De kan å kle såpestjernene sine

Technorati Tags: Portugal, TV

Hva er unaturlig, sa du?

Til min skrikende overraskelse leser jeg at "sæddonoren" Sverre synes det er unaturlig å være homofil! Unaturlig? Moi? For ham er det derimot naturlig å gå inn på et toalett på Jernbanetorget i Oslo, sprute i en kopp og gi til damene som vil ha. Og dem er det visst mange av. Han har så langt "donert" sæd til sytten kvinner. Mange av dem av det unaturlige slaget, lesber.

Men fine lesber. Altfor shabby lesber får ikke, betror Sverre Blikk. Og på hjemmesiden sin reklamerer han dessuten for at han ikke har "tattovering" (sic). Takk. Hikk. Nå ble vi beroliget. Var det noen som sa designerbarn?

Sverre skal få gjøre hva han vil, han, men jeg får en knisesnikende følelse av at dette handler mer om en seksuell fetisj enn uselvisk gavmildhet overfor menneskehetens trengende morshjerter.

Jeg har hørt Martenot-bølgene

I dag tidlig, altfor tidlig, hyl, tok vi metroen til Campo Pequeno og Culturgest hvor det var klassisk formiddagskonsert på programmet. Claude Debussy, Béla Bartók og Olivier Messiaen, svusjent framført av Orquestra Metropolitana de Lisboa med diverse solister.

Det første bildet i søndagens fotodagbok viser dog ikke et konserthus, men tyrefekterarenaen på Campo Pequeno. Jeg har bare vært i shoppingsenteret og i sushirestauranten i denne arenaen. Ikke ti ville hester skal få meg inn på tyrefekting. Det hjelper ikke at jeg har forlest meg på Hemingway.



Favorittstykket mitt var det siste; Olivier Messiaens Trois petites liturgies de la présence divine. Her ble det trillet inn et Ondes Martenot på scenen. Og det var en begivenhet. "Ondes Martenot" betyr "martenotbølger". Dette er et lite, elektronisk instrument laget første gang av Maurice Martenot i 1928. Det var i produksjon helt fram til 1988. I noen musikkonservatorier i Frankrike kan man fremdeles få undervisning i å traktere det. Man spiller både ved å trykke på tangenter og la fingrene gli over strenger. Lyden er både ekstremvakker og halvnifs. Elektrosilke i sveip gjennom luften, liksom. Og han som spilte det så ut som den menneskelige hages mest skjøre petunia.

Her kan du lese mer om dette fascinerende urelektronika-instrumentet.

Det er vakkert å være menneske

ImpressingCzar.jpg
Originally uploaded by R Groves

I går kveld dro Daniel og jeg til kultursenteret i bydelen Belém her i Lisboa, CCB. Vi så forestillingen Impressing the Czar, framført av Koninklijk ballet van Vlaanderen. Dette er en ballett som ble skapt av den amerikanske koreografi-legenden William Forsythe allerede i 1988. Den regnes som Forsythes mesterverk - og framførelsen av Flanderns kongelige ballett regnes som noe av det ypperste man kan oppleve innen ballettkunsten akkurat nå.

Impressing the Czar blander en rekke sjangre og stiler, fra ballet en pointe til breakdance.

Jeg elsket forestillingen. Det er en ballett som man bare tar innover seg som et eneste stort tablå, en ballett som ikke "betyr" annet enn sin egen mektige skjønnhet. I en tid som vår, hvor selv det eksperimentelle og surrealistiske har blitt høyborgerligfisert, og verken oppleves som frisk, nytt eller med luft under vingene, ga allikevel dette meg nesten en ute-av-kroppen-opplevelse, en opplevelse av å glemme meg selv og å være tilstede i noe helt annet og fremmed.

Jeg tror all ballett innerst inne, der i sin kjerne, egentlig bare handler om én eneste ting: Hvor vakkert det er å være menneske.

Technorati Tags: Ballett

Homsejordskjelv i Israel

Det er en sammenheng mellom homofiles risting av kjønnsorganene sine, og Guds risting av verden, skal vi tro en israelsk politiker. (To jordskjelv har rammet Israel den siste uka.)

Jeg kunne ikke ha sagt meg mer enig.

Eller kanskje Gud har ristet verden i et forsøk på å riste mer vett inn i hodet hans? Guds veier er uransakelige.

In Treatment, gratis HBO-serie på iTunes

Jeg har en venninne og tidligere kollega som jobber som tekstforfatter i det samme byrået som jeg også jobbet som tekstforfatter i, før jeg bestemte meg for å bli frittgående skriveslask som hadde noen bøker han ville ha skrevet. Og nå har dette på alle måter nydelige mennesket kommet i den samme alderen som jeg var i, da jeg fant ut at det var på tide å ta tak i livet og gjøre noe annet.

Så fra høsten av skal hun studere psykologi på Blindern. Hun vil bli "...en klok gammel dame, med langt grått hår og lave pupper - som vet hva det egentlig handler om," som hun skrev i en e-post til meg i dag tidlig.

Og i den forbindelse anbefalte jeg henne - og anbefaler dere - en mesterlig TV-serie som heter In Treatment. Den er produsert av kvalitetsselskapet HBO. Hele 15 episoder fås gratis i iTunes-butikken! Jeg har sett første episode, "Laura", og den var strålende. Et skikkelig psykologisk og dialogtungt kammerspill, der overraskelsene kommer som perler på en snor. Dessuten er psykologen, Gabriel Byrne, en skikkelig hønk. Akk, ja. Det er han.

Technorati Tags: TV

Hva er det med amerikanere og geografi?

Dette er tull, forkledd som alvor.




Og dette er alvor, forkledd som tull.

Det var uvær i natt

Technorati Tags: Lisboa

Børgeking tipser: Monocles Glühwein

Det er et plutselig væromslag her i Lisboa. Fra å være sol og vår, er det nå regn og... Vel, det er jo relativt vårvarmt fremdeles. Rundt 15-16 grader. Det føles bare ikke slik når det bare fosser ned. I natt regnet, lynte og tordnet det så voldsomt at vi ikke fikk sove. Huset ristet. Regnet, for massasjedusj å regne, trengte seg også inn i nossa casa. Jeg fant en liten dam midt på gulvet ved sofaen i andre etasje. Når det blir tørt får jeg krabbe opp på taket og ta en kikk på taksteinen.

Når det er slikt vær er man bare nødt til å drikke Glühwein. Først og fremst for nervenes skyld. Normalt kjøper jeg Glühwein-poser som jeg trekker i oppvarmet vin, men i går fant jeg en innmari god og enkel oppskrift i et magasin som jeg har kjøpt fast et års tid, Monocle.*

Monocles anbefalelsesverdige oppskrift på Glühwein går (omtrent) som følger:

* Hell en flaske (rimelig) rødvin i en kasserolle.
* Varm forsiktig opp. Må ikke koke!
* Tilsett 75 gram sukker, saften fra én appelsin, én kanelstang og én teskje nellikspiker.
* Ønsker du å gi eliksiren en ekstra touch med basseluskfordrivende effekt, tilsett litt akevitt.



* Monocle er et magasin som klarer å gjøre tilsynelatende kjedelige ting interessante. Det er for folk som liker å lese. Og så er det litt snobbete. Mannen bak bladet er kanadieren Tyler Brûlé. Det var han som i sin tid startet Wallpaper. Men så solgte han Wallpaper til Time Warner og ble fryktelig, fryktelig rik. Monocle så dagens lys i 2006. Wallpaper har stagnert helt, synes jeg. Det blir ofte slik med blader som er grusomt moderne. Det skal så pekyrende lite til før det slår helt om og de blir grusomt umoderne.

Bildet har egentlig ingen ting med noe som helst i denne bloggposten å gjøre. Men jeg liker å se på de damene og de blomstene. Jeg tok bildet for et par uker siden i et marked i Porto.

Skrevet en rotete bloggpost, sier du? Moi?

Technorati Tags: Drikke

Rossio, sushi, Boine

I går åpnet Rossio jernbanestasjon etter å ha vært stengt i flere år på grunn av reparasjoner. Det betyr at man igjen kan ta i bruk verdens vakreste jernbanestasjon (vel, jeg har ikke sett alle jernbanestasjoner i verden, men du skjønner hva jeg mener) og atter ta toget fra Lisboa sentrum til byen Sintra. Daniel og jeg tok oss i går kveld en tur ned til stasjonen for å nyte den i all dens nyoppussede glans. Estação do Rossio er oppført i nymanuelstil og ble første gang åpnet i 1890.



Etterpå roet vi nervene med sushi. Men det er farlig når de kommer på løpende bånd. Man klarer liksom ikke å stanse i tide.



Og så møtte vi vår brasilianske venn Alberto, og vrikket oss avgårde til Maria Boine-konsert i Culturgest.





Konserten var fin. Jeg liker Mari Boine. Jeg liker stemmen og stillheten i sangene hennes. Hun burde vært oppført på UNESCOs verdensarvliste. Og hun har god sceneutstråling. Jeg tror hele salen smeltet. Spesielt da hun forsøkte å snakke portugisisk. (Alberto sa at hun snakket portugisisk akkurat som meg. Da ble jeg dødelig fornærmet, for Boine kan ikke portugisisk... Men han mente selvsagt aksenten, den som jeg aldri blir kvitt.)

Med hånden på hjertet, Jens

Jens er sur på Manuela. Og med god grunn. Hun har løyet for ham. Hun har løyet for sjefen sin. Hun har holdt tilbake informasjon om sin egen inhabilitet i en viktig ansettelsesprosess som han til syvende og sist har ansvaret for. Hun er ikke til å stole på. Men Manuela kan ikke bare sparkes. Hun må gå spissrot. Hun skal medielynsjes med Jens' drahjelp. Han passer på å være synlig irritert. Moralen er som seg hør og bør i et lite, anonymt og gjennomregulert land hvor ingen ting av virkelig betydning skjer.

Jeg lurer på hva som farer gjennom hodet til den gode Jens i disse dager? Hvorfor er han så indignert, sur og (ekstra) stiv i blikket? Fordi han selv ikke har blitt tatt i å lyve?

Kan en durkdreven politiker som Jens med hånden på hjertet si at han i løpet av sin karriere som politiker og statsminister aldri selv har sneiet innom inhabilitets-spøkelset, aldri selv har løyet, eller løyet ved å holde tilbake viktig informasjon, eller kommet med halvsannheter og manipulerte sannheter overfor sin sjef, det norske folk og dets representanter?

Skal vi spørre opposisjonen, dere?

Technorati Tags: Politikk

Flisespikkeri

Avenida da Liberdade, Lisboas paradegate, ble i sin tid bygget én meter bredere enn Champs Elysées i Paris. Et fingerpek mot franskmennene. Men den ekstra meteren hjelper så lite i dag. Avenidaen har forfalt og er nå bare en skygge av seg selv. For ikke å snakke om parallellgatene. Der står det enda verre til. Men allikevel... Forfallet kan være ganske så vakkert, så lenge detaljene er på plass og man har øynene (og fotoapparatet) med seg.

Technorati Tags: Lisboa

Børgeking har sett film: Fritt vilt

Til jul fikk vi mange DVDer. En av dem var skrekkfilmen Fritt vilt. Den har vi nå sett. Alt er etter oppskriften, her. Alle skrekkelementene kommer som perler på en snor, akkurat når man forventer at de skal komme og akkurat på den måten man forventer at de skal komme. Det er vakkert regissert, vakkert fotografert, vakkert spilt, vakkert skrevet, vakkert stylet og vakkert etterarbeidet, ikke minst med filtrus norvegicus, det blåhvite filteret man nå skal legge over alle norske filmer og TV-serier. Blir ikke bra uten.

Litt over halvveis begynte Daniel å klage. Han ville bare slå av DVDen. Orket ikke mer. Ville lese. Pusse tennene. Legge seg. Jeg ba ham spise litt mer jordbærgelé og holde ut. Jeg kjente at jeg ble litt såret, helt inn i nasjonalfølelsen min.

Filmen minnet litt om det som en del norske popband på 80-tallet bedrev (med unntak av a-ha), popband som "alle" (les: tabloidene) trodde skulle gjøre det enormt i utlandet fordi de hadde tatt popelementene for seg, polert dem grundig og satt dem flinkt sammen på "vitenskapelig" vis. (Det var først på 90-tallet, da norsk popmusikk ble skakk og rar og ikke lignet på noe man hadde hørt før, at det virkelig tok av.)

Fritt vilt mangler egenart og sjel. Det oppsto ingen emosjonell bro mellom menneskene i filmen og meg. Fjellgjengen var for eplekjekk, og vi fikk ikke vite noe mer om dem enn hvordan de så ut og at de var venner og kjærester. Jeg ga liksom blaffen i om de døde eller levde. (Vel, i og for seg er jo akkurat dét ganske skremmende...) Og monsteret (aka fjellmannen) ble for fjernt. Hvorfor var han så grusom? På grunn av foreldre som ville ham vondt på grunn av fødselsmerket hans? Hallo. Men allikevel var dette grunne psyko-surret nok til at jeg heiet mest på monsteret på slutten. Og det tror jeg ikke var meningen.

Å sitte i sofaen og være konstant på kvepper'n er ikke det samme som å bli skremt.

Technorati Tags: Film

Opplevelsen sitter i hjertet

Jeg har aldri forstått meg på hi-fi-slavene. Litt, men ikke helt.



Dette er stereoen vår. Den koster litt i overkant av 1000 kroner. Lyden er kanskje ikke så god, men den er god nok. Dessuten er spilleren praktisk, siden Daniel og jeg nå har all musikken vår på våre respektive mp3-spillere.

Jeg forstår at det er fint med fin lyd, men har du noen gang hørt en hi-fi-slave spille god musikk hjemme i stua si? Har du noensinne vært i en hi-fi-butikk og hørt god musikk strømme ut av høyttalerne der? Hi-fi-entusiastene er ikke alltid musikkentusiaster. De er lydentusiaster. Og de to tingene hører ikke alltid sammen. Det skal ikke så mye feltarbeid til for å finne ut dét.

For å ta et annet eksempel: Det har liksom gått seg til som en ugjendrivelig sannhet at film er best på kino. Kinoene overgår hverandre i å ha de beste setene, de beste lerretene, de største lerretene, de beste prosjektørene, de beste lydanleggene, det mest digitale av det digitale. Allikevel blir det stadig færre mennesker i kinosalen. Hvorfor? Vel, den som liker film lurer ikke på hvorfor. Den som liker film, vet at dette ikke bare handler om DVDer, nedlastninger, kopiering og uforstyrret hjemmekos. Den som liker film vet at dette handler om god og dårlig film. At kinoene, av redsel for å ikke trekke til seg nok folk, henvender seg til de som ikke liker film, og som bare trenger et sted å fordrive tiden, helst sammen med kjendiser gjengitt på stort lerret i uovertruffen teknologi.

Når så du sist en kino reklamere for at her hos oss ser du de gode filmene? Aldri. I stedet bruker kinoene hele reklamebudsjettet sitt på å fortelle om den nye digitale fremviseren sin som viser helt perfekte bilder. Men filmelskere driter i perfekte bilder. De fleste vanlige mennesker driter i perfekte bilder. Folk blir ikke beveget av perfekt gjengitte bilder. Folk ønsker å beveges på helt andre måter.

Derfor er film best der man selv synes den er best. For eksempel på ens iPod Touch under dyna. Og god musikk er etter min mening alltid best på en skurrete transistorradio på stranden. Opplevelsen sitter i hjertet.

Technorati Tags: Film, Musikk, Teknologi

Lisboa er på sitt mest folketomme nå

Technorati Tags: Lisboa

Børgeking tipser: Sushi, best med rosa champagne

Dette er vår på alle måter nydelige venn Ricardo. Ricardo lyder også navnet sushiman (ja, han har laget siden selv, han er grafisk designer) og smokker her sammen sushi til vennegjengen sin hjemme i sin koselige leilighet i Alfama i Lisboa.



Siden jeg ikke lager mat (og tilblivelsen av sushi er for meg et like stort mysterium som radiobølger og pyramidene), tar jeg det alltid grundig igjen på andre områder. (Når vi har gjester, er det alltid Daniel som står for matlagingen.) Legg derfor merke til champagneflasken helt i høyre hjørne. Har allerede lagt merke til den, sier du, men kan ikke få øye på Ricardo...? Vel, flasken var det moi som tok med. Rosa champagne fra Piper-Heidsieck, nærmere bestemt den überglamorøse Viktor & Rolf-utgaven. Kald, rosa champagne og fingerfersk sushi er en uslåelig kombinasjon. Grundig testet av Børgeking™. Ricardos gjester spiste, skrek og grep seg til hjertet.

PS. Dere, er det virkelig noen i Norigs land som skriver "sjampanje"?

Technorati Tags: Lisboa, Mat

Bella, åtte år

Søsteren min sin hund. Smelt.

Technorati Tags: Hund

Karneval

Technorati Tags: Lisboa

Porten lukket i Porto

Dette er et område midt i Porto sentrum, like i nærheten av Livraria Lello. Første gang jeg var i Porto (for fire år siden) lå det et stort, delvis utendørs shoppingsenter her. Og i shoppingsenteret lå det en deilig kafé/restaurant som var frekventert av mange av byens homser. Dit husker jeg at Daniel og jeg gikk sammen med våre venner fra Porto, Luís og Gonçalo, for å spise og kose oss. For ikke så altfor lenge siden fikk noen guttegjenger i Porto det for seg at de jevnlig skulle ta seg turer til denne kaféen for å plage homsene der. Porto er ikke en by hvor det er lett å være annerledes. Homsene sluttet derfor å besøke kaféen. Og på et eller annet mystisk vis sluttet folk flest å gå til dette shoppingsenteret. Butikkene gikk konk og måtte stenge. Og slik ser det ut der idag. Det gule skiltet forteller at området nå kan kjøpes eller leies.

Technorati Tags: Homofili, Portugal

Hard kuk

Kan ikke gå rundt i byen og reklamere for dét.

Av og til kan det lønne seg å stanse litt opp og tenke seg om. Det har aldri skadet noen. Hvorfor noe er så muffens billig, for eksempel. Jeg fant denne t-skjorta til kun 95 cent. (Eller 0,95 euro som det sto på salgsplakaten, fordi det ser billigere ut.) Stilig retro-diskoestetikk og med strass og greier. Altså: Kjøp. Og stort sett er jeg et t-skjorte- og jeansmenneske som verken kan få nok av det ene eller det andre. Vel. I dag, da jeg etter morgendusjen og en voldsom runde med preserverende Shiseido-produkter skulle ta på meg min nye og rene t-skjorte, og den lå der utslått på sofaen klar til å bli trukket over min foryngede kropp, så jeg - skrik! - for første gang hva som faktisk sto på den. Javel. Særlig om jeg skal vrikke meg rundt i Lisboa og reklamere for dét. Det var derfor t-skjorta nesten var gratis. Ingen ville ha den. Vel, ingen andre enn periodiske analfabeter som La Børgita, Portugals rose. Det var ikke retro-diskoestetikk... Det var retro-pornoestetikk. Jeg får bruke den i huset, når det er ingen andre enn (en nå ganske fnisen) Daniel som ser meg i den.

Technorati Tags: Analfabetisme, Design, Shopping, Ytringsfrihet

Porto og Vila Nova de Gaia om kvelden

Jeg innrømmer det glatt: Jeg er ikke så verst til å ta bilder, men det blir et helt annet sus over dem når det er Daniel som trykker på utløseren. Disse tok han for et par dager siden. Vi har besøk fra Norge og la ut på en todagerstur til noen byer lenger nord i Portugal. Det dere ikke ser på bildene er at det var ganske kaldt. Mye kaldere enn her i Lisboa. Vi hadde altfor lite klær på oss. Men noen glass portvin varmer jo.







Elven heter Douro. De vakre båtene på det første bildet er de klassiske båtene, rebelos, som tønnene med portvin ble fraktet med nedover elven. (Nå fraktes vinen i trailere, tenker jeg.) Og nede i Porto og Vila Nova de Gaia ble tønnene tatt imot av folkene i portvinshusene. Portvinshusene står lainet opp langs elvebredden og kan besøkes på dagtid. Man får da (som oftest) smakprøver og en omvisning.

Like etter at bildene ble tatt spiste vi på Dom Tonho, en flashy restaurant her ved elvebredden. Vi spiste francesinha, en typisk rett fra Porto. Sanseløst fett og mektig, og svømmende i en slags mystisk saus basert på øl. Mmm.

Technorati Tags: Mat, Portugal, Reise, Vin

Si det som det er

Dette er en kafé i den nord-portugisiske byen Braga.



Jeg har også sett andre tilfeller av fenomenet. Snake bar for snack bar, for eksempel.

Technorati Tags: Kafé, Portugal, Språk

Aurlandssko fra Prada

Det er vår (eller nesten vår), noe som er en god unnskyldning for å bruke (enda mer) penger på sko. Denne ligner på min barndoms aurlandssko. Fant den i en uanstendig glamorøs butikk i byen Braga her i Portugal. Helt tilfeldig. En nostalgisk bølge helt fra Vestlandet i Norge liksom skyllet over meg og kredittkortet ble psykologisk surfebrett. Forelskelse ved første blikk. Jeg. Bare. Måtte. Ha. Skoene er myke og lukter godt (enn så lenge). Jeg tror også at jeg har kysset dem. Dessuten ser de så pass utrendy ut at de liksom blir trendy. (Lite er så utrendy som noe som gir seg ut for å være trendy.) Ok, det hjelper jo også at skoene er fra Prada. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er ei djevelsk fjolle.



Trenger du unnskyldninger/påskudd overfor deg selv og/eller andre slik at du med god samvittighet kan kjøpe sko året rundt, skal du benytte deg av denne nyttige listen, utarbeidet av Børgeking™. Moi. Basert på tung empirisk kunnskap. Den ugjendrivelige slagkraften i argumentene vil bringe alle dine motstandere (i mitt tilfelle Daniel) til blek og sammenbitt taushet.

Januar: Det er salg. Vi blir ruinerte hvis vi ikke kjøper mest mulig nå.

Februar: Det er vår, eller snart vår. (Det kommer litt an på hvor i Europa man befinner seg.)

Mars: Ble lurt av alt snakket om klimaendringene. Brukte vårskoene i februar og de ble shabby. Må ha nye.

April: Våren kom heller ikke i mars, fordi været er som det alltid har vært. Men nå er det en slags vår. Vi sender regningen til Al Gore og Nobelkomitéen. De kan dele den.

Mai: Må ha sko til 17. mai. Og flere etterpå, fordi 17. maiskoene ble ødelagt av fettete potetsalat og barneoppkast, samt av eggeløp og togsubb i grus og tissebløt jord.

Juni: Må ha sommersko. Norge er et moderne og utviklet land. Trenger ikke gå barfot lenger. Bare i moskéen.

Juli: Skal på ferie. Kan ikke reise i stygge sko. Spesielt ikke med SAS, for da blir man stanset i innsjekkingen. Eller: Er på ferie. Statsråden i Omsorgsdepartementet Sylvia Brustad og finansberta Kristin Halvorsens nye skoreglement pålegger alle nordmenn å kjøpe seg sko i utlandet for å holde verdien aksjene i skobedriftene som oljefondet nesten utelukkende har investert i, høy (Kristin). Og fordi sko er omsorg (Sylvia). Dessuten kan man, hvis man går i for stygge sko, bli stanset av SAS i innsjekkingen i utlandet og risikere å ikke komme seg hjem igjen. Og: Prisnivået i utlandet er generelt lavere enn i Norge, noe som betyr at man sparer mer på å bruke mer. På sko.

August: Skal tilbake til jobb. Må vise alle hvem det er som har makta. Hver dag den første uka bør man ha på seg ett nytt par.

September: Må demme opp for høstdepresjonen med antidepressiva, lysterapi og sko. Det eneste som hjelper. Vitenskapelig bevist ved dette berømte instituttet.

Oktober: Slukt av mørkets gap. Må aktivt og konstant kjempe mot høstdepresjonen med antidepressiva, lysterapi og sko.

November: Julebordsesongen begynner. Folk blir så hengehodefulle at det bare er skoene dine de ser. Så de bør være bra.

Desember: The silliest girl in town mistet alle skoene sine under Julebordsesongen Del 1 i november. Flere obligatoriske julebord venter også i denne dramatiske måneden, i tillegg til selve julefeiringen og (for ikke å forglemme) nyttårsfeiringen! Dessuten er det sko som nå må sikres og gis et godt hjem, slik at de ikke rives bort av noen andre som ikke fortjener dem (på salg i januar). En tsunami av sko i desember, altså.

...alla tittar på mej där jeg går i mina gyllna skor...

Technorati Tags: Shopping, Sko