om nabolagets nyslåtte nazi-pamper, storslåtte nazi-opptog, kameratskap og om den hjertesprengende tenåringsbefrielsen det er å oppdage at jenter liker en, selv om man er overbevist om at man er verdens styggeste menneske. Boka er en sannhetsberetning som flyttet på noe inni meg for alltid. Det tror jeg denne uforglemmelige og nødvendige appellen til medmenneskeligheten, anstendigheten og kjærligheten har gjort med alle som har lest den.
Massaquois hjerteskjærende beretning har jeg lest for bokklubben Kunnskap og kultur. Hele presentasjonen min finner du her.
Dette er Largo de São Domingos. Denne lille og ganske unnselige plassen ligger i hjertet av Lisboa, i lavbyen Baixa og bare et steinkast unna hovedtorget Rossio.
Jeg krysser plassen nesten hver dag, på vei til supermarkedet eller svømmingen. Og når jeg krysser plassen, er jeg meg alltid bevisst på at det er det jeg gjør. For det var ved denne plassen at den fryktede inkvisisjonen holdt hus og dommene ble felt. Og det var på denne plassen at inkvisisjonens kjetterbål ble tent og mennesker ble levende brent - for det meste jøder og sodomitter (homoseksuelle). Ja, det tenker jeg på, når jeg i dag kan vrikke meg fri og frank over plassen, uten annen frykt enn at jeg kan komme til vrikke hofta ut av ledd.
At den dagen skulle opprinne, skulle de ha visst, de gamle inkvisitorene.
Har du forresten lest José Saramagos strålende roman Klosterkrønike? Har du ikke gjort det, anbefales den på det varmeste av Børgeking™. Boka er et fint utgangspunkt for å bli kjent med denne portugisiske nobelprisvinneren i litteratur. Den er blant Saramagos mer lettleste og også hans største internasjonale suksess. Og har du lest boka, og i tillegg er utstyrt med klisterhjerne, husker du kanskje da at det er på denne plassen, på Largo de São Domingos, at fortellingens hovedpersoner Baltasar og Blimunda møtes for første gang, i forbindelse med at Blimundas mor blir dømt til å sendes til Angola fordi hun kan skue inn i framtiden.
Technorati Tags: Lisboa, Litteratur, Menneskerettigheter, Portugal, Reise
Jeg er ikke så flink til å lage mat, men det er samboeren min så til de grader. Til jul fikk vi en pakke på ti kilo med solid og norsk julemat fra foreldrene mine. Pinnekjøtt, kålrabi, pepperkaker, rødkål, surkål og you name it. All surkålen ble ikke spist i jula, og bak på Nora-pakken står det en oppskrift på pai med surkål, kjøttdeig og annet snask som jeg ikke aner hva er. Fordi det selvsagt ikke var jeg, moi, som lagde denne paien, men Daniel. Jeg står bare og ser på og skravler, med et glass rødvin i hånda. Jeg er veldig fornøyd med den ordningen. (Jeg tar oppvasken. Jeg er ikke helt grusom. Må jo ha rene rødvinsglass.) Surkålpai høres jo pyton ut, men smaker himmelsk. Spesielt med hjerte oppå.
Technorati Tags: Mat
Alle har rett til et forsvar. Også "Lommemannen". Men har han et forsvar? På meg virker det nesten som om Tor Erling Staff jobber for aktoratet når han nå går ut og slår fast at oralsex mellom smågutter og en ukjent eldre mann ikke har vært til skade for guttene. Er noen skadet, er det politiets skyld. For "skade" på barn knyttet til seksuelle overgrep mot dem, skjer eventuelt (forstår jeg Staff rett) fordi "...politiet gjør det til verdens verste forbrytelse".
Tror Staff at det er politiet som skriver Norges lover?
Staff er fremdeles en ruvende skikkelse i norsk rettssfære, og jeg må innrømme at jeg har sansen for at fyren iblant kan være svimeslående politisk ukorrekt og vise total forakt for den pripne "folkemoralen". Spesielt når han forholder seg til sitt eget liv og hvordan han har levd og nå lever det. Staff driter i hva andre synes om ham. Ingen omdømmenevroser der i gården. Det liker jeg. Mange av oss har noe å lære av Staff der. Men Staff kan også bli for låst i sin velpleide offentlige rolle av seg selv. Det virker på meg som om han rett og slett blir for oppslukt av medias fiksjonaliseringer og alt hva det avføder av tabloid og Staff-merkevarestyrkende baluba. Og her skjer det. Her ofrer han klienten sin på den staffske replikkens alter.
- Har jo ikke skadet guttene.
Den satt. Den gjør det. Det skal han ha. En "kioskvelter" kalte man denne typen utsagn i kambrosilurtiden, da folk fremdeles leste papiraviser og løp i kiosken for å kjøpe dem.
Men, øh... Det er mye man kan bruke i forsvaret av en barneovergriper, men å si at selve overgrepet er uskadelig, er ikke forsvar. Det ligger faktisk en juridisk vurdering til grunn for at det har vært en "...landsomfattende aksjon for å fange et enkeltmenneske". (Som Staff synes er rent for galt.) Har ikke Staff juridiske rådgivere som kan få ham ned på jorda? Rådgivere som kan/tør fortelle nestoren at dette ikke handler om forsvareren Staff men om "Lommemannens" forsvar? At dette faktisk er alvor og ingen lek med tabloide fiksjoner?
Når forsvareren nå gjør saken til en sak om at barn ikke er skadet, har han og klienten nærmest tapt saken allerede før den har begynt. Nå får han 300-400 barn og dobbelt så mange foreldre rett på banen, tusen mennesker som er direkte og indirekte berørte av det som "Lommemannen" har foretatt seg gjennom de siste 30 årene. Tusen mennesker som ikke vil finne seg i å bli føyset bort av Staff, og som nå, på grunn av dette, plutselig vil føle det presserende viktig å stå fram og fortelle at skade faktisk har skjedd - og dermed drukne alt det andre som kunne ha vært til "Lommemannens" reelle forsvar.
Til jul fikk Daniel og jeg TV-serien Berlinerpoplene av den ene av mine opptil flere søstre. Serien er basert på de to første bøkene i Anne B. Ragdes Neshov-trilogi, Berlinerpoplene og Eremittkrepsene. Vi har nå spist snøstenger, drukket øl og kost, humret og snufset (av og til hylt) oss gjennom alle episodene. Og vi likte serien godt. Ja, til og meg jeg, moi, som har lest alle tre bøkene og selv har dannet meg mine egne bilder av personene, omgivelsene og stemningene. Spesielt beskrivelsen av Erlend og Krumme og det livet de lever i København, er helt og aldeles annerledes på min indre netthinne og i mitt hjerte. Kanskje fordi det var det i romanene som engasjerte meg aller mest og som jeg derfor levde meg mest inn i. Krumme er eldre og mer myndig, Erlend er mer skrullete, takleiligheten deres mer glamorøs. Eller glamorøs på en annen måte. I TV-serien ser den mest ut som en heterofil versjon av en stilig homseleilighet. (Man må kanskje være homse for å skjønne hva det er jeg snakker om her.)
Men TV-serien har sine sjeleåpnende øyeblikk. Jeg fikk for eksempel en større forståelse for Margido Neshov, begravelsesagenten, nydelig spilt av Bjørn Sundquist. Plutselig gikk det opp for meg at han, den ensomste, den mest forknytte, fjomse-religiøse og tilsynelatende kaldeste, nok er det beste mennesket - og kanskje også det lykkeligste - av de tre brødrene. Ja, kanskje av alle. Jeg vet ikke hvorfor. Men da jeg så Margido/Sundquist mot slutten sitte i den nye badstua si og bare ha det fint, fikk jeg den følelsen. Alt falt på plass. Den Store Enkelheten. Bildet på en type lykke som vi ikke skal forstå i dag. Jeg begynte nesten å grine. Aristoteles ville nok ha sagt at La Børgita, Portugals rose, her har hatt en opplevelse av katarsis.
PS. Nå har Ragde (hun er forresten ugredd på håret og helskjønn i bonus-intervjuet på DVDen) bedyret at det ikke kommer flere Neshov-bøker. Neivel. Men det har hun også bedyret tidligere, og så har boka kommet allikevel. Jeg er nesten sikker på at det kommer mer. Men Ragde vil nok bare gardere seg. Orker ikke å skrive med kniven på strupen, liksom.
PPS. For altså Ragde-sweetie, skulle du nå lese Børgeking™, og det gjør du sikkert hver bidige dag* for ditt åndelig påfyll, så hør her: Det går bare ikke an å slutte med Ligge i grønne enger. Gurimusa. Du burde ta lærdom av Charles Dickens, som også skrev bøker som sluttet å være bøker og som gikk over til å bli nasjonale anliggender: Uansett hvor fælt det er, skal det ende godt.
* Min netteller Statcounter forteller meg at jeg har flere faste lesere i Trondheim.
Knallviktig oppdatering! Nå ser jeg at Daniel, som sitter i sitt arbeidsværelse i etasjen under og hamrer løs på tastaturet, også har skrevet en bloggpost om Berlinerpoplene.
Technorati Tags: Litteratur, TV
Jeg kan liksom ikke tenke meg annet enn at det er dette som kommer til å hjemsøke klodens homsediskoer i 2008.
Det har lenge vært stille rundt Janet Jackson. Og når det nå endelig blir lyd, lyder det vel egentlig ikke så veldig originalt. Men av alt det uoriginale som man er nødt til å utsette ørene sine for ("Det verste med å være homse, er all den jævlige diskomusikken man må høre på," sa Quentin Crisp), er dette allikevel ikke så verst. Og videoen er griselekker.
Technorati Tags: Musikk
Den tillerske thriller er hverdagens thriller. Innsirkling handler om mennesker som i utgangspunktet vil hverandre godt, men som ender opp med å såre hverandre fordi det ene ordet tar det andre og kaldfliret sitter så løst. Det er mye uutsagt og sårt mellom personene her, den ene verkebyllen etter den andre sprekker. Innsirkling syder av hudløse følelser foran et bakteppe av tett trøndelagsskog, sommerstøvete landeveier, sliten camping og vanlige hjem med fluer i vinduet og fotvask i stampen.
Jeg har, som mine faste lesere sikkert allerede har gjettet, lest boka for medlemmene i bokklubben Nye Bøker. Dette er en fantastisk bok, dere. Kanskje den beste nye norske romanen jeg leste i 2007. Hele presentasjonen min finner du her.
Technorati Tags: Litteratur
For jeg har ingen ting av dette i skapet mitt. Det eneste jeg har er et armbåndsur, men det må repareres først.
Men det kan også hende at Dagbladet har misforstått noe. At der Zeitgeist og Dagbladet ikke akkurat går hånd i hånd inn i 2008, om du skjønner. Mote akkurat nå er vel å ikke følge moten. Med en gang slike lister kommer, får jeg piggene ut. Å være moteslave er særdeles ut.
Tversoversløyfe i 2008? Ikke rundt denne halsen.
Technorati Tags: Mote
Jeg abonnerer på en rekke video- og radiopodkaster fra NRK. Det er kvalitet over NRKs sendinger. (De fleste av dem, i hvertfall.) Det er bare så synd at man først oppdager det når man har befunnet seg utenlands en stund.
En av podkastene jeg setter mest pris på, er radiopodkasten Lang lunsj fra Østlandssendingen. Hver dag intervjues en gjest grundig, i nesten en halv time. Og på fredagene slipper fredagspanelet til og kommenterer nyhetsuka. Og der sitter gjerne Trygve Hegnar, riking og redaktør i Finansavisen, og Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen. Jeg liker både Hegnar og Simonsen. Og jeg tror Hegnar er litt forelsket i Simonsen. Jeg vet ikke hvorfor. Det er bare noen vibber jeg får i øregangene når Hegnar sier "Marie" på et vis som liksom bare forplanter seg langt ned i hjerterøttene mine. De er veldig søte når de er sammen i studio, Trygve og Marie.
Vel, her ligger jeg altså på morgenkvisten i senga mi, under min norske dundyne og med min iPod på øret, og hører vinterregnet tromme mot Lisboa-brostenen utenfor soveromsvinduet og Hegnar og Simonsen fnise over statsministerfruen Ingrid Schulerud som har okket seg over Arne Jacobsen-stolene som "alle" nå har i hjemmene sine. Schulerud gjorde jo dette i et forsøk på å virke folkelig, men bommet stygt. For "alle" har selvsagt ikke Arne Jacobsen-stoler. Stort sett er det bare folk i det sosiale skiktet som Schulerud beveger seg i som har dem. Og på den måten forteller Schulerud oss (ubevisst), altså kona til den sosialistiske statsministeren, hvor høyt hun er hevet over APs kjernevelgere og stresslessene deres. For det folk flest har er jo stresslesser. Ikke Arne Jacobsen-stoler. Arne Jacobsen-stoler står for mindre enn en promille av møbelomsetningen i Norge.
Vel, dette er gammelt nytt. (Dette er også en et par uker gammel podkast. Dere får unnskylde meg.)
Men morsomt er det når programlederen spør Hegnar og Simonsen om de har Arne Jacobsen-stoler hjemme.
- Ikke jeg!
- Ikke jeg, i hvertfall!
Mye hånlatter. Nei, Arne Jacobsen-stoler er ikke aktuelt i det hegnarske og simonsenske hjem.
Og morsomt blir det når programlederen på tampen spør om de har stresslesser, da. Da blir det mer latter. Litt mer flau latter, denne gangen også. Nei, det har de to heller ikke, må de medgi.
Og da blir både Hegnar og Simonsen akkurat som Schulerud. De vil så gjerne framstå som folkelige, fordi det er det man skal i Norge hvis man skal framstå som et ekte og godt menneske med selvinnsikt og kjærlighet til furua, upåvirket av kontinentalurban dekadanse. Men så får de det ikke til allikevel. Det var bare å høvle litt på overflaten.
Jeg har selv fire spisestoler fra Arne Jacobsen. De er veldig vakre der de omkranser et enkelt bord fra Habitat. Jeg synes heller ikke at det er for mange av dem. Og Ingrid Schulerud har ikke sittet i noen av dem, i tilfelle du lurte.
PS. Det var for øvrig en tredje deltaker i fredagspanelet, distriktsredaktør i Østlandssendingen Otto Haug. Han hadde Arne Jacobsen-stoler. Men det var såvidt han turte å si det. Mumlet det fram, liksom. Og etter det forble han nesten helt taus.
Jeg har laget et lite portrett av den finske forfatteren Kjell Westö for De norske Bokklubbene. Det er en forfatter flere nordmenn bør stifte beskjentskap med.
Technorati Tags: Litteratur
I romjulen hadde vi besøk av Daniels søster og barna hennes. Datteren har nå bestemt seg for at hun allikevel ikke vil bli ballettdanserinne når hun blir stor, men motedesigner. Så derfor måtte vi alle sammen dra til bydelen Lumiar for å gå Museu do traje (draktmuseet) nærmere i sømmene.
Når man stiger ut av metrostasjonen i Lumiar blir man ganske nedslått av synet. Bydelen ser ut som et eneste stort veikryss.
Men selv om førsteinntrykket stort sett stemmer med virkeligheten, finnes det allikevel overraskelser her. Som Museu do traje. Det ligger i et gammelt og ærverdig palass omgitt av en storslått hage.
For å komme til Museu do traje tar man den gule metrolinjen til stasjonen Lumiar.
Trykk hodetelefonene fast i ørevoksen og skru opp volumet. Spis gjerne Bamsemums til. Det gjør jeg. Bamsemums lager ikke lyd i hodet når man tygger.
Under det skakke juletreet vårt lå det i år en hard pakke fra Ridley og Harrison, en eske med regissørens final cut av Blade Runner og mye ekstraknask for blodfansen. Dette er DVD-esken over DVD-eskene, gjennomført fra ytterst til innerst. Mer ultimat blir det ikke. Spesielt imponert ble jeg over å se at man i dokumentardelen også har sluppet til Viktige Filmmennesker som mener at Ridley Scotts final cut slett ikke er den beste versjonen av filmen.
Blade Runner er et viktig referansepunkt for vår moderne forståelse av framtiden og for science fiction-sjangeren på film. Dette er film noir sci fi. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg The Matrix uten Blade Runner.
For meg er det sterkeste ved filmen replikanten Rachael (nei, jeg har ikke feilstavet navnet) som oppdager at hun ikke er et menneske, noe som gjør henne mer menneskelig enn menneskene. Filmen reiser en rekke interessante og ubehagelige spørsmål omkring hva det vil si å være menneske.
Visuelt er Blade Runner et hyl. Når jeg ser den, har jeg ståpels hele tiden. Bare jeg tenker på den, får jeg ståpels. Pluss at jeg får trang til å hulke. Bildene er innsvøpte i Vangelis' galaksemanende musikk (som du hører i klippet over).
Blade Runner er løselig basert på denne romanen.
Technorati Tags: Film
