Børgeking

Byens lys

2012-01-26T19:37:00.003+01:00

Tonight

2012-01-24T23:30:00.002+01:00

Totalitær pop. Den siste til Saint Etienne er en ren maktdemonstrasjon.

En språklig lapskaus for spesielt interesserte

2012-01-23T12:57:00.003+01:00

La meg bare slå det fast det med én gang: Jeg er tilhenger av nynorsk. Jeg vil at alle ungene skal lære det på skolen og beherske det som voksne. Jeg tror ikke det ene går ut over det andre. Skyt meg, men jeg tror nå at hjernen er ganske avansert. Jeg tror faktisk at bokmålsfolk som behersker nynorsk, skriver et bedre og mer presist bokmål. (Og vice versa.) Nynorsk et et rikt og sprakende språk.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men for eksempel synes jeg at oversatt fransk litteratur ofte gjør seg bedre på nynorsk enn bokmål. Jeg tenker ikke bare på Halldis Moren Vesaas' legendariske oversettelse av Racine. Også helt nye ting sitter som et skudd, som Samlagets bestselgende utgivelser av Anna Gavaldas romaner.

Jo, jeg vet at de fleste skoleelevene ikke ønsker to målformer. Men framtiden til en nasjons språkrikdom kan vi ikke overlate til unger å bestemme. Ikke bare for Norges del, men også for ungenes egen. Det blir som å la ungene selv bestemme hva de skal spise til middag. Da vet vi at de aller minste bare vil ha godteri og at det for de eldre enten vil gå i pizza og taco og/eller spiseforstyrrelser. Variasjon i maten er viktig for en sunn kropp. Og den rike, norske språkvariasjonen er viktig for en god, norsk språkforståelse som igjen er viktig for god manøvrering i den norske virkeligheten, både i og utenfor seg selv. Språk er grunnleggende for selvets egenutvikling og sosiale utvikling.

Men for at den skriftlige nynorsken skal leve og være sterk, må den tas godt og stramt vare på. Hvis vi alle kan skrive nynorsk akkurat som det passer oss, har vi i realiteten ikke noe nynorsk. Da har vi en språklig lapskaus for spesielt interesserte. Et Babels tårn hvor grensen mellom det å beherske språket og det å ikke gjøre det er utvisket. Og det er det som er i ferd med å skje. Nye regler for nynorsken er laget. Intensjonen var å skape en «tydeleg, enkel og stram norm». Særlig om det har skjedd. Aftenposten har en fin og skarp kronikk om dette i dag.

Det enkle «Me ynskjer dykk velkomne» kan etter 1. august i år skrives på 16 forskjellige måter (i motsetning til fire, tidligere):

Me ønskjer dykk velkomne
Vi ynskjer dykk velkomne
Vi ønskjer dykk velkomne
Me ynskjer dokker velkomne
Me ynsker dykk velkomne
Me ynsker dokker velkomne
Me ønskjer dokker velkomne
Me ønsker dykk velkomne
Me ønsker dokker velkomne
Vi ynskjer dokker velkomne
Vi ynsker dykk velkomne
Vi ynsker dokker velkomne
Vi ønskjer dokker velkomne
Vi ønsker dykk velkomne
Vi ønsker dokker velkomne

Me ynskjer dykk velkomne

Is på Akerselva

2012-01-20T12:59:00.001+01:00

Det er kaldt i dag. Merket det med én gang jeg slo dyna til side og sto opp. Skrudde opp ovnene litt og gikk på jobb. På veien krysser jeg Eventyrbrua, som jeg har tatt dette bildet fra.

Nedgangstidene kommer også til Norge

2012-01-18T11:00:00.002+01:00

Og denne annonsen er et tidlig omen.

Pixels

2012-01-16T15:15:00.000+01:00

New York invaderes av 8-bits-skapninger. Gåsehudframkallende bra gjort.

Written, directed by Patrick Jean
Director of Photograhy Matias BoucardSFX by Patrick Jean and guests
Produced by One More Production

Montréal

2012-01-14T21:46:00.002+01:00

Vakkert magasin på Issuu, nå. Jeg har aldri vært i Montréal, men har fram til nå alltid hatt litt lyst. Nå har jeg kjempelyst.

Open publication - Free publishing - More cafes

En norsk señor er klar for verden

2012-01-13T10:42:00.001+01:00

I går kveld lanserte Jan romanen sin. Det hele fant sted i Caféteatret på Grønland. Et fantastisk flott sted. Det har tidligere være metodistkirke. De skulle bare ha visst, metodistene, hva som en dag kom til å ble lest fra scenen der. Hah. Stint av folk. Jeg fikk ikke plass nede og måtte frakte champagnen og meg selv opp til galleriet. Det var forfattaren som sjølv las. Jan er flink til å lese. Hadde folk i sin hule hånd. Jeg har begynt på boka selv. Den er vanskelig å legge fra seg. Jeg gleder meg til jeg kommer hjem fra jobb i dag og kan lese videre.

Fet nødhjelp fra Brasil

2012-01-10T15:01:00.000+01:00

Nyheten om norsk smørmangel nådde også den andre siden av jordkloden, Brasil. Eksen min var på juleferie der og en felles venn av oss, Celso i Rio de Janeiro, sendte med ham hjem en gave til meg: En boks brasiliansk smør. Av 1a qualidade, naturligvis. Spøk til side. Personlig har jeg ikke brydd meg så mye om smørmangelen. Jeg kjøper aldri smør. (Noe som også henger sammen med at jeg lager lite mat.) Men godt smør på brødskiva, liker jeg. Det klasker jeg gjerne på, sånn for variasjonens skyld, i stedet for den kolesterolnedsettende Vita-margarinen som jeg normalt bruker.

Jeg fant også tyven

2012-01-09T13:12:00.002+01:00

Forleden hadde VG en historie om en fyr som fikk mobilen sin tilbake gjennom tjenesten "Find my iPhone": "...en applikasjon som gjør at du kan logge deg inn på telefonen din via en pc. Deretter kan du fjernstyre den ved for eksempel å låse telefonen, slette sensitiv informasjon eller lokalisere nøyaktig hvor telefonen befinner seg på et kart."

Jeg mistet også iPhonen min. I en pub på Grünerløkka. Plutselig lå den ikke lenger i lomma. Puben jeg befant meg i hadde ikke Internett, men det hadde kaffebaren på den andre siden av Birkelunden. Så jeg krysset lunden og logget meg på nettet, sendte en ulende lyd til telefonen og ba tyven returnere den. Særlig om det skjedde. Men jeg kunne se på kartet at han beveget seg ned Thorvald Meyers gate og krysset Schous plass for å så svinge inn igjen til høyre og luske ned Storgata. Jeg tok beina fatt og i Apple-butikken i Operapassasjen logget jeg meg på igjen... Og slik fortsatte La Børgita en times tid, til tyven satt seg på en pub i Smalgangen på Grønland. Da var det bare å gå inn. Han så veldig forskrekket ut. Jeg husket ham også fra puben på Løkka. Han nektet selvsagt først, med et bredt smil, men ga seg da jeg forklarte ham hvordan jeg hadde sporet ham opp. Da han sa at jeg skulle få telefonen tilbake hjvis jeg ga ham 200 kroner, truet jeg med å ringe politiet... Og så dro han endelig min elskede iPhone 4 opp av bukselomma. Jeg burde nok ha ringt politiet, men... Jeg syntes litt synd på ham også. Stusselig og helt nederst.

Señor Stig

2012-01-08T16:41:00.002+01:00

Kameraten min Jan debuterer snart med en roman på Aschehoug. Det gleder jeg meg til. Jan er flink. Jeg har ennå ikke lest den, men regner med at det blir mulig å slå kloa i et eksemplar på lanseringsfesten på onsdag. Og omslaget er supert! Det er det eksen min som har laget.

Dette skriver forlaget:

Stig Ravnaas har rømt fra alt, også seg selv. I Tarifa, helt sør i Spania, driver han et uregistrert pensjonat. Luksuriøst er det ikke. Ytterdøra er vrang, og badet lukter mugg. Det blåser surt, og Solkysten er definitivt et stykke unna. Men stedet er hans, her bestemmer han.

Etter tretten år i eksil dukker plutselig tre personer fra hjembygda hans opp: En guttunge på rømmen og to middelaldrende damer som skyver sengene sine sammen og tar seg til rette. En dag bærer de en skipbrudden afrikaner i hus. Stig vurderer først å kaste dem alle på dør, men etter hvert får både han og gjestene ambisjoner på vegne av den vergeløse mannen, og det blir strid om rettigheter og eierskap.

Fem personer på avveie havner uforvarende under samme tak. De knyttes sammen i et overraskende skjebnefelleskap som ikke etterlater noen av dem upåvirket.

Formal Friday

2012-01-06T12:32:00.003+01:00

Én gang i måneden har vi, ellers mer eller mindre uformelt kledte kommunikasjonsfolk her i byrået, noe vi (og også andre byråer som gjør det) kaller Formal Friday, anti-tesen til Casual Friday som grep om seg i den dresstunge ny-jappetiden på slutten av 90-tallet. Først kan dere hvilke øynene på Geir og Siv. En touch Mad Men, der. Deretter Bernard, som har sin egen, arty vri på "formal". (Jeg har fått lov av dem alle til å poste bildene.)

Nattsol

2012-01-05T16:13:00.002+01:00

Jeg har noen skikkelig talentfulle kollegaer, her jeg jobber. En av dem heter Lars og lager god musikk. Jeg er sikker på at en god koreograf kunne gjort noe stilig basert på dette.

Dubwoofa - Night Sun by Dubwoofa (Dub Police)

Paris, desember

2012-01-04T00:33:00.000+01:00

Manhattan memories

2012-01-03T21:50:00.000+01:00

Jeg har lest den amerikanske forfatteren Edmund Whites City Boy. My life in New York during the 1960s and 1970s (2009). Jeg fant boka i en bokhandel i Brüssel, da jeg var der sammen med eksen for et par år siden (du finner ikke bøker av White i engelskavdelingene i norske bokhandlere, han er heller ikke oversatt til norsk). Siden har City Boy bare blitt liggende i en haug hvor den har stirret anklagende på meg, det er alltid noe mer presserende som dukker opp og som krever å bli lest der og da. Helst noe som alle andre leser. Det er jo stort sett de bøkene som alle andre leser, vi leser her i Norge. Men jeg tok nå Whites bok med meg hjem til Vestlandet i jula. Det er jeg glad for. Der lå jeg og leste om homselivet i New York, mens foreldrene mine fôret meg med kaker og sjokolade. City Boy er like vanskelig å legge fra seg som en eske Kong Haakon.

White er en romanforfatter som jeg setter høyt. Har lest mye av ham. Men dette er ingen roman. Det er en selvbiografi fra en spesiell periode i livet hans. White kom fra midtvesten til New York i 1962, sammen med kjæresten Stan, og flyttet til Paris i 1982. Det var i New York han ble forfatter. Det er spennende og deilig lesning. Mye sex. Mye sladder. Mange inside-historier. "Knausing" over en lav sko. White menget seg med en rekke superstjerner, som Susan Sontag og Robert Mapplethorpe. I et Q&A helt på slutten av boka, betror White oss at han leker med tanken på å skrive en bok om livet sitt i Paris på 80-tallet. Den gleder jeg meg til.

Grønn vestlandsjul

2012-01-01T18:00:00.001+01:00

Jeg er jo fra Vestlandet, og der er som oftest jula grønn. I hvertfall hvis man bor ute i havgapet. Dette er tatt fra soveromsvinduet til nevøen min Johan. Jeg bodde på rommet hans, mens han var med kameratene sine på Kvamskogen for å feste inn det nye året og gå på ski. Det er ikke sjøen du ser, men nesten. Mild, tykk luft, full av liv og grønt. Damp fra jorda. Ikke den iskalde, tynne, den som skjærer i lungene som en skarp kniv, vinter-Oslo-lufta.

Paris, desember

2012-01-01T02:49:00.001+01:00

Den store Munch-utstillingen i Paris

2011-12-30T23:49:00.001+01:00

Jeg var med to skjønne venninner til Paris i uka før jul og der fikk vi med oss den fantastiske, gedigne og mye omtalte Munch-utstillingen i Centre Pompidou. Den varer til 23. januar, så er du i den franske hovedstaden før dét anbefaler jeg på det varmeste et besøk. Her er hentet inn det ypperste av Munch-greier fra alle verdenshjørner. I ett rom kan du for eksempel se seks-åtte av hans ikoniske bilder samlet. I rommet ved siden av, de samme bildene, men i andre varianter, stilt ut på samme måte. Stilig. Utstillingen har også fotografier, filmer (Munch laget filmer) og skisser. Jeg tror vi kom til rett tid. Ingen kø. Midt i franskmennenes lunch. Men da vi hadde sett utstillingen ferdig (den var i øverste etasje) og skulle ned igjen, hadde det samlet seg en betydelig horde. (Fin kø, forresten. Slik ser aldri køer i Norge ut.)

Store forventninger til jula og dette

2011-12-17T17:42:00.003+01:00

Herregud, så lovende dette ser ut! Jeg får frysninger. Sendes på BBC i jula. Håper NRK kjøper serien, også. Det gjør de nok. Agent Scully gjorde en super innsats i Bleak House og det er ut som om hun kommer til å gjøre en minst like god innsats som Miss Havisham i Store forventninger. Neste år er det for øvrig 200 år siden Dickens ble født. Det kommer til å skje mye i Storbritannia, da. Jeg håper det kommer ut noen gode nyoversettelser i Norge.

World Watches as Norway Runs Out of Butter

2011-12-12T18:21:00.000+01:00

Den norske smørkrisa er internasjonale nyheter. I hvertfall på Manhattan-baserte Gawker.

"Norway, which so kindly gave to the United States our entire upper midwest, is now in need of help. Will we stand idly by, or do the right thing?" skriver de medfølende.

Gawker har heller ingen sans for danskenes latterliggjøring av oss – at de har sendt oss usle 1000 pakker smør i nødhjelp! Så i ekte amerikansk call to action-ånd skriver derfor Gawker: "How many people must go without butter for the winter? How many photos of greaseless, thin Norwegians must we see for us to do the right thing? Which is, invade Denmark, install a puppet democracy, and then leave ten years later."

Selv må jeg si at dette er en "krise" som interesserer meg lite, hvis jeg skal bli litt alvorlig i noen sekunder. Og som jeg egentlig ikke forstår. Skal det virkelig så lite til før det blir "krise" i Norge? Jeg tror nok smørmangelen kan være krise for restaurantbransjen, men folk flest lider ikke. Det nekter jeg å tro. Det er mye spennende man kan lage uten smør.

Ung og gammel

2011-12-04T16:43:00.001+01:00

Det er på tide

2011-11-30T16:20:00.001+01:00

Hvorfor er Oslo så mørk?

2011-11-25T17:31:00.001+01:00

På vei hjem fra jobb i går gikk jeg forbi krysset foran gamle Schous bryggeri og forbi noen utlendinger (jeg tror de var turister) som utbrøt: "Så mørkt det er her!" Jeg har aldri tenkt på det krysset nederst i Trondheimsveien som spesielt mørkt, men jeg har vel blitt vant til det. Like vant som jeg det siste året har blitt til å alltid være på vakt når jeg går på gata etter mørkets frambrudd. (Og det er ganske tidlig, i vinterhalvåret.) Og da de turistene hadde passert, kom jeg til å tenke på at dét var også noe av det min tidligere portugisiske kjæreste sa, da han første gang kom til Oslo. At det var så mørkt her. Så utrolig få gatelys.

Har en av verdens fremste energinasjoner en av verdens mørkeste hovedsteder?

Address is approximate

2011-11-25T17:14:00.001+01:00

Hvem har sagt at roboter ikke kan drømme? Eller har reiselyst? Google Street View kan brukes til så mangt. Også til å lage nydelig animasjonsfilm.

Slik ble filmen laget.

På tide at drikkevannet også får skylda for homseriet

2011-11-22T22:45:00.001+01:00

En peruansk ordfører påstår at drikkevannet i byen hans gjør at de mannlige innbyggerne foretrekker mannlige partnere fremfor kvinner, melder Dagbladet, som nå også viser en overraskende interesse for i peruansk drikkevann. Alle trenger vann. Ordføreren også. Så nå ser en oppskjørtet La Børgita for seg en peruansk kystby (Huarmey, heter den for øvrig) med en befolkning som i sin helhet bedriver hemningsløs homsing (ordføreren og hans menn) og mens alle kvinnene (det finnes ikke lesber i Peru) hyler, vansmekter og kaster seg i havet. Men jeg tror ordfører José Benitez har helt rett, jeg. Hvorfor skulle han ikke det? Vannet får så altfor sjelden skylda for denne uskikken. Vann er liksom så hevet over alt. Det er så jævla moralsk, vannet. Dessuten er vann en fin og ting å anklage. Vannet blir ikke såret. Vannet tar ikke til motmæle. Vann er vann.

Jeg ser for øvrig ikke bort fra at Josélito kan ha leid seg en spanskdubbet DVD-versjon av den sannferdige, amerikanske dokumentaren It's in the water (1997) og tatt affære.

I natt var jeg i limbo

2011-11-21T16:07:00.001+01:00

Jeg elsker å spille, har en PlayStation 3, men det er sjelden jeg finner spill som engasjerer meg. Kanskje fordi jeg vil at spillene også skal være vakre (det jeg definerer som vakkert) og ha en helt særegen stemning. Forrige gang jeg hadde den opplevelsen, var med Ico. Og japanerne som lagde det spillet, har et nytt et på trappene som vi alle håper blir lansert til neste år. Men nå (dvs. i går) oppdaget jeg et nytt, et. Limbo, heter det. Lastet det ned fra PS3 sin online-butikk. Kun kr. 99. Limbo er utviklet av et dansk selskap. De danskene, altså. Helt fantastisk. Satt i mitt eget lille limbo til langt på natt og prøvde å ikke drukne, bli spist av megaedderkopper eller få kroppen most i revesaksa. Klarte ikke å rive meg løs. Er noe over halvveis, men skal nå roe det litt ned for å få spillet til å vare.

Limbo har en liten gutt i hovedrollen, men det er slett ikke et spill for barn. Ikke søtt. Det er mørkt, stille, sumpete, øde og helt, helt forferdelig. Gøy, altså.

Pina dø

2011-11-20T19:40:00.001+01:00

... noe av det beste jeg har sett av ballett. Pina Bauschs Vollmond (2006) i ettermiddag, i Operaen. Det er stilig med vann på scenen. Jeg tror de som satt på første rad ble litt våte. Har sett noen Bausch-forestillinger før, og elsket dem alle, men denne blir nok stående i en særstilling. Det er ikke alltid lett å forklare hvorfor. I mitt tilfelle var det kanskje en egen sinnstemning i moi. Jeg har ennå ikke fått kreket meg på kino og sett Wenders' 3D-film om henne, men nå skal jeg få ut fingeren.

Og ikke minst er monsteret feminint

2011-11-15T19:21:00.001+01:00

Jeg vet at det å skrive bloggposter om hvor teit man synes Dagbladet er, ikke er så veldig hot. I de siste årene har teit og Dagbladet liksom utviklet seg til å bli synonymer i det norske språk. Bare man tenker på den avisa kan man formelig kjenne at hjernecellene kortslutter. Men allikevel. Forsiden i dag, dere? Hvor Breivik får sitt pass påskrevet? Tre ord i krigstyper. Ynkelig. Iskald. Feminin. Akkurat. Feminin. I virkeligheten på desken i Dagbladet hører liksom de tre tingene helt naturlig sammen. En slags tabloid treeninghet som sammen danner de nifse bestanddelene i det som liksom skulle bli massemorderen. Den sitter dypt den der med feminine menn. Til og med i homsemiljøer er feminine menn en pariakaste i pariakasten. Og Dagbladet gjør ingen ting for å legge seg på et annet nivå. Det er lenge siden jeg sluttet å kjøpe den avisa. Og jeg har aldri, aldri siden lurt på hvorfor.

Nå er det jul

2011-11-09T17:04:00.000+01:00

I want

2011-11-08T16:00:00.001+01:00

Venezia, for noen dager siden

2011-11-08T11:13:00.002+01:00

Uptown Downstairs Abbey

2011-11-01T14:45:00.001+01:00

Fantastisk morsom parodi proppet med stjerner. Jennifer Saunders Maggie Smith er nesten bedre enn Maggie Smiths.

Sammenhenger

2011-10-30T18:31:00.002+01:00

Det tegner til å bli en ny, trist voldtektshelg i Oslo. Minst tre voldtekter, så langt.

Jeg tror at årets voldtektstsunami er en del av en større sammenheng. Ja, jeg tror faktisk det er en sammenheng mellom alle voldtektene og det faktum at jeg kan bli tilbudt hasj og heroin ved inngangen til Grønland t-banestasjon – selv om det står en politibil med to politimenn inni, bare 50 meter unna. Jeg tror det er en sammengeng mellom voldtektene, det at selgeren ikke bryr seg om politimennene, og at jeg har blitt så nummen i forhold til den massive narkotikakriminaliteten rundt meg, at jeg ikke tar meg bryet med å gå bort til politibilen, banke på ruta, fortelle dem at de er på jobb, gjøre dem oppmerksom på at det i en radius av 200 meter trolig blir omsatt mer narkotika enn noe annet sted i Norge og at nulltoleranse, i tillegg til å handle om ressurser, handler om den enkelte politimanns framferd.

For alt dette ser også de som voldtar, og opplever Oslo som en fristad.

Fleip eller fakta?

2011-10-28T14:47:00.001+02:00

I følge Bibelselskapet som utgir nyoversettelsen av Bibelen, skal den sortere under bokhandlernes lister for "fiksjon". Ikke "fakta".

Nyoversettelsen topper nå fiksjonslista, foran forfattere som Nesbø og Samartin.

Egentlig enig i listevalget, men ikke på samme måte som forlagssjefen – som mener at Bibelen er fiksjon fordi: "Det er en samling skrifter i forskjellige sjangre, blant annet poesi."

Er det altså formen som avgjør om det som står der er sant eller oppdiktet? Betyr det at det er det journalistiske språket som nå har enerett på å framstille fakta? En ikke helt ukomplisert tanke å ta med seg videre. Spesielt for kristenfolket.

Men på den annen side: Fiksjon kan også være "sannere" enn fakta.

En dame til å bøye seg i støvet for

2011-10-27T22:36:00.002+02:00

Hjelp den som hjelper

2011-10-25T22:52:00.001+02:00

Og ikke la ham, eller henne, i stikken.

Man skal alltid manne – og kvinne – seg opp og hjelpe folk i nød. Det er noe av det som gjør deg til menneske. Forleden sene kveld, på vei hjem fra byen, ble en kollega av meg vitne til at to karer prøvde å rane et par (en mann og en kvinne). Han grep inn. Mannen og kvinnen løp sin vei og kollegaen min ble alene med ranerne som ranet ham... Og ga ham et kutt over øyet med en kniv. Dette hadde kanskje ikke skjedd hvis det var tre mot to. Jeg bare nevner det, i disse anarkistiske tider i Oslos nattegater.

New Look

2011-10-24T21:52:00.002+02:00

Bloggen min har fått en skikkelig ansiktsløftning i dag. Den har fått et såkalt "dynamisk design". Men en del ting forsvant i overgangen. Listen over blogger som jeg leser, tvitterstrømmen min og presantasjonen av meg, er, såvidt jeg kan se, borte. Poff. Synd. Men nå skal Børgeking få se slik ut, en stund.

Høst i Conradis gate

2011-10-24T21:47:00.001+02:00

Som er på Sofienberg, hvor jeg bor. Selv om bildet er idyllisk er verken denne eller gatene rundt særlig trygge etter mørkets frambrudd. Her har det den siste tiden vært flere voldtekter. Og jeg har blitt ranet. Jeg har bodd i Oslo i 25 år og for første gang føler jeg meg utrygg. Når jeg er ute og sen, tar jeg drosje hjem. Helt fram til døra. Selv om spaserturen er kort. Og har jeg kvinnelige gjester på besøk, og mørket og "roen" har senket seg, har jeg begynt å følge dem ut til drosjen. Om natten er området nærmest for en krigssone å regne. Noe forferdelig har skjedd i Oslo. Det blir verre og verre. Jeg vil ha byen min tilbake.

Spooky og kul

2011-10-24T10:55:00.001+02:00

Internet Story from Adam Butcher on Vimeo.

Til deg som trodde at Brokeback Mountain var homsete

2011-10-22T11:36:00.000+02:00

Algie the miner, fra 1912.

Her selges det dop

2011-10-18T10:33:00.000+02:00

Noe lærer man av ungdommen. Som at dette, sko slengt over ledninger, betyr at det selges dop i området. Det er mange sko slengt over ledninger i Oslo, for tiden. Dette bildet er tatt i Rathkes gate på Sofenberg, ikke så langt fra der jeg bor. (Tok bildet på veien til jobben i dag.) Nå har de skoene hengt der så lenge at jeg egentlig ikke tror at det var derfor de havnet der i utgangspunktet, men det selges dop i Rathkes gate også, ja.

Bokhylleporno

2011-10-16T15:47:00.003+02:00

NRK har hatt konkurranse om Norges fineste bokhylle. Og hylla som vant er virkelig imponerende. Allikevel visner den sammenlignet med bokhyllene man finner på denne siden, Bookshelf Porn. (Porn for book lovers. A photo blog collection of all the best bookshelf photos from around the world for people who *heart* bookshelves.)

Selv deltok jeg ikke i bokhylle-konkurransen. Jeg har ingen bokhylle å skryte av. Bøkene er fordelt litt her og der i leiligheten. Mesteparten befinner seg i en annen leilighet enn den jeg bor i.

Men denne hylla mi er litt søt, synes jeg. Her fikk vi en snekker til å lage en liten, smal sak ved soverommet. Praktisk. Gjør det lett å raske til seg noe på vei inn til senga, liksom.

For øvrig tror jeg dette er framtidens bokhylle. Og det er nok grunnen til at bokhyllefokuset er så stort fortiden. Vi forstår at den er i ferd med å forsvinne og er allerede i ferd med å få et nostalgisk forhold til den.

Dagens fun fact

2011-10-11T21:52:00.002+02:00

Ta de to siste tallene i fødselsåret ditt og legg nummeret sammen med alderen din (det du har fylt eller fyller i år) og summen blir 111.

Skal det være en, Marrta?

2011-10-10T22:45:00.002+02:00

Var i NRK-butikken på Marienlyst på lørdag. (Hadde et gavekort der som bare jeg måtte få brukt før det utløp.) Det er en fin butikk. En reise inn i NRK-verdenen. Også min barndoms verden. Jeg elsker NRK. Kjøpte julegaven til faren min (jada, men jeg er alltid tidlig ute, å kjøpe gaver er gøy, har allerede kjøpt alle julegavene til hele slekta, nå), en DAB-radio til meg selv og denne t-skjorta.

Er ikke dette litt tidlig?

2011-10-08T19:19:00.001+02:00

Rimbaud? Ja, Rimbaud

2011-10-02T15:20:00.001+02:00

Edmund White er en romanforfatter som jeg setter stor pris på. Noen ganger skriver han biografier, og de er gode de også. Og det er fordi White er forfatteren, at jeg nå har lest en biografi om den franske poeten Arthur Rimbaud (1854 – 1891). Det tviler jeg på om jeg ellers hadde gjort. Det er så mange bøker i denne verden som står i kø og venter på å bli lest. White tar for seg en ung og vill fyr som skrev de beste diktene sine i tenårene, homset, drakk og skremte folk i Paris og London sammen med med-poeten Paul Verlaine, sluttet å skrive før han var fylt 21 år, manipulerte folk, prøvde seg på bisniss i Afrika og døde bare 37 år gammel. Det er en kort, presis, underholdende og trist page turner-biografi på under 200 sider. Anbefales.

Jeg kan også anbefale tre andre biografier av White, som jeg har hatt glede av. Den som regnes som den autoriative Jean Genet-biografien, en liten, morsom og ganske skrullete en om Marcel Proust og Whites egen foreløpige selvbiografi. (Det skal legges til at mange av Whites romaner også har sterke selvbiografiske trekk.)

Internett, viktigere enn dating, venner og musikk

2011-09-26T16:49:00.001+02:00

I Cisco Connected World Report 2011 er nærmere 3000 studenter og unge profesjonelle under 30 år fra 13 land verden over intervjuet om deres internettbruk. Mange interessante funn.

Blant annet svarer to av fem studenter at internett er viktigere for dem enn dating, omgang med venner og musikk. Og to av fem studenter har ikke kjøpt en eneste «fysisk» bok i løpet av de siste to årene – eller noensinne.

Duskelue for deg som ikke er i ferd med å kræsje med den hjemmebygde gressklipper-ola-bilen

2011-09-26T12:43:00.000+02:00

I dag er det den internasjonale språkdagen. Jeg lurer på om det også finnes en internasjonal innholdsdag, dvs. en dag for det som språket, utover seg selv, skal formidle?

Jeg får Groupon-mailer i innboksen hver dag. De har jeg frivillig bedt om. Kjøpe kuponger, har jeg også gjort. Noen av dealene er virkelig gode. Men tekstene som dealene kommer med og som man bør lese for å skjønne hva man får...? Jeg forstår at det er en utfordring for tekstforfatterne å gjøre disse produktene interessante, men allikevel.

Litt fra dagens Groupon-dose:

Om kjemisk peel: "Huden er det viktigste vi har ettersom den holder alle bitene på plass."

Om foryngende ansiktsmaske: "Om komplimentene virker å komme i sneglefart er det fullt mulig å ta det til etteretning, og faktisk gjøre noe med det."

Om lue med dusk: "Er man i opphetede situasjoner gjelder det å holde hodet kaldt, som i ørkenen, på eksamen eller om man er i ferd med å kræsje med den hjemmebygde gressklipper-ola-bilen. Er det kaldt må man derimot tenke motsatt."

Eller kanskje det ikke er så farlig. Seriøst.

Woodkid, "Iron"

2011-09-24T13:14:00.002+02:00

Den beste scenen

2011-09-13T21:23:00.000+02:00

Livet, dere. Jeg er liksom bare klar for dette, akkurat nå. Jeg vet. Det er bare helt homo, men jeg er en sucker for from rags to riches. Det hjelper liksom ikke at Emilys Stormfulle høyder egentlig er bedre enn søstera Charlottes Jane Eyre. Hvem bryr seg om litterær kvalitet når alt står på spill? Jeg heier på Jane, jeg. Og Julia. Når Lauren Wood etterhvert begynner å synge "Fallen" i denne filmhistoriens mest eksistensielle scene, er det ikke til å holde ut.

Glamorøstrist mandag

2011-09-12T13:09:00.000+02:00

Slik så det ut inne på stua, da jeg kom ut fra soverommet mitt i dag tidlig. Så jeg måtte bare bryte ut i sang.

Hvor jeg var i dag for ti år siden

2011-09-11T14:28:00.000+02:00

Da flyene kjørte inn i tårnene i New York, var jeg på Sats på Sagene. Jeg jobbet i et reklamebyrået McCann. Det lå, og ligger fremdeles, i glamorøst ombygde lokaler i Myrens Verksted. Det var etter jobb. Jeg pleide å ta kick puls-timer sammen med kollegaen min Tone, prosjektleder. Men denne dagen gikk jeg alene og valgte heller tredemølla. Med CNN på skjermen foran meg.

Og da.

Nyhetsoppleseren ser plutselig rar ut i fjeset og setter over til New York. Røyk velter ut av det ene WTC-tårnet. Flere andre som trente pakket sakene sine og gikk hjem. Jeg, og noen andre, skrudde ned farten på tredemøllene og trasket videre, mens vi fulgte de dramatiske nyhetene. Det var umulig å rive seg løs fra skjermen. Helt til fly nummer to kræsja. Der og da. På direkten. Da skjønte jeg at dette handlet om noe mer enn en tilfeldig katastrofe. Uten å dusje eller kle meg om, gikk jeg ned Grünerløkka og hjem og slo på TVn. Der forble den påslått til langt på natt, mens kjæresten og jeg satt klistret, snakket med venner på telefonen, drakk te og virkelig lurte på om verden var i ferd med å gå under. Den gjorde jo ikke dét, men av og til tenker jeg at det kanskje var mer nære på enn vi aner.

Årets siste sommerfugler koser seg med kvae

2011-09-10T14:57:00.000+02:00

Manga-opera

2011-09-10T00:40:00.001+02:00

Jeg har vært i Operaen i kveld. War Sum Up. Gjestespill i forbindelse med Ultima-festivalen. Musikk av The Irrepressibles. Tekster fra klassisk Noh-teater. Sunget på japansk. Framført av det latviske radiokoret. Produksjonen er ved danske Hotel Pro Forma, et internasjonalt laboratorium for scenekunst og installasjoner. Gripende, stilig og voldsomt. Det er jo fredag i dag og gøy, men forestillingen som begynte klokka 19.30 og bare varte i 80 minutter, knocket meg allikevel slik ut at jeg etterpå bare måtte si hadet til de andre, vrikke meg hjem og sette meg i en stol.

I dag ble jeg SOS-fadder

2011-09-08T00:20:00.000+02:00

Og et barn i Latin-Amerika kommer snart til å få det mye bedre. Jeg er spent på hvordan dette fadderskapet kommer til å forløpe. Jeg gleder meg. Jeg er så glad for at jeg har gjort det. Om to uker får jeg en velkomstmappe og vite mer om barnet.

I kommunikasjonsbyrået hvor jeg jobber, Itera Gazette, har vi mange fine kunder som det er berikende å jobbe med. En av dem er SOS-barnebyer. Vi lager det kvartalsvise magasinet for dem (det som går ut til alle fadderne i Norge, jeg jobber ikke med det). Men Vibeke (den dyktige designeren for magasinet) og jeg (tekstforfatter) har nettopp laget en (i all beskjedenhet) smashy kampanje for SOS-barnebyer som handler om testamentariske gaver. Og for tiden skriver jeg tekstene til nye nettsider for dem. Det er en omfattende jobb som, for å si det forsiktig, har satt sine dype spor. Akkurat nå føler jeg at SOS-barnebyer driver med det viktigste på jord. Det finnes ikke noe viktigere. Jeg får nesten ikke sove om kvelden. Jeg ruller rundt i Tempur-senga mi (som er så kostbar at den kunne ha hjulpet et barn gjennom hele oppveksten). Det kverner i meg. Bildene av de ungene. Historiene. Hyl.

Jeg har drevet mye research og blitt svært imponert. SOS-barnebyer ble startet etter andre verdenskrig, en krig som (så mange andre kriger) gjorde mange barn foreldreløse. I dag er det SOS-barnebyer over hele verden. Sårbare barn får et trygt hjem med søsken, en omsorgsfull mor, utdannelse og en mulighet til å skape seg en framtid. Til og med i Norge er det en SOS-barneby. Det visste du kanskje ikke. Og det koster bare 250 kroner i måneden å være fadder. Hallo? To flasker vin? En billigkrem fra Clinique? Et ensomt, levende, virkelig og forlatt barn som livredd har rekt gatelangs og sovet bak søppel-containere et sted i verden får faktisk hele livet sitt forandret ved at akkurat du blir fadder. Ved at akkurat du tar avgjørelsen. Nå! (Og ikke på et eller annet udefinert tidspunkt en gang i framtiden. Kanskje.) Dette er ikke billig retorikk. Det er faktisk slik det er. Livet er ingen piknik. De desperate ungene er der ute, i skrivende stund. Og det er millioner av dem.

Det er noe med meg og barn som ikke har det bra. Det setter meg helt ut av spill. Barn skal ha det bra. Alle barn har krav på trygghet, omsorg og å bli sett for den de er.

Morsomt valgstunt fra KrF

2011-09-05T15:49:00.003+02:00

Jeg kommer aldri til å stemme på folkene i KrF, men kreative er de. Det skal de ha. Har sans for denne "kontaktannonsen" i papirutgaven av Bergens Tidende. Enkel og kul. Slik skal det gjøres. Den har ikke gått upåaktet hen.

Jeg vinner nok Leverpostei-konkurransen

2011-09-04T16:40:00.002+02:00

Gratulerer med 50-årsdagen, Bokklubben!

2011-09-02T14:17:00.004+02:00

I dag fyller De norske Bokklubbene, eller Bokklubben, 50 år. Dagbladet har en fin artikkel om jubileet, i dagens nettavis. Jeg har selv jobbet en liten periode i Bokklubben, eller i Den norske Bokklubben, selve "ur-bokklubben". Det var en jobb jeg hadde etter at jeg sluttet som journalist og før jeg begynte som tekstforfatter i reklamebransjen.

Dette var på midten av 90-tallet, i en av Bokklubbens mange glansdager. Jeg jobbet som redaktør II, som var stillingsbetegnelsen jeg etterhvert fikk. Det vil si at jeg ikke var selveste redaktøren, for det var det dyktige Torhild Viken som var, men at jeg var en av dem som jobbet med presentasjonene av bøkene i medlemsbladet Bindestreken. På denne tiden var Internett i startgropa (i hvertfall for folk flest) og nesten all kommunikasjon med medlemmene foregikk gjennom posten. Jeg vet ikke hvor stort opplag Bindestreken hadde, jeg vet bare at det var stort og at jeg hadde en viktig jobb. I hvertfall følte jeg at jeg hadde en viktig jobb.

Torhild og Bokklubben ga meg også muligheten til å sette mitt eget preg på noen av utgivelsene. Den gang var Månedens Bok en egen og forseggjort utgave fra Den norske Bokklubben. Eget og solid bokutstyr med eget omslagsdesign. Utgaven fra Bokklubben var alltid mye finere enn originalutgaven fra forlagene. I Bokklubbens utgave av Emily Brontës Stormfulle høyder skrev jeg etterordet. Det la jeg mye arbeid ned i. Det var stas. Men det var også noe jeg hadde greie på. Hovedoppgaven min i litteraturvitenskap, handlet om den viktorianske romanen.

At nordmenn er et boklesende folk mener jeg at Bokklubben har en stor del av æren for. Norge er ingen urban nasjon og svært mange har lang vei til nærmeste bokhandel. At jeg har blitt så glad i litteratur som jeg har blitt, skyldes at jeg vokste opp i et hjem med bøker. Og i et hjem som fikk stadig nytt påfyll av dem. Selv om vi vokste opp i ei lita bygd helt nord på Askøy. De fleste av disse bøkene kom fra Bokklubben. Vi er nesten like gamle, Bokklubben og jeg. Allerede før jeg flyttet hjemmefra for å gå på gymnaset (som det het, da) i Bergen, hadde jeg rukket å bli glad i Blixen og Remarque.

Jeg har fremdeles god kontakt med folk der. Det har jeg hatt helt siden jeg sluttet. Noen fra min tid jobber der fremdeles og nye har kommet til. Selv om jeg har nok å gjøre og stort sett ikke tar frilansoppdrag, gjør jeg det for Bokklubben. Jevnlig sender de meg forespørsler om å presentere bøker for medlemmene. Egentlig har jeg jo ikke tid, men jeg synes det er så gøy at jeg (stort sett) ikke klarer å si nei.

Da jeg bodde i Lisboa, rundt 2005, kom Bokklubben-redaksjonen til meg på et uforglemmelig skrivekurs-besøk.

Oslo, 31. august

2011-08-31T22:36:00.011+02:00

Jeg har vært på premiere i dag, på selveste 31. august, i Vika på kinoen der. Joachim Triers Oslo, 31. august. Anbefales på det varmeste. Var, fin og grusom.

Hovedrollen er det Anders Danielsen Lie som har. Han er nydelig. Han har et sånt ansikt som man aldri blir lei av å se på. Det høres kanskje helt rart ut, men når jeg ser på ansiktet hans får jeg, av alle ting, assosiasjoner til ansiktet til Ingrid Bergman. Ja, bare le du. Du tenker kanskje at dette er noe jeg synes fordi jeg er homo og Danielsen Lie liksom er megasøt. Men hallo. Alt speiles i det følsomme ansiktet, uten de for store faktene. Han er bare ståpelsframkallende knallgod. (Jeg så ham også i Reprise. God, der og, men bedre i denne.)

Alle skuespillerne leverer. Man tenker ikke på at de spiller. Den største overraskelsen for meg var Hans Olav Brenner. Han spiller kameraten til Anders. Mens Anders er en rehabilitert narkoman som sliter med en enorm tomhetsfølelse, er Hans Olav den vellykkede familiefaren. Brenner gir filmen en lettere, humoristisk touch som den trenger.

Oslo, 31. august er på mange måter en Oslo-film. De er det ikke så mange av, selv om noen ellers i landet kanskje vil være uenige med meg i det. Oslo, er ikke som New York, Paris eller ... ja, Lisboa, for den saks del, en by som er så kameravennlig at den egentlig blir hovedpersonen i filmen. Men her er Oslo absolutt en sentral biperson. Oslo er vakker. Ikke klisjé-vakker, men rufsevakker og interessant. Hemmelighetsfull. En by å være og leve i. Slik Woody Allen i et mørkt lune kanskje ville ha manet den fram, hvis dette var byen hans. Det var deilig å se Oslo så fint innside-filmet.

Filmen ga meg også assosiasjoner til de slentrende franske nybølgefilmene fra 60-tallet.

Jordskjelvet i New York

2011-08-29T11:22:00.001+02:00

Som dere nok har fått med dere, ble New York forleden rammet av det kraftigste jordskjelvet på 100 år. Et yoghurtbeger fikk hard medfart og veltet. Et bilde løsnet og endte på skeiva, mens en solsikke datt nesten ned fra bordet. Bildene som ikke sjokkerer, ser du her. Jeg fikk i dag en e-post fra min amerikanske venninne Leslie som bor i en bygård i Hell's Kitchen på Manhattan. Hun skriver:

"I didn't even notice the earthquake earlier in the week as I was out and about. Two neighbors were home...one on the 4th floor and one on the 5th floor. Wilmer thought at first he might be having a heart attack and Julie thought "oh I hope I'm not pregant again". Both were just experiencing the novelelty of the building swaying which made them feel a bit woozy."

Og endelig er hagefesten i ferd med å slippe taket i kroppen

2011-08-28T15:29:00.001+02:00

Det er søndag og endelig begynner Aschehougs hagefest, den som gikk av stabelen på torsdag, å slippe taket i kroppen min. Jeg har hatt lett hodepine helt fram til i dag. Nå, på ettermiddagen, er den helt borte. Puh. Hærli. Det ble mye vin, for å si det forsiktig. Og ikke noe mat. Det er alltid mye godt å spise på disse hagefestene. Men køene var rett og slett for lange. Jeg orket ikke kaste bort verdifull tid på å stå i dem. Jeg ville løpe rundt og feste og skravle. Så da gjorde jeg dét. Løp rundt og festet og skravlet. Og drakk vin. Altfor mye vin. (Og da må man på toalettet. Det var også lange køer foran toalettene, men siden det var satt opp bærbare pissoarer, slapp gjestene som hadde penis å stå i kø.) Litt dramatikk var det på festen. En dame falt om og ble liggende i gresset og Mads Nygaard (husker jeg ikke feil) måtte stanse musikken, gripe mikrofonen og spørre om det var en lege til stede. Jeg vet ikke hvordan det gikk med henne. Jeg håper det gikk bra.

Hagefesten er egentlig en ganske kort affære. Fra kl. 16 til 19.30. Da er det brutalt slutt. Finito. Det skjønner jeg godt. Aschehoug hadde blitt ruinert. Skandale, liksom. Hele forlagsbudsjettet hadde gått opp i vin. Det hadde ikke vært penger igjen til å utgi bøker. Eller forfattere igjen til å skrive dem, da de hadde drukket seg ihel.

L'Amour Fou: A Must See

2011-08-28T14:04:00.001+02:00

Jeg har ikke sett den, altså, men gleder meg. Om Yves Saint Laurent fra kjæresten og medarbeideren Pierre Bergés synsvinkel.

Why don't you follow me on Twitter?

2011-08-25T10:21:00.002+02:00

Vin i posten? Det går an

2011-08-24T17:56:00.000+02:00

Jeg har en nydelig, portugisisk eks-svigermor som har husket på fødselsdagen min og sendt meg tradisjonelle småkaker (bolinhos de amêndoa) og rødvin fra Alentejo. Hun har sendt vin i posten før. Jeg vet ikke om det er lov. Tror ikke det. En flaske portvin fikk hun en gang i tiden i retur, men stort sett går det gjennom. Egentlig har jeg bare lyst til å sprette flaska med et hyl og proppe i meg småkakene. Alle sammen. Men jeg kan/vil bare ikke stille bakfull og med kulmage på Aschehougs hagefest i morgen.

Se så like omslagene til Jan Kjærstad og Jules Verne er

2011-08-22T18:48:00.008+02:00

Jan Kjærstad har kommet med ny roman. Det er alltid en begivenhet og jeg gleder meg til å lese. Og da jeg fikk se det flotte omslaget fikk jeg en følelse av at jeg hadde sett et annet som lignet... Et sterkt beslektet, et. Ganske riktig. Kanskje det er et poeng her? Hva vet jeg? Kjærstad er en luring. I Voyages extraordinaires, som er en berømt serie fra Vernes hånd, er det flere referanser til Norge, som han besøkte.

Til søndagshusvasken

2011-08-21T13:26:00.001+02:00

Skrik! Amanda Lear er blant dere igjen. (Mrk. Gjelder altså ikke for meg. Hun har vært i mitt liv hele tiden. Jeg er en gammal, dog skrukkefri, homo.) Med denne på full guffe er søndagshusvasken gjort i en glamorøs fei.

Fylt chili

2011-08-20T18:53:00.000+02:00

Kunst på møterommet

2011-08-19T15:51:00.001+02:00

Vi har noen kunstneriske sjeler på jobben. Det er ikke lett å få rengjort denne møteroms-tavla. Veldig "la stå". Så vi velger heller å skrive rundt den fine tegningen, og bare viske ut der.

Papirfetisjisme

2011-08-17T09:50:00.000+02:00

Skrivebøker fra Christian Lacroix. Kjøpt i London. Sexy.

Et kulinarisk sommerminne fra Lisboa

2011-08-16T15:22:00.001+02:00

Enda en dose Jane Eyre

2011-08-15T13:26:00.001+02:00

For en liten stund siden så jeg Fukunagas ferske filmatisering av Charlotte Brontës romanklassiker Jane Eyre. Denne helgen har jeg sett en annen, som jeg fikk låne av en kollega. Fra 2006 og en BBC-produksjon. En TV-film i to (lange) deler. Eller en mini-serie, som det kanskje er mer korrekt å kalle det. (Jeg leser på Wikipedia at den egentlig er i fire episoder, men på DVDen er den altså i to lange.) Jeg så den ene delen på fredags kveld og den andre på lørdag, mens jeg spiste frokost. Svært bra filmatisering, dette også. Ikke så kunstnerisk forseggjort, men fordi dette er for TV og man har tatt seg bedre tid, er det noen ting som får mer dybde. Spesielt scenen der Mr. Rochester skal fri til Miss Eyre, og hun tror at han driver gjøn med henne og sier: "Do you think, because I am poor, obscure, plain, and little, I am soulless and heartless? You think wrong — I have as much soul as you, — and full as much heart." Hyl. Mye mer underleppevibrasjonsframkallende emosjonelt i BBCs TV-tapning.

No plot? No problem! Romanskriving-kit

2011-08-13T17:19:00.000+02:00

Eksen har vært på sommerferie i England, og i London fant han et romanskriving-kit og tenkte på moi. Akk. Med dette kitet er det meningen at man skal greie å krøste ut en roman på 50 000 ord i løpet av en måned. "Quantity is in, quality is out," som det heter. (Men hvor det understrekes at kvalitet kommer i redigeringsprosessen etterpå.) Veldig morsomt. Jeg ble slett ikke fornærmet. (Han var litt redd for dét.)

I kitet ligger:

Et 48-siders hefte med inspirasjon, instruksjoner, aktiviteter og anekdoter. Det er skrevet av Chris Baty, grunnlegger av National Novel Writing Month
Daily Noveling Briefs – et kort for hver dag i prosessen, med noe inpirerende på som booster kreativiteten
En skrivelogg som man henger på veggen og limer gullstjerner på, for å markere milepæler
"Forpliktelses-kuponger" som skal få deg til å opprettholde energien og ord-strømmen
The Radiant Badge of the Triumphant Wordsmith, som er en button som det står "novelist" på. Den skal man smykke seg med når man har fullført

Jeg lurer på om jeg skal feste den på jakka, på Aschehougs hagefest...? Nei. Tror ikke det. For jeg har ikke fullført.

Med Nikolaj d'Etoiles blir jeg ingen homosjuske på Aschehougs hagefest

2011-08-12T20:43:00.017+02:00

"You can never have enough hats, gloves and shoes," sa Patsy i en ekstra minneverdig Absolutely Fabulous-episode. Jeg er ingen Patsy, bare La Børgita, men når det gjelder klær for menn mener jeg at man aldri kan få nok blazere. Kanskje fordi jeg nærmer meg de 50. (Nei, det ser jo ikke slik ut, men dét skyldes, som du nok vet hvis du tenker deg om, min tunge avhengighet av Clinique-produkter.) I dag, tipset av eks'en min & etter at taktekkeren kom på befaring og ga et anslag på ca. 300 000 kroner for jobben, zombie-stavret jeg meg sjokkskadet bort til herrebutikken Insomnia på Grünerløkka og raidet hyllene der. Noen tusenlapper i shopping blir bare peanuts. Det er viktig med perspektiver. (På veien la jeg to gamle, men fine, blazere i UFF-containeren på Schous plass. Jeg bare nevner det.) På Insomnia har de mye hærli, nå, og jeg oppdaget et "nytt" merke. Vel, merket har holdt det gående i ca. ti år, men det var altså først nå at La Børgita fikk fjernet bjelken fra øyet: Nikolaj d'Etoiles. Svensker. Herregud, for noen glamorøse herreklær! Jeg skulle egentlig kjøpe en jakke fra norske Johnny Love, som er et av mine favorittmerker og som jeg har en del fra, men endte altså opp med dette mirakelet (under): En blazer ved navn "Easter Island" ("Påskeøya"). Inni har den turkis silkefor. Og over alt ellers, en mengde nydelige detaljer. Jeg prøvde den på. Det skulle jeg aldri ha gjort. Umulig å ta av igjen. Det var akkurat som om den var laget kun for meg. Det var den sikkert. Festet på kroppen min med superlim. Den kjekke ekspeditøren sendte meg beundrende blikk. Jeg hadde ikke noe valg. Kredittkortet mitt er sprengt etter sommerferien, og det var kanskje derfor det ikke virket. Jeg måtte bruke debet-kortet. Men jeg er allikevel så fornøyd. Sitter her foran tastaturet i bare trusa, men med den nye jakka på. Kanskje går jeg tilbake i morgen og kjøper mer? En Johnny Love-bukse, for eksempel, som jeg forelsket meg i, og som jeg har like lite råd til som denne blazeren? Men, hallo. Snart er det Aschehougs hagefest, som jeg fikk invitasjonen til i går, og da orker jeg ikke stå der som ei anna sjuske og svaie i rødvinskøen.

I am le-le-legendary. You are not.

2011-08-11T15:24:00.005+02:00

Leila K. altså. Det er vi andre som er not. Litt sånn tidlig 90-tallet revisited. Fabelaktig. Må høres med hodetelefoner. Høyt. Strike-a-pose!

Blå

2011-08-10T21:23:00.000+02:00

Første dag på jobb etter ferien

2011-08-09T10:54:00.000+02:00

Jeg jobber på Youngstorget.

I Norge er det nesten umulig å være fattig

2011-08-08T11:22:00.001+02:00

I kjølvannet av bombingen i Oslo og skytingen på Utøya, popper den ene rare artikkelen etter den andre opp om Norges tapte uskyld (som jeg for øvrig har ment noe om tidligere, her.)

Denne artikkelen i The Telegraph, "This tragedy marks the end of Norway's innocence", er så langt den rareste jeg har kommet over:

"It is a country of incredible trust, where King Harald proudly rides the Oslo tram alongside his subjects, and where crime is so low that people often don’t lock their doors. When, as a small child, I got lost in Oslo with my brother and sister, it didn’t really matter — strangers are never a threat, but a helping hand. There is no class system. It has such a generous welfare state, it is basically impossible to be poor."

Øh. Hva? Når reiser kong Harald med trikken? Har foreldre ingen grunn til frykt hvis ungene blir borte i Oslos gater? Låser vi ikke dørene? Har vi ikke et klassesystem? Er det å være fattig, nærmest umulig? Vet forfatteren i det hele tatt noe som helst om Oslo og Norge? Og siden han tydeligvis ikke gjør det: Hvorfor har han da skrevet dette?

Hele denne mystiske sci fi-novellen leser du her.

Se Jane Eyre

2011-08-07T17:49:00.011+02:00

Jeg har endelig fått kreket meg til å se Jane Eyre, Cary Fukunagas filmatisering av den allerede svært mange ganger filmatiserte romanen av Charlotte Brontë fra 1847. (Jane Eyre ble filmatisert første gang allerede i 1910.) Det er også laget mange TV-serier basert på denne klassikeren. Og selv om jeg i tastende stund ikke kan huske å ha sett noen av dem (men det har jeg nok), har jeg allikevel en følelse av at svensk-japansk-amerikanske Fukunagas film må plassere seg i det absolutte tetsjiktet.

Til tider er Jane Eyre et smertefullt skue, akkurat som boka er smertefull å lese. Den er naken og rå. Pirker rett i alt som er vondt. Barn som blir mishandlet (som viktorianske forfattere var svært opptatte av), ensomhet, isolasjon, sviende urettferdighet og følelsen av å være uelsket og usynlig. Og så er det gotiske elementet særdeles godt ivaretatt. Boka er ingen "dameroman", men en hverdagens vri på skrekkromanen, inspirert av skrekkromanene som søstrene Charlotte, Emily og Anne leste. (Det samme kan sies om Emilys roman Stormfulle høyder, også en skrekkinspirert roman. Annes roman har jeg ikke lest.) At de av mange oppleves som tannløse "dameromaner" tror jeg kan skyldes at filmene og TV-seriene har styrt lesingen og innsnevret fokuset i dem til sårbar-kvinne-reddes-av-høy-og-mørk. Joda, kjærligheten og de erotiske understrømmene er også mer vektlagt i denne nye filmen enn i romanen, men slett ikke så mye som jeg fryktet. Og filmen får, i beste Brontë-ånd, fram at kjærligheten slett ikke bare er skjønn. Den kan også være grusom, rar og forkvaklet. Man skal være ganske forherdet om man ikke lar seg bevege av dette.

Jane Eyre anno 2011 er en dunkel og skummel affære. Er den ulende forblåste Yorkshire-heden utenfor uendelig, er korridorene inne i Thornfield Manor klaustrofobisk smale. Skyggene er lange, stearinlyset flakkende, galskapen bor på loftet og hoppe-i-kinosetet-faktoren er høy. Hyl. Hvert bilde er et sitrende kunstverk. Noen av dem ser ut som noe som kunne ha vært malt av Ingres.

Hun som spiller "plain Jane", Mia Wasikowska, gjør det svært dempet og nedpå. Hun er den inkarnerte vanligheten. Jeg tror også at hun har fått rollen fordi hun faktisk ligner på Charlotte Brontë. (Brontës fortelling har mange selvbiografiske elementer.) Alle skuespillerne er gode. Fabelaktige Judy Dench som Mrs. Fairfax, husholderske på Thornfield Manor, gir filmen en lun og fin ironi. Hele meg ble liksom fylt med gråtmild varme da det milde vesenet dukket opp for første gang for å ta imot Jane. Hulk. Fram til da hadde stakkars og purunge Janes prøvelser nesten ikke vært til å bære.

Denne synes jeg du skal se. Men les nå boka, også. Det fortjener både den og du.

Litterære guilty pleasures

2011-08-06T18:33:00.005+02:00

Har du noen litterære guilty pleasures? Bøker som du liker veldig godt men som du føler er litt pinlige å snakke om? Bøker som du holder for deg selv, men sluker rått bak lukkede dører? Noe du ikke burde lese fordi du har så innmari god litteratursmak? Min favoritt-guilty pleasure er Janet Evanovich's romanserie om Stephane Plum, "a bounty hunter with attitude". Stephanie bor og jobber i Trenton i New Jersey "...where houses are attached and narrow, cars are American, windows are clean, and (God forbid you should be late) dinner is served at six." Den første boka, One for the money, utkom første gang i 1994 og suste rett inn på førsteplassen på New York Times' bestselgerliste. Bøkene er en slags komikrim og de er ganske træsji, men på den riktige måten. Kanskje. Vel, synes nå jeg. Stephanie er en krysning mellom Nancy Drew og Dirty Harry. Hun er spesielt flink til å få biler til å eksplodere, noe som har gitt henne tilnavnet "The bombshell bounty hunter".

Noen av bøkene er oversatt til norsk. Jeg har bare lest dem på engelsk. Mye av humoren har jeg vanskelig for å tro lar seg oversette så lett. Her ligger humoren vel så ofte i hvordan personene, og ikke minst fortelleren Stephanie, bruker det engelsk-amerikanske språket.

Det har nå kommet 17 bøker i serien. Evanovich pumper dem ut. Jeg leste Smokin' Seventeen nå i sommer og ler ennå, bare jeg tenker på den. Explosive Eighteen kommer i november. Jeg gleder meg. Jeg gleder meg alltid til en ny Stephanie Plum-roman. Man kan godt lese bøkene i fri rekkefølge, de er morsomme uansett, men da går man glipp av en del poenger og lange plot-linjer.

Det har lenge, helt fra første bok, ligget i kortene at det skal bli film av dette. Evanovich har gjentatte ganger opp gjennom årene blitt spurt om progresjonen. Men jeg tror det har vært mye rot med filmselskapene og rettighetene. Det ryktes lenge at Sandra Bullock skulle spille Stephanie. Hun hadde vært perfekt. Men som Evanovich, litt oppgitt, sa det for et par år siden (fritt etter minnet): "Den dagen det blir film, ligger Bullock i oksygentelt." Men nå skjer det! Bullock er for gammel, så hun som har fått rollen er Katherine Heigl. Og hun som spiller Stephanies eksentriske bestemor, min favoritt ved siden av Stephanie, er Debbie Reynolds. Dette kan bli veldig gøy. Filmen skal ha amerikansk kinopremiere i januar neste år.

Mistet du også uskylden?

2011-08-05T17:42:00.027+02:00

Jeg kom tilbake fra ferien på mandag, men har ennå ikke orket å bevege meg ned mot sentrum og Regjeringskvartalet for å være terrorturist. Jeg får harehjerte bare av å tenke på det. Jeg har holdt meg her på Grünerløkka, hvor jeg bor. Men jeg må bare manne meg opp, kaste meg på bysykkelen og tråkke meg ned. Snart. For i neste uke begynner jeg på jobb igjen og jeg kan bare ikke bruke den første dagen på å hypno-stirre på ødeleggelsene og visne inni meg. Jeg har for mye å gjøre og deadlines. Kontoret mitt ligger på Youngstorget, bare 200 meter fra der det smalt.

Jeg registrerer at noen mener at Norge har mistet sin uskyld. Med et brak. I Svenska Dagbladet skriver Knut Olav Åmås godt om det ("En nation som förlorat sin oskuld") og Göteborgs-Posten siterer en norsk politimann som sier det samme: "Norge har förlorat sin oskuld, så är det ju. Nu är den borta." I norske medier og foraer er uskylden også mistet. Bare prøv dette søket i Google. Jeg har også sett det facebooket av venner.

Men i all nyanserende forsiktighet: Er det nå virkelig slik? Jeg har aldri følt at vi har vært så uskyldige, her til lands. At Norge er en spesielt uskyldig nasjon, liksom. Eller er denne omseggripende meningen bare et resultat av at klisjéer avler klisjéer? Norge er et rent, vakkert og uberørt land, ergo er alt det andre rent, vakkert og uberørt også.

At det har vært relativt stille her til lands en stund, er riktignok sant, men det betyr ikke det samme som at vi er en nasjon fylt med uskyldsrene alver. Norge har vært hjemsøkt av ubegripelig terror og bunnløse tragedier i løpet av hele sin lange historie, med tette og lengre mellomrom. Men hva vet jeg. Kanskje jomfruhinna gror igjen, hvis det går lang nok tid?

La meg ta et eksempel fra området der jeg vokste opp, på strilelandet utenfor Bergen. Ikke langt unna bygda mi ligger ei lita bygd som heter Telavåg. To tiår før jeg ble født kom det til skuddveksling der, mellom folk fra den tyske okkupasjonsmakten og norsk motstandsbevegelse. To Gestapo-offiserer og én motstandsmann døde. Dessverre for de som bodde i Telavåg skjedde dette altså i bygda deres. Hele bygda ble straffet. Alle husene ble sprengt i lufta, alle husdyrene skutt og alle båtene senket. Alle mennene i bygda, 72 stykker fra 16 år og oppover ble sendt til Sachsenhausen. Kvinnene og barna ble internert i en skole i Nordheimsund. Og 18 mennesker ble henrettet som "sonofre".

Dette er ikke lenge siden. I hjemtraktene mine snakker folk om det fremdeles. Foreldrene mine var ungdommer da. De er ødelagte inni seg av det som har skjedd i Oslo sentrum og på Utøya, men av respekt for dem må jeg få påpeke at noen uskyld har de slett ikke mistet. Og de er "Norge", de også. Utgamle er de heller ikke. Personlig ble mye borte også inni meg da jeg fulgte det som skjedde i Norge, fra Lisboa, hvor jeg var på ferie. Da gråt jeg. Men jeg gråt ikke over min tapte uskyld. Den mistet jeg ikke fordi jeg har levd og ikke har den. Ikke denne typen uskyld. Dette kan skje. Det har skjedd før. Hat, ondskap og hevnlyst eksisterer over alt – og kjennetegnes først og fremst ved sin grusomme uregjerlighet. Jeg leser og ser ting jeg skulle ønske at jeg ikke hadde lest og sett. Jeg treffer mennesker jeg skulle ønske jeg ikke hadde truffet. At Norge er et tryggere land enn mange andre, betyr at Norge er et tryggere land enn mange andre. Ikke så mye mer.

Vi lever ikke i et teselskap i viktoriatiden. I virkeligheten er voksen uskyld ingen dyd, men bind for øynene. Og det er større ting som står på spill.

Det som skjedde i Telavåg var selvsagt en tapshandling mest for nazi-tyskerne. Terror er alltid en tapshandling. Hvis det var noen der ute i avkrokene på strileøyene som næret den minste sympati for okkupasjonsmakten, forsvant den nå som dugg for solen. Ingen vil bli ledet av slike mennesker. Ingen vil ha dem i sin nærhet. At Norge skulle tape sto plutselig ikke lenger på lista over mulighetene man kunne leve med.

Og slik er det nå også.

Summer in the city

2011-08-02T16:52:00.000+02:00

Tre uker i Lisboa. Kom hjem i går. Det hadde ikke skadet med én uke til, kjenner jeg. Jeg savner alltid Lisboa. Men nå har jeg altså en uke byferie foran meg, her hjemme i deilige og uvanlig sommervarme Oslo. Skal ikke på jobb igjen før på neste tirsdag. På sitt beste, som nå, er oslosommeren noe av det fineste jeg vet om. La Børgita skal sykle, bade og lese Toni Morrison. Jeg innledet i dag den første den-siste-uken-dagen med å trene (løpe 40 minutter), klippe skjegget hos tyrkeren på hjørnet, kjøpe en kartong riesling i det nyopppussede polet på Løkka (det ble knallfint) og en solgul Eames-gyngestol (som jeg verken har plass eller råd til, men den bare skrek til meg, der jeg gikk forbi butikken etter treninga, og jeg hadde kredittkortet med). Nå er jeg klar.

O Magano

2011-07-30T16:45:00.001+02:00

... som er slang for fyr, type, "dude", hvis man er fra Alentejo-regionen, er også navnet på en sjeldent god restaurant i Lisboa, i den nydelige bydelen Campo de Ourique. De fleste turister opplever ikke at de spiser godt i Lisboa og det er fordi de går i alle turistfellene i sentrumsbydelene. Men det er ikke så rart. Portugiserne er flinke til å få restaurantene sine til å se pittoreske og "autentiske" ut, helt til man smaker maten. Stønn. Men O Magano er noe annet. Den er moderne og Campo de Ourique er heller ikke en sentrumsbydel. Restauranten er liten, så man må bestille bord i god tid. Og den er relativt eksklusiv. Den portugisiske statsministeren spiste middag ved nabobordet, sammen med kona. Men for en nordmann blir det uansett aldri uoverkommelig. Knallgod service. Anbefaler stedets porco alentejano, som er kjøtt fra svart svin (en egen rase fra Alentejo), med kamskjell og koriander. Høres rart ut, men smaker magisk. Har vært blant mine favoritter siden jeg ble "portugisisk" for 13 år siden. Drikk en Chaminé til, rødvin fra samme område. Også en evig La Børgita-favoritt.

Location:Travessa dos Machados,Lisboa,Portugal

Og plutselig

2011-07-28T21:08:00.001+02:00

Og plutselig begynte stein fra hotellet over oss å falle ned i naboens hage. Folk kunne ha blitt drept. Brannvesenet var raskt på plass. Krise i nabolaget. Nå har vi noe nytt å snakke om.

Location:Largo Marquês do Lavradio,Lisboa,Portugal

Gjensyn med Giovanni's Room

2011-07-28T19:04:00.000+02:00

Jeg var hulkende klar for skikkelig nitrist sommerlesning her i 35-graders-Lisboa, folkens, og vippet James Baldwins Giovanni's Room ut av bokhylla på loftet. Den har jeg lest før, så jeg visste akkurat hva jeg gikk til. Romanen handler om den seksuelle og emosjonelle forvirringen til en ung amerikaner i Paris. Han forelsker seg i den italienske bartenderen Giovanni og flytter inn på rommet hans. Samtidig har David, som amerikaneren vår (og bokas forteller) heter, en amerikansk damekjæreste, Hella. Hun er gjennom mesteparten av handlingen borte, på rundreise i Spania. Spoiler: Alt. Går. Galt. Det er så grusomt som det kan få blitt. Hyl. Og moralen er at man alltid skal være tro mot seg selv. Jeg liker at Baldwin ikke gjør problemet sosialt, men personlig. Du kan, hvis du virkelig vil, liksom. Spesielt med tanke på tiden boka ble skrevet i (den utkom i 1956) og at homoseksualitet var forbudt i hovedpersonens hjemland.

Men som litteratur oppløfter Giovanni's Room leseren. Lysende og manende dialog og med et rikt, dypt og presist refleksjonsnivå. Og så liker jeg de fantastiske beskrivelsene av nattelivet i 50-tallets Paris. Denne beskrivelsen av skrulla som kommer stavrende mot stakkars David en sen time på en homsebar, er både trist og wow:

"Now someone whom I had never seen before came out of the shadows toward me. It looked like a mummy or a zombie – this was the first, overwhelming impression – of something walking after it had been put to death. And it walked, really, like someone who might be sleepwalking or like those figures in slow motion one sometimes sees on the screen. It carried a glass, it walked on its toes, the flat hips moved with a dead, horrifying lasciviousness. It seemed to make no sound; this was due to the roar of the bar, which was like the roaring of the sea, heard at night, from far away. It glittered in the dim light; the thin, black hair was violent with oil, combed forward, hanging in bangs; the eyelids gleamed with mascara, the mouth raged with lipstick. The face was white and thoroughly bloodless with some kind of foundation cream; it stank of powder and a gardenia-like perfume. The shirt, open coquettishly to the navel, revealed a hairless chest and a silver crucifix; the shirt was covered with round, paper-thin wafers, red and green and orange and yellow and blue, which stormed in the light and made one feel that the mummy might, at any moment, disappear in flame."

Jeg har lest Vestens litterære kanon

2011-07-25T17:02:00.001+02:00

Jeg kjøpte Harold Blooms bok da den kom ut på midten av 90-tallet, men jeg har av en eller annen grunn ikke fått lest den før nå. Kanskje fordi den til tider er en ganske uforståelig sak på 500 sider. Og kanskje fordi jeg plutselig fant den i hylla mi her i Lisboa og ikke har så mye annet å ta meg til, her under parasollen nå i ferien.

Det er ikke det at den er så innmari vanskelig å lese. Som det meste som kommer fra USA, går det som smurt. Men jeg har til tider vanskelig å forstå hva fyren faktisk mener. Dessuten er tittelen ikke helt presis. Dette er Vestens litterære kanon sett fra USA. Den er ekstremt anglo-amerikansk. Alle forfattere etter Shakespeare skriver som en følge av Shakespeare, og alle moderne poeter skriver som en følge av Walt Whitman. Og noen nord-amerikanske forfattere synes jeg er vel mye "kanoniserte" på bekostning av andre. Men jeg tror også at Bloom ønsker å provosere litt.

Bloom avskyr også retninger som feministisk og marxistisk litteraturkritikk da de innsnevrer det estetiske trykket som store verker byr på. Det er jeg for såvidt enig med ham i, men gode feministiske og marxistiske litteraturkritikere kan også belyse spennende og nye sider ved et forfatterskap og allikevel ha flere tanker i hodet samtidig. Men Bloom avvæpner allikevel denne kritikken mot hans kritikk og siterer Groucho Marx: "Hva det enn er, så er jeg i mot det." Han er spesielt i mot det han kaller "fransk intellektualisme". Det kan jeg skjønne. Essayene i boka ble skrevet i årene da jeg selv avsluttet litteraturstudiet. Franskinspirert litteraturteori var det framtredende og holdt på å kvele all leseglede.

For en nordmann er det selvsagt smigrende at Bloom mener at Ibsen er den største dramatikeren ved siden av Shakespeare, men han kunne nok ha viet et kapittel til Racine. Og til Stendhal og Balzac innen romankunsten.

Boka er uansett berikende lesning, virkelig, og jeg anbefaler alle som liker Stor Litteratur og som ønsker å se De Store Linjene å gi den en sjanse. Den utløser stor leselyst.

Location:R. da Tenda,Évora,Portugal

Ingen ute i skyggen

2011-07-25T14:40:00.001+02:00

For der er det 40 grader, nå.

Location:Travessa do Olímpio,Évora,Portugal

Stas

2011-07-25T13:49:00.001+02:00

Det er stas og litt surrealistisk å bli takket i innledningen til en portugisisk veterinær-doktoravhandling om benimplantater.

Location:Évora,Portugal

Joana

2011-07-25T01:27:00.001+02:00

Location:Travessa do Olímpio,Évora,Portugal

Uvirkelig

2011-07-23T21:13:00.000+02:00

Det er rart å sitte i et annet land og følge det som skjer hjemme i Oslo. Bildene er uvirkelige. Er dette Norge? Nå er dødstallene oppe i nesten hundre. I begge de største avisene i Portugal, Diario de Noticias og Publico, er bomben i Regjeringskvartalet og skytingen på Utøya naturligvis hovedsaken i dag. Og på TV i dag som i går. Mine portugisiske venner ringer og spør, og jeg har akkurat hatt besøk av Paulo og Raul som er like forferdet som meg. Det var nesten jeg som måtte trøste dem. Og naboen vår Susana, som jeg nesten aldri har snakket med før, banket på døra i dag tidlig og ville høre hvordan det sto til med Daniel og meg. Det ble jeg veldig rørt av. Egentlig skulle jeg på fest og konsert i kveld med min venninne Nina, men jeg har avlyst. Det føles helt feil å feste i en sådan stund.

Byrået jeg jobber i ligger på Youngstorget og det var visst folk på kontoret da det smalt, men etter det jeg foreløpig har hørt er alle i god behold.

Og de portugisiske nyhetene i dag: Bomben i Oslo og skytingen på Utøya

2011-07-22T22:12:00.000+02:00

Det er ikke mye finanskrise i nyheten i Portugal i kveld. I kveld handler det om Norge i alle de fire riksdekkende kanalene. Det er sjokkerende å se dette dekket fra et annet land. Som om det ikke skjer i Norge. Men gråtekonene mangler. Det er Norge. TV-stasjonene har funnet portugisere i Oslo som hørte smellet og løp for livet og de politiske kommentatorene snakker seg røde og varme om Norge som et land som ingen må tro er så fredelig som portugisere kanskje tror, men som er tyngre involvert i konfliktsonene i verden enn de fleste andre land. Ikke bare som fredsambassadører, men også som en militær aktør (bombingen fra norske fly i Libya, for eksempel).

Bombe i Regjeringskvartalet? Nedplaffing av unger på Utøya? Det på Utøya er neste ikke til å bære. Har sjekket på Facebook og Google+ i kveld og folk klarer ikke å se at det er noen sammenheng. Jeg ser en sammenheng, om enn crazy. Det er på Utøya framtidens maktpolitikere hver sommer befinner seg.

Nyhetene nå

2011-07-20T22:14:00.000+02:00

Er i Portugal nå. Sitter foran TVen og ser på nyhetene. Skal vi se. Hva er viktig her? Nyhetene er en fin måte å ta pulsen på denne finanskrisenasjonen på. En ny serie av innbrudd i gullsmedbutikker. Åkre robbes for mat (poteter og mais). Noen har stjålet kobberledninger i byen Leiria, slik at den var uten Internett- og minibankforbindelse i fire timer i dag. Og Sonia, filmstjerne og fotomodell, overlevde en gasseksplosjon i leiligheten sin, er på sykehus, men er en klippe av vakker styrke.

Ny bisniss gull verdt

2011-07-19T00:54:00.001+02:00

Her i Lisboa legges mange butikker ned, nå som krisen er offisiell og folk har våknet. Hele shoppingsentre har lukket dørene. For er det ikke kunder, så er det ikke kunder. Men i en finansielt krigsherjet by, blomstrer ny bisniss. I Rua da Madalena, som er like ved her jeg bor, har det kommet en ny sjappe siden sist jeg var her (i februar). En sjappe for "kjøp og salg av gull". Her kan du få inntil €40 per gram (vel å merke hvis det er platina, som det står presisert med liten skrift). Og vinduene er sotet, slik at ingen skal se deg der inne, i all din skam.

Gud, en litterær figur

2011-07-15T17:57:00.001+02:00

Har det slått noen at tilbedelsen av Gud kan være tilbedelsen av en litterær figur? Og at dette gjelder alle religioner med En Bok i sentrum?

Location:Escadinhas de São Crespim,Lisboa,Portugal

Lisboa

2011-07-14T17:48:00.001+02:00

Location:R. Cruzes da Sé,Lisboa,Portugal

The Young Professionals' "D.I.S.C.O"

2011-07-11T18:48:00.001+02:00

TYP er fra Tel Aviv. Her er hjemmesiden deres.

Far Goriot, revisited

2011-07-10T14:32:00.001+02:00

Jeg har nå lest nyoversettelsen av Honoré de Balzacs roman Far Goriot (1843). Den kom ut på Solum i fjor og er oversatt av Thomas Lundbo. Jeg har lest Verdensbibliotekets deilige utgave (De norske Bokklubbene), med silkebokmerke og tykt og godt papir. (Det var den de hadde tilgjengelig på Deichmanske.) Den har et fint, innledende essay av Tore Renberg som er, som meg, en stor Balzac-fan – og spesielt fan av denne romanen. (Hvis du har lest min Familiejuvelene, vil du finne noen dårlig skjulte forbindelser til Far Goriot der.) Jeg kan ikke fransk, eller; det jeg kan suger, så når jeg leser Balzac skjer det enten på norsk eller (som oftest) på engelsk. Det er derfor vanskelig for meg å mene så mye om kvaliteten på oversettelsen, men det er selvsagt forskjeller mellom den gamle (Gyldendal, 1973) og den nye, uten at jeg har orket å sitte der og sammenlige. Språket er selvsagt oppdatert og friskere, samtidig som det er mer omstendelig, tro det eller ei. Den nye er både enklere og vanskeligere å lese. Men jeg holder med oversetteren, som i forordet skriver at han har "...hatt som overordnet prinsipp å respektere Balzacs periode så langt det er mulig. Jeg har valgt å unngå å dele lange setninger opp i flere kortere, også der de kan tenkes å forekomme vel snirklete eller springende for en moderne norsk leser. Balzacs til tider svært mettende syntaks er et for vesentlig trekk ved hans stil til at man skal skånes for den."

Sommerlektyre? I den grad eksistensielle, glamorøse og skitne melodramaer er det, definitivt. Jeg er helt satt ut. Trenger å roe reka med litt Chablis, nå. (Og man trenger ikke bare lese det som alle andre leser. Man kan for eksempel variere litt og heller prøve en av verdens mest berømte romaner. Just saying.)

Forfatteren selv, rett fra skriveværelset: Med blekk på fingrene og hjernen i kok.

Lompa rød 2010

2011-07-09T16:59:00.000+02:00

Anbefaler Draumen om Nilen

2011-07-07T20:43:00.000+02:00

Så dere BBC-produksjonen hvor Joanna Lumley reiste til Nord-Norge på jakt etter nordlyset? Jeg gjorde. Et fantastisk program som også ble sendt på NRK. Nå har NRK vist en ny serie med henne, hvor dama drar opp Nilen. Jeg ser det hele på nett-TV hvor det vil være tilgjengelig en liten stund. Fire episoder. Har så langt sett to, men jeg bare vet at de to resterende kommer til å være gode. Et fantastisk innblikk i en verden som vi har et altfor endimensjonalt bilde av. Og Lumley er veldig flink med folk.

Her besøker hun et ganske ukjent dronning-gravkammer i den nubiske ørkenen.

Gi den dama et oppdrag i Oslo

2011-07-03T18:02:00.003+02:00

I dag, mens jeg spiste frokost, så en jeg fin dokumentar på SVT1 om den irakisk-britiske arkitekten Zaha Hadid. Hun holder til i London. For en formidabel dame! Eksplosivt kreativ! Jeg hadde hørt om henne før, men visste ikke mye. (Dokumentaren er desverre ikke tilgjengelig på nettet, men du finner noe annet fra YouTube under.) Hadids univers er inspirert av tidlig russiske avantgarde (i følge henne selv). Jeg opplever byggene som superfuturistiske, organiske (myke, runde former) og med en touch av orienten. I tillegg til å tegne bygninger, designer Hadid også sko, biler, bestikk, møbler og you name it. Hun og Karl Lagerfeld er forresten venner. Det liker jeg. Gi den dama et oppdrag i Oslo, sier jeg. Hva om hun hadde gjort det nye Munch-muséet?

Jeg bestemte meg for å oversette denne massasje til norsk for bedre forståelse

2011-06-29T11:56:00.000+02:00

Spam er sjelden gøy, men i dag var det det:

"Først introduserer jeg meg selv til you.I am Dr. Sam Elliot InCharge direktør for revisjon Bank of Africa (BOA), jeg trenger din haster hjelp til å overføre virksomheten forlatte summen av ($ 15.5M) etterlatt av en avdød kunde av banken min umiddelbart til kontoen vår innsats for å finne noen av hans forhold til bevisene feilet

Jeg bestemte meg for å oversette denne massasje til norsk for bedre forståelse

Hvis du er interessert i denne forretningsmulighet, vennligst send profilene dine til meg Name.and inkludert din private telefonnummer for enkel communication.I vil sende deg alle detaljer om hvordan virksomheten vil bli utført, og også oppmerksom på at du vil motta 40% over sum hvis du godtar å hjelpe meg

Vennligst for ytterligere informasjon og spørsmål, kontakt meg umiddelbart tilbake for mer avklaring og bedre forståelse. Venter på din haster respons med mye forventning.

Vennligst kontakt meg på e-postadressen nedenfor
hilsen
Dr. Sam Elliot"