Jeg har sett An Education
>> søndag 29. november 2009
I den snart ukelange serien "La Børgita og kjæresten ser film på Oslo internasjonale filmfestival", har turen kommet til An Education som ble vist på Cinemateket fredag kveld. Jeg vet ikke hva den kommer til å hete på norsk når den settes opp her til lands, men etter å ha sett den tror jeg at Lærdom vil være ganske passende. Manuset er skrevet av Nick Hornby. Regissøren er danske Lone Scherfig, som blant annet står bak den utrolig fine Italiensk for nybegynnere (2000).
Handlingen er lagt til det tidlige 60-tallet i London (og litt i Oxford og Paris), tiåret som får en renessanse nå (mye på grunn av den stilrene TV-serien Mad Men).
16-år gamle Jenny (Carey Mulligan) forbereder seg til studiene ved Oxford. Hun er skoleflink og vakker. Så møter hun en Kjekk Mann, svært forskjellig fra de barnslige guttene hun kjenner. David (Peter Sarsgaard) er en mystisk fyr som tilsynelatende har mye penger og i hvertfall utsøkt smak. Sammen med vennene sine tar han Jenny med til de flotteste klubbene i London. Og til Paris! Og fordi Jenny også vil røyke sigaretter, drikke vin og høre på Juliette Gréco, og ikke bare pugge latinske verb, velger hun å avbryte skolegangen, avlyse hele Oxford, og takke ja når David frir. Men det er noe hun definitivt burde ha visst om ham først...
Tross mange priser og lovord, syntes jeg ikke An education er så vellykket at det gjør noe. Det er ikke dårlig heller, og funker egentlig fint for meg. Første delen er hel-fantastisk, med de glamorøse klubbene i London, de renskårne klærne, Den (tilsynelatende) Store Kjærligheten, de stilige vennene til David og alt sammen innsvøpt i deilig engelsk og fransk 50- og 60-tallsmusikk. Men fordi filmen er lagt i et humoristisk, lett og muntert toneleie som neste bikker over i komedien, begynner det å halte og uthules når sjeler skal revne. Så jeg følte nok mindre med Jenny enn det som kanskje var meningen. Det som er filmens store styrke i første halvdel, blir dens svakhet i siste. Men det er en deilig film å være i, det må jeg si. Alle skuespillerne er briljante og fra øverste hylle, og spesielt seerverdig (om enn på forskjellig vis) er Emma Thompson som skolens bitchy kjerring av en rektor og skrikkjekke Dominic Cooper som Davids kamerat. (Jeg har sett Cooper en gang tidligere. Det var på Gimle kino hvor jeg bivånet direkteoverføringen av Jean Racines skuespill Fedra fra National Theatre i London. Her spilte Cooper prins Hippolytus, han som gjør dronning Fedra gal av begjær. Aldri har jeg levd meg mer inn i Fedras kvaler enn da, altså.)
Kinn mot kinn på Paris' brosteiner: Jenny (Carey Mulligan) og David (Peter Sarsgaard) i An Education.
I kveld skal vi se vår siste film på festivalen. Det er moteskaperen Tom Fords regissørdebut A Single Man basert på Christopher Isherwoods berømte roman ved samme navn. Også her er handlingen lagt til tidlig 60-tall.
Handlingen er lagt til det tidlige 60-tallet i London (og litt i Oxford og Paris), tiåret som får en renessanse nå (mye på grunn av den stilrene TV-serien Mad Men).
16-år gamle Jenny (Carey Mulligan) forbereder seg til studiene ved Oxford. Hun er skoleflink og vakker. Så møter hun en Kjekk Mann, svært forskjellig fra de barnslige guttene hun kjenner. David (Peter Sarsgaard) er en mystisk fyr som tilsynelatende har mye penger og i hvertfall utsøkt smak. Sammen med vennene sine tar han Jenny med til de flotteste klubbene i London. Og til Paris! Og fordi Jenny også vil røyke sigaretter, drikke vin og høre på Juliette Gréco, og ikke bare pugge latinske verb, velger hun å avbryte skolegangen, avlyse hele Oxford, og takke ja når David frir. Men det er noe hun definitivt burde ha visst om ham først...
Tross mange priser og lovord, syntes jeg ikke An education er så vellykket at det gjør noe. Det er ikke dårlig heller, og funker egentlig fint for meg. Første delen er hel-fantastisk, med de glamorøse klubbene i London, de renskårne klærne, Den (tilsynelatende) Store Kjærligheten, de stilige vennene til David og alt sammen innsvøpt i deilig engelsk og fransk 50- og 60-tallsmusikk. Men fordi filmen er lagt i et humoristisk, lett og muntert toneleie som neste bikker over i komedien, begynner det å halte og uthules når sjeler skal revne. Så jeg følte nok mindre med Jenny enn det som kanskje var meningen. Det som er filmens store styrke i første halvdel, blir dens svakhet i siste. Men det er en deilig film å være i, det må jeg si. Alle skuespillerne er briljante og fra øverste hylle, og spesielt seerverdig (om enn på forskjellig vis) er Emma Thompson som skolens bitchy kjerring av en rektor og skrikkjekke Dominic Cooper som Davids kamerat. (Jeg har sett Cooper en gang tidligere. Det var på Gimle kino hvor jeg bivånet direkteoverføringen av Jean Racines skuespill Fedra fra National Theatre i London. Her spilte Cooper prins Hippolytus, han som gjør dronning Fedra gal av begjær. Aldri har jeg levd meg mer inn i Fedras kvaler enn da, altså.)
Kinn mot kinn på Paris' brosteiner: Jenny (Carey Mulligan) og David (Peter Sarsgaard) i An Education.
I kveld skal vi se vår siste film på festivalen. Det er moteskaperen Tom Fords regissørdebut A Single Man basert på Christopher Isherwoods berømte roman ved samme navn. Også her er handlingen lagt til tidlig 60-tall.
Innlegg
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar